Mars 1998 – 5. årgang
Redaksjon Egil Ørebæk og Erik Leister; med datahjelp fra Ole Henrik Leister
Innholdet av vår klubbavis vil bli viet en del historikk om sjøveier hvalfangstens mange årlige drift på godt og vondt.
Finn og Odd har «stupt» ned i historiebøkene og funnet fram en del godbiter.
Fra vår mann i Spania, Martin Lorentzen har vi fått et langt og hyggelig brev.
Vi har medlemmer som har hatt sitt virke om bord i hvalbåter, hvalkokerier, landstasjoner på forskjellige kontinenter. Stikkord er: helsepersonell, byssa, brua, kokeriet under dekk, plan, smed, trikker og maskinfolka, – er noen glemt?
Tenk om vi kunne fått inn noen linjer fra dere!
Ut av slike små artikler kan vi få mye historisk verdi for kommende generasjoner. En eventuell bok om «Østfold hvalfangeren» ville nesten tatt form av seg selv.
Du kan som tidlige skrevet – prate inn på en kasettspiller, la noen unge i familien intervjue deg!
Husk å melde deg på til årsmøte
Fredag 17. april – Engelsviken Brygge kl. 1900
Det blir servert erter, kjøtt og flesk med tilbehør, samt kaffe.
For dette skal det betales kr. 150,- Drikke til maten du selv bestille og betale.
Det blir musikk – sang og muligens en svingom!
Beløpet kr. 150,- sendes snaret til ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB
Storveien 92, 1621 GRESSVIK, postgiro 0825 0973 943, – dette gjelder som påmelding.
Først til mølla…
THULE, – hvor er nå det?
Filosofert av Odd Winther
For vel 23-århundrer siden, den gang jorda var kjevlet flat, med et garnnøste som rettesnor og skipene nærmest – å jamføre med en tresko i elva, da var det min santen ingen spøk å seile på det åpne hav. Dragsuget var nok lik «En glad gutt» av Bjørnstjerne Bjørnson, hva får vi se bakom horisontene?
I dag er han nærmest ukjent for all verden den godeste
herr Pytheas, gresk geograf fra Massilla – Marseille. Han satte alle kluter til og stevnet av sted – mot land mot kalde kyster.
Men hvilket land var nå det?
Han var klok, lærd og vis, – herr Pytheas.
I hans hode skvalpet ei ballast.
Ei heller nesen pekende som kompass. Men på viking vis; med hevet blikk opp mot himmelen – han skuet.
Således fant han fram, den gode herr Pytheas.
Pytheas reiseberetning, boken «Om havet», er gått tapt. Men det lille som er kjent er hans besøk i Britannia (Irland og England), Nordvest-Tyskland og videre på 6. dag mot nord, – midnattssolens land, som Pytheas nådde ca. 330 f.Kr. og som han kalte Thule.
Thule må ha vært, – menes det; etsteds på vestkysten av Norge, – som kan være en betegnelse på de fjerneste, kalde ødemarker. Det ytterste strøk, landet lengst mot nord, «landet mot kanten», så og si.
Thule forekommer kun som stedsnavn på Nordvest- Grønland.
Samt et skip en gang ble begunstiget med det særegne navnet som i mange sesonger gjestet helt andre farvann og ugjestmilde strøk. Se KASKELOTTEN 14.02.95 – nr.2 / 3 ekstranummer.
Forunderlig nok at Thule ikke finnes som stedsnavn i Norge, men Pyhthes` dunkle ferd her i «grenda», førte til at dette vakre navnet THULE, dog kom på verdenskartet!
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi – er det tatt ut noen opplysninger
07.01- 2022 i forbindelsen med digitaliseringen av tidligere «KASKELOTTER» – som til å begynne ble utgitt kun via vanlig kopiering og – stiftet manuelt.
Pytheas fra Massalia (født ca. 380 f.Kr., død ca. 310 f.Kr.) var en gresk handelsmann, geograf og oppdager fra den greske kolonien Massalia (dagens Marseille i Frankrike). Han gjennom- førte en sjøreise for å utforske det nordvestlige Europa rundt 325 f.Kr. Han seilte rundt det meste av De britiske øyer.
Pytheas er den første som vi kjenner som har gitt skriftlige opptegnelser om midnattssolen, nordlyset og polarisen, og den første til å nevne navnet Britannia og germanske stammer.
Det landet han kom til i nord, kalte han «Thule», og som sannsynligvis ar Norge.
Hvor langt nord han kom i Norge er umulig å vite, men enkelte har ment at han må ha seilt til Hålogaland for å kunne beskrive nordlyset. Dønna og Træna er blant de øyene i Nordland som da peker seg ut.
Odd var stolt av forsyningsskipet THULE: Ja, det seilte inn i «verdenskartet»: . . . et skip som ble begunstiget navnet THULE; det var det Odd beskriver i KASKELOTTEN nr. 4.
Hva Pytheas måtte ha øynet eller oppdaget er saktens ingen gitt å vite.
Kanskje møtte han et og annet gjenferd av en «fosna eller komsagubbe», og mon tro da om ikke Thule på den tid måtte være øde, tomt og forlatt – uferdig fra Skaperens hånd. men tok seg en hvil på den 7. dag og glemte da fortsettelsen.
Pytheas’ «pilgrimsferd» vil nok for evig og alltid forbli i undringens tegn, dersom ikke hans bok «Om havet» en dag kommer rekende på ei fjøl eller som flaskepost duppende i fjæra. Hvem vet?!
Herlig filosofering fra Skårungen på Nabbetorp, takk skal du ha Odd W.!
Brev fra, medlem – Martin Lorenrtsen i Spania
Fuengirola 26.01.1998
Jeg sender noen ord om hvordan vi lever i Spania – slik du ønsket å ha i KASKELOTTEN. Sitter nå i sola på terrassen og klasker ned noen ord til dere. Her er det 26 grader og Middelhavet ligger som et speil, Det ligger en hvalbåt utenfor den fem meter høye moloen, den har hatt tilhold her i snart to år, svært mange her i området vet at den er norsk. Båten er registrert, har status som lystfartøy. Flere av leserne kjenner nok GLOBE 14 som tilhørte Melsom. Det er far og sønn som er om bord – sandefjordinger, kona reiser til og fra
Spania/ Norge. Hver gang den skal bunkre går den til Algecras eller Gibraltar, da er det en kar fra Moss som er skipper. Båten skal dokkes i Gibraltar om ikke lenge. Den har hatt oppdrag som oppsynskip for Den Norske Stat på Vest-Afrika kysten, de regner med nye oppdrag der igjen.
Det hender også at det er andre norske båter her i den fine lystbåt-havna vår, seilbåter som er på rundreise i verden.
Det kommer mange hit ned som bor her om vinteren.
Vinterstid trenger vi forskjellige aktiviteter, dem er det mange av, hør bare: Du kan spasere på den syv kilometer lange strandpromenaden eller du kan gå inn til de norske restaurantene der serveres det billig kaffe eller øl. Ellers har vi en norsk forening som heter Alpingruppen, vi er 100 medlemmer og går tur hver søndag. Vi møtes kl.1100 og kjører til forskjellige steder i distriktet, parkerer, tar på ryggsekken med matpakke og termos – akkurat som hjemme og kommer oss ut skogen og opp i fjellet. Det er med 30 – 60 deltagere, de to eldste damene er 82 år, spreke som tjue åringer. I går var vi og så på blomstringa av Mandeltrærne – hjemme snakker vi om blomstringa i Hardanger.
Vi arrangerer bussturer med to og tre overnattinger rundt omkring i Spania, – sitter ikke på bar hele dagen, det er løgn!
Norsk skole med rektor fra Fredrikstad har vi her – det sto det om i Fredriksstad Blad, norsk lege har vi også. Mange i Norge lurer på hvordan vi får tiden til å gå her nede – kom og prøv!
Golfbaner er det mange av – flere og flere nordmenn finner den interessen.
Vi lever som vi gjør i Norge, har alle TV-kanaler med P4 blant annet. Middager og annen mat lages som i Norge, vi får nesten alt her nå, til og med poteter, det var det en – innbygger, som lurte fælt på.
Det er to timers kjøring til Sierra Nevada hvor snøen ligger nesten hele året! Masse skitrekk og utforbakker. Jeg sitter nå i sola og ser opp i fjellene og snøen, samtidig ser jeg noen få som bader, de er turister som vi sier. Vi kan også se til Gibraltar og Andesfjellene i Afrika.
Der er stor båttrafikk hele døgnet ut og inn i Middelhavet, det er sikkert noen av dere lesere som har gått forbi her flere ganger, det har i hvert fall jeg gjort.
Til flyplassen er det ca. 20 minutters kjøring på fine motorveier, der er vi ofte for å hente/ bringe familie og venner. Det går også buss til å fra Norge.
Ja, venner ja. Her har vi tid til hverandre, besøker hverandre gjør vi ofte, er noen innlagt på sykehuset avlegger vi besøk selvsagt. Trengs det annen hjelp så stiller vi alle opp!
Det er fem timer kjøring til Benidorm, hvor der bor mange nordmenn. Får vi besøk fra Norge tar vi en tur til Gibraltar (90 km) – ØHK medlemmene, har jo også vært med på det.
Nå ropes det at middagen er ferdig, vi skal ha stekt pir, makrell får vi kjøpt hele året. I går hadde vi lutefisk med øl og akevitt.
Ser at en av annonsørene i KASKLOTTEN nr. 11 er Martinsen & Sønn det er et fint firma! I 1994 kjøpte vi en mottaker hos dette firma, vi hadde litt problemer med mottakeren – så Martinsen & Sønn fikk sendt en ny nedover til oss via noen bekjente som skulle på ferie.
Sommeren 1997 forsvant NRK, TV Norge og annet, vi måtte kjøpe digital mottaker, men hvor? – jo, hos Martinsen & Sønn! Den ble sendt med en familie som skulle feire jul sammen med oss!
Det er også en norsk kirke her, min sønn giftet seg her sist sommer – her foretas også konfirmasjoner, etc.
Her bor det mange fra Fredrikstad som er fastboende. Jeg har bodd her siden høsten 1988 og stor trives, dette burde flere med sykdommer tenke på. Medbrakte medisiner blir nesten ikke brukt, de har ikke brukt for noe medisiner ved sitt vinteropphold her. Vi som bor fast her nede har en fin tilknytning til det spanske helsevesen.
Hvis vi må til lege og trenger medisiner så er alt gratis, kiropraktor og fysioterapeut er også gratis – det bruker jeg en del av.
Det er lite og ingen ventetid for å komme på sykehus.
Jeg vil anbefale Spania på det «varmeste» – særlig de med en sykdom som vi nesten alle får når man blir eldre. Tenk bare på glatte fortau – armer og bein, – kom nedover!
Her kan vi sitte på fortaus-restauranter hele året, fin atmosfære – kjempekoselig.
Som sagt, vi har også mye å være med på; bol (kulespill ute), bridge to ganger i uka, – marked, tur i skog og fjell, og så severes det spesiell norske retter en gang i uka.
Jeg øsker alle hjertelig velkommen, ta gjerne kontakt.
Mange hilsen Martin
Carl Anton Larsen og Grytviken
Av Finn Uteng
Company Argentina De Pesca ble grunnlagt i Buenos Aires i 1904 av
C. A. Larsen. Ideen til å starte med hvalfangst fikk Larsen under sine to turer til Sydishavet i 1890 årene, da han var på selfangst.
Det ble nok en tur til Sydishavet før hvalfangst-eventyret ble en realitet; denne turen som kaptein på ANTARCTIC – Nordenskjolds Antarctic-ekspedisjon. På denne turen kom Larsen til Syd-Georgia i 1902, han fikk se hvor godt forholdene lå til rette for å starte opp med hvalfangst her. Navnet Grytviken som han kalte stedet – fikk han «givende», da han så alle jerngrytene som lå etterlatt etter amerikanske og engelske selfangere som hadde brukt disse til å koke ut selspekket for utvinningen av selolje.
Larsen fikk meget frie hender til å skaffe båter og utstyr for å starte hvalfangst på SG – øya.
I januar 1904 var han i Sandefjord for å ordne med bestilling av utstyr som han trengte, han fikk det han trengte der.
Den første hvalbåten ble satt på vannet i juni 1904, og fikk navnet FORTUNA. Larsen skaffet også til veie to transportskip, den ene var skonnerten ROLF, som skulle gå som transport båt mellom Grytviken og Buenos Aires.
Den andre var bark LOUISE som i første rekke skulle brukes til å frakte utsyr ned til Grytviken fra Sandefjord.
FORTUNA tok LOUISE på slep og ankom Grytviken på Syd-Georgia
16. november 1904.
FORTUNA var aktiv fangstbåt fram til 1919 da den grunnstøtte og havarerte. Bark LOUISE endte også sine dager på SG.
Etter 50 års drift hadde Grytviken produsert ca. 2,3 millioner tønner hval- og spermolje, – 380 000 tønner selolje og 133 000 tonn guano.
Det vil si: 8.900 blåhval, – 22.048 finnhval, – 4.207 seihval, 8.254 knølhval, 1.187 spermhval, – 219 retthval og -180.000 elefantsel.
Etter at C.A. Larsen kom til Grytviken 16.11- 1904 – ble denne dagen – 16.11. offentlig fridag på Falkland.
Filmen som Harald etterlyste er kommet til rette.
Det er jo bare hyggelig å låne bort, men skriv opp navnet på låneren.
ESSO Taverna ved Glemmen kirke er i grunn en fin plass å kunne møte medlemmer av ØHK. Hver annen onsdag i måneden f.eks.
Dette må vi få til.
Tenk over det å ta kontakt – så setter vi det på trykk til høsten.
Hva med noe i Engelsviken? – Onsøy kysten er dog langstrakt
Hvem vil påta seg organisering av noe slikt?
Hva med en tur til høsten?
En weekend ved Mjøsa eller på høyfjellet, eller?
Kom med forslag!
Øyas Venner
I 1997 ble Øyas Venner stiftet i Sandefjord, dette er en interesseforening opprettet av ex-hvalfangere og andre kultur engasjerte personer som er spesielt engasjert i å bevare kultur-verdier fra tidligere hvalfangst-virksomhet på Syd-Georgia.
Øyas Venner har i en av sine 10 paragrafer skrevet: Øyas Venner skal arbeide innad blant hvalfangstmiljøet/ slekt og annet miljø for å ivareta hvalfangst-historisk materiale til støtte for det museale arbeidet i Grytviken. Det er stor aktivitet i Grytviken om sommeren (november til februar) da er museet åpent i bestyrerboligen og det er omvisning i nærområdet.
De har en perifer møtevirksomhet. Det er medlems-kontingenten og inntekter av års kalender med motiver fra Syd-Georgia som er med på å bidra til museet der nede – på andre siden av kloden. Medlemmene kommer fra mange steder i landet; svært mange er å finne rundt Mjøsa, i Østfold, innlandet og Vestfold med sitt omland – Telemark osv.
Kontingenten er 100 kroner pr. år, – ved innmelding koster det 150 kroner.
En ekspedisjon med Øyas Venner skal nedover i januar 1999 – den er fulltegnet!
Det er noen få ledige plasser i februar. Turen kommer på kr. 35 000,- Med tillegg for hvordan lugar en vil ha.
Øyas Venner, sekretariat – postboks 123 – 1555 SON
Der er barnebarnet til C.A. Larsen som er sekreter.
En aperitiff
Etter endt sesong var, «Karl», en av stor skytterne til Andres Jahre på hans kontor og de pratet om siste sesongen.
Under samtalen sa Karl at han ville ha en båt til sin bror som hadde prøveskutt noen ganger og viste seg å være god. De satt og pratet en stund til – om løst og fast, så reiser Karl seg opp og går mot døra. – «Hvis du ikke lar bror få båt, så har du vel ikke brukt for meg heller».
Broderen til fikk båt og Karl ble hos Jahre.
Dette er sant, kan vår korrespondent, Martin, i Spania fortelle.
Historien fra Syd-isen
KASKELOTTENs føljetong: Historien fra Syd-isen har nå tatt for seg avreisen fra Vestfold til 50 grader sør i nr.10. – Nr.11 inneholder møte med isen og fangsten fram til julaften. Nå kommer nestsiste avsnitt her i nr. 12.
Hval-jag; på hvalbåtbesøk
Det å bli med en hvalbåt skal bli spennende, HAUKEN ligger langs skutesiden ved kokka, klokka er 0300, det blir tatt imot bunkers for en ny dagsøkt. Det er 12 mann om bord; Skippern er skytter. En styrmann og en stuert, samt matroser og maskinfolk som utgjør resten av besetningen.
Vi finner oss snart til rette (det skrives vi – det må vel bety to mann som gjester hvalbåten?).
«Skytteren tar seg en strekk – han skal snart tørne ut», sier matrosen som har rortørn. Matrosen «slår glass» – og plutselig ble vi vár en ishavslue og en skinnpels med et menneskelig innhold, som krabber over kanten av utkikstønna. Klokka er 0400 – det er vaktskifte. Etter nok en time bytter de igjen og enda en gang, så er vakta på fire timer over.
Da smaker det godt med en kopp rykende varm kaffe, en røyk – og så en stekk.
Det er surt på den åpne brua (Styrhus som var lukket kom senere). Vi finner byssa og kaffekjelen – og tar oss til rette. «Å, det blir nok hval i dag, det er så fin klar sikt», sier stuerten som har kommet på beina for å stelle i stand frokost.
«Så tidlig i januar er det forresten lyst hele natta her på 65- graden» – legger han til. Skytteren er oppe. Vi er snart på den plassen han har sett seg ut dagen i forveien, det skal være ved en samling av isfjell som vi skimter forut. Det er stille og fint.
De rene ishavsfargene imponer oss; dypblått vann med farger med overgang til grønt innved isflakene. Selv en ishavshimmel kan vise varme farger som rødt, gult og orange i solrenninga.
Vi passerer noen større isflak. En sel ligger og titter på oss, enda vi er bare 20 meter fra den. Noen pingviner vagger av gårde i gåsegang over isflaket. Over oss kretser det nå og da noen is ryper og kappduer.
Plutselig!
«Blåst forut! – Styrbord baug! Nå blir det liv, nesten oppstyr! Selv hodet på fyrbøteren kommer til syne.
«Er´n langt unna a» – «Å – ja, der blåste´n igjen».
«Blåst på babord, au», sier stuerten som står med oppbretta skjorteermer i byssedøra.
Og så begynner jaget!
Jaktspenningen preger alle, om bord i hvalbåten. Selv skipshunden kan ikke være i ro. Den er stadig på farten mellom brua og lemmane (forut ved hvalkanonen). Det er en stund siden vi så blåsten; så da er den vel på vei opp – og sannelig der så vi den varme kraftige «dampstrålen» stå rett til værs. Hele ryggen blir synlig noen sekunder, til og med den vesle ryggfinnen kan vi skimte. «Der blåser´n (utånder) igjen – men det er forlangt hold til å trekke av.
Hvalen har tatt en kurs endring, mannen i tønna følger med og gir ordre til rormann som også gjør en kursendring. Utkikken i tønna følger hvalen under vann – med sitt falkeblikk! Det går noen minutter med samme kurs som hvalen har.
Skytteren er på lemmane ved kanonen – han har et godt grep om skjeftet.
Av og til roper han til rormann – hvilken hastighet hvalbåten bør ha, dette blir «videre sendt» ned i maskin – via telegrafen.
Hvalen må ikke skremmes – den har en fart på 14 – 15 mil. Det skal noe til å ta den igjen i den farten – «prøyserjag» kalles dette. Da blåser det forut; skytteren kroker seg, og bøyer seg skikkelig i knea, kanonen svinges for å sikte, – men det smeller ikke, hvalen dukker.
Igjen, noen spennende sekunder, så ser vi den svære hvalryggen rett foran baugen. Et dundrende smell, og så en rutsjende lyd av forløper og liner som flyr ut. Akkumulatorblokkene som er festet nesten helt opp ved tønna – farer nå ned mot dekket med liner som er så stramme som fiolin strenger. Hvalen har ikke fått dau skuddet. Så det ble ladet – nytt skudd og nytt treff. Hvalen måtte få 4 harpuner i seg før den falt helt til ro. De tok hvalen i bukta – det er et knep hvalbåtfolket har utviklet, og som fungerer bra. – «Dau» sier rormannen – alle mann har hatt noen spennende og hektiske minutter for å sikre seg dette dyret.
Utkikken er nede for lengst. Alle mann – selv frivaktene må tørne til nå, de ble vekket av det første kanonskuddet. Det kan hende at det kan bli flere hvaler – så da er det bare å bli på dekk eller vente i byssa – det kan fort bli et døgn uten søvn.
Spellet (vinsjen) settes i gang, og hvalen hives inn til skutesiden på hvalbåten for å bli blåst opp med trykkluft og merkes med flagg og nærsagt nummer og navn på ekspedisjonen.
Lina blir vinsjet ned i bingen under dekk og blir klargjort med spleising for neste skudd.
Slik kan det gå for seg noen timer – den hvalen som har blitt fylt med luft driver rundt til en såkalt bøyebåt plukker den opp sammen med andre hvaler de har fått posisjonen på – og får de inn til koka.
HVALFANGERMUSEET ved siden av Peppes Pizza i Gamlebyen
I vinter var det for kaldt å arbeide med sommerens utstilling i museet, men hjemme hos Finn Uteng hadde de et greit arbeidsrom hvor det har det blitt satt glass og rammer på 135 bilder. Alle rammer er forsynt med hull for opp skruing på den nye midtveggen i museet.
Det kommer stadig inn bilder til Finn som han vurderer, og får forstørret og rammet inn.
Som dere skjønner, blir det interessant å besøke museet til sommeren.
Bjørnulf Foto har vært veldig hyggelig – de har gitt og god hjelp som kopieringen har på gått. Det blir benyttet en spesiell kopieringsmaskin i Bjørnulfs forretning i Storgata slik at redigering og kvaliteten kommer fram i løpet av noen minutter, dette har vært bra for Harald og Finn som har fått med seg bildene omtrent med det samme.
Ved opprydding hjemme hos dere, – ikke kast noen bilder før Finn får sett på dem.
Ellers tar vi imot til låns eller som gave – ting og tang som kan passe på et hvalfangermuseum.
Ta en tur til Engelsviken Vel Kr. himmelfartsdag
Torsdag 21. mai – Kristi himmelfartsdag blir det en stor utstilling av fotografier som ble tatt på Syd-Georgia 1904 – 1920
Utstillingen er i regi av Øyas Venner
VÆRBALLONGER TRUER HVALEN
En matematiker har regnet seg fram til en overraskende trussel mot bestanden av store hvaler i havområdene nær Sydpolen, av brukte værballonger.
Hvert år sendes det opp ca. 10 000 værballonger fra basene i Antarktis. Etter noen timer «flygning» sprekker de og faller ned. Mange av ballongene havner i havets enorme vannmasser, der man til nå har regnet med at de bare utgjorde en ubetydelig risiko for dyrelivet.
Men modellen som er lagd av Gerald Eddlemon ved Oak Ridge National Laboratory i USA, viser noe annet. I modellen ble ballongene fordelt helt tilfeldig i Sørishavet, og så lot han hvalene svømme rundt på måfå med åpne gap. På tross av store avstander viste det seg at hver hval faktisk hatt 7% risiko for å svømme inn i og kanskje sluke en havarert vær- ballong i løpet av et år.
Fra redaksjonen:
Det måtte bare være få hval hvor det ble funnet værballonger i magen på en hval som ble partert på kokeriet. Det var heller en masse krill som «fløt» utover plan når det ble hull på magesekken til det store dyret.
En kan jo bare tenke for lidelser det blir for en hval som får noe slikt i magen og fordøyelses-systemet. Det er nok helst bardehval som sluker dette.
Det var en reportasje på TV; om en slik hendelse som endte med døden: Hvalkadaveret som ble funnet – ble sprett opp, og det veltet ut plast i alle størrelser og fasonger.