Desember 2000 – 7. årgang
”Ernosto Tornquist” grunnstøtte 16. oktober 1950
Båten tilhørte Compnia Argentina De Pesca og var transportbåt for Grytviken ”Ernosto Tornquist” gikk fra Sandefjord 12. september, om bord befant det seg utstyr for hvalfangstsesogen 1951;harpuner, tauverk, stålwirer, reservedeler av alle slag; kopper og kar, proviant mm. De var innom og bunkret på Kapp Verdeøyene,- St. Vincent. Seks, syv skyttere til landstasjonen Leith Harbour var også med, det var som en hjelp for å komme fram i tide (en helt annen historie). Det var jo til Grytviken transportbåten skulle med mannskap til hvalbåtene som var blitt pusset opp i løpet av vinteren på Syd Georgia – april / oktober. I alt var det 252 mann om bord, inkludert det argentinske mannskapet Da skuta nærmet seg Øya ble det tåke og svarte natt, plutselig får folket på brua øye på noe stort som ”lyst” i mørket, – et formektelig isfjell!
På grunn av dårlig sikt viste de ikke hvor de befant seg på kartet, radar hadde de ikke. Roret ble lagt hardt over og det hele endte på land, ”Tornquist” ble tatt av strøm og vind og dreiet slik at den tross alt ”lagde” en lun vik. Birger som dro ut sist i januar 1947, gikk gradene som messegutt,- byssegutt og seilte som annen kokk inntil han mønstret av etter 37 mnd i handelsflåten. Nå ville han prøve hvalfangsteventyret,- men får å kunne avansere på hvalbåt eller i et rederi måtte en begynne som messegutt. Slik var reglene. Hvalbåten Birger skulle om bord i (på Grytviken) het ”Don Miles” (Pesca) med Asbjørn Martinsen som skytter.
Vi gikk på ved totiden om natta,- over høytaleren ble det gitt beskjed om; at alle måtte kle seg godt og ta med det som var av ulltepper og mønstre ved livbåtene, ingen personlige eiendeler ble tatt med. Her var det full forvirring, båtene var ikke til å rikke, rust, maling og mangel på bruk av fettpressa gjorde at livbåtene var veldig vanskelig å rikke på – eller få ut. En båt kom på vannet, med ei trosse festet på land ble det halt over en masse folk til tørt land i svarte natta. Dette fungerte bra og etter hvert fikk en satt flere båter på vannet, noen strabasiøse timer senere var alle vel på fast grunn, men hvor vi var viste ingen. Noen livbåter ble halt på land og fyrt opp (tennveske var puro) slik at vi kunne varme oss. Ved dagslys viste det seg at vi hadde grunnstøtt ved Cape Constanse, på folkemunne; Blåhvalbukta. Hvalbåter fra Leith Harbour og Grytviken kom oss til unnsetning og alle ble nok en gang berget og kom vel i fra det med skrekken halvannet døgn senere. Etter endt sesong om bord i ”Don Miles” ville Birger overvintre, 1951/ 52. Det ble fort spurt om hans ferdigheter og ”rulleblad” de månedene som sesongen varte, 50/51.
Birger hadde vært to år som lærling hos baker Ragnvald Pettersen, – så på ”DON MILES vanket det mye godt bakverk fra Lervik guttens hånd! På Grytviken trengte de både annen kokk og baker , – saken ble greit løst. Her var det 112 mannfolk og kona til legen som skulle mettes. For den 19 år gamle Lervik gutten var det å stå på fra kl.1700 til 0500 den seks måneder lange sesongen. Mat og bakverk i lange baner, slagging av de to kullfyrte byssene (ovnene) rakk han også på natta! Dermed var Birgers karriere som kokk og senere stuert lagt, det ble 13 sesonger på feltet med mat og forpleining!
Det var i forbindelse med Øyas VENNER at Birger sammen med Åge Antonsen og omkring 50 andre fra ”Tornquist” var samlet til et minnetreff om de dramatiske timene i sydlige farvann for 50 år siden. Leif Brandt fra Rakkestad var med på redningsaksjonen.
ØHK på Internett
ØHK ble lagt ut på Internett i oktober 2000. Det har allerede vært studenter som søker etter opplysninger de skal ha til særoppgaver. De blir henvist til hvalfanger museet i Sandefjord som har et veldig stor og innholdsrikt bibliotek.
Fra Fredriksstad Blad
Den 17. oktober 1950 sto disse linjene om ulykken i Fredriksstad Blad:
Den argentinske transportbåten ”Ernesto Tornquist” er gått på grunn ved Kapp Constanse på Syd Georgia melder Lloyds. Hvalbåter er underveis til havaristen som har 250 mann om bord. Hvalfangerne er landsatt.
Den 18. oktober sto det å lese i Fredriksstad Blad:
Hilsen fra Syd Georgia
Fra Syd Georgia har vi mottatt følgende telegram:
Hilsen til slekt og venner fra Syd Georgia.
Alt vel. Hilsen: Asbjørn Martinsen, Johan Kristiansen, Aage Antonsen, Arthur Finnstad, Birger Arvesen, Torleif Markussen, Kristen Karlsen og Ivar Jensen.
Don Miles
Oktober 1926 fra Nylands Verksted, Oslo, til Pesca. I fangst sammenhengende til og med 55/56, fra 1950 som bøyebåt. 279 brt. T3 1200 ihk. Levert først til Buenos Aires rundt 1957, solgt som slepebåt i 1960. Ut av bruk i 1978 og deretter opphogd.
En annen hvalbåt i DON familien:
Don Samuel
204 brt T3 500 ihk. Levert august 1925 fra Aker Mek. Verksted, Oslo til Pesca. Fra 1940 brukt som bøyebåt. Utleid 45/46 til Salvesen som bøyebåt med SOUTHERN VENTURER. Deretter som selfanger og reservebåt i Grytviken. Forliste 11. november 1951 i Kong Haakons Bay, S-G. Opplysninger fra Hvalfangsten- eventyret tar slutt. – Dag Bakka jr.
Avisutklipp fra Fredriksstad Blad, 27. april 1982
Skrevet av Geir Ola Eggen.
Hvalfanger Thorbjørn Sørlie, han var styrmann på hvalbåt fire sesonger og en overvintring.
Britene hadde en magistrat der nede som var underlagt guvernøren på Falkland. I alt bodde det en koloni på ti briter i Grytviken sammen med sine familier.
Hvalfangerne på Syd Georgia søkte britene om konsesjon, og betalte 1,5 prosent av fangstverdien i avgift. – Øya er britenes territorium.
Det går mot vinter der nede (april), om to måneder vil det være midtvinter med snøstormer og svært vanskelige værforhold. I denne situasjonen tror jeg ikke det er rare motstanden argentinerne kan yte. De kan ikke trekke seg tilbake ettersom de har fjellene i ryggen, og jeg tror de vanskelig kan bruke fly. Jeg har ikke greie på rekkevidden og slikt, men det er et stormfullt strøk. Det kan ryke opp til orkan på et øyeblikk, forteller Sørlie. Hvalfangststasjonen i Grytviken ble grunnlagt av C A Larsen, sammen med det argentinsk selskapet ”Argentina de Pesca” i 1904.
Larsen hadde i 1894 forsøkt å opprette en norsk stasjon i Grytviken, men fikk ikke reist den nødvendige kapital. Det hører med til historien at C A Larsen heiste det argentinske flagget på stasjonen da den ble opprettet, men den britiske guvernøren på Falklandsøyene sendte krigsskip mot Øya og truet Larsen til å fire det argentinske flagget og heise det britiske.
Navnet Grytviken kommer av to spekkgryter som amerikanske hvalfangere hadde etterlatt seg på stedet før C A Larsen opprettet ”sin” hvalstasjon. De to grytene finnes nå på Hvalfangst-museet i Sandefjord (også i Tønsberg, se ref.) Thorbjørn Sørlie overvintret i Husvik Harbour fra april til oktober 1947. Det handte at vi måtte grave oss oppover for å komme ut av brakkene i lå i.
Så mye snødde det. Vi måtte ut for å måke snø av båtene om natta, når det snødde mye og la seg på den ene siden av båten kunne den kantre.
Sørlie var en av de 52 som overvintret i Husvik. Like mange overvintret i Grytviken, og omkring 200 i den engelske stasjonen i Leith Harbour. I Strømenes Bay var det en stasjon som var underlagt Leith Harbour. Alle disse stasjonene er nå nedlagt. Tidligere var det også en norsk hvalfangerstasjon lenger nordvest på kysten ved navn Prins Olavs Harbour som også er nedlagt.
Boktips
Hvalfangsten – eventyret tar slutt
Skrevet av Dag Bakka jr.
Båter, kokerier, skyttere, historikk
Forlag:. Krohn Johansen A/S
Snipp snapp snute skrevet av Tore Østevik
Syv sesonger i 1950 åra som matros og telegrafist.
Forlag: Færder
En hvalfangers beretning – fra en første reis’ dagbok
Skrevet av Enok Sandbakken
1947/48 Southern Harvester
Forlag: Krohn Johansen A/S
Syd Georgia – eventyrenes øy skrevet av Arild Pettersen,
som var i messa og senere i byssa som kokk 1948 – 62,
Forlag: Færder.
Hvalfangerkirken skrevet av Svein Einar Hansen,
omhandler Kirken på Syd Georgia
Forlag: Genesis
Hvalfangerkoner og barn forteller skrevet av
Jorunn Vesterlid. Hjemmelivet fra 1930 til 1967
Forlag: Vestfold Grafiske a/s – utg. 1992
Fredrikstadskuter På De Syv Hav.
Skrevet av Knut W. Engebretsen, Fredrikstad
– et flott oppslagsverk om seilskuter.
Forlag: MITT- forlag Svein Skahjem – utg. 1999
Dette ble produsert av de syv pelagiske ekspedisjonene 1961/62:
| Ekspedisjon | Hvalolje | Spermolje | Totalt |
| Kosmos IV | 82 000 | 8 530 | 90 530 |
| Norhval | 73 250 | 9 200 | 82 450 |
| Pelagos | 32 200 | 6 100 | 32 300 |
| Sir James C-Ross | 84 668 | 8 524 | 93 192 |
| Thorshammer | 73 830 | 8 570 | 82 600 |
| Thorshavet | 65 880 | 15 220 | 81 100 |
| Thorshøvdi | 86 889 | 13 443 | 100 332 |
| Sum | 498 717 | 69 587 | 562 504 |
Utholden hvalfanger
Mot slutten av 50- åra var det klart at hvalfangstnæringen gikk mot slutten. Fangsten var nå sterkt regulert med nasjonale kvoter, og fra japansk side ble det arbeidet aktivt for å overta andre ekspedisjoner med kvoter. Også for ”Thorshammer” viste japanerne interesse, og i juli 1958 søkte rederiet om kompensasjon for salg av kokeriet og åtte hvalbåter til Japan, i bytte mot kontrakt på bygging av en 8.500 -tonns cargoliner. Søknaden ble avslått. Tross moderate fangst resultater mot slutten av 50-åra drev ”Thorshammer” med overskudd hver eneste sesong. Reduserte kvoter gjorde det nødvendig med innskrenkninger av den norske flåten. Forhandlinger mellom selskapene førte i 1961 til at en avtale om å trekke ut ”Pelagos og Thorshammer”. Sesongen 1961/ 62 ble derfor den siste, 17. oktober 1961 dro ”Thorshammer” for siste gang fra Sandfjord, på sin 33. sesong.
Kaptein var Gilbert Knutsen, Sandefjord; mange år styrmann på ”Thorshøvdi”, mens bestyrer var skytter Martin Martinsen. Resultatet ble godt, 82.628 fat, bedre enn både ”Thorshavet” og ”Southern Venturer”. ”Hammer’n”, var en av de fem Sandefjords-kokeriene som kom hjem for siste gang, 14. mai 1962. Ved Framnæs ble det mest verdifulle utstyret demontert og solgt, og om sommeren ble også skipet solgt til opphugging i Italia for 2,1 millioner kroner. Med Nils Larsen på broen, bestyreren som hadde ført skipet seks sesonger i Antarktis, gikk kokeriet fra Sandefjord 24. august 1962 til Italia. 6. september ble det overlevert til skrapverftet Cantieri Navali Santa Maria i La Spezia. I norsk hvalfangsthistorie står ”Thorshammer” som den viktigste veteranen med sine 33 sesonger mellom 1928 og 1962. 2,6 millioner fat hvalolje og 400.000 fat spermolje ble opparbeidet om bord.
Hammer’n” hadde hatt en stab av folk som stod mer eller mindre fast om bord, selv om ingen kunne måle seg med planformann Thoralf Halle, som var 65 år da skipet gikk ut av fangst. Han hadde stått om bord samtlige sesonger unntatt to, en p.g.a. sykdom og en sesong under krigen, til sammen 31 sesonger. Og ved siden av han var det tusener av vestfoldinger som hadde hatt levebrød og arbeidsplasser om bord i ”Thorshammer”.
Hvitløken – planterikets ”radium”
I tusenvis av år har hvitløken vært benyttet i den daglige kost. Vikingene brukte mye hvitløk for å bevare sin kraft og kampevne og til å helbrede sår.
Den utstrakte bruk av hvitløk i dag skyldes ikke bare den lille ”piffen” som mattilsetning, men også de mange gode egenskaper den har på kroppen. Den øker kroppens motstandskraft mot infeksjoner. Videre har hvitløken en enestående evne til å motvirke alderssymptomer som f. eks. høyt blodtrykk, revmatisme, samt fordøyelsesbesvær. Den tar i løpet av kort tid knekken på mark i magen som barn kan være plaget av. Det er også sagt at hvitløk var middelalderens penselin, den har en gunstig virkning på nervene,- det skylles nok at kroppen blir renset for giftige og skadelige avfallsstoffer. Den er en god slimløser og motvirker katarr i hals og nese.
Dagens hvitløkdose kan taes som kapsler eller tabletter, en ”heste kur” med hvitløk bør taes med folk på god avstand !
17. mai i år (2000) sendte NRK filmen fra ØYA turen
Filmen ble sett av ca. 200 000 personer. Det er jo et godt seertall, det kan tyde på at det er mange som har en eller annen slektning som har vært på hvalfangst, – fotballkamper har nok mye høyere seertall.
Filmen skal sendes i reprise på NRK 2, – men det er ikke bestemt når.
Servicebåt på Syd Georgia
På Greåker Cellulose – ligger en trebåt, – det er snakk en av småbåtene som gikk mellom landstasjonene og hvalbåtene / kokeriene på Syd Georgia, en servicebåt.
Hans Martin Hansen, Bjørn Jørgensen og Erik Leister møtte to representanter fra Fartøyvern foreningen i Fredrikstad som ville at vi skulle være med å bedømme båtens tilstand før den må fjernes fra Greåker Cellulos’ tomt.
Hans Martin og Thorleif Karlsen viste å fortelle om disse småbåtene da de var på ØYA midt på 50- tallet.
Båten er i så dårlig stand at den vil falle fra hverandre om en begynte å flytte på den. Den har ligget uten pressing eller annen beskyttelse for vær og vind de siste 9 åra.
Vi må jo takke for at vi ble kontaktet. Fredrikstad Museum vil ta nødvendige mål og fotografier. Det blir ny rapport neste nummer!
Høstfesten på Manstad
Høstfesten på Manstad var også denne slik at den falt i alles smak og behag. Reker med noko attåt er god festmat! God musikk og dans skapte god stemning. Gevinstbordet så fristende ut, – så det ble kjøpt lodder til gangs! Det var vel 40 tilstede på festen, loddsalget tilsvarte ca. 100 kroner pr. person.
Kaffe og kaker smakte også utmerket.
Det må rettes en takk til dere som hadde med gevinster, – det samme til dere alle som kjøpte lodder!
En takk til festkomiteen for en hyggelig kveld!
Vestfold Fylkesmuseum
Turen med buss og Strömstadbåten for å få oppleve de store hvalskjelettene i Tønsberg var en flott opplevelse på en november lørdag, Godt og vel 12 timer var vi på farten. Guiden Per Ståle Heimdal var veldig interessant å høre på, han hadde lært ”leksa” si godt. – Men, det var noe vi ikke kunne få til å stemme, – den unge mann delte vårt syn på hvalfangsten. Han fortalte at amerikanerne høstet store mengder krill til sin konserveringsindustri! De er altså med på å sulte ut (ta livet av) hvalen, amerikanerne med sin dobbelt moral har vi hørt om før!
Takk for en hyggelig dag og tur, museet i Tønsberg er å anbefale!
Denne turen kan vi sikkert gjøre om igjen til neste år.
Festkomiteen er god å ha, nå kan dere få juleferie!
Den glade matros:
Dampradioen:
Vi hadde ikke TV. (var ikke oppfunnet enda). Noen hadde reiseradio av typen Kurer, tapetsert med rød, grønn eller grå papirtapet med slangeskinns-mønster. Under helt spesielle atmosfæriske forhold og med antenner som var koblet til mastestag og lignende, samt velvillig innstilling til mangel på lydkvalitet, kunne vi innbille oss at vi lyttet til kortbølgens sjømannsending.
Gledespredere er godt å kjenne;
Men vi hadde Tyge. Tyge hadde trekkspill med svensk system, og kunne utrolig mange viser. Mest griseviser. Tyge var en populær ”persån”. På det lille som var av fritid ble Tyge invitert fra lugar til lugar med sine viser og sitt trekkspill. Før de første pjoltere rakk å virke, kompet kan visene vekselvis med bass og diskant. Ut over kvelden, og når alle sang med kompet han med begge hender. Tyge hadde egen bærer til trekkspillet når han skulle hjem til lugaren og ei ny 12 timers vakt.
Når sov Tyge?
”God vakt H S – Moss”
God Jul Til Dere Alle!