Kaskelotten nr. 29 - Østfold Hvalfangerklubb

Juni 2002 – 9. årgang

Empire Victory / Abraham Larsen

The Union Whaling Co Ltd, Durban

Abraham E Larsen ble født i Lyngdal 1880, emigrerte som 19 åring til Sør-Afrika, og ”slo” seg opp som snekker,- og senere som reder.

The Union Whaling & Fishing Co Ltd ble stiftet i Durban i 1909 av den norske konsulen i byen,- Jacob J Egeland og hans fetter Abraham E Larsen. Begge var født i Lyngdal og emigrerte til Sør-Afrika i ung alder, hvor de bygget opp sine forretninger. To gamle hvalbåter ble anskaffet sammen med utstyr til en landstasjon ved Durban. The Union Whaling Co Ltd ble stiftet i 1921,- det ble også drevet landstasjon.
Fra 1937 kom selskapet med i pelagisk fangst med kokeriet ”UNIWALECO”, tidligere ”Sir James Clark Ross”.
Egeland og Larsen holdt nære forbindelser med Norge slik som, innkjøp av utstyr, forhyringer av mannskap, skyttere og bestyrere.
Gjennom Hvalfangernes Assuranceforening i Sandfjord var ekspedisjonen forsikret – det også i Norge.
”UNIWALECO” ble senket i mars 1942 mens det gikk i tankfart.

Høsten 1946 kom verdens største hvalkokeri til Sandefjord for å ta om bord hvalfangere og forsyninger for sesongen.
Kokeriet var ”EMPIRE VICTORY” som ble kjøpt i juni 1946 for 1.050.000 pund, senere kjent som ”ABRAHAM LARSEN” – det ble om døpt i 1950.
Sesongen 1946/47 ble det rekord produksjon for ”EMPIRE VICTORY” med 204.879 fat og 1.339 tonn hvalmel. Produksjons verdien var på 1,8 millioner pund, som betalte både kokeriet og driftsutgiftene og ga 420.000 pund i utbytte til aksjonærene, i forhold til aksjekapitalen på 1,5 millioner pund.

Selskapet hadde bare et fåtall gamle hvalbåter igjen etter krigen, men klarte i 1946 og skaffe seg 12 båter, dels gamle ”HEKTOR”-båter fra 1930 og dels mer moderne materiell fra 1935-36.
De fikk navn ”UNI 1 – 9 og ”UNI X – XIV; nummer 13 fantes ikke (!). Fra 1948 fikk selskapet nye båter, disse ble navngitt etter personer, bla. skytterne ”ARNT KARLSEN” og ”ANDERS ARVESEN”, båtene ble lagt opp i Durban etter endt sesong i Isen, sjelden i Norge. De hadde norske skyttere og offiserer og norske matroser om bord på hvalbåtene, på kokeriet var det sør- afrikanere og nordmenn som utgjorde mannskapet, fifty – fifty.
Ved siden av disse båtene hadde selskapet også flere gamle båter som fanget for landstasjonen. 16 hvalbåter hadde ekspedisjonen omkring 1950,- da reguleringen ble innført ble det skåret ned til 13 båter.
Rundt Union Whaling og Hector Whaling oppsto en hel koloni av nordmenn i Sør-Afrika. Mange av skytterne slo seg ned der, for å være med på sesongen fra landstasjon, og senere på høsten den pelagiske fangsten i Isen. Arnt Karlsen hadde til sammen 52 sesonger på hvalfangst ved Island, Norge, Antarktis og Afrika. Han døde 1951 og var bedre kjent som ”Durban-Karlsen”, en av båtene bar allerede hans navn.
Abraham Larsen ble i 1946 norsk honorær konsul i Durban, denne stillingen overtok han etter Jacob Egeland.
Havnen hadde mange norske anløp, bla av Thor Dahl-båter i ”Christensen African Line”. I det norske miljøet var ellers Sjømannskirken en viktig faktor.
Som britisk skip fikk ”EMPIRE VICTORY” sine årlige reparasjoner og ”dokking” i England, Birkenhead eller i Newcastle. Tidlig på 50-tallet ble det likevel vanlig at kokeriet kom til Framnæs for vedlikehold og utrusting.

I forbindelse med Abraham Larsens 70-årsdag sommeren 1950 ble skipet omdøpt etter ham, da lå det for ombygging i Newcastle – det ble 40 nye lugarer og fellesrom i akterskipet.

Empire Victory 21.845 brt. Levert sept 1937 fra Deutsche Schiff und Maschinen bau AG Weser, Werk Seebeck, Bremerhaven som UNITAS til Unitas Deutsche Walfang GmbH, Hamburg. Tysk fangst 37 – 39, deretter marinetjeneste. Britisk prise i 1945, rustet ut som ”EMPIRE VICTORY” for sesongen45/46, drevet av United Whalers Ltd. Solgt juni 1946 til Union Whaling, omdøpt til ”ABRAHAM LARSEN” 1950. Solgt 1956 og levert til Japan 1957 med dieseldrift, hugget våren 1987.

Privat

240 Innes Road,
Durban. 23. jan. 1959
Flypost!

Hr. Theiman Theisen, Viestad, Spind, Farsund, Norge.

Kjäre Theiman Theisen,
Dette brev maa jeg be om maa väre helt privat mellom deg og meg. Vär saa snild! – Vil så foreslaa at vi som Spind-värdinger fra Østre Spind blir Du’s saa vi kan skrive mer fritt til hverandre.

”Slik innleder Abraham Larsen sitt brev til ordføreren i sin hjembygd”.

Vi har begge forsøkt å gjøre vårt beste for vår hjembygd og Spind sogn. Du har ofret mye av din tid i arbeide for distriktet og sognet. Du var vel medlem av Herredsstyret i mange år og arbeidet deg opp til å bli ordfører i Spind sogn, den høyeste stilling som en kan tilby sin beste mann i sognet. Det synes jeg er enestående godt gjort av deg.

Som ordfører har du på en stille og verdig måte ledet sognets affærer til gavn for sognet og til ære for deg selv. Du arbeidet for å få et gamlehjem for Spind sogn, du ga full støtte, og arbeidet sammen med komiteen som ble valgt til å fremme saken for å få et førsteklasses bygg satt opp som kunne være verdig det gode gamle Spindfolk å bo i – for de nåværende gamle og for Spinds fremtidige eldre som kommer til å bo der. Dette byggeverk står der nå som et stort minne om hva Spindinnbyggere var istand til, tross vanskelige tider, å få satt opp idet Herrens år 1958 da Theiman var ordfører i Spind sogn.
Hvis dere ikke allerede har tatt et fotografi av Herredsstyret med byggekomiteen samlet, bør dere gjøre det. Det fotografiet skal henge på hvilehjemmet for kommende slekter – å se. Der er visst ikke i Norges land en liten kommune som har et så velinnredet og vakkert hvilehjem som Spind sogn.

Bortsett fra hvor midlene til å bygge hjemmet kom fra (de kom fra Abraham L.) så var det dog Spinds ordfører Theiman Theisen fra Viestad, Østre Spind – som sammen med kommunestyret tok det største tak ved å få de forskjellige komiteer valgt og satt arbeidet i gang.
Det er derfor deg og dine mange medarbeidere Spind-folket skyller den største takk for vel utført arbeide, spesielt synes jeg det var godt gjort å bli fri arkitekten på den tid, arbeidet ble jo utført billigere – uten ham.

Jeg vil også personlig som Spindværing få lov å takke deg hjertelig for ditt store arbeide med å få hvilehjemmet så vel utstyrt og ferdig på billigste måte.
Du skrev for en tid siden at noen hadde sagt til deg at Abraham Larsen hadde vært en god mann for Spind sogn. Du svarte han kommer fra Østre Spind. Han har ikke alene vært god for Spind, men for hele landet. Det siste kan jeg være enig med deg i.

Jeg reiste fra Bjørnevaag 7de mai 1897. Forlot London paa min 17de aars geburtsdag, gikk med ”Pembroke Castle” til Durban og kom hit 13de juni. Hadde ikke lärt det engelske sprog. Var ung og hadde godt mot. ”Motet har hjulpet mange over bekken før” – og slik gikk det for meg med. Fikk arbeide for 5 pund dagen, var forsiktig og sparte litt med den lille lønn. Leiet et rom sammen med sammen med Otto Aadnesgaard, – vi betalte hver 10 pund måneden – holdt oss selv med mat. Spiste middag hver søndag.

Etter ca. to år kjøpte jeg en tomt og bygde et hus,- det tok tre måneder, det fikk jeg solgt med det samme og tjente 125 pund. Det ga penger til å kjøpe en ny tomt, jeg var da 19 år gammel. Senere bygde jeg flere hus, så i 1904 hadde jeg seks hus og fikk en leieinntekt på 65 pund pr mnd., betalte 30 pund i månedlig renter av et lån med pant i eiendommene. Jeg syntes jeg var ovenpå da. Var en tur i Norge og kom tilbake i september. Begynte aa ta kontrakter (vil det si at det ble skrevet kontrakter på leieforholdet, red. annm.)

Tidene ble enda dårligere – nesten ingen bygging så Egeland kunne ikke holde det gående stort lengere, så han foreslo andre ting vi måtte finne på. Jeg hadde som gutt overvært en samtale mellom min far og en hvalfanger i Haugesund om et selskap som drev hvalfangst på Island. Denne samtalen husket jeg godt og sa til Egeland: ”Vi skal begynne hvalfangst”. ”Hvalfansgst, er her hval utenfor da?”- var Egelands motspørsmål.
Jeg sa jeg hadde talt med fiskere som hadde sett flere hval utenfor kysten, – Enok Aadnesgaard var fiskeskipper her da. Han gikk med på og undersøkte så godt han kunne når han var ute og fisket, for så å rapportere til oss til hvilke tider og hvor mye hval det kunne være.

Vi fikk så lisens og Egeland reiste til Norge for å få kapital, men var uheldig å treffe på upålitelige menn. De sendte en gammel stasjon fra Island som ikke passet her,- det gikk kun ett år uten fortjeneste. I mellomtiden hadde jeg fått konsesjon 100 mil sønnen for Durban, men havnen var dårlig så jeg fikk regjeringen til å sette ut to tomter i nærheten av Durban hvor jeg fikk min konsesjon overført til en av dem.

Vi fikk etter meget strev en liten kapital på 20.000 pund som vi begynte med, – vi kjøpte to hvalbåter og redskap fra Norge. Det begynte å gå bra, men etter syv år kom første krig (første verdenskrig).
Frankrike trengte små båter,- som vi hadde. De bød oss en god pris og vi solgte båtene og stasjonen, aksjonærene tjente 300% og fikk sin kapital tilbake på syv år.

I 1919 begynte jeg igjen, fikk kapital ganske lettvint, hadde kun to båter til å begynne med. Tjente lite første året, men senere gikk det godt. Så i 1936 kjøpte vi det flytende kokeriet ”UNIWALECO” som ble tatt av engelskmennene med en last brennselolje. Dette var i 1940 i den annen verdenskrig, ”UNIWALECO” ble senere torpedert i 1942.
Egeland gikk av med pensjon i 1936 da vi kjøpte ”UNIWALECO” , han hadde heller ikke noe videre tro på pelagisk hvalfangst.

Da vi hadde mistet vårt kokeri under krigen ble vi nå tilbudt å få kjøpt UNITAS. Vi sikret oss kapital og bød 1.000.050 pund og det fikk vi det for.
Det var den gang verdens største skip på hvalfangst. Allting gikk godt. Vi tjente opp skipet nesten en og en halv gang første turen.
Gud har vært med meg og velsignet mitt arbeide og hjulpet meg så godt. Han skal ha æren for det. Vi gjorde det godt hvert år, så da jeg sluttet i 1952 som bestyrer hadde vi fisket for over 30.000.000 pund. Betalt ut ca. 10.000.000 pund i utbytte. Fra Norge ble det kjøpt: båter og redskap, betalt hyrer og part til det norske mannskapet for 10.000.000 pund eller over 200.000.000 kroner. Så det må vel sies at det har vært godt for Norge. Som du vet fikk jeg av kong Haakon – kommandør orden av St. Olav.
Det måtte vel være for den støtten Norge har fått av mitt arbeide utenfor Norge.
Som du skjønner har jeg hatt et travelt liv. I flere år hadde jeg fra 1000 – 1500 mann av hvite og sorte i arbeide. Ved siden av dette har jeg hatt i mange år seks forretninger i Zululand. Vi hadde som regel en varebeholdning i alle ”storene” til en verdi av 40.000 pund. Så har jeg flere farmer. Det har vært liten fortjeneste på forretningene da jeg ikke selv kunne ta del i driften overalt, måtte stole på fremmende som ofte ” saa efter seg selv først”.
Men så har eiendommene gått opp i verdi, det samme med farmlandet – så jeg kommer godt ut av det til slutt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har skrevet alt dette til deg, men tenkte du ville ha interesse av å lese det. Vil gjerne at det skal være konfidensielt for deg, men du kan se hva gutten fra Østre Spind utrettet i de 62 år han var i Durban.

Takk for lånet av originalbrevene Kåre M. Slik at de nå, etter 43 år ikke lenger er hemmelige.

Nå kommer boka om Østfoldhvalfangeren

Fra 6. juli selges den i museet: lørdag og søndag (12 – 16), og i de dagene museet er åpent i fellesferien.

Medlemmene kan få kjøpt den til redusert pris: kr. 200.-
det betyr at ØHK får til bake det beløpet vi forskutterte Ødegaard mens han skrev boka.
Ta også kontakt med Erik Leister telefon 69 39 07 10

Utsalgspris kr. 295,- (bokhandlere).

Skal boka sendes i posten, vil den komme på ca. kr. 245,-

Boka blir inndelt på denne måten
Del 1:	Del 2:
Tilblivelsen av bokaBegynnelsenHvalfangere i krigUlykkeneDurbanCape TownSydishavetSyd-GeorgiaSlutten	Hvalfangere fra Østfold 1958/59Østfoldingenes hvalfanger-kavalkade 45/68Hvalskyttere fra ØstfoldEn eim av hvalolje lå over FredrikstadSkytter-intervjueneHvalfangernes fortellingerKilder og litteratur

Boka blir på 175 sider, den vil inneholde 150 fotografier. Noen vil nok kjenne seg igjen,- men det er rart med det når unggutten lot hår og skjegg gro for å beskytte seg mot vær og vind noen harde måneder i Sydishavet.
Høsten 1958 dro det ut over 400 østfoldinger på hvalfangst, unggutten var ofte ikke fylt 15 år, men fylte han 15 år på feltet, kunne han mønstre ut, – det var regler det!

Denne boka vil bli tatt i mot som et historisk oppslagsverk for kommende generasjoner. Pass på å kjøp til barnebarn og oldebarn.

Tilblivelsen av boka

”Om boka og hvordan den ble til”. – Sommeren 2001 hadde Torbjørn Ødegaard noen samtaler med Kåre Martinsen om emnet hvalfangst.
Ødegaard som er journalist og forfatter hadde lyst til å gripe fatt i det som Østfold Hvalfangerklubb har drømt om i lengere tid; det å få skrevet ned historien om Østfold Hvalfangeren. Det kan fortelles at ØHK har vært i kontakt med flere forfattere, – men, – nei, de har ikke helt skjønt hvordan de skulle gripe det hele an.
Ødegaard fattet interesse, med glød og entusiasme, vi ble forespeilet utgivelse av boka både til jul og på ny året, men ettersom Ødegaard fordypet seg i emnet og dens historiske verdi, måtte han bearbeide dette viktige stoffet på en helt annen måte en han selv tenkte i fjor sommer.

Råmanuskriptet er nå gjennom gått av Hans Martin, Finn, Kjell og Erik fra styret, samt Ragnar Martinsen.
Bjørn Jørgensen og Kåre Martinsen har vært nære medhjelpere under hele skriveprosessen, Bjørn har lagt ned enormt mange timer og reiser sammen med forfatteren. Johan og Eline Mikkelsen, samt Arne Boran har også vært gode hjelpere. Intervjuer er gjort i indre og ytre Østfold; så derfor vil hvalfangere i hele Østfold – være nevnt i boka, alle vil hermed takkes for god hjelp!
Ødegaard vil også sende en takk til samtlige styremedlemmer i ØHK for god assistanse,- ingen flere nevnt og ingen glemt.

Vi gleder oss til å få vår historie mellom to permer: et historisk dokument for de familier som hadde fedre som var i Sydishavet, og til de som vil studere og forske videre på hva denne form for industri betydde for fylket vårt – og for landet for øvrig.
Noen linjer – forsmak, fra boka lar seg ikke gjøre å velge ut, her blir alt å nyte som: God-boka sommeren 2002!
Redaksjonen i Kaskelotten hilser boka velkommen!
Dere får følge med i pressen, slik at dere kan ile til å anskaffe boka om Østfoldhvalfangeren!

Brev fra Abraham Larsen

Durban 7. mars 1959

Kjære Theiman,

Det er nok jeg som skyller brev. Du får unnskylde at jeg ikke har skrevet før. Etter jul var jeg ikke så bra, men er meget bedre nå, men har fremdeles 2 – 3 doktorer som kommer to ganger i uken for å hjelpe meg (det er muligens sykepleiere det er snakk om, – red. anm.) Må fremdeles ta piller og få sprøyter. Det ser ut til å hjelpe, men jeg er fremdeles svak og blir så fort andpusten. Håper om noen måneder at jeg vil bli bedre. Om jeg blir så, vil jeg gjerne reise hjem en tur i år, men det er vel tvilsomt,- alt ligger i Guds hånd.
Jeg sendte fotografiene til min fetter Sigvald Salvesen, Farsund og ba ham få passende ramme på dem og sendt inn til hvilehjemmet. Håper rammene ble passende. Du husker du ba meg om å ha dekorasjonene på meg så sendte jeg dem slik.
Hører det går godt på hvilehjemmet og alle er fornøyde. Har de fått ferdig de seks værelserene på loftet? – De skulle jo gjøres ferdig selv om de kun blir brukt en gang i blant. Dere har jo hatt en kald vinter så dere har funnet ut om huset er varmt og godt.
Vil sette pris på om du vil skrive og fortelle meg litt fra våre kanter, både fra vestre og østre Spind.
Vennlig hilsen Abraham.

Abraham Larsen ble født 1880, var 79 år da brevene ble skrevet.

Onsingen som bodde i Durban

Våren 1932 så Kåre Martinsen dagens lys.
Kåres far, var hvalskytter. Etter hvert flyttet familien til Durban.

Som 17-åring reiste Kåre ut som matros med UNI 9 som var bøyebåt, her var Sigurd Hovland skytter.
Neste sesong ble Kåre med sin far Nils, som var skytter, de var sammen på hvalfangst på Durban og i isen,- her snakkes det om dobbelt sesonger.
Far og sønn holdt sammen flere slike dobbelt sesonger, de var om bord i Abraham Larsen sine hvalbåter fra 1949 til 1957.
Kåre ble tidlig ”krøket” med faren som læremester,- og god skytter ble han. Men gradene måtte beseires, etter endt sesong på varmen dro Kåre til Fredrikstad august 1952, hvor han begynte på styrmanns-skolen.
Eksamen ble avlagt våren –53, han kunne da dra til Durban og bli med på fangsten der. Sesongen i isen, 1953/54 mønstret han ut som nybakt styrmann på UNI 12.
Kåre hadde mange dobbelt sesonger som de andre norske hvalfangerne i Durban på den tiden. Så her gikk det unna får’n si!

Selskaper og båter Kåre var med på:

KOSMOS 4, WILLEM BARENDSZ, SIDNEY SMITH 56/57,
KOS 26/44 58/59 (byttet båt i isen), KOS 33 59/60,
SMITH 60/61, AM. 7/15/21 63/64, ARNFINN BERGAN 64/65

Nils Martinsen var på disse båtene/ ekspedisjonene:

Emp. Victory 48/49, 49/50, 50/51, 51/52,
ARNT KARLSEN 52/53, 53/54, 54/55, 55/56,
J K HANSEN 56/57,
SUDERØY XIV 58/59,
GOS IV 59/60, 60/61

50 års jubileum: Leith Harbour 1909 – 1959

I 1959 var det 50 års jubileum for Salvesen på Leith Harbour, og iden anledningen gjorde jeg noen notater i min dagbok, – Kolbjørn Karlsen, Moss.

Syd Georgia ble oppdaget av kaptein Cook i 1775. Den første fangsten som ble drevet her var omkring 1892, det var et lite hvalkokeri med navn ”JASON” som rådet her den gang. I 1913 var det full fangst på Øya, som var innledningen til moderne hvalfangst. Den første hvalbåten her syd var ”C A LARSEN”.

Selskapet Chr. Salvesen begynte hvalfangst i 1904. Leith Harbour ble grunnlagt i 1909, og hadde da en hvalbåt som het ”FORTUNA”. Chr. Salvesen var sønn av en forretningsmann i Mandal. Han reiste til Skottland da han var 22 år, som skipsagent. Han fikk interesse for hvalfangst, hans første kokeri het
”NEKO”. Strømnes som ble grunnlagt i 1908 tilhørte ”Sandefjord Whaling Compani” med hvalkokeriet ”F NANSEN” som gikk på grunn i 1912 og sank. Strømnes ble senere kjøpt av Chr. Salvesen og brukt som dokkplass og verksted for hvalbåter, – også andre rederier fikk nyte godt av dette anlegget.

Litt statestikk fra lokalfangsten på Øya:

1910 – 1911 ble det fanget 5299 knøl, 76 blå og 97 finnhval.
1917 – 1918 – ” – 70 knøl, 1800 blå og 1100 finnhval.

Som man ser ble knølhvalen raskt fisket opp da den var det lett å fange, og tidlig nesten utryddet ved Øya. I denne tiden ble det fanget hele året, men mest sommertid.
Det første snøraset på stasjonen gikk i 1920, og tok med seg en liten del av anlegget. I 1929 kom neste ras og ødela hele stasjonen, raset tok også med seg fire mann som arbeidet i smia. Da ble stasjonen flyttet dit hvor den nå ligger. Restene etter den gamle stasjonen har enere fatt navnet ”Jeriko”.

Jubelår for oss som fikk være med,- vi kan nok snakke om ”ett – jubel-år som har vart i 100 år”, og som vi faktisk er en del av.

Send inn noen av dine opplevelser til hval@start.no!

Historiens første Nordpol-ekspedisjon

Tekst George Bush – for Vi Menn – 13/1961

Mannskapet fra det forliste skipet ”JEANETTE” kjempet for livet, der de styrtet fram over drivisen. Isflakene knaket under dem, ristet på seg og truet hvert øyeblikk med å sende de ulykkelige menneskene ned i en våt og iskald grav.
Men karene tenkte på en ting – å nå ”fast grunn” på et stort isflak der framme, et isflak som kunne holde dem oppe noen timer iallfall. De tenkte på at redningen ikke var noen redning, ikke så mye som et håp. I sin fortvilelse hadde de glemt at nærmeste ”faste grunn” var mer enn 125 mil borte. Langt, langt i sør lå Sibir-kysten, like kald og utilnærmelig som selveste Arktis som de hadde trosset.

Siste mann over rekka var skipets kaptein, den tapre og viden kjente kommandørkaptein George Washington de Long. Da han styrtet ned på isen, hadde den krøllet seg sammen under ham i samme øyeblikk, og han ble liggende hjelpeløs på de skånselløse isskruingenene. I neste øyeblikk gled blokkene fra hverandre og sendte kapteinen ned i det blåsvarte dypet og iskalde vannet, med høyre hånd forsøkte han å holde seg fast i en av de skarpe iskantene for å få levert fra seg loggboka han holdt i sin venstre hånd. Kaptein de Long hadde sikkert fått en rask død,- om ikke skipet plutselig på grunn av isskruingen hadde kastet på seg og fikk skjøvet kapteinen opp på isen igjen. Han stønnet lettet, men hadde han visst hva framtiden skulle by på ham, hadde han nok heller ønsket at var blitt der nede. Han krøp på fire noen meter før han kom seg på bena. Og mens klærne frøs til is på kroppen hans, slet han seg fram til de andre av besetningen som hadde samlet ved siden av det de hadde fått reddet av forsyninger – i siste øyeblikk. Det var i alt 32 overlevende, og alle som en lot de kapteinen greie seg selv. De stirret på skipet som vred seg i sine siste ”krampetrekninger” under isens voldsomme favntak.
– Der – der går han ned! Ropte Charles W Chipp, en ung rødmusset løytnant med dun på haken. Plutselig krenget ”JEANETTE” over, mastene slo i isen med et brak, issørpa veltet inn over dekket, skrugarden løftet seg, og med et var det stolte skipet knust til pinneved.

-> Fortsetter i neste nummer av Kaskelotten (nr. 30).

Bli med på å fyll ut spørsmålene nedenfor

Svarene kan enten sendes til:

Harald Storebaug, Bamsev 128, 1596 MOSS
eller hvalfangerklubben@gmail.com

Ønsket informasjon:

Navn:
Adresse:
Født:
Antall sesonger:
Sesongen:
Ekspedisjon:
Fartøy / Landstasjon:
Stilling:
Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst:
Etter at du sluttet på hvalfangst:
Yrke på land:

Sammen med ”tørre” opplysninger vil det være fint med et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig. Foto kan enten sendes inn digitalt med e-post, eller som papir til adressen ovenfor.
Gjerne et bilde fra en av sesongene, har du et som er tatt i det siste? send også det med – det er alltid fint å kunne ”myke” opp med fotografier i en slik presentasjon.
Ta gjerne en prat med Terje Haraldsen – telefon 69 33 06 06.

Dette blir et historisk og kulturelt ”skriv” som kan komme våre etterkommere til gode,- det vil være interessant for oss også – selvsagt!

Oppslagstavla

Reiser og fester 2002 – Østfold Hvalfangerklubb

Elverum Skogbruksmuseet lørdag 28. september:

Send inn en giro med navnet ditt og navnet på den som du skal ha med deg.
Giro 0540 08 30772. ØHK – Storv. 92. 1621 GRESSVIK
For kr. 250,- blir det buss fra Apenesgata kl. 0800
Det er plass til 50 personer (eller 100)
Dere bør bestemme dere snarest,- det er mange ting som tar tid å forberede!
Mat og drikke må hver og en betale selv.
Det vil bli arrangert et treff med Innlandshvalfangere som er medlemmer av Øyas Venner.
Festkomiteen: Kontaktperson Terje Haraldsen 69 33 06 06, Kai Jacobsen 69 13 65 45, Kjell Paulsen 69 33 34 02

Høstfest

Manstad Vel, lørdag 19. oktober, kl. 1900.

Salg av filmer

Det er kjøpt inn noen serier med Hvalfangst Eventyret som TV- Vestfold laget.
Det er tre filmer som hører sammen, koster 600 kroner, filmene er å anbefale.

FILM 1 Svend Foyn den glemte nasjonalhelt.
FILM 2 Kosmos III , den myteomspunnede sesongen og Syd-Georgia.
FILM 3 Balaena, den beste sesongen og Hvalskytteren’s – innflytelse.

Filmene selges (tar opp bestilling) i Hvalfangermuseet i Gamlebyen.

Vi kan også snakke om en drømmeprins

I 1930 klarte Emil Unger det mange bare drømte om. Han giftet seg med datteren til Abraham Larsen, Inga Larsen. Emil Unger forsatte imidlertid å arbeide i Rossholts skipshandel-firma helt fram til 1948.

Emil Unger, er broren til Thedor Unger som grunnla Unger Fabrikker i Fredrikstad. Emil og beste vennen Rolf Steen (født på Tomb i Råde 1905) Begge to var vitebegjærlige og ville noe mer … vekk fra depresjonen i 1925 og ut i verden.
De skrev til Henry Ford i Amerika og spurte høflig å få låne en bil, en T-Ford. Vi fikk personlig svar og et høflig avslag, brevet foreligger hos Steens familie. De to unge menn hyret på en lastebåt som skulle til Sør-Afrika.
Da de nærmet seg Durban, meldte alvoret seg, om de skulle bli med båten videre eller … de kastet mynt og kron.
Ferden videre ble til fots gjennom Zululand, ”lykkejegerene” gikk, og var på farten i lang tid.

Før jula 1925 fortalte sjømannspresten i Durban; at det ble satt opp elektrisk gatebelysning lenger inne i landet, og at det kunne være arbeide å få der.
På selveste julaften la de i vei til fots i 40 grader varme. De gikk 18 mil gjennom Zululand nordvest for Durban. For å nå fram måtte de sove under oksekjerrer om natten og hvile under trærne på dagen når sola var for ubarmhjertig. Etter flere dager på farten nådde vi fram og fikk arbeide. De tjente 40 engelske pund i mnd det var veldig godt betalt den gang.

Tømmermannen og skipshandleren

Rolf ble sjef og direktør for Rhodesian Timber LMT. Rolf var 91 år i 1996 og bodde da i Durban.
Emil ble en god arbeidsmann hos nordmannen Martin Rossholt som var stor innen skiphandelen i Durban. Her må han fått godt fotfeste, men i 1948 startet han sin egen skipshandel IM UNGER LMT, det vokste til Sør-Afrikas største skipshandel, hans sønn overtok i 1954,- Theodor er hans navn (som sin onkel på Torp). Sønnen til Thedor igjen heter Emil – som sin bestefar som en gang dro ut fra Fredrikstad sammen med en fra Tomb i Råde.

Denne historien er hentet fra Fredriksstad Blad 29. mai 1996 – er kortet mye ned.

Hvalfangstmuseet i Sandefjord…

…det vet vi hva er, men – i Sandefjord er det flere museer: Sjøfartsmuseum, Bymuseum og Museumsbrygga (Southern Actor). Alle de fire institusjonene er samlet i felles betegnelsen Sandefjordmuseene som utøver en fagtjeneste på det musealeplan. Her kan interesserte få innblikk i 14.000 bøker med tilhørende lesesaler. Fotografier kan bestiles og rådgivning for bruk av arkivet får du.

Adressen til fotoarkivet er:

Oyvind.thuresson@Sandfjord.kommune.no
Telefon: 33 48 46 54 – er å treffe hver tirsdag.
Telefon 33 48 46 52 – her treffer du bibliotekaren / arkivaren Lone:
Lone.Kirchhoff@Sandefjord.kommune.no

Fra Strømstad / Sandefjord-turen 25. mai kan det rapporteres:

Det var kun 19 som var med på denne utflukten, noe regn, svake dønninger, men mat og godt drikke smakte godt! Slappen hadde noe for en hver smak.
Neste gang vi skal ut på båttur må fødselsdatoen også være med,- det må vi huske på! Gjelder ikke bussturer.
Takk for turen!

God sommer til våre lesere!