September 2002 – 9. årgang
Har du sikret deg boka om vår egen historie?
Torbjørn Ødegaard fikk skrevet den for oss. Vi ventet lenge, men nå kan vi hygge oss med mange kjente historier og mange gode ungdomsbilder av hvalfanger-kamerater.
Boka er på 170 sider med en masse fine fotografier.
Medlemmer kan få boka tilsendt i posten til en pris på kr. 293.-
Boka blir sendt på billigste måte med ”Norges Pakken”,- 93 kroner.
Bestilling / forskuddsbetaling (293,-) av Hvalfangerboka sendes til ØHK`s giro: 0540 08 30772 Østfold Hvalfangerklubb, Storveien 92, 1621 Gressvik.
Husk å skriv på avsender!
Boka selges også hos Thorleif Karlsen Storveien 92 – Gressvik kveldstid (ring 69 35 15 25 / 69 32 81 23) – kr. 200,- til medlemmer (Bokhandlerpris kr. 295,-).
Historien om oss!
Hvalfangere – Skrevet av Thorbjørn Ødegaard, Kystforlaget
Kjære medlemmer!
Nå må dere anskaffe historien om dere selv,- det er skrevet mangt og meget fra de tider hvalfangsten pågikk i Sydishavet. Forholdene der ”nede” er nok ikke ukjente.
Men, nå kan du få studere hvordan skipskameraten din så ut som unggutt, kanskje kjenner du også til noe av historiene som er å finne i boka.
Åra har løpt såpass av gårde, så dine barnebarn, ja, – oldebarn – for den saken skyll vil kunne hygge seg med boka sammen med deg som ”første konsulent” hva hvalfangst angår.
Dette er en yrkeshistore som de unge kan formidle om sine bestefedre og oldefedre.
Boka er også et fint oppslagsverk,- som burde komme inn i skolebibliotekene i Østfold og selvsagt i distriktet!
Er du i tvil om noe ang. boka i forhold til deg som medlem:
Ring Thorleif Karlsen 69 35 15 25 /(69 32 81 23 om kvelden)
Finn Uteng 69 26 84 31. Erik Leister 69 39 07 10.
Utsalgspris kr. 295,- (bokhandleren).
Fra langt nord, til langt syd!
Hvalbåten Fiskeren og kokeriet Norhval sammenfatter ytterpunktene i Larviks hvalfangsthistorie. Den første ble sendt nordover til Finnmark-kysten våren 1883, mens kokeriet kom hjem for siste gang fra Antarktis i mai 1962.
Det var kaptein Anders Berntsen som tok initiativet til det første hvalfangst selskapet i Larvik. I 1881 kom han til Bussesund i Finmark som fører av barken LAURA, som var sendt opp som kokeri for skipsreder I M Bryde i Sandefjord.
Berntsen sikret seg et område på Svartnes ved Vardø og stiftet senere Laurigs I/S for Hvalfangst, med Christian Nielsen som disponent.
Da Svend Foyns 10-års patent utløp i 1883 var Laurvig-selskapet klar til fangst, det holdt på helt til forbudet i 1904. (Se Kaskelotten nr. 22)
Christian Nielsen så seg nå om etter andre fangstfelt. Stasjonen Ronas Voe ble anlagt på Shetland i 1903, som den første på øygruppen. Sommeren 1905 ble Laurvig-selskapets to båter sendt nordover til Svalbard for å drive hvalfangst med den avriggede seilskuten FIGARO som kokeri. De neste åren sto Chr Nielsen bak flere nye selskaper som kom i fangst rundt om i verden, – han markerte seg som en av landets dyktigste hvalfangstredere (!).
Hvalfangstselskapet Ocean ble opprettet i 1909 med lisens for Syd-Georgia,- med stasjonen New Fortuna Bay. Hvalfangstselskapet Norge ble stiftet og kokeriet SOLSTREIF ble sendt til South Shetlands. De neste årene ble det stiftet tre selskaper for fangst i Australia og New Zealand: A/S Spermacet, Western Australia Whaling og New Zealand Whaling Co. – Da Christian Nielsen døde i 1914 hadde selskapene hans 4 landstasjoner, 5 kokerier og 21 hvalbåter.
Flere hvalfanger-redere i Larvik
Bugge & Olsen ble stiftet i 1912; The Whaling Co, som hadde kokeriet POLYNESIA var med på fangst ved Australia og Fernando Poo. Rederiet disponerte også det tyske Deutsche Walfang Ges STURMVOGEL.
Larvik hadde også landets største og best utstyrte kokeri i 1912, THØGER, eiet av A/S Quilimane (Thøger Andersen). Fangsten ved Mozambique i 1912 ble mislykket og kokeriet måtte selges.
Chr. Nielsen & Co måtte også sanere det meste av virksomheten. Fangsten ved Svalbard ble innstilt i 1912, – Shetland og Australia i 1916.
Men SOLSTREIF holdt det gående uavbrutt gående til 1931.
Magnus Melsom og H G Melsom stiftet hvalfanger-selskaper Globus i 1924, de fikk sitt første kokeri med slipp akter: LANCING ble levert samme år.
Søster-selskapet Polaris fikk året etter et lignende kokeri: T NIELSEN-ALONSO; med tradisjoner som etter krigen ble ført videre av Norhval. To forholdsvis store selkaper opprettet av Chr Nielsen & C0 i 20-årene kom til å få kortvarig forbindelse med Larvik. Det ene var Larviks Hvalfangerselskap som ble opprettet i 1923 for å drive fangst fra Spania med kokeriet REY
ALFONSO. Aksjemajoriteten ble kort etter overtatt av H M Wrangell og selskapet ble overflyttet til Haugesund. Likedan gikk det med det større Hvalfangerselskapet Atlas som ble stiftet i januar 1929 for pelagisk fangst. Det svenske passasjerskipet STOCKHOLM ble kjøpt inn og bygget om til kokeriet SOLGLIMT. Etter sin første sesong ble selskapet i august 1930 overtatt av Christensen- gruppen og året etter fusjonert inn i A/S Odd og overført til Sandefjord.
Da SOLSTREIF måtte legge opp etter rekordsesongen 1930/31, gikk Chr Nielsen & Co ut av hvalfangsten. Kokeriet ble solgt til opphugging 1 1934, og samme år ble Roligheten Verft solgt til Melsom & Melsom.
NORHVAL
Hvalfangerselskapet Globus A/S, og – Polaris A/S: Melsom & Melsom
Arven fra LANCING og N T NIELSEN- ALONSO ble ført videre til NORHVAL, som kom hjem til Larvik en sen novemberdag i 1945. Det ble tatt om bord forsyninger og mannskap.
Norges skip ble av staten solgt til et sameie av selskapene Polaris og Globus for 24 millioner kroner. Furness Shipbuilding Co Ltd i Haverton Hils ved Tees – Methil i Skottland bygde NORHVAL på rekordtid for å få det ferdig til sesongstart. 29. desember 1945 lå det klart på feltet.
Kokeriet la ut på sin første ekspedisjon med 330 mann om bord, Hans Farmen var kaptein og bestyrer,- han var tidligere 1. Styrmann på NT NIELSEN- ALONSO.
NORHVAL var bygget som bygget som et vanlig tankskip med et 22 fot høyt mellom dekk – hvor kokeri utstyret var plassert, og med flenseplan på toppen.
De to triple expansion-maskinene utviklet 5.000 ihk., men det viste seg at de 8 kjelene ikke kunne yte steam til full produksjon og framdrift. NORHVAL var handelsflåtens første skip med radar!
Ekspedisjonen hadde ni hvalbåter; Statens: NORHVAL II, IV og V, samt CAPITAN NUNES,- og de private HEKTOR VII, KOS V, XII og
SKULD VI. Produksjonen ble ikke mer enn 82.480 fat. Hvalbåtene ble lagt opp i Durban, NORHVAL til Las Palmas og bunkret, og så rett hjem til Larvik og med verkstedopphold på Framnæs.
Det ble malt om og fikk fire nye Kværner-apparater. Neste sesong gjorde ekspedisjonen det meget godt,- 175.466 fat. De to neste sesongene gjorde de det også veldig godt! Sommeren 1951 tok det to turer fra Aruba til Europa med olje, Korea-krigen skapte stor etterspørsel etter tankskip.
Etter sesongen 1950 ble alle hvalbåter tatt hjem til sitt eget verft, Roligheten Verft. Dokksetting av båtene ble utført ved Sarpsborg Mek. Verksted (Greåker) og Kristiansand.
NORHVAL var det første norske kokeriet som tok i bruk helikopter for å lokalisere hval, et Westland-Sikorsky S-51 ble innkjøpt i 1952. Det hadde sin plattform på poopen . To år senere ble det erstattet med en maskin som hadde lengere rekkevidde, men det havarerte 25. februar 1954 like akten for koka, de to om bord ble reddet. Ny maskin av samme type ble innkjøpt til neste sesong, – det ble brukt til det havarerte i 1961.
Investeringene i 1955; med nytt helikopter og en ny hurtiggående hvalbåt ,- samt forlengelse av koka i 1956 ved Kieler Howaldtswerke med to tankseksjoner, til sammen 66 fot,- 3.000 tonn større tankvolum. Melsom &Melsom så på dette som lønnsomme effektfulle investeringer, sesongen 56/57 kom de opp i 112.000 fat,- men falt til 54.000 fat i 59/60. Neste sesong var de oppe igjen i 113.565 fat (bare Thorshøvi var bedre). NORHVAL- eskpedisjonen var i toppklasse når de gjaldt skyttere. Ut gjennom 50-årene var Johan Antonsen selskapets ”leading gunner” med NORFINN og senere NORTREFF. Da BALAENA ble solgt, tok topp-scoreren; Finn Ellefsen som var bosatt i Cape Town over som sjefskytter fra 1960. Han markerte seg som topp-scorer de to siste sesongene.
På et felles styremøte 1. Juni 1965 sluttet styrene i Globus og Polaris å avhende kokeriet og hvalbåtene, med unntak av NORTREFF (Kaskelotten nr. 25). De syv hvalbåtene ble solgt til norske kjøpere, mens opphugging ventet kokeriet. Under slep av JACOB van HEEMSKERK gikk NORHVAL ut Vealøpsgapet 31. januar 1966 og ble levert til hogging i Bilbao 16. februar.
Ved Roligheten Verft ble den siste hvalbåt solgt,- NORTREFF i 1970, en epoke var over for hvalfangstbyen Larvik.
Historien om Østfold Hvalfangeren
Noen linjer, – fra boka lar seg ikke gjøre å velge ut, her blir alt å nyte som: God-boka, høsten og jula 2002!
Pressen og et 20-tals inviterte var samlet føre ferien på Major-Stuen for å få boka pressenter av Torbjørn Ødegaard.
Kåre Martinsen hilste fra ØHK og hadde mange lov ord om boka og håpet selvsagt at alle medlemmene kjøpte hver sin slik at kommende generasjoner kunne få en forståelse for hva fedrene en gang var med på.
Ordføreren hilste fra kommunen, men noe direkte forståelse for hva hvalfangsten hadde betydd for distriktet og Østfold – og landet hadde han ikke noe peiling på.
Vi får leve i hå(Haa)bet at han tar seg tid til å lese boka som han fikk i gave.
– Det var på tide at boka «Hvalfanger» kom nå, slik at noen og en hver kan få med seg historien som vi var med å forme!
Fra inndelingen av boka kan noe nevnes:
| Syd Georgia | Durban | CapeTown |
| Krigsårene | Krigsårene 1958 / 59 | 1945/ 68 sesongene |
| Ulykkene | Skytterintervjuene | Kilder/ litteratur |
| Skyttere fra Østfold | Hvalfangernes fortellinge | En eim av hvalolje over Fredrikstad (DENOFA/ – industrien |
Historiens første Nordpol-ekspedisjon.
Tekst George Bush – for VI MENN – 13/1961.
(Fortsettelse fra Kaskelotten nr. 29)
Karene på isen stad tause og så på det dramatiske skuespillet. Litt etter litt ble de klar over at dette bare var begynnelsen til et mareritt som neppe noen av dem kom til å overleve. Kommandørkaptein George Washington de Long (Roald Amundsen nevner han i en bok; som en leder med mye uflaks) tok med skjelvende fingre fram loggboken som han hadde stukket innunder jakken. Med en blyantstubb noterte han møysommelig hva som var skjedd:
Den 13. juni 1881, posisjon 77 grader, 15 minutter nord, 155 grader øst. Han så bedrøvet ut, det vil bli vondt å være den mannen som forsøkte å nå Nordpolen, men som mistet sitt skip på 77 grader nord, – sa han stille,- ekspedisjonen var dermed en fiasko og tragedie.
Det hadde gått galt helt fra begynnelsen. Og nå, når det hele var over, var stunden kommet til at hans besetning skulle vise et heltemot og en offervilje som Arktis aldri har opplevd maken til.
Pumpene går dag og natt
Det var nesten to år siden ekspedisjonen startet – 8. juli 1879. På denne dagen hadde ”JEANETTE” gått fra kaia i San Francisco mens det ble holdt taler og hornmusikken spilte, alt var fest og glede. Marineministeren hadde vært til stede og velsignet skipets ferd ut i det ukjente.
Utgiveren av avisen New York Herald, som hadde bevilget mesteparten av pengene for reklamens skyld, hadde flott erklært at hvis uhellet var ute og skipet ikke kom tilbake fra sin vågelige ferd så ville besetningens enker og barn bli beskyttet av han personlig.
Det var høy stemning om bord da skipet seilte ut i Stillehavet, passerte Golden Gate og satte kursen mot det fjerne og ukjente Arktis, nesten 30 år før Peary var første mann på Nordpolen. De første ukene gikk det riktig fint. Skipet nådde Beringstredet i god behold, og så bar det inn i Nordishavet,- her begynte vanskelighetene.
Vinteren kom tidlig det året, i slutten av august strøk de første isflakene langs skip-siden, og 7. september stod skipet dørgende fast i pakkisen. Måned etter måned drev ”JEANETTE” av sted, skruisen gnog hull i skipsiden, og pumpene måtte starte opp, snart gikk de både natt og dag. Det var et blodslit å holde skipet flytende, det ble enda verre når de begynte å slippe opp for proviant, -kullforrådet minket også raskt.
Pumpene gikk uavbrutt, og 33 mann begynner å bli så trett og lei av det hele st de føler seg nærmest som fanger som er satt i fengsel på livstid,- skrev den 36 år gamle de Long i loggboken i august 1880 – ett år etter skipet var skrudd fast i pakkisen.
Måned etter måned gikk. En av fyrbøterne ble gal og måtte legges i jern. Nestkommanderende, John W Danenhower , fikk infeksjon i øynene og måtte opereres av skipslegen, dr. Ambler – med den følge at han nesten mistet synet.
En liten chanse – men den må vi ta!
Etter 21 mnd i pakkisen, hadde skipet drevet nesten 500 kilometer mot nordvest. Men nå kunne ikke de skrøpelige spantene lenger motstå presset av ismassene. Den 12. Juni 1881, like etter at ”JEANETTE” hadde passert to klippe øyer i Ishavet, ble skipet kilt inn mellom to ruvende isfjell. Nå var det bare spørsmål om timer når skipet ville bli knust av den uimotståelige kraften disse utviste.
de Long ga ordre om at mest mulig av forsyningene og livbåtene skulle settes ut på isen. Ved midnatt begynte ”JEANETTE” å synke, og ved fire-tiden på morgenen var det hele over. Det var bare noen bordbiter som lå og skvalpet mellom isflakene. Besetningen begynte å forberede seg til ferden mot fastlandet langt, langt i sør, mot en verden som hadde oppgitt dem for lengst.
Jerome J Collins var meteorolog, han skulle også skrive for avisen.
– Hvor lang tid tar det før isen legger seg mellom iskanten og fastlandet? spurte de Long
meteorologen svarte og mente i hvert fall åtte uker. Dette ville bli en håpløs oppgave å trekke tre livbåter med proviant,- vi har jo kun proviant for åtte uker, svarte de Long.
I så fall greier vi det ikke, sa Collins tørt. Men da han så de Long i øynene, trakk han på skuldrene og la til: – Antar det er best å gjøre et forsøk, allikevel. Mannskapet ble kalt sammen, og det ble gitt ordre om å sette seg i bevegelse.
Denne historien vil fortsette i flere nummer i Kaskelotten
Fattigfolks kår
I Gulatingtingsloven og Frostatingsloven fra 900- tallet finner vi en spe begynnelse til sosialomsorg. Lovene ga påbud om å hjelpe de fattige.
Legdsystemet var bondesamfunnets måte å hjelpe fattigfolk på.
Så tidlig som under Magnus Lagabøte på 1200-tallet ble legdsystemet stadfestet i loven. Hver bygd fikk plikt til å ta seg av sine fattige. De ble sendt fra gård til gård. Et liv på legd var et liv i kummerlige kår. Legdsystemet var i bruk til langt ut på 1800-tallet.
I middelalderen hjalp også klostrene fattigfolk. Etter reformasjonen i 1537 falt denne hjelpen bort. Lite ble gjort for å bøte på nøden. Tallet på fattigfolk økte, og mange tiggere streifet omkring.
Fra midten av 1700- tallet ble fattigkommisjoner nedsatt. Der satt ”øvrigheta”, med presten som formann og lensmann som medlem, og skilte mellom verdige og uverdige trengende.
I 1845 kom den første fattigloven, den ble endret flere ganger. Kravene for å få hjelp ble skjerpet. For mange kommuner ble fattig hjelpen en tung økonomisk bør.
De Harde Trettiåra
Tjueåra og første del av trettiåra var preget av nød og stor arbeidsløshet. Fremdeles var fattigkassa den eneste utvei for mange. Fra midten av trettitallet kom det bedre tider. Det ga rom for å utvide syketrygden og innføre nye reformer. De nye reformene var rettigheter og ikke fattighjelp.
Alderstrygden – 1937
I 1844 debatterte Stortinget for første gang spørsmålet om en aldersforsikring. Men veien fram til innføring en av alderstrygden var lang og kronglet. Mange tilbrakte sine siste år i usle kår. I 1923 ble det vedtatt en lov om alderstrygd. På grunn av vanskelige økonomiske kår ble den aldri satt ut i livet.
I 1937 ble endelig behovsprøvd alderstrygd fra fylte 70 år innført.
Flere ganger ble en omfattende syke-, invalide- og aldersdomsforsikring utredet. Arbeidet ga ikke resultater. Det var uenighet om hvem ordningen skulle omfatte, og hvordan den skulle finansieres. En foreløpig Blinde- og vanførelov ble satt i verk 1937. Loven omfattet bare en liten gruppe uføre.
Det måtte vel ta slutt, – arbeidsplassene i Sydishavet.
Sagbrukene langs Glomma, likeså teglverkene, skipsbyggeriene også langs Glomma ble borte,- pussig, 70-, 80,- 90-års sykluser og så kommer det noe nytt.
DENOFA og Borgar Margarinfabrikker som ble bygget opp på som en følge av hvalfangsten og dens hvalolje, har dog overlevd – de benytter i dag vegetabilskeoljer i sine produkter.
Dagens yngste hvalfangere er midt i 50-åra,- en kan jo si at de var heldige som fikk oppleve de siste årene på feltet.
Det er til dags dato noen som angrer for at de ikke tok hyre og kom seg en tur på feltet i Sydishavet.
Kai Jacobsen f. 26. 8. 1949 i Sarpsborg dro på hvalfangst etter sjøguttskolen i Borre.
– Jeg gikk på dekkslinja og fikk dermed bedre hyre.
Oktober 1965 entret Kai gangveien til flytende kokeri THORSHAVET for å tatt fatt som messegutt om bord i en koloss av en båt. Kai trivdes godt med å ”varte” opp i underoffiser-messa. Det ble rokkeringer i rekkene pga sykdom, så nå måtte unggutten fra Sarpsborg ta arbeide som vaskeriassistent, denne oppgaven hadde han en måned, vaskeriassistenten ble friskmeldt. Resten av sesongen ble tittelen lugar- og salonggutt.
Senere ble det linjefart hos Thor Dahl A/S med THORSRIVER. Flere båter kan ramses opp av den senere vel befarte sjømannen. Han var med i Nordsjøen og tok seg av olja der også!
Men, det han opplevde på feltet førte Kai til ØHK, hvor han er styremedlem og en del av festkomiteen.
Videre kan han fortelle om så mangt og meget.
-Vet du at videofilmen Blåst Forut ble tatt opp sesongen jeg var med. Jeg er faktisk å se et tiendedels sekund et par ganger.
Da vi skulle begynne fangsten var det forferdelig tregt, vi måtte gå å lete etter hval helt ned på 63 grader syd. Vi tok en Blåhval til tross for at den var fredet, denne ble vitenskapelig målt og tatt diverse prøver av.
Finn- og seihval, og sperm ble fanget. To minker og en knølhavl til vitenskapens formål ble også tatt. Jeg må nevne at Blåhvalen var på 87 fot.
Vi hadde 9 båter som fanget, NORTREFF til Melsom & Melsom var innleid,- med skytter Finn Ellefsen. Vi fanget kvota 63.000 fat.
På fritiden renset vi hvaltenner (spermasettenner, dette for de uinvidde) det var mange flinke til å lage pingviner, smykker, beltespenner, osv – sjefen min lagde tenner til seg selv som han hadde fått tannlegen til å sette inn!
Da de siste spermhvalene ble tatt fikk vi ungguttene beskjed om at vi skulle ta med en tom tobakksboks å gå ned på plan (dekket) å få spermolje ”tappet” rett fra spermens hode i boksen, olja skulle brukes som sol-olje (høy solfaktor må det ha vært) på varmen.
Luktet,- nei, alle smurte seg med spermolje og luktet dermed likt.
– Nå må jeg ”hoppe” litt.
Fra Sandefjord gikk vi direkte til Rotterdam, for å bunkre, der var det billigst bunkersolje. Så lå vi noen timer på ”reia” i Las Palmas og tok inn grønnsaker, frukt og annen proviant, (puroen kom over rekka).
Fra isen og oppover fikk vi beskjed å gå til Rotterdam for å losse en del av hvalolja. Da var det mange som hadde organisert og bestilt busser direkte til Sandfjord.
THORSHAVET og ankom Sandfjord 4. mai 1966. En epoke for hvalfangst-næringen nærmet seg slutten. –
Slutt ble det som kjent i 1968.
– Takk for praten Kai
Dere som var med på sesongen 67/68, vær snill å ta kontakt med:
Erik Leister telefon 69 39 07 10.
Arrangement
Du inviteres herved til Høstfest lørdag 19. oktober kl. 1900 på Manstad Vel
Saltkjøtt & erter (Manstad Kjøtt) og en flaske øl (mineralvann), kaffe og kaker.
Musikken som er blitt ganske dyr kan trygt erstattes med
CD-plater, Kjell ordner det sammen med Kai og Terje.
Bindende påmelding innen 10. oktober til:
Kjell Paulsen 69 33 34 02 – Terje Haraldsen 69 33 06 06.
Kr. 130,- betales ved frammøte.
Kommer du ikke, må vi kreve kr. 130,- av deg senere!
Gevinster tas i mot med takk! – Aftentrekning!
Det blir ikke sendt ut noen ny invitasjon. Vi sees!
Velkommen!
Bli med på å fyll ut spørsmålene nedenfor
(Hentet fra Kaskelotten nr. 29)
Svarene kan enten sendes til:
- Harald Storebaug, Bamsev 128, 1596 MOSS
- eller hvalfangerklubben@gmail.com
Ønsket informasjon:
- Navn:
- Adresse:
- Født:
- Antall sesonger:
- Sesongen:
- Ekspedisjon:
- Fartøy / Landstasjon:
- Stilling:
- Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst:
- Etter at du sluttet på hvalfangst:
- Yrke på land:
Sammen med ”tørre” opplysninger vil det være fint med et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig. Foto kan enten sendes inn digitalt med e-post, eller som papir til adressen ovenfor.
Gjerne et bilde fra en av sesongene, har du et som er tatt i det siste? send også det med – det er alltid fint å kunne ”myke” opp med fotografier i en slik presentasjon.
Ta gjerne en prat med Terje Haraldsen – telefon 69 33 06 06.
Dette blir et historisk og kulturelt ”skriv” som kan komme våre etterkommere til gode,- det vil være interessant for oss også – selvsagt!
Hører du på radioen – av og til?
Brita Blomquist i NRK besøkte museet i sommer. Hun er kjent for sine reise-programmer som sendes hver søndag: God tur!
søndag klokken 1005, med reprise på mandag 2205.
Sendingen fra museet kommer en eller annen gang ut over høsten.
Dere får lytte på radion, – programmene hennes denne høsten og vinteren blir fra slike små museer og samlinger som enkelt personer og foreninger har bygget opp om spesielle yrker og særinteresser.
Thorleif og Erik er ”sikre” lyttere på søndag kl. 1005 eller mandag 2205.
Det viser seg å være mye interessant på radion, tenk ”åssen” vi søkte da vi var i isen, og satt med hode inne i ”Mascot’èn” eller ”Kurer’n”
De som bidro til dette programmet var: Hans M Hansen, Bjørn Jørgensen, Kåre Martinsen, Finn Uteng, Tor Nilsen, Thorleif Karlsen og Erik Leister.
På bildet fra venstre: Bjørn, Kåre, Brita Blomquist, Thorleif, Finn og Tor.
Fra museet kan det fortelles
Mannskapene som stiller opp og tar vakter, en eller flere, takkes herved for det!
Dugnadsånden lever hos hvalfangerene, – spørsmålet om å få bli satt opp på vaktlista til neste sommer har allerede blitt stilt av medlemmer som aldri har hatt vakt tidligere. Vi hilser dette velkommen, vakt skal dere få!
Totalt betalende 906 (barn gratis, det kan ha vært 50 – 60 barn innom også)
Det er solgt 45 bøker, 350 lodd er solgt,- to nye medlemmer har vi også fått.
Den 8. juni var det kun 5 betalende (varmt fint vær), 78 betalende var det på en overskyet dag – 21. juli.
Som sesong avslutning rigget festkomiteen sammen med Erna & Kåre i stand hagefest hvor det ble grillet hvalkjøtt og svinekjøtt, salater i forskjellige varianter, – det satte vi alle pris på, stor takk til dere alle!
Det som skulle drikkes til maten måtte hver og en holde selv. Kaffe og kaker ble satt fram senere på kvelden. Det var bortimot 30 personer, konene inkludert. Medlem nummer 123 Roy Thoresen fra Mosjøen var på ferie hos sin søster Erna, dermed fikk Roy anledning til å treffe noen av sine tidligere hvalfangervenner.
Kasseren takker for godt resultat av loddsalget og for de som bidro med gevinster. Pris pr. person var 100,- kroner. En hyggelige kveld!
Modellen av POL XIV 597 brt 169.3/29.7/16.7 ft C4 2000 ihkFMV tilhører Fredrikstad Museum,- vårt museum fikk låne den i år. Til neste år blir den å se igjen, – hos oss, vi har et fint samarbeide med Isegran!
POL 14 ble levert i september 1950 fra Fredriksstad Mekaniske Verksted, til Melsom & Melsom, Polaris og Globus.
I fangst med NORHVAL til og med 61/62, gikk så i opplag i Larvik. Solgt oktober 1965 for 300.000 kroner til Sunnmøre, bygget om til fiskerifartøy VOLSTAD JUNIOR. Ble senere utleid til kystvakten.
Takk til dere som har lånt oss gjenstander og gitt gaver til museet!
Mange hilsen Bjørn Jørgensen