Kaskelotten nr. 32

Februar 2003 – 10. årgang

Hvordan begynte det?

… på hotell Atlantic i Sandefjord 1991 avholdt byens Hvalfangerklubb julemiddag for sine medlemmer, her var blant annet Kåre Martinsen og Erik Leister til stede med sine koner.
Fullt hus og stor stemning, en riktig fin forsmak på jula.
Det var ikke lett å kjenne igjen de en hadde vært ute sammen med, men det viste seg etter hvert at vi nok hadde forandret oss allikevel

Vi fra ”hena sia” fjorden syntes det var en alle tiders kveld: ”Vi må vel kunne få til noe vi også”?

Hvalfangerklubben i Sandefjord sendte oss utdrag av sin medlemsliste med adresser fra Østfold, Kåre hadde en del andre navn utenom som han kontaktet.
Oktober 1992 kunne Kåre ønske velkommen til Majorstuen i Gamlebyen; han gav utrykk for det samholdet hvalfangerne viste ute, det vil kunne opprettes igjen med en hvalfangerklubb, vi som har så mye felles!
Det er mange år siden 1968, da hvalfangerne gikk i land for siste gang, skal vi prøve å få til noe? Kåre fikk en skikkelig applaus!
Spiren til Østfold Hvalfangerklubb ”vokste” fram med god mat og prat om gamledager, det ble servert erter kjøtt og flesk med kålrabistappe og en halvliter, – alt smakte så godt!

Det var 66 mann som registrerte seg med navn, adresse og båt/ stasjon. Samme antall koner / venninner fikk også en føling av at tiden hadde ”fart” av gårde, barna var blitt store.
Jonny Eriksen og Truls Trulsen sammen med ei lita jente med navn Camilla sang og underholdt – akkompagnert med trekkspill. De fremførte sanger og melodier som var en hvalfanger epoke verdig, med noe nytt. Camilla reiste hjem rett etter middagen, da kaffen ble servert ble også vitser fra de to ”tømt” ut av sekken.
SRS lokal TV var også på plass, på den måten var det faktisk noen som ”meldte” seg etter at de hadde sett programmet i ett par repriser.

… ny invitasjon ble sendt ut …

ØHK ble stiftet

Nok en gang kunne Kåre Martinsen ønske velkommen til stiftelsesmøtet. Fra protokollen side to står det å lese: Søndag 17. januar 1993, klokken 1900 ble ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB stiftet på Majorstuen restaurant i Gamlebyen Fredrikstad.
Det var møtt fram ca. 75 tidl. hvalfangere samt noen fruer, til sammen 90 personer.
Kåre gikk rett på første ”post” som var valg av styre. Samtlige var forespurt og hadde sagt ja, slik at Kåre kunne ramse opp alle navn til de forskjellige verv.
Den nyvalgte formann fra Moss, Walle Rainals takket for tilliten og håpet at vi sammen kunne få til en sterk og fin hvalfangerklubb her i Østfold.
Birger Arvesen (styremedl.) hadde med en hilsen fra Hvalfangerklubben i Sandefjord som ønsket oss lykke til! Onsingen, Birger viste fram et maleri av SOUTHERN ACTOR som han hadde vunnet i Sandfjord, loddsalget hadde foregått over lang tid.
Ragnar Martinsen (Engelsviken) hadde med et maleri av en hvalbåt som en gave til den nystiftede, ØHK som ble et lotteriobjekt med idé fra Sandefjord. Mange takk, Ragnar!
Formålet med hvalfangerklubben og kontingenten ble det spurt etter, kontingenten ble fastsatt til kr. 50,- , styret skal ta seg av formålet og framtidig møteplan.
Turer og planer var det mange som hadde allerede.
Birger Arvesen (ERNESTO TORNQUIST se Kaskelotten nr. 21) viste en ny innkjøpt video film fra THORSHAVET (Blåst forut). Møtet ble hevet 21.30. Det var stor interesse for å treffes igjen ut over våren.

Første styremøtet ble avholdt Majorstuen 2. Mars 1993

Styret i ØHK:

  • Formann: Walle Rainals
  • Viseformann: Karl Bøe
  • Kasserer: Thorleif Karlsen
  • Sekretær: Erik Leister
  • Styremedlem: Birger Arvesen
  • Styremedlem: Erik Eriksen
  • Styremedlem: Bernt Nilsen
  • Varamedlem: Victor Short
  • Varamedlem: Torleif Andersen
  • Varamedlem: Kjell Paulsen

Formann Walle Rainals kunne ønske en nystiftet hvalfangerklubb i Østfold velkommen. Når en leser ut av de referat som er skrevet har det vært mange gode ideer med vide perspektiver. Velkomstbrev som Karl Bøe (faren til Brede Bøe – skuespiller) hadde forfattet ble justert og diskutert til en ordlyd som ble sendt ut sammen med kontingent-giroen.
Walle R. skal ta kontakt med Liverød i Sandefjord om en overnattingstur på Park, samt omvisning på SOUTHERN ACTOR og Hvalfangermuseet. Turen ble gjennomført 20. – 21. mars 1993 via Strømstad, 39 personer (med noen koner).

Det ble foreslått en åpen lørdagsformiddag på Blå Grotte, med visning av video filmer fra feltet – den gang var det kun noen få filmer på markedet. Nå er det ganske mange. (Kan ideen realiseres nå i 2003? – redaktørens anm.)

Andre ideer; en tirsdag / søndag i mnd. kunne det holdes uformelle treffe på Majorstuen Gamlebyen, Engelsviken og Saltnes.

19. mars 1993 ble velkomstbrevet sendt ut med innbetalingsgiro.

Klubbens formål skal være å ta vare på den kulturen som norsk hvalfangermiljø var i alle de år tusenvis av nordmenn deltok i pelagisk hvalfangst, og fangst fra forskjellige landstasjoner geografisk spredt på øyer i forskjellige verdensdeler.

I mai 1993 var vi 80 medlemmer,- i dag 10 år senere teller vi bortimot 190 medlemmer. Nå har vi også kontakt med omverdenen via Internett – adressen står på siste side.


Thorshammer

Bryde & Dahl Hvalfangerselskap A/S, Sandefjord

12. juli 1945 kom kokeriet THORSHAMMER sigende inn til Sandefjord og la seg til ved kaia til Sandar Fabrikker. Kaptein Hjalmar Braavold hadde 234 mann om bord, av dem var det 175 passasjerer, vesentlig sjøfolk som hadde mønstret av etter krigsinnsatsen. THORSHAMMER var ved siden av ROSS det eneste Sandefjord- kokeriet som overlevde krigen, det kom til å være byens eldste ”koke” i mange år.
Den hørte til samme serien av ti supertankere som blant andre ANTARCTIC og OLE WEGGER, levert i september 1914 fra William Doxford & Sons Ltd, Sunderland som SAN NAZARIO til Eagle Oil Transport co Ltd, London. Det var i sin tid verdens største tankskip (THORSHAMMER) PÅ 17. 232 tdw, og etter mange års tankfart mellom Mexico og Storbritannia ble skipet kjøpt av BRYDE & DAHL Hvalfangerselskap A/S, Sandefjord – juli 1928. Det nye navnet ble THORSHAMMER. Samtidig kjøpte A/S Ørnen, som også var kontrollert av familien Christensen, søsterskipet SAN LORENZO, som i fangst som OLE WEGGER. Bryde & Dahl Hval-fangstselskap ble stiftet i 1908 av Thor Dahl og Ingvald Bryde på Syd Georgia. Det ble ikke bygget landstasjon, men drevet fra flytende kokeri, seilskuta AVIEMORE, som lå for anker. Selskapet ble etter hvert helt overtatt av Thor Dahl og ved hans død i 1920 av svigersønnen Lars Christensen. ( Christensen navnet sammen med travkjører og en TV programleder er ikke ukjent for oss). Da Bryde & Dahl i juli 1928 kjøpte sitt ”nye, store kokeri”, var det med sikte på pelagisk fangst.

Ombyggingen skjedde på Framnæs, tiden var knapp fra august til oktober så kokeriet ble installert, samt flensedekkene. Sesongen 1928/29 måtte THORSHAMMER derfor fange på tradisjonelt vis med flensing utenbords. Nye hvalbåter ble bestilt fra Aker Mek. Sommeren 1929 ble akterslippen bygget. Skipet var dermed blant flåtens største og mest moderne, med en kapasitet på 70.000 fat.
Før krigen fanget den som en av Christensens fire ekspedisjoner, utenom TORODD som ble solgt i 1934: OLE WEGGER, SOLGLIMT og FRNGO som gikk under amerikansk flagg. I april 1940 søkte THORSHAMMER inn til Trinidad og kom senere på sommeren til Halifax etter at produksjonen var losset på Curacao. THORSHAMMER var ett av de tre kokeriene som ble rustet ut i Halifax til sesongen 1940/41. Da den tyske raideren PINGUIN slo til mot OLE WEGGER – ekspedisjonen 14. Januar 1941, klarte tre hvalbåter å stikke av og advare THORSHAMMER. Tyskerne sikret seg OLE WEGGER og , SOLGLIMT og PELAGOS, mens THORSHAMMER styrte unna for full fart og søkte til Syd Georgia. Som det eneste norske kokeri fikk THORSHAMMER fortsette på hvalfangst gjennom nesten hele krigen. Høsten 1941 ble det sendt på spermfangst utenfor Peru sammen med 8 båter, en fangst som ble gjentatt både i 1942 og 1943. I desember 1943 lå skipet igjen i Halifax for utrustning til Antarktis, som den eneste pelagiske ekspedisjonen denne sesongen.

En ny giv og raske beslutninger

I august/ september 1945 lå ”HAMMER’N” på Akers for dokking og klargjøring til fangst. Staten og selskapene hadde satset mye på å komme raskt i gang med produksjonen og hadde kommet til enighet om en pool-ordning for de tre første sesongene, Fellesdriften. 20. september 1945 dro ”HAMMER’N” av sted, med kaptein Kristian Evensen som bestyrer. Han hadde vært bestyrer på OLE WEGGWER før krigen, og den gang kokeriet ble tatt av tyskerne i 1941. Nortraship i New York hadde sørget for innkjøp og utstyr til fangsten. Kokeriet gikk derfor først til Halifax og New York for å ta inn forsyninger og derfra til Curacao for bunkring. I Grytviken møtte kokeriet de åtte hvalbåtene, en blanding av gamle og nye båter: THORGRIM, GAUPE, NIERN, ENERN, TOERN, STAR XVI og de nye THORDR og THORARINN.

Ekspedisjonen var den første til å begynne fangsten, 24. november 1945. Det ble produsert 108 463 fat, det nest beste resultat denne sesongen. Rekord ble satt på neste sesong med 148 627 fat med ni båter,- bestyrer var Braavold.

Ombyggingen skjedde på Framnæs, tiden var knapp fra august til oktober så kokeriet ble installert, samt flensedekkene. Sesongen 1928/29 måtte THORSHAMMER derfor fange på tradisjonelt vis med flensing utenbords. Nye hvalbåter ble bestilt fra Aker Mek. Sommeren 1929 ble akterslippen bygget. Skipet var dermed blant flåtens største og mest moderne, med en kapasitet på 70.000 fat.
Før krigen fanget den som en av Christensens fire ekspedisjoner, utenom TORODD som ble solgt i 1934: OLE WEGGER, SOLGLIMT og FRNGO som gikk under amerikansk flagg. I april 1940 søkte THORSHAMMER inn til Trinidad og kom senere på sommeren til Halifax etter at produksjonen var losset på Curacao. THORSHAMMER var ett av de tre kokeriene som ble rustet ut i Halifax til sesongen 1940/41. Da den tyske raideren PINGUIN slo til mot OLE WEGGER – ekspedisjonen 14. Januar 1941, klarte tre hvalbåter å stikke av og advare THORSHAMMER. Tyskerne sikret seg OLE WEGGER og , SOLGLIMT og PELAGOS, mens THORSHAMMER styrte unna for full fart og søkte til Syd Georgia. Som det eneste norske kokeri fikk THORSHAMMER fortsette på hvalfangst gjennom nesten hele krigen. Høsten 1941 ble det sendt på spermfangst utenfor Peru sammen med 8 båter, en fangst som ble gjentatt både i 1942 og 1943. I desember 1943 lå skipet igjen i Halifax for utrustning til Antarktis, som den eneste pelagiske ekspedisjonen denne sesongen.

…samholdet om bord, det ble ofte sterkt

Etter mange års ”vandring” på land fant yrkesgruppen hvalfangere sammen igjen, det er faktisk et førtitall av de som var med fra starten – samholdet!
Når medlemslister oppigjennom de ti åra gjennomgås er det noen som har vært med ØHK i flere omganger, det vil si at de har hatt noen ”hvileperioder”.
Det har blitt sendt ut giro på årskontingent, men aldri noen purringer – derfor har det blitt kortere eller lenger ”hvilepauser” på enkelte av våre medlemmer.
Under veis har vedkommende, som glemte å betale ved forfall, savnet invitasjoner og klubbavisen. Giroen med årskontingenten har blitt forlagt det ene året, eller to.

Det er hyggelig å ha dere med, alle sammen, svært mange har vært stabile de siste åtte årene. Noen nye kommer og spør om de kan bli medlem i ØHK. I fjor telte vi faktisk over 190 – når dette leses er det fremdeles noen som ikke har betalt, erfaringsmessig er de er nok på ”plass” innen sommerferien.
Når det gjeldet KASKELOTTEN så sendes den til selvkost, de faste annonsørene sørger for det kr. 300,- pr. utgivelse. Som en gave til 10-årsjubileet betalte DENOFA svært godt for denne ”gratulasjons-annonsen ” .

I august/ september 1945 lå ”HAMMER’N” på Akers for dokking og klargjøring til fangst. Staten og selskapene hadde satset mye på å komme raskt i gang med produksjonen og hadde kommet til enighet om en pool-ordning for de tre første sesongene, Fellesdriften. 20. september 1945 dro ”HAMMER’N” av sted, med kaptein Kristian Evensen som bestyrer. Han hadde vært bestyrer på OLE WEGGWER før krigen, og den gang kokeriet ble tatt av tyskerne i 1941. Nortraship i New York hadde sørget for innkjøp og utstyr til fangsten. Kokeriet gikk derfor først til Halifax og New York for å ta inn forsyninger og derfra til Curacao for bunkring. I Grytviken møtte kokeriet de åtte hvalbåtene, en blanding av gamle og nye båter: THORGRIM, GAUPE, NIERN, ENERN, TOERN, STAR XVI og de nye THORDR og THORARINN.
Ekspedisjonen var den første til å begynne fangsten, 24. november 1945. Det ble produsert 108 463 fat, det nest beste resultat denne sesongen. Rekord ble satt på neste sesong med 148 627 fat med ni båter,- bestyrer var Braavold.


For dere som var med Pelagos

Det er laget to filmer fra ekspedisjonen 1946/ 1947 i sort hvit kr. 200.-, og en film i farger fra 1961/62 kr. 250.-
Filmene kan bestilles hos: JAN P KLØVSTAD – BAGLERGT. 10 C –
3111 TØNSBERG. TELEFON 33 39 48 86 (PRIVAT 33 31 59)

Pelagos –klubben ble stiftet i fjor våres, de har vært aktive og av holdt fire styremøter, tre medlemsmøter med bortimot 50 personer tilstede hvor de har hatt gode foredragsholdere. Flere omtaler i Tønsbergs Blad, intervjuer i TV-Vestfold. Klubben har en drøm å få GOS 12 fra Island til Tønsberg, men det må foreløpig bli en drøm.
Pelagos –klubben har kontakt med de øvrige hvalfangerklubbene i Vestfold og oss – ØHK hvor det har blitt reklamert for filmene og sammenkomstene de har. Det er nok Åge og Terje Haraldsen i Onsøy som mest kontakt med dem.
Det kan nevnes at praten går like livlig på møtene der borte som hos oss; ”spennende og hyggelige samtaler som frisker opp hvordan vi ble ”voksne karer” i et tøft, lukrativt og lærerikt miljø hvor naturkreftene var en viktig aktør”

Aktiviteter 2003

Det er 40 år siden Pelagos ekspedisjonen hadde sin siste sesong i Antarktis, det skal markeres med salt kjøtt og erter sist i febr.( den tiden KASKELOTTEN kommer ut)
Det skal også avlegges et besøk på Henriksen Mek. Verksted som ble etablert for 150 år siden og som fremdeles produserer og leverer harpuner og annet utstyr til hvalfangsflåtene (?) (dette skal det ble en artikkel om i neste KASKELOTT).

De siste linjene i brevet har de også den samme oppfordringen som ØHK har hatt:
Ideer / tanker til program Tegninger, bilder, notater. Bekjente som ønsker medlemskap.


Siste sesong på Leith Harbour

Kolbjørn f. 1938 var en ivrig skribent; takket være det kan han slå opp i sine dagbøker å gjenoppleve ”tiden” på Øya som han nå vil dele med oss.

26. mars 1961: Bris, kaldt og noe overskyet. Dårlig vær til havs, de fleste båtene ligger i le på forskjellige steder på øya.
På Leith er det pent stille vær i kveld. I dag er kvota i olja nådd, bra! Tidligere, den 21. mars nådde vi kvota på biprodukter. Selv om dette ser bra ut fangstmessig og lønnsmessig så prates det stadig om at dette er siste sesong på Leith, det antydes at kostnadene er for store og lønnsomheten for dårlig.

27. mars var det igjen brukbart vær utepå og fangsten er 6 finn og 5 sei. Dårlig vær for i morgen.

28. mars: Dårlig vær utpå, de fleste båtene er inne. Ingen hval i dag. I mannskapsmessa avholdes halvårsmøte i Norsk Sjømannsforbund avd, Leith Harbour. Formann Oskar Kristiansen antyder at dette er antagelig siste sesong,- og han sier det slik: Jeg er ikke optimist.

De neste dagene går med blanding av regn, snø og kuling til havs, – ingen hval.

31. mars stille og fint vær på Leith. Alle båtene nedrigget og lagt opp for vinteren (for de uinvidde: på denne siden av kloden er årstidene omvendt av vår). Flere av oss tror at dette er siste dag vi er i sammen her på stasjonen, og en kameratgjeng holder avskjedsfest. SOUTHERN OPAL går for England og Norge allerede i morgen kl. 0930.

Hva sier en dagbok, etter 42 år i taushet

Jeg skal hjem uansett, har vintret, så 1 ½ år her på øya iett er nok. Bra sesong forresten. Totalfangsten til Leith ble 1026 hval, da hadde vi litt hjelp av SOUTHERN LAUREL og SOUTHERN ROVER de siste par ukene. Dette ble det 51.780 fat olje av, og 17. 476 tonn biprodukter. De tre beste båtene ble: SOUTHERN ACTOR med 210 hval, SOUTHERN RANGER 171 hval og SOUTHERN SOBKRA med 145 hval.

1. april 1961 kl.1030 vinker vi farvel til Leith og Syd Georgia; øya med hvalstasjonen ville fjell, pingviner og sjøelefanter, bare minnene vil stå tilbake. Ingen reiste hit for fornøyelsens skyll, – men for å tjene penger, noen tjente masse penger.
Aldri har så mange vært så sikre på at dette var siste sesong. Vi vinker også farvel til de som skal overvintre, noen skal jo være igjen her, det ligger fortsatt en del hvalbåter som skal ettersees, kokeriene SOUTHERN HARVESTER og SOUTHERN VENTURER skal vel sydover til neste sesong.
Den gamle hvalbåten BOUVET lar slepetauet gå og S OPAL er snart ute i åpent hav. Tenk, noen av oss trodde sikkert at detteeventyret skulle vare i ennå mange år, men næringen har sviktet, det er kanskje ikke så rart, det er jo snart 60 år siden Syd Georgia-fangsten startet.
Noen av oss står på dekk denne fine 1. april-dagen, øya forsvinner bak oss, prater om løst og fast ,men mest om hvalfangst.
Farvel Syd Georgia, farvel Leith Harbour etter flere år på øya hvor jeg har fått være med på det meste. Jeg vil minnes denne vakre øya på 54 grader syd og 36 grader vest.

Kolbjørn hadde et utdrag fra sin dag i KASKELOTTEN nr. 20 s 12, nr. 28 s 6 og nr. 29 s 10.
Norsk rein ble sendt til Syd Georgia … sakset fra NATIONEN: se KASKELOTTEN nr. 23.


I år skal det jubileres

Til høsten blir det en utstilling av gjentander og bilder i Rådhuset i Fredrikstad, den vil finne sted etter skolen begynner.
Forberedelsene med arrangementet startet alleder i desember. Øyas Venner blir også med,- med sin store bildeutstilling fra Syd Georgia.

Det skal til en hver tid være tre av våre medlemmer som vil ”guide” publikum. På en storskjerm skal det vises filmer fra Sydishavet, filmene kjenner nok de fleste av oss!


VI MENN 13/1961

Men her sviktet hellet dem igjen. Det var ingen bebyggelse i den retningen som ble antatt, den lå nemlig i motsatt retning, – mot vest lå den sibirske fiskerlandsbyen som kunne vært nådd på tre dager.

Bare 15 kilometer borte var redningen

– og de Long snudde ryggen til den! Den følgende morgen gjorde karene seg klare til ferden mot øst. For å kunne bevege seg fortere, lot de mesteparten av utstyret ligge igjen. Utpå dagen skjøt de et reinsdyr, de drakk blodet og kom til nye krefter for en stund. En ny vinterstorm kom huiende over det flate steppe-landskapet og gjorde hvert åndedrag til en lidelse,- det var som å fylle lungene med isnåler.
Utpå kvelden gikk en av karene bort til dr Ambler og ba han se på foten sin, det viste seg at et av bena i foten hadde brukket. Dr. Ambler skar vekk det døde svarte kjøttet ved bruddstedet, det gikk smerte fritt for seg, dødt kjøtt er uten nerver.
Vinden økte på, og det ble snøstorm. Karene kjempet seg mot uværet med sine siste krefter meter for meter, men til slutt klarte de ikke mer. De stupte over ende og ble liggende, ute av stand til å reise seg. Men de Long jaget dem opp igjen – for noen timer, inntil kvelden kom og de kunne krype inn i teltene. Slik holdt de på i fem dager – de gikk stadig mot øst, bort fra liv og redning. Den femte dagen skjøt de nok et reinsdyr, nye krefter ble etabler for en stund. Den 15. dagen var etappene skåret ned til bare tre kilometer om dagen. Ericksons fot ble verre og verre, koldbrannen spredte seg opp over benet. Dr. Ambler fant ingen grunn til å amputere foten – det ville være den visse død. Erickson fikk feber utover natten og døde noen timer senere. Den 9. oktober var halvparten på dødens rand av sult og koldbrann. De Long konfererte i sitt telt med dr. Ambler og Collins (meteorologen) i sitt telt. – Vi er nødt til å ta en avgjørelse, sa han.
– Vi kan ikke fortsette lenger i denne retningen, det er den visse død, med dette tempoet. – La meg bli igjen, – jeg har bare noen dager, maksimum fire dager, igjen å leve, sa Collins. – Vi som snart skal dø allikevel – la oss være tilbake, så kan dere som er friske komme dere mye fortere av sted. de Long ristet på hodet: – Aldri i verden! glefset han. – Vi forlater dere ikke!
I stedet besluttet de å sende to av de sterkeste karene, Norod og Nindemann, av sted for å hente hjelp i landsbyen. De to sjøfolkene skulle bare få med seg en rifle til å skyte vilt som de måtte treffe på, og noen dråper brennevin. Det var alt.

En dagbok om døden

Neste morgen brøt Norod og Nindemann opp. De andre forsøkte å kravle av sted så godt det lot seg gjøre. Den 17. oktober døde neste mann. Til slutt slo de opp teltene for å stelle sårene og gjøre opp bestikket. De hadde ikke krefter igjen.
De Long skrev videre i loggen sin, men bokstavene ble mest uleselige tegn. Han hadde ikke krefter til å holde blyanten lenger. Men disse setningene var tydelige nok: – 24. oktober, Collins lever ennå. En vond natt. Lee kravlet ut av teltet for å dø alene. – 25. oktober: Tirsdag. 165. dagen. ( Det var det hele. Med den 165. dagen mente nok de Long tiden som var gått siden ”JEANETTE” gikk ned). 28 oktober, Iversen døde i natt. Siste rasjon av brennevin. Ingen mat. 29. oktober, Dressler er død. 30 oktober, Boyd og Goert død. Collins døende. Collins levde lenger enn han selv hadde trodd, men ingen vet når han døde. Både dr. Ambler og de Long døde antagelig like etter.
Nå var det bare de to, Norod og Nindemann som var under veis, de klarte seg,- det samme gjorde de i maskinsjefens båt. De var så heldige å lande like ved en landsby. Melville og hans ni menn var reddet. En eskimo fant Norod og Nindemann liggende i snøen, de var døende, det var bare minutter om å gjøre. De klarte ikke å gjøre seg forstått raskt nok til å fortelle om sine kamerater lenger vest. Ironisk nok ble de to karene funnet den 22. oktober – åtte dager før de siste av de Longs parti ble dødens bytte. Eskimoene klarte å føre de to døende sjøfolka til landsbyen sin. Her kom de seg litt etter litt, og til slutt kunne de si takk for hjelpen og dra videre til nærmeste siviliserte landsby, hvor Melville og hans båtgjeng oppholt seg! Melville satte øyeblikkelig av sted for å lete etter skipskameratene. Men han måtte gi opp, vinteren var for hard.
Ikke før utpå våren, da de andre overlevende var på vei tilbake til Statene igjen, skulle Melville få se sin kaptein igjen.
Den tapre kapteinen på et ulykkelig skip lå oppe i en liten skråning, delvis dekket av snø og is. Like ved siden av han lå dr. Ambler og messegutten Sam.
Kapteinen lå med ansiktet ned i bakken – og inntil brystet holdt han Bibelen , – og loggen fra ”JEANETTE”. #

Takk for lånet av det gamle VI MENN – fra 1961, Gunnar!
Det var tøffe reiser ”eventyrerne” ble med på den gangen, og vanskelige situasjoner kom de sannelig opp i!


Hvalfangerklubben i Sandefjord: Hvalfangst-historien… fortalt av de som var med

…har med sin film tatt vare på historien om hvordan hvalfangsten ble utført.
Klubbens medlemmer, med mange tusen sesonger på hvalfangst, rederiansatte, og familien hjemme forteller den virkelige historien.

Spilletid: 90 minutter. Pris: kr. 300,- kun noen få igjen! Henvendelse:
Thorleif Karlsen ( 69 32 29 32 dag tid) – Erik Leister 69 39 07 10

Denne filmen tar også med en del personer som slett ikke var på feltet, sagbrukseieren som skar til varedekket til kokeriene og ellers alt av trevirke som ble tatt med nedover.
Kontorfolka som fikk hjem rapporter om opparbeidet olje og biprodukter, dette skulle regnes ut og være klart den dagen guttane gikk i land.
Koner og barn som var hjemme, i hele tatt var det mange som var engasjerte før, under, og etter en sesong på fangstfeltet.
Tenk bare på provianteringen som skulle til, – ikke bare av mat, men … alt skulle være om bord når vi dro! Det var ikke bare å stikke innom Nicolaysen
Jernvare.

God fornøyelse!


Arrangementer

Årsmøte på Lille Fredrik i Gamlebyen

Onsdag 12. mars kl. 1800
Velkommen, kaffe og kringle blir servert.
Valg. Innkomne saker som skal tas opp må du sende snarest!

Årsfesten på Manstad Vel

Fredag 14. mars kl. 1900
Bindene påmelding til festkomiteen innen mandag 3. mars:
Kai 69 13 65 45 – Kjell 69 33 34 02 – Terje 69 33 06 06
Betalingen tas i mot ved frammøte: kr. 150.-
Det servert saltkjøtt og erter med tilbehør, øl eller vin.
Cognac/ likør til kaffen samt tre forskjellige kaker.
Utlodning med aftentrekning – gaver mottas med takk!

Musikk og dans fra våre egene krefter på trekkspill CD / kassetter.
Sang og underholdning ville det være fint om noen av gjestene kunne ordne med.

Meld dere på så fort som mulig!

Velkommen til 10 års markeringen av ØHK!


Heftet med medlemmene – må ikke ta for lang tid

Svar på spørsmålene nedenfor og send de, og et bilde til:
Harald Storebaug Bamsev 128 1596 MOSS

  • Navn
  • Adresse
  • Antall sesonger
  • Sesongen
  • Ekspedisjon fartøy/landstasjon stilling
  • Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst
  • Etter at DU sluttet på hvalfangst
  • Yrke på land

Sammen med opplysningene må også et passbilde eller foto der vedkommende er tydelig gjenkjennelig, sendes med. Gjerne et bilde fra en av sesongene.
Sendes til: Harald Storebaug – Bamsev 128 – 1596 MOSS telefon 69 25 53 45

Jo, raskere dere er med å få sent opplysninger og bilde, til Harald i MOSS – jo, raskere blir heftet tilgjengelig.
Det ville vært fint å få utgitt heftet i jubileumsåret – 2003!

Det er vel 40 medlemmer som har svart på de oppsatte spørsmålene, men noen har glemt å sende med bilde(er).

De resterende medlemmene som ikke har sendt inn skjemaet og fotografi av seg selv fikk sist i januar tilsendt en ”prøveside” på hvor-dan det hele vil ta seg ut, – samt et spørreskjema.

Det må jo bli fint å få alle våre medlemmer samlet i en perm i jubileumsåret for ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB.
Permen vil ligge i museet, en utgivelse i form av et trykt hefte kan det muligens bli senere.

Nå venter Harald i Moss spendt på hvor mange registreringer han kan få ferdig til påske.