August 2003 – 10. årgang – Jubileumsutgave
Østfold Hvalfangerklubb, 1993 – 2003 * 10 år!
Styret i ØHK ønsker alle hjertelig velkommen til noen trivelige festdager i Vandrehallen i Rådhuset.
Det er 35 år siden den siste norske hvalfangstekspedisjonen hadde sitt virke i Sydishavet og gikk i opplagsbøyene i 1968.
Et langt fangstliv for østfoldingen var over, det var fangstfolk fra Onsøy med fra 1904 som regnes for hvalfangstens tilblivelse i Grytviken på Syd Georgia.
Hos hvalfangerne finnes det nå kun en masse minner som vi vil dele med dere som ikke fikk muligheten til å oppleve et av landets største olje-eventyr.
Det har heldigvis blitt skrevet en god det bøker om nordmannens arbeidsplass i Sydishavet og smalfilmer har blitt satt over til video.
Vårt museum i Gamlebyen kan også fortelle en del!
En stor takk til dere som har fått dette til,- ingen nevnt – ingen glemt, det er nesten 200 medlemmer i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB.
Jubileumsgaven!
Man sliter og man kaver,
og man tager hva man haver!
Nå kommer det som bestilt et kaskelottkadaver!
Hva kunne passe bedre, som jubileumsgaver?
Gaven ble mottatt, for lengst har vi fått’n.
Vi tok det for gitt, at den nærmest var råtten!
Derfor var det ikke mange som smakte på skrotten.
Synd, de ville fått oppleve rene kompotten!
Det var riktig temperatur i havet,
derfor var kjøttet passe gravet!
Tenk hvilken stas det hadde vært for byen,
og hatt «Gravet kaskelott» på menyen?
I stedet fikk kjøttet en trist sorti,
av jord var det kommet, og det fikk det bli.
Da passer det vel at historien ender,
Biologen fikk ønsket sitt, – knokler og tenner!
– Jeg vil med dette viktige skriv få Gratulere Østfold Hvalfangerklubb med 10-års jubileet!
Engelsviken 18/6- 03. Arne Boran
En prosess om ni millioner kroner
Hentet fra Hvalfangerselskapet Globus A/S 1925 – 1950
Forfatter Øyvind Næss
I driftsberetningen som Hvalfangerselskapet «Globus» A/S sendte ut i de-sember 1931 heter det b.la.:
«Etter at selskapet i januar 1931 underrettet kjøperne om at en del av LANCING ‘s produksjon var overført til M/S VIGDIS og M/S GYLFE og var ventet til Europa noen uker senere, oppstod det tvist med kjøperen (Unilever), som først nektet å motta oljen fra transportskipene, og som senere utvidet sin nektelse til å omfatte endog oljen fra det flytende kokeri LANCING. (red. anm.: en måte å presse prisen på?)
Umiddelbart etter å ha mottatt denne underretningen engasjert selskapet som sine norske rettsfulmektige, høyesterettsadvokatene Ole Røed og Valentin Voss, og representanter for selskapet reiste til London for å søke saken ordnet.
Kjøperne var imidlertid uvillige til noen minnelig ordning. Vårt selskaps styre og representantskap besluttet derfor å reise erstatningssøksmål mot kjøperne for et beløp svarende til £ 14 pr. tonn produsert olje (dvs. kontraktprisen £ 25 pr. tonn – den omforenede markedspris i januar 1931 £ 11 pr. tonn, hvilket utgjør ca. £ 182 000).
Saken ble i England overlatt til solicitorfirmaet Bell, den ble foretatt i handelsretten fra 19. november til 7. desember 1931, dommen falt samme dag, vi tapt. 21.desmber 1931 meddeler selskapet til aksjonærene at styret og regentskapet har besluttet å appellere til «Court of Appeal.
Også denne gangen ble kjøperne frifunnet og tilkjent saksomkostninger, 21. mars 1932. Nok en gang vil de prøve saken, denne gang i «House of Lords».
«Cirkulære nr. 26» datert Nanset pr. Larvik, 18.mai 1933: «Til aksjonærene i Hvalfangerselskapet «Globus» A/S.
«Det gleder oss å kunne meddele …, vunnet saken mot Unilever m.fl. i House of Lords!»
Vi har i etterkrikstiden fått misdannet våre begrep om pengers verdi, men i begynnelsen av 30-årene var ni millioner kroner et enormt beløp.
Melsom-selskapenes velferd sto på spill.
Saken må ha vist stor offentlig interesse; etter 18. mai da dommen ble kjent,- kom daværende statsminister Johan Ludwig Mowinckel gledesstrålene inn i Stortinget og forkynte med høy røst: «Norge vant i House of Lords». (Red. anm.: filosofer selv over dette utsagnet, kjære hvalfangere, – sjøfolk.) Oljesaken
Hva var foranledningen til denne «oljesaken» son den ble hetende i avisene. GLOBUS hadde sammen med POLARIS solgt hele sin produksjon av hvalolje i sesongen 1930 – 31 til Unilever Ltd., London, og DENOFA, Fredrikstad, for en pris på £ 25 pr. tonn. I kontraktens § 1 sto det at salget omfattet » the intire prodution of whaleoil per S/S LANCING for the season 1930 – 1931″
POLARIS hadde avsluttet en helt tilsvarende kontrakt angående salg av hele produksjonen av hvalolje «per S/S N.T. NIELSEN-ALONSO».
I den pelagiske hvalfangsten første år ble fangsten avbrutt når det var produsert et så stort kvantum hvalolje som kunne rommes i hvalkokeriets egne tanker. Man hadde ikke funnet fram til noen brukbar måte å overføre hvaloljen fra kokeriet til tankbåter på det åpne havet. Problemet ble løst ved å legge et par hvalskrottet mellom tankeren og koka, dette fungerte meget godt.
I en felles kontrakt, som en del noske hvalselskaper – men ikke GLOBUS og POLARIS – hadde avsluttet med Unilever i 1929, var inntatt en klausul om at selgeren kunne levere oljen «ex floating factories – and/or other vessels». En slik kontrakt var imidlertid ikke inntatt i GLOBUS og POLARIS ‘s kontrakter med Unilevers og DENOFA for sesongen 1930 – 31.
… Court of Appel: … To norske hvalselskaper har tapt noen millioner kroner, men indirekte har England tapt mer. … engelsk «fair-play» rettspleie ble det stilt spørsmålstegn ved.
. . . advokatene tilråde anke til House of Lords. Skipsreder Alf Lunde tilbød seg å dekke alle utgiftene som påløp ved å anke til House of Lords, men med rett til refusjon i tilfelle man vant saken til slutt. Tilbudet ble ikke mottatt.
De engelske advokatene hadde også meddelt at hvis anken var et økonomisk spørsmål for selskapene, ville de beregne meget rimelige honorarer, – hva de også gjorde. … I sin prosedyre pekte advokat, Mr. Wilfrid Greene, på at Unilever og DENOFA ‘s nektelse på å motta hvalolja måtte sees på bakgrunn av det sterke fall i hvaloljeprisene. De impliserte var kjent med planene ang. tankbåter. … (Red. anm.: Det er lov å prøve seg!)
Melsom-selskapenes advokat Mr. Greene fikk senere St. Olav.
Rettssakene kostet £ 25 000. Korrespondenten M. Martinsen, London – i Sjøfartstidene skrev bl.a.:
«Og der sto Magnus Melsom med en sjekk på 446000 puns sterling i hånden. Jeg ville fotografere ham og den vakre sjekken, men hr. Melsom er alltid den beskjedne mann, nesten redd for ikke å være stillfarende og for-siktig nok. Og sjekken var nok like god uten å bli fotgrafert.»
Tidens Tegn skrev etter dommen: » Unilever-prosessen bringer 9 milloner kroner til landet og svære utbytter kan ventes i GLOBUS og POLARIS. Et beløp på 4 – 5 hundretusen pund sterling vil i ikke ubetydelig grad styrke den hjemlige valutasituasjonen.
… Melsom-papirene på børsen steg fra 132,5 til 170 prosent T. T.
Fra Aftenposten: «Overhusets dommere har med overlegen instinkt og rettferdighetssans forstått å skjære gjennom alt vrøvl, …
de har også innhentet «fair play» i engelsk rettferdighetssans.»
Kapitelet fra boka var på over 20 sider,- for Kaskelotten er den skåret hardt ned,- Erik Leister.
Fra samme bok:
… på 6 uker fikk de 13 hval omkring Færder, Torbjørnskjær og langs svenskekysten. Vi dro hvalen opp på Helleodden i Bogen, kokte kjøttet der, mens spekket ble sendt til Foyns stasjon på Reveodden…
I 1934 -35 viste japanerne seg for første gang i Sydishavet,- to år senere var også tyskerne med.
Det var den økende konkurranse om en avtagende hvalbestand som nødvendiggjorde anskaffelsen av de største hvalbåtene. I 1935 ble H. J. BULL bygget på Fredrikstad Mek. Verksted, det var den første hvalbåt med dampmotor og den største hvalbåt som var bygd, mange mente den var for stor og uhandterlig, før de fikk se hva den dugde til.
Så tidlig som vinteren 1880 -81 drev grosserer Alf Bjerke harpunering og avlivning med strøm… det viste seg at hvalen var død med det samme, da en sterk maskin på 500 volt ga kraft til ledningen. Noen dager sener fant man hvalen ved Jomfruland. – (Metoden høres meget farlig og risikofylt ut for mannskapet som beveget seg på et jerndekk.)
Langsomt liv – lev lenge!
Sakset fra Dagbladet/ Hallgeir Opedal – juni 2003
Det er flere hvalarter som blir gamle. Finnhval og seihval kan bli 80 – 90 år gamle, men en grønnlands hval på denne alder har virkelig livet foran seg! Det er Morten Tryland ved Norges veterinærhøgskole som kan fortelle dette. Han arbeider med infeksjonssykdommer hos sjøpattedyr og reinsdyr.
Grønnlandshvalens høye alder?
Eskimoene har lov å fange et visst antall hvaler hvert år, og disse får forskerne i Point Barrow i Alaska ta prøver av. Et år fant de noen harpunspisser av bein og stein i spekket på en av hvalene. Dette gjenkjente eskimoene som gammelt fangstverktøy som ble brukt fram til midten av 1800-tallet.
Først trodde forskerne at eskimoene spøkte med dem, men så fant de flere harpunspisser i forskjellige dyr. I California hadde forskerne utviklet metoder for å aldersbestemme sjøpattedyr.
100 år er ingen alder!
Denne metoden ble brukt til å anslå alderen til 42 dyr som ble tatt i Alaska 1978 til 1979. Den eldste hvalen ble anslått til en alder på 211 år, ellers var de omkring 100 til 200 år.
«Ho-hvalens» eggstokker ble undersøkt, ved arrdannelser og arrvevet ble det beregnet rekorden på fødsler, her er det snakk om 41 kalver. Der går 3-4 år mellom hver fødsel, det betyr at denne hunnen må ha vært produktiv i 120- 160 år.
Grønnlandshvalen er kjønnsmoden mellom 20 og 30 år.
Det finnes mellom 7500 og 8000 grønnlanshvaler. Den statistiske sannsynligheten for at det finnes enda eldre eksemplarer er meget stor.
Disse hvalene har opplevd seilskutetida, to verdenskriger med torpedoer og ubåter
Til sammenlikning avsluttet Roald Amundsen sin ferd gjennom Nordvestpassasjen med GJØA i 1906. Noen av hvalene han møtte i Beuaforthavet var da 100år (?) De samme hvalene svømmer fremdeles rundt i havet. Det gir litt perspektiv.
Hvor holder grønnlandshvalen til?
Tidligere var grønnlandshvalen tallrik rundt Svalbard, særlig på vestsiden, helt mot Grønland. I løpet av en tiårsperiode på slutten av 1600-tallet ble det fanget flere enn 12 000 grønnlandshvaler ved Svalbard.
Fremdeles er de sjeldne i dette området. Den største populasjonen i dag finner vi i Beringstredet. Dyrene følger østkysten av Russland og ned mot Japan, og så trekker de motsatte strekning om våren.
Denne 20 meter lange bardehvalen kan veie hele 100 tonn, og spiser hovedsakelig plankton, noe av det minste en kan finne i havet.
Hva er forklaringen på at de blir så gamle?
Forskere mener det kan skyldes at alle livsprosessene til grønnlandshvalen er langsomme. De svømmer langsomt, de blir sent kjønnsmodne og kalvingsintervallet er stort. Det lange livsløpet er nødvendig for å sikre arten å formere seg.
Hele artikkelen ligger her.
Avskrift av radioforedrag. Av veterinær Egil Ole Øen 16.11.96
Redigert for Kaskelotten Harald Storebaug, del 1 i nr. 33
En harpun eller sterk jernkrok med mothaker, som er anbrakt løselig på en lang stang, støtes derpå med kraft inn i dyret av en sterk karl, som deretter trekker skaftet til seg igjen, så at alene jernet blir sittende og ved hvalens bevegelser arbeider seg dypere inn i kjøttet. Så snart hvalen er såret, søker den rom sjø; men er den truffet riktig, vil hvalen bøte med livet etter 24 timer.
Dette må ha vært en meget gammel fangstmetode. Sannsynligvis er dette den opprinnelige fangstmetoden for storhval. For det var nettopp slik det må ha foregått med de redskaper som var til rådighet, og det er forøvrig slik den foregår den dag i dag i primitiv fangst.
Men i Norge hadde vi også inntil år 1900 en helt særegen fangsmetode for vågehval i Skogsvågen på Sotra utenfor Bergen. En fangstmetode som det kanskje ikke har vært maken til i hele verden. Og nettopp fordi den var så gåtefull, har vi svært detaljerte opptegnelser fra denne fangsten. Skogsvågen er en fjordarm på østsiden av Sotra. Fjorden grener seg i to grener hvor en går sørover og inn i et trangt sund, Stekasundet til Kvalevågen. I Skogsvågen foregikk det meste av fangsten om våren når vågehvalen var på trekk nordover. Når hvalen kom opp fjorden, tok den av og til leia inn Skogsvågen. Kom den inn på vågen om formiddagen når sola sto i øst, tok den oftest bare en sving innover før den gikk ut igjen, men om ettermiddagen når sola sto i vest, kunne den gå helt inn på vågen før den snudde sør langs landet, ned i Stekasundet og inn i Kvalevågen der den havnet i fella. Der ble den avlivet ved hjelp av små piler, som hadde helt spesielle egenskaper. Fangstmetoden er beskrevet av Pontopidan i ”Norges Naturlige Historie” fra 1753, men er også nevnt så tidlig som i det 12. århundre i opptegnelser ved bispestolen i Bergen. Og det var ikke få dyr som ble tatt i Skogsvågen på denne måten. Det var vanlig med 5 – 6 hval om året og ett år ble det tatt hele 11 vågehval.
Når hval var i vente, satt det vakt ved vågen, og det ble ropt ”Kval i Våg” så det hørtes utover gårdene. Da ble alt arbeide kastet til side, og folk rodde og løp til Kvalevågen. I Stekasundet sto Kvalbua. Der lå det en kraftig not som ble brukt til å stenge sundet, og foran nota la de båter og slo i vannet for å holde hvalen vekk fra nota.
Så ble det sendt bud på skyttere. Det å skyte hval var forbeholdt spesielt kyndige personer. Skytterne hadde nærmest et laug, der det bare var de som engang hadde gitt hvalen banesår som ble regnet som ordentlig skyttere. Hadde de prestert dette en gang, hørte de til i lauget selv om de aldri traff flere ganger. Når en skytter ble tatt opp i lauget, måtte han spandere og bekoste en fest for de eldre skytterne. Traktementet var 2 kringler til manns samt bra med brennevin. Festen ble kalt ”hvalsjond”, et slags gravøl hvor de gamle skytterne, i.flg. en iakttager ”…kunne bli ganske muntre og høyrøstede…”
Fangstredskapene bestod av armbrøst og piler, skuteler og lanser. Armbrøsten var laget av spesielt utvalgte tresorter, og buestrengen var av hampetau. Pilspissen, som var 15 – 20 cm. Lang var smidd av jern og satt ganske løst i et treskaft.
Armbrøsten ble ikke holdt mot skulderen som en rifle, men mot låret. Skuddavstanden ble regulert ved å heve og senke buen. Enkelte skyttere skulle ha vært meget treffsikre. Når pilen traff, trengte bare pilspissen inn i hvalen. Skaftet falt av og fløt i vannet. Når hvalen var truffet ble den overlatt til seg sjølv, mens det ble holdt vakt ved nota.
Hvalen fikk ingen brå død. Ofte kunne det gå 2 – 3 dager, men som det het ”…8 dager aktes for lenge…” og fra 1780 årene berettes det om hval det skulle tatt 17 dager å avlive. Gikk det som normalt, forandret hvalen oppførsel etter ett til halvannet døgn. Den kom da oftere opp for å puste og svømte roligere. Gikk det over 2 døgn, ble den vanligvis omskutt.
Olje er hvalolje for en hvalfanger
17. oktober 1964 gikk THORSHØVDI fra Sandefjord, med sine åtte hvalbåter, en måned senere var de på feltet. På broen var Nils Larsen. Produksjonen denne sesongen ble 60 848 fat olje, bedre enn THORSHAVET og nummer to etter KOSMOS IV.
4. mai 1965 var kokeriet hjemme igjen, og etter lossing i Rotterdam og Brake la skipet til ved Thorøya 16. mai, langs siden av THORSHAVET. NORHVAL og ROSS ligger ved Framnestangen.
Ut på vinteren forsvant NORHVAL til opphugging i Spania, og i september 1966 ble også TORSHØVDI solgt.
Ny epoke: Jordolje
Kokeriet ble solgt til Akergruppen for 10 millioner kroner og ble overlevert 1. oktober 1966. Seks mnd. senere het båten DRILLSHIP (Drill Ship Ltd. London) og var nå med i en ny olje-epoke, – hvalkokeriet var gjort om til boreskip. Midtskips ble det reist et boretårn på 50 meter, med borebrønn gjennom bunnen.
Fremdeles var det norske offiserer om bord, blant dem flere fra Thor Dahl.
I to år boret de for Amoco i Nordsjøen og ved Newfoundland.
Sommeren 1968 skipet opp i Sandefjord for vedlikehold på Framnæs, like rustflekkete som om det skulle kommet hjem fra Isen. Nå fikk det en flak-kende tilværelse. Det boret i Middelhavet, det ryktes at det var bunkringsskip for kononbåter som ble ført fra Frankrike til Israel jula 1969. I 1970 ble det overtatt av Reading & Bates Drilling Co og satt under Panama-flagg som SONDA I og senere som J W BATES. Rustflekkete og nedkjørt kom det gamle skipet til Sriracha i Thailand 9. September 1985. En lang seilas via hvalfeltene i Antarktis og ved Peru, tankfart fra Persiske Gulf, oljeboring i Nordsjøen, Middelhavet og til- slutt ende sin ferd på stranda i Thailand hvor det ble hugget vinteren 1985/86.
THORSHØVDI ble levert fra Burmester & Wain i København til a/s Odd, 19. oktober 1948. 18 361 brt. 639 fot lang. – 400 mannskapskøyer
6-sylindrede B&W motorer på 7 400 ihk. Fart, fullastet 12,5 knop.
20 Kværner apparater i kokeriet.
11 hovedtanker = 1. 080. 000 kubikkfot, to pumperom og bunkerstanker.