Kaskelotten nr. 35

Desember 2003 – 10. årgang

God jul til alle lesere av klubbavisa!

Ble dette året som forventet? – Ja vi må vel være enige om at dette året som klubben vår feiret 10 år har hatt noen spennende og hyggelige momenter i seg.

Det ble nedsatt en arbeidskomité som tok sine oppgaver alvorlig. På noen hektiske timer ribbet arbeidslaget museet i Gamlebyen, fylte opp biler og tilhengere med det som måtte til for å få en presentabel utstilling i Rådhuset i Fredrikstad siste uka i august.

Kommentaren fra noen av kulturkontorets damer lød slik at de ikke kunne fatte at mannfolk kunne få til en så ryddig og pedagogisk riktig utstilling,- og med rød løper på gulvet (kokosmatte).
De forskjellige ekspedisjonene med båter og mannskap var hengt opp i glass og ramme og talte for seg. Gjenstander og frivakt-arbeider var plassert i montere med lys.
DENOFA hadde sitt hjørne med bilder og losseprotokoller, et lite bord og en stol, slik at ilandført hvalolje kunne studeres. Det var også avsatt plass til frimerkemotiver av båter, pingviner og øygrupper i Sydishavet, det var filatelisten og medlem av ØHK Bjørn Myhre, han har en utrolig samling frimerker fra Antarktis.
SOUTHERN ACTOR besøkte oss den siste helga i august, men dessverre forlot den oss altfor raskt søndag, passasjerer og andre skuelystne kom til en kai hvor det kunne meddeles at hvalbåten gikk for en time siden, dette skuffet oss i ØHK og de som kom for å få en omvisning på søndag.

Harald Storebaug arbeider fortsatt med registreringen av medlemmene i ØHK. Dette blir en gang et fint historisk dokument – som nettopp du er med på å forme for fremtidige generasjoner. Hva gjorde hvalfangerne nede i Sydishavet? Svaret blir å finne i dette medlemsregisteret.

Eksempel

Navn: Leif Kristian Brandt
Adresse: Sørdalen, 1890 Rakkestad
Født: 15.10.25
Antall sesonger: 11 + en overvintring

SesongenEkspedisjonFartøy/LandstasjonStilling
48 – 49Comp de Argentina PescaGrytvikaHjelpegutt
49Comp de Argentina Pesca Don SamuelGrytvikaFyrbøter
49 – 50Comp de Argentina Pesca Don MilesGrytvikaFyrbøter
50 – 51Comp de Argentina Pesca Don MilesGrytvikaFyrbøter
51 – 52KosmosKos 30 SandefjordFyrbøter
52 Kos 5 Tønsberg TIL KONGOAssistent
52 – 53KosmosKos 33 SandefjordFyrbøter
53 – 54Kosmos 4Kos 30 SandefjordFyrbøter
54 – 55Kosmos 4Kos 31 SandefjordFyrbøter
55 – 56Kosmos 4Milliam KihlFyrbøter
56 – 57Kosmos 4Milliam KihlFyrbøter
57 – 58Kosmos 4Milliam KihlFyrbøter

Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst: Ingen
Etter avsluttet hvalfangst: Gård/skogbruker
Yrker på land: Gård/skogbruker


«Tornqvist» forliset

Dette opplevde Leif Kristian Brandt som 25 åring, han skrev dette på eget ark sammen med sine opplysninger til medlemsregisteret og sendte det til Harald Storebaug. Mange takk Leif! En oppfordring til andre også.

S/S Ernesto Tornqvist ble bygd i 1895.
Eier: Compania de Argentina Pesca.
Skipet gikk under argentinsk flagg og hadde argentinsk mannskap. Oppgaven var å frakte mannskap til og fra Grytviken og ellers utføre annet arbeid i forbindelse med hvalfangsten.

Omkring 10. september 1950 forlot Ernesto Tornqvist Sandefjord med 226 hvalfangere og skipets mannskap med kurs for Grytviken landstasjon, Syd Georgia.

15. oktober, sent på dagen, nærmet vi oss Øya. Beregningene gikk ut på at vi skulle legge til kai i Grytviken kl. 06 den 16. oktober. Alle var derfor klare for å gå i land, skipssekker og kofferter var pakket. Kl. 0200 den 16. oktober gikk Ernesto Tornqvist med sakte fart, snøværet var tett (snøtjukke), det var null sikt, og skipet kom ut av kurs. Kl. 0210 grunnstøtte skipet i en liten bukt innenfor Cap Konstanse. Samtidig oppstod det en stor lekkasje i tunnelen, slik at vannet fosset inn i maskinrommet. Ganske snart fikk alle beskjed om å komme på dekk og mønstre ved livbåtene. Det var mørk natt, vi så ingenting og var svært spente på hvor vi hadde havnet. Det oppsto ingen panikk, alle forholdt seg rolig.

Vi var utrolig heldige. Da det grydde av dag, oppdaget vi øyas høye fjell like innenfor Ernesto Tornqvist. Vi måtte komme oss på land, da skipet tok inn vann og var i ferd med å synke. Ut på formiddagen 16. oktober kom en hvalbåt inn for å berge oss, men på grunn av stiv kuling var dette umulig. Vi måtte derfor forberede oss på å overnatte på land. Det ble brukt kun en livbåt til å frakte folk i land.

Den ble trukket et etter en line som var gjort fast inne på land. Heldigvis var dette gjort før det blåste opp til stiv kuling. Uten denne lina hadde det vært vanskelig å berge seg i land. For meg ble det en ny natt uten søvn og lite mat. På Øya var det ennå vinter med 1 – 2 m snø.
17. oktober opprant med fint vær og lite vind. Ute på bukta lå flere hvalbåter og ventet , så vi kom oss raskt opp i livbåter og rodde ut til dem. Forliset endte godt for alle om bord, ingen var skadd.

Ennå ligger skipssekken min om bord på Ernest Tornqvist, jeg kom for sent for å berge den, lugaren lå under vann.

I KASKELOTTEN nr. 21 – desember 2000, kan du lese om skipskameraten Birger Arvesen som også var med på denne turen.


Det hadde vært fint om du også ble med på dette:

Heftet med medlemmene mangler fortsatt svært mange navn.
Husk passbilde, gjerne et bilde fra isen!

Svar på spørsmålene nedenfor og send også med et bilde til:
Harald Storebaug, Bamsev 128, 1596 MOSS

  • Navn:
  • Adresse:
  • Født:
  • Antall sesonger:
  • Ekspedisjon:
  • Fartøy/landstasjon:
  • Stilling:
  • Øvrige familiemedlemmer på hvalfangst:
  • Etter at du sluttet på hvalfangst:
  • Yrke på land:

Var det noen som så igjennom medlemsregisteret i Rådhuset? -Var det ikke flott, men ennå mangler vi noen av dere!

Til nye medlemmer fra våren 2003: det var nok bare noen av dere som fikk med skjemaet som skal fylles ut og sendes til Harald i Moss. Kan dere fylle ut et ark selv; etter mønsteret til Leif K Brandt!


Fra museet i Gamlebyen

Bjørn Jørgensen, kan fortelle at det var 925 betalende i museet denne sesongen, barn slipper å betale – de viser stor interesse for hva som ble drevet i Sydishavet, de følger nøye med når «Blåst forut» blir vist, mange «kloke» spørsmål kommer de unge med også!
Takk for innsatsen til dere som var vakter.


Jubileumsuka

Jubileumsutstillingen åpnet mandag 25. august og var åpen til og med søndag 31. august.
Det var mange medhjelpere med på å rigge til, mange bilder og gjenstander ble tatt ut fra museet i Gamlebyen, også en del lånte bilder fra medlemmene ble hengt opp. Fra ØYAS VENNER fikk vi også låne en del fotografier.
Pressemeldinger til avisene i Østfold ble sendt ut, samt annonsert om åpningstider og programmet for uka utstillingen skulle vare.

Hvalbåten SOUTHERN ACTOR kom torsdag ettermiddag og la til ved Dampskipsbrygga/Nordbykaia rett ned for Rådhuset.

Fredag kom det elever fra barneskolen på Kjølberg i Borge – 60 elever fra 5. klasse, fra ungdomsskolen Kvernhuset kom det også mange elever (35), det må bemerkes at alle elevene syklet til byen sammen med sine lærere! Erik tok i mot elevene i flere puljer og viste videofilm, mens andre var på hvalbåten og ble vist rundt av oppsatte vakter fra ØHK, samt mannskapet på Actor.

Dette var et hyggelig møte for både elever og ex-hvalfangere, alle følgte godt med når de gikk rundt på båten, og var lydhøre for det som ble fortalt.

Utstillingen i Rådhuset fikk mange godord, av de besøkende.

Fredag, lørdag og søndag var det mange som besøkte utstillingen, også hvalbåten selvsagt, publikum hadde jo bare noen meter å gå fra Rådhuset og ned til båten.

På programmet lørdag var Nordvald Fuglestrand satt opp klokken 1300. Det strømmet stadig til med folk som virkelig hadde lest annonsen i østfoldpressen. Etter å ha skaffet fram det som var av ekstra klappstoler, og det var ikke få, kunne den tidligere intendanten på Grytvika ønske velkommen til rundtur på Syd Georgia.
Fuglestrand holdt et fantastisk farge-lysbilde-koseri fra øyriket, tross sin høye alder hadde han oppmerksomheten rettet mot seg av svært mange i forskjellige alder.
Interessen for kåseriet var meget stort, det vitnet antallet personer om!

Men, på søndag gikk hvalbåten klokken 1100 i stedet for 1200, mange kom skuffet til byen, noen kom for å bli med over til Sande-fjord, – hvalbåten var bare ikke der!

Sånt skal påpekes, og må ikke gjenta seg!

Det ble vist videofilm som trøst, for de barnefamiliene som hadde satt av tid de ville bruke om bord på hvalbåten spesielt!
Barnebarnet til Finn Uteng var innom og fotograferte alle veggene med opphengte bilder på, disse er limt inn i protokollen.
Presis klokken 1600, møtte nedriggings-gjengen, alt ble lagt systematisk ned i bananesker med merkelapper og fraktet over til museet. Det kan nevnes at ingen ting ble ødelagt eller borte, vi lånte et fotografi av DENOFA som ikke hadde noe glass da vi fikk låne det, de fikk det i hvert fall i bedre stand tilbake. De ansvarlige for utstillingen fikk mange rosende lovord om hvor oversiktlig og fint alt sammen i utstillingslokalet var lagt opp. En verdig markering!

Hva med en utstilling i 2013, oj – nei da må vi heller få ønske velkommen til ny utstilling i kjelleren til Kåre sist i mai 2004,- for der har vi det bra, – i hvalfangermuseet!
Det er allerede voldsom tankevirksomhet hos Bjørn og hans museale hjelpere.

Det rettes en takk til dere som hadde vakter i jubileumsuka!

God grunn til å trives i Fredrikstad

SOUTHERN ACTOR har alltid fått en del varer og kontanter fra næringslivet i Østfold, så også denne gangen.

  • Borg Havnevesen, hadde med en sjekk og ga fri kaiplass under oppholdet.
  • DENOFA AS bidro med en eske med vaskemidler.
  • ØSTFOLD SHELL OLJE Ragnar Larsen & Sønner AS – Onsøy bidro med fyringsolje på bunkerstanken.
  • Mills DA – Borgar kom med to plastsekker med egne produkter
  • Fredrikstad Museum gir ØHK’s uvurderlig hjelp til kopiering
  • Prior Øst i RAKKESTAD forsynte hvalbåten med sine produkter

Samtlige har fått takkebrev med hvalbåtens logo. Det er alltid hyggelig å tigge varer og tjenester til Norges eneste hvalbåt, når den skal besøke Fredrikstad.

Flere av giverne var til middag om bord fredag 29.08 og spiste erter kjøtt og flesk. Et herlig måltid! Det var ekstra hyggelig å ha med Hege Steen Langvik fra Fredrikstad Museum som eneste «høne» i kurven! Bjørn Jørgensen og Erik Leister var også tilstede, Kai Jacobsen representerte PRIOR.


17. oktober var det høstfest på Manstad Vel

Det smakte godt med fiskesuppe fra Skogen i Engelsviken, det var mye godt i den suppa.

Festkomiteen kjøpte inn noen fine og praktiske suppeboller; uta-på-potter, – pyntepotter i harmoniske fine farger, og så rommet de 3/4 liter. Behagelig fin musikk ble spilt av sønn til en hvalfanger og bussjåfør fra Lervik, det var en fornøyelse både og se og høre han spille! En svingom til fine trivelige rytmer, alle kunne prate selv om han spilte, det var bare flott!
Et bugnende bord med gevinster; det ble kjøpt godt med lodd, det støttet godt opp i kassa og regnskapet! Takk for en hyggelig kveld!


Et sted startet det, – og helt sikkert lenge før det også…

Barken NILLE, en firemastet bark ble bygget av jern i Port Glasgow i 1886 og var på 2144 tonns. Thor Dahl i Sandefjord kjøpte den i 1911 og fikk navnet THOR II. Skuta ble senket av en tysk ubåt 4. februar 1917 i Atlanterhavet på vei med hvalolje fra SG til Queenstown.

Barken KAMFJORD ble bygget i Sandefjord i 1881 av tresorten or for regning av A C Gogstad m/ flere i Sandefjord. Den var på 784 reg. tonn. I 1903 ble den kjøpt av A F Klavenes (Klavenes skofabrikk i S.fjord) I 1906 ble den videre solgt til Mag. Larsen og i 1909 solgt igjen til South Whaling Co. med Johan Bryde som disponent. Den ble ominnredet til hvalkokeri. Mens den lå i Durban i februar 1912 oppstod det brann om bord – dekket og riggen ble ødelagt, den ble gjort om til lekter.

Fullriggeren FULWOOD var en jernskute bygget i Southamton i 1885, den ble kjøpt av Sandefjord Hvalfangerselskapet i 1911 og innredet som hvalkokeri. Dette ble tatt ut av drift to år senere. I 1917 kjøpte Einar Noer, Sandefjord skuta, men solgte den året etter til Anton Sivertsen. FULWOOD forsvant på reise fra Buenos Aires til Korsør.

Skonnerten MARIANNE ble bygget i Åsgårdstrand i 1879 for rederiet J A Hansen i Tønsberg, da mannen døde overtok enka å drive.
I 1890 kjøpte M Nielsen i Larvik skonnerten. I 1903 ble Thor Dahl i Sandefjord eier av denne skuta, som ble benyttet til bottlenosefangst. Videresolgt til i 1915 Kopervik, så til Haugesund. Da den ble minesprengt i 1918 var den registrert i Farsund.

Dette et sakset fra SYD GEORGIA TIDENE 6/03.


Sjøfartsnasjonen Norge

«Den norske sjømann er…» ja, slik begynner i hvert fall sangen, men hva er – og hvor er den norske sjømann i dag? Det kan diskuteres side opp og side ned.
Sjøfartsnasjonen Norge var nok en gang en stolthet der de pløyde seg fram fra havn til havn. Det er blitt så mange reformer og regler så det har gått tilbake med vår sjømannsstand. Hyrer og lønnsomhet er også et kapittel som har gjort at mange av de seillende nordmenn ble for dyre å ha kontrakt med.
Hva med alle skip og båter som var Norges stolthet, – ikke alt burde blitt til spiker. Det offentlige, sjøfartsmuseet kan jo ikke ta vare på alt som går ut på datoen, men noen kunne vel blitt tatt vare på da.

At enkelte type båter kunne vært reddet på en enklere måte og blitt gitt til entusiastiske interessegrupper med en garanti om midler for restaurering og vedlikehold osv. Dette er jo ønsketenkning, og en herlig drøm som dukker opp mens en «taster» og skriver.
Realiteten for Stiftelsen D/S Hvaler [home.no/dshvaler] var og er en helt annen. Stiftelsen ble etablert 1993 – for ti årsiden.

ØHK kommer sent, men vil ønske dere lykke til på seilasen videre!
Tenk bare på hvalbåten i Sandefjord som ble reddet av frivillige som arbeidet nesten mot alle bevilgende myndigheters odds.
Det ble mange lange brev som til sist gjorde at begge prosjekter ble kronet med hell -givernåde! På Vestlandet og andre plasser finnes gudskjelov ildsjeler som bevarer sjøfartsnasjonens historie for landet og ettertiden.

Lykke til alle som arbeider på Seutelvens Verksted med å få Hvaler seilingsdyktig.


Avskrift av radioforedrag, av veterinær Egil Ole Øen 16.11.96

Redigert for KASKELOTTEN Harald Storebaug

…og fra 1780 årene berettes det om hval det skulle tatt 17 dager å avlive. Gikk det som normalt, forandret hvalen oppførsel etter ett til halvannet døgn.

Den kom da oftere opp for å puste og svømte roligere. Gikk det over 2 døgn, ble den vanligvis omskutt. Når den var så rolig at de kunne komme nær den med båt, satte de skuteler i den.
Da livnet den naturligvis til noe, men snart kunne den slepes til lands hvor den ble partert på «Hvalvollen», som var den plass på stranden hvor spekk, kjøtt og andre deler av hvalen ble fordelt etter eldgamle regler. I gamle dager ble Hvalvollen regnet som et hellig sted, der ingen måtte banne eller krangle. Da kunne de miste parten sin.

Der pilene hadde truffet, så kjøttet nærmest «råttent» ut. Dette ble skåret vekk ved parteringen og brukt til å sette pilene i for å gjøre dem til «dødspiler».
Deretter ble pilene oppbevart i egne hylstre. Det var både magi og overtro forbundet med piler og fangstmetoder. For eksempel ble rammer fra kirkevinduer eller kirkedørshengsler regnet som de beste pilemner, og en erfaren pilsmed kunne se når jernet lå i varmen om pilen kom til å virke. Ble det en «dødspil», ble flammene blå!

Men det var noen som ikke trodde på magien, og som søkte andre forklaringer. Det var nok noen som tenkte at pilene var forgiftet. Men på slutten av 1800-tallet var bakteriologien, læren om bakterier, i rask vekst, og Bergensmiljøet hadde etter hvert flere fremragende bakteriologer og patologer.

De to legene Fredrik Gade og Klaus Hansen tok prøver fra det forandrede vevet ved pilspissene og la det under et mikroskop. Der fant de noen bakterier, men de fulgte antagelig ikke opp sine undersøkelser, for det synes ikke å ha vært før byveterinær i Bergen, Peter Ivar Nielsen, og legen Armauer Hansen kort tid etter tok med seg prøver til Nielsens laboratorium ved kjøttkontrollen i Bergen i 1886, at undersøkelsene kom i gang for alvor.

Og Armauer Hansen og Peter Ivar Nielsen var ingen hvem som helst innen bakteriologien. Armauer Hansen hadde nylig påvist at spedalskhet kom fra den såkalte «leprabassillen» Mycobakterium leprae, og Peter Ivar Nielsen hadde på veterinærsiden gjort et kanskje like epokegjørende funn da han påviste at bakterien Clostridium septicum var årsak til den dødelige og svært tapsbringende sykdommen bråsott hos sau.

Nielsen så at kjøttet ikke var råttent i egentlig forstand, men at det forelå en kraftig betennelse med gassutvikling, et såkalt gassgangren i muskulaturen, som Nielsen kjente igjen fra dyr med den dødelige sykdommen raslesyke, forårsaket av en nær beslektet bakterie til bråsottbakterien.

Nielsen fant bakterier som lignet raslesykebakterien i flere organer og trodde først at det var denne bakterien han så, men da verken dyrkningsforsøk eller podingsforsøk slo an, gikk konklusjonen hans mer i retning av bråsottbakterien, som hos storfe kan forårsake den beslektede lidelsen malignt ødem, som også er et slags gassgangren.

Bakteriologien var enda en ung vitenskap, og metodene for klassifisering av bakterier var ennå relativt uferdige, og Nielsen var forsiktig med å trekke for bastante slutninger.
Da han publiserte sine funn i fagtidsskrifter i Danmark og Tyskland i 1980, konkluderte han bare med at enten forårsaket bakterien en helt ny og ukjent sykdom hos hval, eller så måtte den forårsake en tilstand som var identisk med gassgangren hos husdyr, men hvor passasjer gjenom hval i århundrer hadde endret bakterien slik at den ikke smittet til andre arter. Senere undersøkelser kunne bringe dette på det rene, skrev Nielsen. Og det skjedde, men først ca. 30 år senere.

Nielsen fortsatte undersøkelsene. Han sendte også prøver til serumla-boratoriet ved det Kongelige Veterinær og landbohøjskole i København for videre undersøkelser. Der ble de imidlertid liggende til i 1918 da bakteriologen M. Christensen tok fatt i Nielsens preparater med nye og forbedrede dyrkningsmetoder.
Christensen fant den bakterien Nielsen hadde beskrevet i rikt monn i de nær 30 år gamle preparatene. Han dyrket fra dem i et spesialmedium og fikk villig vekst, og da han podet bakteriene på marsvin, døde de etter kort tid.
Deretter prøvde Christensen på hval, og injiserte en buljong av bakteriene under ryggspekket på en nise.

Denne døde før det var gått 20 timer, og på injeksjonsstedet gjorde Christensen samme funn som Nielsen hadde gjort på vågehval. Etter flere forsøk på andre arter, kunne Christensen konkludere med at bakterien var identisk, eller nær beslektet, med bråsottbakterien, og at den uten tvil var smittsom for hval.
Bakterier av slekten Clostridium er årsak til en rekke fryktede og dødelige sykdommer både hos mennesker og dyr. Bakteriene finnes naturlig i jordsmonnet og dermed i plantedeler og dyrs og menneskers tarminnhold. De danner sporer og kan leve lenge utenom levende organismer. Noen Clostridiearter, slik som den kjente stivkrampebakterien og botulis-mebakterien, produserer sterke nervegifter. Andre, blant dem bråsottbakterien, produserer gifter som skader vev og organer som hjertemuskulaturen.

Klostridieinfeksjoner kan utvikle seg meget raskt, og ved for eksempel bråsott hos sau, kan dyret dø i løpet av få timer. Selv om det vanligvis er hos dyr en finner infeksjoner med bråsottbakterien, er den også funnet hos mennesker, da særlig i forbindelse med gassgangren i sår. Spesielt skal dette ha vært hyppig hos sårede soldater i skyttergravene under 1. verdenskrig.

En kan undre seg over at folk kunne bruke kjøttet fra disse hvalene uten å bli syke.

Legen Armauer Hansen undret seg også over det. En gammel fisker som het Halvor Telle, fortalte om dette til presten i Telavåg:
– «Da va ein dag at Araueren spurde meg: Hvordan han dere vite hva som er spiselig og hva som er giftig på hvalen dere har skutt?»
– «Jau da ska eg syna deg, sa eg. So tok eg ein bete tå da so va friskt og heiv på sjøen – da sokk so ein stein, og so tok eg ein bete tå da so va forgifta og heiv på sjøen – flaut so opp. Dar ser du sa eg.»
– «Ja, nu ser jeg det» sa Armaueren.
– «Men då sa eg te han: Du Armauer Hansen, du e ein stor vitenskapsmann, du ha fonne leprabasillo og namnet ditt, da vil koma te å leva so lengje da fins menneskje i vero, men du, å du so tøskjen du e på same tio»
– «Men då lo Armaueren»

(Dialekt er vanskelig…)

Slike flyteprøver for kontroll av gassbedervet kjøtt er faktisk i bruk den dag i dag.

Den moderne tid innhentet denne fangsten i 1900. Da kjøpte skytterne seg rifle og armbrøsten gikk ut av bruk. Men hvordan hadde folk funnet på å bruke bakterieinfiserte piler til avliving av hval hundrevis av år før bakterien var oppdaget?

Nielsen som hadde sett og forstått at skytterne infiserte pilene ved å sette dem i betent kjøtt, grunnet på dette og antok at metoden hadde oppstått ved at noen opprinnelig hadde gnidd pilene i sporeholdig puss fra dyr, og brukt dem til hval, og at smitten siden ble overført fra pil til pil.

Jeg har mange ganger tenkt på om en kunne finne igjen hvalbakterien i dag, nesten 100 år etter at den var i bruk ? Jeg har fått dyrket bakterier fra gamle pilspisser fra museer, men det var forgjeves. Disse var for godt rengjort. Men dersom noen har gamle, urensede pilspisser eller kogger, vil jeg svært gjerne låne disse og prøve på nytt.

Og hva så med Skogsvågen og Hvalvollen? Dette er trolig den eldste fangstplassen for hval som er beskrevet i Norge, og hvor det ble drevet fangst som trolig var enestående i verden. Dette er minnesmerker som vi bør ta oss råd til å bevare, slik at ikke denne delen av vår kulturhistorie blir borte.
Det ville være en fangstnasjon som Norge verdig.