Februar 2004 – 11. årgang
Hvor var du – for 48 år siden?
Redaktøren er den første til å svare: – «Gikk i 6 klasse på Trara skole».
De hvalfangerne som førte dagbok kan i grunn gjenoppleve og finne ut hvilke opplevelser de hadde i 1956.
Kolbjørn Karlsen har bladd i sin dagbok, og vil dele opplevelsene med oss; 14/2-56. «KOS 50»:
Pent vær, solen har stått opp og det er nesten havblikk. Noen av båtene kom opp i hval ved 5-tiden i morges. Vi fikk den første kl. 0530.
I dag har vi kommet til iskanten i Rosshavet, masse høye isfjell, en opplevelse.
Mange single finn, vanskelig å jage på. Har vært i nærheten av koka (KOSMOS III) i hele dag.
Pikker opp hval og går mot koka for bunkring i kveld.
I dag: KOS 50 – 6 finn. Totalt i dag 41 finn.
15/2-56: Fortsatt inne i isen, solskinn, frisk bris. Fikk en singel finn kl. 0600. Jag på to blå ved middagstid, fikk en ganske fort. Tok opp jakten på den andre og prøyset på den i 3 timer, kom på hold og dauskudd. En kraftig rugg på 90 fot. Blåste opp til kuling, men løyet igjen i kveld.
I dag: KOS 50 – 1 finn og 2 blå. Totalt i dag 24 finn og 2 blå.
Pent vær og nesten havblikk. ASBJØRN LARSEN kom opp i en masse hval tidlig i morges og hadde 3 finn før kl. 0600. Han var langt av så vi ville prøve å finne noen selv. Litt å se men vanskelig å jage. Hørte på meldingen at A. LARSEN hadde 9 finn til kl. 1200. Er i nærheten av Suderøy-båtene. Stoppfangst kl. 1800.
I dag: KOS 50 – 1 finn og 2 blå. Totalt i dag 42 finn og 7 blå. (A. LARSEN 14 finn).
Dette må sies å være riktig storfangst med over 100 hval på 3 døgn!
Sesongen 55/56 hadde KOSMOS III over 166 000 fat hvalolje.
Selfangst på Syd Georgia
Mer fra dagboka til Kolbjørn Karlsen; Leith Harbour mars 1959.
«Argentina de Pesca» med base i Grytviken hadde lisens på å drive selfangst av arten sjøelefant, og det var lov til kun å skyte hanndyr.
Dette var siste sesong for argentinerne, men de hadde rett til fornyelse. Det gikk rykter om at selskapet ønsket å slutte med selfangst.
Salvesen & Co. søkte da om en prøvefangst på inntil 15 dyr, dette for å teste utkoket av selolje – tillatelse ble gitt.
Den 26/3-59 dro vi av gårde med gamle BOVET, det var 5 mann fra skytterlaget. Det var nydelig vær, og vel fremme i «Bikkjebukta» fikk vi etter hvert 12 dyr. Vi jagde dem ned til strandkanten før de ble avlivet og flenset, for senere å bli dratt ut til båten. Opparbeidelsen måtte skje i natt så vi fikk nok å arbeide med, – det var jo hvalfangst også.
Utkoket ble bra, 15 fat, Salvesen & Co. bestemte seg for å søke om konsesjon, men det ble til at » Argentina de Pesca» gikk på en ny periode, hvis ikke så kan det jo hende at man hadde blitt selfangere i stedet for hvalfangere.
(Mange takk Kolbjørn! -redaktøren)
Harald Storebaug arbeider fortsatt med registreringen av medlemmene i ØHK.
Det blir en gang et fint historisk dokument – som nettopp du er med på å forme for fremtidige generasjoner.
Hva gjorde hvalfangerne fra Østfold i Sydishavet? Svaret blir å finne i medlemsregisteret som Østfold Hvalfangerklubb har utarbeidet sammen med medlemmene.
Globe 14
Internettadressen til Bjørn Svendsen skal du få her. Men hvem er nå det? – og hva har han å vise fram?
På Internett kan du få en titt på hvalbåten Globe 14, den ligger og venter på å seile på tokt med turister og tidligere hvalfangere.
Globe XIV ble bygget på Stord Verft i 1951 etter tegninger fra Fredrikstad Mek. Verksted.
Det vil bli en artikkel om hvalbåten i neste nummer.
Nybygg og fart i handelsflåten
THOR DAHL, Sandefjord skriver i THOR GLIMT nr. 10, 1961
Det er høst, våre tre hvalkokerier og 31 hvalbåter er på vei til Antarktis.
THORSHAMMER gikk fra Sandefjord 14. okt. med Martin Marthinsen som fangstbestyrer og Gilbert Knutsen som kaptein.
THORSHAVET gikk den 18. okt. med Finn A. Ranberg som bestyrer/kaptein.
THORSHØVDI gikk 21. oktober med Nils Larsen som avløser for bestyrer Thorvald Hansen (permisjon).
THORSHAMMER har partsgrunnlag på 79. 000 fat.
THORSHAVET 106.000 fat – og THORSHØVDI 109.000 fat.
Det er sjøsatt to nybygg i sommer (1961), det største ble levert fra Uddevalla 29. aug. 1961. Turbintanker THORSHALL på 42.000 t.d.w. Gudmor Cecil Christensen, ventes levert i desember, kaptein blir Hans And-reassen fra Hvasser.
Bulkcarrier THORSODD på 18.000 t.d.w. ble døpt av Fanny Gleditch 21. okt blir også bygd i Udevalla for Sameiet Thorsodd. Levering i februar 1962, skal føres av kaptein Anders Abrahamsen.
Nybygningsprogrammet er ytterligere to skip tankskip: 33.000 tonner ved Aker/Stord levering i 1962. En 54.000 tonner levert i 1963 fra Lithgows.
Rederiets eldste linjeskip MS THORSTRAND er solgt til tyske kjøpere, levert til Hamburg 18.september 1961. MS THORSCAPE ble overført til Norse Oriental Line hvor MS THORSTRAND seilte tidligere.
I Christensen Canadian African Lines hvor MS THORSCAPE tidligere seilte kommer 125000 tonner MS THORSCARRIER inn januar 1962.
Linjeskipene vil være fordelt slik i 1962:
Christensen Canadian African Lines
MS THORSTREAM, MS THORSRIVER, MS THORSHOPE og MS THORSCARRIER.
MS THORSRIVER og MS THORSHOPE kommer til Sandefjord for å installere kjølerom på mellomdekkene ved A/S Framnæs mek. værksted, henholdsvis i desember og februar. Båtene skal inn i fruktfart på Syd Afrika og Canada.
I Norse Oriental Line kommer MS THORSCAPE og THORS-GAARD til å gjøre tjeneste i Pacific Islands Transport Line kommer MS THOR I og THORSISLE til å fortsette seilingene.
MS THORSDRAKE vil antagelig seile i løsfart.
Litt om tankflåten:
Tre av tankskipene seiler på tidscertepartier; MT THORSVAAG, MT THORSØRN og MT THORSHOLM. Fire av tankskipene skal til fangstfeltet kommende sesong (61/62), MT THORSTAR skal dra fra Sandefjord 18. nov (61) og MT THORSØY drar 29. nov.
MT THORSHEIMER skal ned til Melsom & Melsom, mens MT THORSHAVN skal på feltet for Salvesen.
MT THORSHOV seiler på konsekutive reiser på Østen.
MT THORSKOG skal til ITALIA 11. nov. hvorfra den skal gjøre tre reiser til Kontinentet med gassolje.
MT THORSAGA seiler i løsfart. Ratene for dirty i løsfart er fortsatt så lave at de ikke gir dekning for utgiftene for tankskip i mellomstørrelsen. Det er meget livlig på kornmarkedet. En rekke tankskip er sluttet med korn fra US Gulf og St. Lawrence til Kontinentet.
Særlig til Polen kommer det mange tankskip med korn i ukene fremover. De rater som er oppnådd i kornfarten, kalkulerer til dekning for utgiftene, eller i beste fall en beskjeden fortjeneste for tankskip i mellomstørrelsen.
… Rederforbundets president nevnte i sin tale på generalmøtet i Sandefjord bl.a at verdenshandelen har vært økende hvert eneste år etter krigen, bortsett fra 1958. Mesteparten av varene sendes med skip, og med en vekst på ca. 6 % i 1959 var de internasjonale sjøtransportene kommet opp i ca. 1.000 mill. tonn. For 1960 kan oppgavene anslås til ca. 10 %, og den har fortsatt i 1961.
… Oppleggene av tankskip har sunket adskillig. De utgjør pr. 1. sept. i år (1961) 3,5 mill. dwt. mot vel 7 mill. dwt. i 1959.
Selv om dette er en vesentlig bedring, er overskudd tonnasjen fremdeles såpass stor at ratene i løsfart ikke er påvirket vesentlig. De gir for mange skip fremdeles direkte tap på driften.
Jubileum-frimerkeutstilling
Frimerker har alle hatt et forhold til i livet, det har blitt sent brev eller postkort til kjente og kjære.
Noen har fattet interesse for å samle på dem generelt, mens andre har spesialisert seg på motiver som har blitt til fine samlinger; – katter, fugler og Antarktisk med hvalbåter, kokerier, pingviner – og de mange hvalartene.
Blant våre medlemmer (ØHK) finnes det frimerkesamlere – filatelister, en av dem er Bjørn Myhre som har en stor spesialsamling fra Antarktis.
Han hadde en liten «smakebit» av sin samling fra Antarktis på jubileumsutstillingen i rådhuset i fjor sommer sammen med ØHK sine bilder og gjenstander.
På sensommeren ble Østfold Hvalfangerklubb spurt om de ville være med på å presentere seg (profilere klubben) på frimerkeutstillingen FREFIL 03 i Kongstenhallen 21. – 23. nov. 2003.
– Det ble takket ja!
Torsdag 20. november rigget Bjørn og Erik opp hvalfanger-standen med fotografier av hvalbåter, kokerier og mannskapsbilder samt bilder fra Syd Georgia i Kongstenhallen hvor det var tilrettelagt for frimerkesamlere, myntsamlere, prospektkort-samlere og «kremere»!
De lånte Antarktisk-frimerkene (fra Rådhuset) til Bjørn Myhre ble strategisk montert som et blikkfang på vår stand.
Det ble lagt fram noen faktaopplysninger om hvalen og dens levemåte. En del ekstra eksemplarer av KASKELOTTEN og annet materiale ble lagt ut så publikum kunne forsyne seg selv.
Fredrikstad Filatelistklubb markerte sin 75-årsdag med en nasjonal frimerkeutstilling, dette er den 9. utstillingen i klubbens historie, og den andre i nasjonal klasse. Derfor navnet FREFIL 03.
Verdifulle og sjeldne frimerker fra årene på hvalfangst
Flere av filatelistene kom fra Vestfold, at de skulle råke på en hvalfangerklubb i Fredrikstad med så mange fine bilder og så mye «facts» syntes de var noe forunderlig; – «men vi ble enige om at de beste skytterne kom fra denne siden ev fjorden».
Noen av de som var der var:
- Odd Galteland fra Sandefjord Filatelistklubb presenterte fine frimerker frahvalfangst i Antarktis 1892 – 1942. Samlingen består av brev, kort og annet relevante materiale fra hvalfangsten i antarktiske og subantarktiske områder i tidsrommet 1892 – 1942. Materiale fra samtlige av de åtte ulike hvalfangstfeltene vises.
For denne samlingen fikk Galteland sølvmedalje. Samlingen er Norges desidert beste når det gjelder postal dokumentasjon av hvalfangst. - Bjørn Myhre stilte ikke ut sin Antarktis samling denne gangen, den er vist fram tidligere og fikk internasjonalt forgylt sølvmedalje i Nederland 1994. Men, denne gangen viste Bjørn fram noe annet fra sin samling: Postale opplysningstempler brukt i Norge. Samlingen viser postale opplysningstempler på forskjellige typer forsendelser og blanketter.
- Det var bortimot 100 filatelister som stilte ut sine samlinger som besto av 1 – 5 tavler med konvolutter med frimerker, bare stempler eller bare frimerker som var satt i spesielle rammer slik «vi amatører» har vært med på å samle i album.
Medlemmer av ØHK! Vær oppmerksomme når det skal ryddes i kottet eller på loftet!
Det ligger sikkert en del konvolutter med frimerker blant våre hvalfanger-medlemmer og andre personer som hvalfangerne sendte brev til fra Sydishavet, Syd Georgia, Durban, Cape Town … osv.
Og brev som ble sendt fra Norge til en eller annen agent med adresse på skrevet av rederikontoret.
Ta godt vare på disse konvoluttene med frimerker og stempler – det kunne av og til bli mange på en konvolutt. Dette er verdifullt, en enkelt konvolutt som ser noenlunde hel og pen ut kan være verdt mangfoldige kroner.
Klipp aldri frimerker av en konvolutt, gjør du det mister du mye av verdien, på noe du trodde bare var ingen ting verdt!
Bjørn Jørgensen kunne gjøre en dansk frimerkehandler oppmerksom på at Danmark en gang hadde et hvalkokeri, dette var ukjent for han.
Er det noen andre som kjenner til dette? La Kaskelotten få høre fra deg.
Franternitas- (A P Möller) – Mærsk, Jahre ble med på et spleiselag i 1937/38, det ble ikke mer med danskene enn denne turen.
Hvalbåtene bar navnene: TASS 1 – 6. Det var greit at koka hadde dansker om bord, men på båtene ville Jahre ha nordmenn!
Sør-Georgia, Syd-Georgia, Syd Georgia også ØYA…
…det er fire måter å benevne denne øygruppen som ligger 54 – 55 gr. s.br. og ca. 37 gr. v.l består av en øy på 4143 km2, samt noen små øyer. 1800 km øst for Kapp Hoorn. Ble oppdaget første gang av engelskmannen Antonio de la Roche, men ble senere undersøkt av James Cook i 1775.
Fjellene består av vulkanske tuffberbergarter og når opp i 3000 m.o.h. de er dekket av isbreer. Vegitasjonen er tussokgress som vokser i tuer. Fra 1800 – 1815 var det en omfattende selfangst her.
Historien om landstasjoner som ble etablert kjenner vi godt til.
Fra 1920 ble det fart i den pelagiske fangsten, så aktiviteten på de landbaserte fangststasjonene gikk tilbake, men Grytviken, Husvik og Leith Harbor var i virksomhet etter 1945. Omkring 1960 da nordmenn og argentinske interesser trakk seg ut prøvde Japan seg et par år, men ga opp. I 1965 opprettet British Antarctic Survey en forskningsstasjon på S.G.
Kongepingviner kryr det av, masse reinsdyr og sel finnes her nå.
Grytviken er et norsk navn, etter jerngrytene som det ble funnet.
Grytviken har kirke fra 1913, prefabrikkert av Strømmen Trevarefabrikk.
I havna ligger to råtne og ned sunkne båter: ALBATROSS bygd i Oslo 1921 og DIAS bygd i England 1906.
PETREL ligger der med harpun intakt i baugen – 35 meter lang, 245 tonn bygd i Oslo 1928.
Her har flere tusen mann hatt sin arbeidsplass; 400 mann holdt til om sommeren her (i fangst tiden), mens det var 80-90 mann her på vinteren, som drev vedlikehold av båter og utstyr.
175 250 dyr ble partert på dette flenseplanet som ennå ligger der, men som ser noe medtatt ut. Her ble det hval opptil 30 meter og mer partert.
200 000 hval svømte her nede engang, nå er det ca. 3000 dyr tilbake.
Menneskene trengte olja og fettet den gangen, det ble galt sier noen i dag.
Er det så veldig klokt og riktig å ta ut olja fra jodkloden,- menneskene trenger den, sier noen, i dag !? … Ja, ja.
Hva som enn sies og menes, olja, hvor den nå enn kom(mer) fra så er den til gavn på en eller annen måte. Menneskene ville nok ikke stoppet opp med ei stein øks i handa for å bli boende med sin familie i ei hule.
E.Le.
Thorleif Gunder Thoresen, hvem var nå det?
Jo, han var far til to jenter og tre gutter; Gerd Pedersen (medl. ØHK) sendte litt mer enn som så til medlemsregisteret som Harald Storebaug i Moss lager.
Hun fortalte om sin far Thorleif Gunder Thoresen som ble født 12. mars 1901 der Roklubben i Fredrikstad ligger nå. Han avtjente sin verneplikt i Horten. Den førstefødte så dagens lys i Horten 1924, og navnet ble Thorbjørn, han ble for øvrig jernbanemann, ikke sjømann. – Gerd ble født fem år senere i Tønsberg 1929. Det ble med far som med hans brødre; far dro også tidlig til sjøs og på hvalfangst: Han var med på hvalfangst i Mexico Gulfen og på Peru, men det ble dårlig utbytte.
Durban og Antarktis ble hans arbeidsplass etter hvert. Harry er det eneste av barna han så som baby,- født i Durban 1932, her ble det dårlig med hyrer etter hvert og far dro til Johannesburg for å arbeide i gullgruvene,- som maskinist. Familien bodde tre år i Durban hvor Roy ble født i 1934, – før fam. dro til Trøndelag.
Jeg er så glad for det store arbeidet dere gjør for å minnes hvalfangerne. Det var et råslit vet jeg. Far var på hvalfangst i mange år. Han var i hvert fall ute når jeg ble født. Da krigen brøt ut var han på sjøen.
I 1942 får vi telegram fra Røde kors: «Båten er torpedert. Alle omkom»
I mai 1945 får vi nok ett telegram:
«Ankommer Fredrikstad klokken 1100. Far.»
– For en sorg og glede to telegrammer gjorde, det kan bare oppleves.
Jeg var alltid så stolt og glad i min far. Han var så rolig, omsorgsfull, aldri har han løftet stemmen til oss barn, eller kommandert oss. Det var en selvfølge av oss å være lydige og snille. Sikkert vanskelig for to viltre gutter som var yngre enn meg.
Det var da mor minnet oss på: Husk far må reise på sjøen snart skal vi få noe å spise, han seilte som fyrbøter og var ute i lange perioder.
Det var fælt under krigen. Vi hadde nettopp flyttet fra Namdalen i Trøndelag til Frydenberg i Fredrikstad. Senere kjøpte vi hus på Lahelle.
Under hele krigen sendte han trekk hjem, selv om han ikke visste om vi levde, det må ha vært noe rot med mønstringspapirene til far for vi hadde jo fått telegram om at han var omkommet.
Far hadde gått i land i Skottland kvelden før båten skulle gå, da han ikke følte seg frisk: Han oppsøkte sykehuset som den gang var et drivhus i mangel av noe annet, der ble han innlagt, han kom seg til god helse igjen.
Far ble værende i Glasgow og utdannet seg til tanntekniker, før han lot seg innrullere i De norske styrkene som tanntekniker. Far fikk jo et helt nytt yrke noe han håpet på å kunne fortsette med etter krigen. Han kom hjem sammen med de norske styrkene i Skottland.
De pengene far sendte hjem under krigen fikk vi ikke før lenge etter på, så det var hardt for mor i de fem årene. Alle familier hadde nok med seg selv.
Min eldste bror arbeidet på jernbanen. Vi sultet de første krigsåra, så i 1942 reiste jeg alene sammen med Harry og Roy til Trøndelag der mors søster hadde en liten bondegård, og det reddet oss. Harry holdt på å dø av underernæring.
Jeg var 13 år da vi reiste hjem igjen sist i januar 1945. Vi fikk således 1 1/2 år skolegang i Trøndelag før vi kom hjem til Fredrikstad.
Pengene far sendte fra Skottland fikk han igjen etter krigen. Det viste seg at de var stoppet så ikke tyskerne skulle få dem.
I følge Gerd var faren meget flink til å modellere, – han var veldig netthendt. Så nå ville han gjerne etablere seg i Folketshus i Fredrikstad som tanntekniker: Men da han ikke ville melde seg inn i fagforeningen til Tannteknikerne ble han boikottet av tannlegene i byen. Da dro han rett og slett på hvalfangst – en gang hvalfanger alltid hvalfanger, kan en trygt si.
Jeg minnes godt feststemningen da far og brødrene kom hjem, nå bodde familien på Lahelle.
Den fæle lukten som satt i klærne som far hadde med hjem glemmer jeg aldri, tykke skinnjakker osv. som jeg måtte stå ute ved springen i gata å skure i sterkt salmiakkvann. Hadde ikke vaskemaskin den gangen, brukte ikke hansker heller.
Dette til tross, tenk den gleden det var når hvalfangerne kom hjem med hvalkjøtt som hele familien fikk en smak av, det måtte deles med alle og spises (hadde ikke fryser heller den gangen). Ranker med bananer, en sekk med søte appelsiner og en sekk med råkaffe og hermetisk frukt.
Gerd byttet bort en halv kilo råkaffe med et garnnøste, som hun attpå til måtte legge tikroner i mellom. Men strikkegarn fikk hun, og genser til sin halvannet år gamle baby.
Omkring 1950 flyttet noen av familien til Durban, her ble grunnlaget for sjømannslivet og fangstlivet lagt for Roy og Harry, de var 16 – 18 åringer da de etter hvert ble med far på hvalfangst.
Datteren Erna var syv år da de flyttet til Durban, den norske kolonien av hvalfangere i Durban holdt sammen, – så også barna.
Kjærlighetens veier er uransakelig, nå er Erna gift med hvalskytter Kåre Martinsen i Gamlebyen.
Gerd Pedersen var nygift da foreldrene flyttet til Syd-Afrika. To av brødrene mine som fikk sine sjømannsutdannelse var mye hjemme hos oss. Harry gikk på styrmannsskolen i Fredrikstad og Roy gikk på maskinistskole i Sandefjord, Thorbjørn som ble født i Horten 1924 tok tjeneste ved jernbanen i Fredrikstad etter middelskolen, senere flyttet han til Stavanger.
Da far ble 60 år flyttet de hjem fra Durban.
Da fikk han arbeide hos tannteknikker Kristiansen fram til han var 67 år.
Far var en ivrig fotograf, hadde framviser så det var stas når lakenet kom opp på veggen og vi så hval, delfiner, hai, tilfrosne hvalbåter der de slo løs tykk is – før det frøs igjen, bilder av meg på elefantryggen, og Harry som baby, samt andre utflukter og reiser. Men det ble et forrykende uvær som ødela alle filmene som lå i et kott som ble oversvømmet og rullene ble kastet.
Far var en trofast hedersmann, vi har vært heldige med foreldre.
Hvalfangerboka er populær i familien vår, og blitt gitt som gaver.
Takk for hyggelig «pratestunder» som ga noen flere linjer enn det du sendte til Harald i Moss.
E.Le.
Bønder i Antarktis – hvalfangst og landbruk 1925 – 1940
Tenk å skrive en doktoravhandling om dette emnet, – Robert Lalla har gjort det!
Han disputerte og forsvarte sin avhandling 12. desember i fjor. Tilstede på Norges Landbrukshøgskole var: Bjørn Jørgensen, Harald Storebaug og Erik Leister fra ØHK. Da Robert er medlem av ØHK fikk vi en invitasjon til NLH på Ås, sammen med representanter fra Hvalfanger Museet i Sandefjord. Samt venner og kjente av Robert, det var et trettitalls tilhørere tilstede.
1. opponent: professor Bjørn Bassberg var den som skulle spørre ut om hvalfangst – og «sette fast» kandidaten, dette emnet kjenner jo Basberg godt, så det ble mange «bekvemme» spørsmål fra Robert’s 240 sider (bok) store besvarelse.
2. opponent: var forsker Harald Espeli spurte ut alt som gjaldt den økonomiske delen og gevinsten som bønder fra områder i Vestfold hadde av å dra på hvalfangst.
Det mest sympatiske ved disputasen var for oss som kjenner hvalfangsten var de spørsmålene som professor Basberg stilte kandidaten, Robert Lalla.
Etter disputasen var det for oss hvalfangere noe som burde «ryddes» opp i; Bjørn fikk forskeren i tale og forklarte ham om livet og kosten til sjøs …. «ingen hvalfangere dro hjem for å spise frokost, kosten lå i hyra …- (hjemme må maten kjøpes i butikken») …
16. februar 1956 – (det er 48 år siden, det!)
Det er ofte slik at økonomer ser på tall fra forskjellige vinkler – og ikke med øynene som andre gjør det, derfor blir sluttsummen så forskjellige, og debatten tar bare ingen ende.
Robert Lalla ble født i Essen, Tyskland i 1974. Han er utdannet cand.agric fra Norges Landbrukshøgskole 1999 med hovedoppgave innen økonomisk historie.
I norsk økonomisk historie har yrkeskombinasjoner alltid spilt en viktig rolle. En av de tallrike kombinasjonsmulighetene bestod av landbruk og hvalfangst. Spesielt den pelagiske hvalfangsten i antarktiske farvann, – «bonde om våren/sommeren så innhøsting før en dro sydover. Kone og barn tok seg av kyr og andre husdyr».
Undersøkelsen er gjort i perioden 1925 – 1940 i herredene Sandar; Stokke og Våle i Vestfold. Det foretas en kvantifisering ved å estimere antall hvalfangere som hadde tilknytning til landbruket. Hvalfangernes lønnsnivå i sammenheng med alternative fortjenestemuligheter undersøkes.
Det var en masse opplysninger fra mange instanser som er innhentet, selvsagt fra hvalfangstmuseet i Sandefjord. Til sammen 11 sider i diplomoppgaven (en bok på 240 sider) ramser opp de mest utrolige hjelpekilder og litteratur henvisninger; mannskapslister, lønnsoppgaver, tariffforhandlinger, folketelling osv, fra Bibelen: Salmene 104,26. «Der går skipene, der er Leviatan som du har skapt til å leke seg i vannet» (se i leksikon hva LEVIATAN betyr)
… riktig nok finner man i Diplomatarium Norvegicum et dokument fra 1200-tallet som omhandler Norges handel med byen Brügge i Belgia, der hvalproduktene nevnes som handelsvare. (Fra tiden de drev hvalfangst i nordlige farvann. Red. anm.)
Ved en anledning må vi få Robert til å komme til en av våre fester på Manstad Vel og i korte trekk fortelle noe av det som er essensen fra hans oppfatning av bønder på hvalfangst. Det var jo på koka de fleste bøndene mønstret på.
Robert snakker så godt norsk som noen nordmann, han bodde hos hvalfanger Gunnar Christoffersen når han studerte på Ås siste åra på 90-tallet.
Professor Stein Tveite har vært veiler for avhandlingen.
Robert Lalla arbeider for tiden som amanuensis ved Institutt for ressursforvaltning.
– Lykke til videre og gratulerer!