Mai 2004 – 11. årgang
Vårfesten på Manstad Vel
Denne gangen hadde vi besøk av Erik Jacobsen fra Tønsberg; han utga boka HVALFANGST EVENTYRET … på sporet av en tapt storhetstid føre jul, men fikk den ikke ut til bokhandlerne i Fredrikstad i tide, – ei heller så mange andre steder, bortsett fra bokhandlerne Vestfold.
Jacobsen hadde med seg lysbilder fra boka som han kåserte om, her var det utrolig nok en del spennende og noe nytt,- en ny vri på fortellerevne.
Dere som måtte ønske å kjøpe boka kan henvende dere til museet i Gamlebyen,- pris kr. 400,- (ØHK tjener 50 kroner på hver bok som selges!)
Maten på festen smakte deilig; erter, kjøtt og flesk med alt tilbehør er jo bare godt!!
Det var 48 personer til stede, alle forspiste seg. Men danse ville dem, etter toner og rytme fra musikeren fra Torp.God stemning hele kvelden.
Som vanlig var det et fantastisk gevinstbord, det kunne vært en gevinst til hver, men enkelte har mer vinner lykke enn andre. Med det innkomne fra loddsalget ble musikken betalt.
Mange takk til dere som hadde med en «gevinstgave» – og like mange takk til loddkjøperne! Kaffe og kakebordet var som alltid; rikelig, med velsmakende kaker og kaffe!
Vår mann fra Tønsberg fortsatte noe av seansen med sin bok i peisestua, hvor han fikk solgt en del.
Festen varte til over midnatt, – takk for en hyggelig kveld og godt opplegg av festkomiteen, alt var helt topp!
Museet til ØHK i Gamlebyen
Det er utført en storstilet «ansiktsløftning» i HVALFANGERMUSEET i Gamlebyen i Fredrikstad.
Denne sommer må du bare besøke oss,- studer vaktlista på side 8 & 9 og ta med familien og slå av en prat med andre hvalfangere.
Bildene blir hengt opp på en slik måte at det blir mer oversiktlig å finne enkelt personer og mannskaper som hørte til de forskjellige ekspedisjonene.
Det finnes en masse bilder av båter og mannskap, noe redskap. Modellene av hvalkokeri THORSHØVDI og hvalbåtene POL 14 og STAR I kan en beskue i glassmontere.
«Kørja» står der, kommunikasjonen mellom hvalbåten og koka, en velkledd skytter eller hvalbåtkar har fått en fin plass ved siden av «kørja» . Ellers er det en del hobbyarbeider: pingviner av hvaltenner, hvalører som har profiler av forskjellige personer, mange var flinke til å male disse.
Opphalingskloa på kokeriet med en hvalrumpe (spæern) i miniatyr – et flott stykke treskjærerarbeide utført av et medlem i Moss henger nå på midtveggen i rommet.
På denne deleveggen er det plassert nye bilder som er gruppert til respektive ekspedisjoner og landstasjoner. Video`n har fått en ny plass. Puter til plaststolene er innkjøpt, så det er bare å si: – sitt ned og snurr film!. Hvalpikken har fått plass i taket igjen, så store saker må en se opptil.
Nytt er også: bokreolen med «lesebord», men bøkene lånes ikke ut.
Dugnadsgjengen har bestått av Kolbjørn Karlsen og Harald Storebaug fra Moss og fra Fredrikstad Hans Martin Hansen og Bjørn Jørgensen. Det gikk med fem dager midt i mars mnd. Godt arbeidet, og fantastisk utnyttelse av plassen, – den er jo ikke all verden stor.
… ta en tur, alt må oppleves ved selvsyn!
Medlemmer har fri adgang til museet, ellers koster det kr. 10,- pr. person.
Velkommen!
Det var bare å komme i gang så fort som råd var
Tre av de tyske kokeriene ble funnet i Østersjøen da krigen sluttet, 1945. To av dem var relativt intakte, WIKINGER og UNITAS, ble midlertidig tatt hånd om av Ministry of War Transport i London. Det lykkes å få begge disse kokeriene utrustet og sendt på fangst høsten 1945, samtidig som det ble forhandlet om hvilken nasjon som skulle få dem.
Inter-Allied Reparations Agency fordelte kokeriene til Sovjet og Storbritannia, mens Norge fikk det tredje, WALTER RAU som var krigsskadet.
UNITAS som var det største av dem fikk navnet EMPIRE VICTORY
(senere omdøpt til ABRAHAM LARSEN (KASKELOTTEN nr. 29).
Sesongen 45/46 ble det drevet av United Whalers som jo hadde mistet sitt kokeri TERJE VIKEN, et søster skip av UNITAS.
Av britiske myndigheter ble skipet i juni 1946 solgt til The Union Whaling Co Ltd, Durban, som var ungguttene fra Lyngdal (KASKELOTTEN nr. 29).
Adskillig blest var det om dette kokeriet siden det ble levert i sept. 1937 fra Werk Seebeck i Bremerhaven til det britisk-nederlandske-tyske Unilever-konsernet.
Unilever hadde inntekter stående «frosset» i tyske banker, kokeriet og de ti hvalbåtene ble betalt med slike midler. Ekspedisjonen ble befraktet av «Unitas» Deutsche Whalfang GmbH i Hamburg og seilte under tysk flagg. Med sine
21.845 brt. var det verdens største kokeri. Utstyret var topp moderne: fabrikken (under flensedekket) besto av 20 Hartmann-apparater og hvalmelanlegg. På sin første sesong ble det ført av Arnt Karlsen og noterte seg for en roduksjon på 118.010 fat.
Etter krigsutbruddet høsten 1939 ble skipet rekvirert av den tyske marine, og fra mai 1940 lå UNITAS som «Stütspunkt Schiff» i Gothenhavnen, som er Gdynia i dag. I 1944 ble det underlagt 1. Marine Bordlak Abteilung som losjiskip og ble senket i Gothenhavnen under flyangrep. 25 mann omkom, skipet var ikke verre skadet enn at det ble hevet og tatt som krigsbytte i Kiel 1945.
Unilever krevde å få skipet tilbake, da det proforma var eiet av et nederlandsk datterselskap, men kravet ble avvist og koka ble tildelt Storbritannia.
I slutten av juli 1945 ble kokeriet omdøpt til EMPIRE VICTORY, dokksatt i Southampton, og overtatt driftsmessig av United Whalers Ltd i London for regning av Ministry of Food.
Med Eugen Christoffersen som kaptein kom skipet til Tønsberg i september (1945) for utrustning. Hector Whalings norske agenter; Bugge & Krogh-Hansen sto som disponenter for ekspedisjonen. som fikk med seg to overlevende UNITAS hvalbåter og åtte andre. Produksjonen denne første sesongen ble på 89.500 fat.
Småplukk fra avisene i Moss
1928:
Bouvetøya i det sørlige Atlanterhavet ble lagt inn under norsk overhøyhet ved kongelig resolusjon. Øya var blitt annektert 1. desember 1927 da en ekspedisjon under ledelse av kaptein H. Horntvedt gikk i land der. Ekspedisjonen bygde hus og anla depoter med tanke på hval- og selfangst.
Bouvetøya, som er vulkansk og nesten helt dekket av is, er en yndet hekkeplass for fugler og da særlig pingviner og petreller.
En stor stamme av pelssel og sjøelefanter har også tilhold på øya.
1941:
I løpet av en dag, – 14.januar 1941, greide den tyske hjelpekrysseren PENGUIN å kapre tre norske hvalkokerier i nærheten av Bouvetøya i Antarktis. De to hvalkokeriene OLE WEGGER og SOLGLIMT lå ved siden av hver andre, og mannskapet ante fred og ingen fare, da hjelpekrysserens lyskastere plutselig lyste opp. Det tok bare 20 minutter før kokeriene var under tysk kontroll. Senere på dagen kom også PELAGOS på tyske hender. 11 hvalbåter ble også kapret. Tre hvalbåter greide imidlertid å komme seg unna, det samme gjorde kokeriet THORSHAMMER. I alt 574 mann ble tatt til fange under aksjonen og sendt hjem til Norge.
Fra Moss Avis 25.01. 2004:
To knølhval på mellom 10 og 15 meter boltret seg i Botnerbaugen.
– En fantastisk naturopplevelse forteller Helge Johansen som skal inkluderes i Norsk Pattedyratlas.
Helge Johansen var ikke mer enn ti meter fra de enorme dyrene som forvillet seg inn i Oslofjorden. Han var kommet til Botnerbaugen for å fiske da han observerte de to knølhvalene. De var oppe for å trekke luft, løftet på halefinnene (spæèrn) og dykket ned i det kalde vannet.
– Det var en unik opplevelse. De var like ved meg, og det kom som et sjokk. Vannet sprutet opp fra de enorme dyrene. Fem minutter sener så han de to pattedyrene svømme i retning Moss.
– Hval er vanskelig å artsbestemme, med de gode beskrivelsene fastslo biolog Viggo Ree at det måtte være en knølhval. Dette er andre observasjon av knøl i Oslofjorden i løpet av de siste 30 år, forteller biologen.
– Knølhval ble utsatt for omfattende fangst helt fram til 1956, da ble hvalen fredet. Nå er det c. 1000 knølhval i Barentshavet og Norskehavet, men å se hval uten for Moss er nok en sensasjon, påpeker Viggo Ree.
Min lille historie fra hvalkokeriet SIR JAMES CLARK ROS som messegutt 1962, – da Rossen sprakk.
Da jeg fyllte 15 år ville jeg prøve sjølivet, for hjemme var det fattigdom og lite mat. På hyrekontoret i Drammen fikk jeg mønstre på SIR JAMES CLARK ROS.
Jeg var spent på hvordan det var å arbeide om bord i en båt, jeg hadde jo aldri arbeidet tidligere noe sted, så dette var spennende for en 15-åring. Da jeg fikk se den store båten ble jeg litt skremt, den ruvet godt i sjøen, – og alle menneskene om bord da!
Nesten alt gikk på «steam» om bord. Jeg fikk en firemannslugar, med utsikt rett ut i brekken.
Jeg hadde ansvaret for to bord med til sammen 20 mann, lønna var kr.222,- pr mnd pluss prosentene av olja, men det var i hvert fall bedre enn det jeg fikk hjemme. Vi var innom Las Palmas for å bunkre, det var spennende for meg å se et fremmed land!
Så gikk vi videre nedover. Jeg skjønte at noe var på gang da alle de som jobbet på dekket begynte å lage et nytt tredekk. Etter noen dager begynte det å bli kaldere. Vi nærmet oss isen. Det var spennende å se de store isfjellene når kom vi ned i isen.
Vi messegutta løp opp på dekket når den første hvalen ble dratt om bord. Det var morsomt å se all den aktiviteten som det da ble på dekket!
Da vi hadde vært en stund på feltet kom det en annen stor båt som la seg like ved siden hvalkokeriet. Etter en stund vrimlet det av japanere på dekket til koka vår. De skulle nemlig ha hvalkjøttet, så de var med på å flense og skjære dette, de var noen riktige arbeidsfolk. Noen slapp kofferten rett ned i blodet på dekket og kom i gang med å flense hvalen.
Etter noen uker fikk vi et kraftig uvær. Det begynte med at det var helt stille luft og hav, da fikk vi messegutta beskjed om ta på slingreduker og sette opp slingrebretta. Det gjorde alle av oss bortsett fra en. I løpet av noen minutter angret han på det. Jeg så ut av ventilen. Det hadde begynt å blåse kraftig, så kom bølgene som en kjempestor vegg. Vi kom rett ut i en orkan. Bølgene traff skutesiden med slik kraft at båten ristet. Messegutten som ikke hadde lukket igjen ventilen fikk hele havet inn, alt som sto på bordet ble bare feid bort. Vi hadde orkan i mange dager. På dekket ble en stor hval tjoret fast med vaier. I orkanen fikk jeg se havets krefter. Det kom en stor bølge opp brekken, feide innover dekket og tok med seg hvalen, vairene røk vert av, og hvalen fór ut brekken og til havs. Det var store krefter i gang!
Rett etter på hørte vi et brak da en ny bølge slo inn i skutesiden. Da fikk vi høre over høyttaleren i messa at båten hadde sprukket i bunnen. De begynte å tømme oljetankene over i en annen båt som kom til.
De gikk så i gang med å sveise sprekken, – men desto mer de sveiset mer sprakk det opp for hver bølge som slo inn. Vi messegutter hadde ikke vett på å være redde, det var veldig spennende.
Vi måtte i tørrdokk i Cape Town, det viste seg at flere plater var rustet i stykker, her ble vi liggende i 5 mnd. før vi seilte ned på feltet igjen. Hjemturen til Sandefjord gikk med sakte fart, de andre kokene var hjemme for lengst.
Argentinsk glød for iskald norsk historie
Fra Aftenposten 14.01.2003
For 100 år siden ble en norsk skute skrudd ned av isen i Antarktis. Men takket være en blakk argentiner vil hvalfangstskipper og polarforsker C.A. Larsen og hans mannskap ikke bli glemt.
PER NORDRUM Aftenposten Buenos Aires
Argentineren Ricardo Capdevila er oppslukt av Antarktis, og leder den museumshistoriske avdelingen i Det argentinske Antarktis-instituttet i Buenos Aires. Nå brenner han for å få restaurert den norske steinhytta på Pauletøya, der det norske mannskapet nødovervintret, før det er for sent å berge både den og gjenstandene som har ligget der i 100 år.
Det bør også være i norsk interesse at det ser noenlunde ut ved et slikt monument; at det ser ut som Norge bryr seg om sin egen historie, sier Capdevila. –
«Monumentet» er steinhytta på Pauletøya i Weddellhavet i Antarktis.
Der overlevde 20 skibbrudne nordmenn under ledelse av C.A. Larsen en hel vinter etter at skipet deres, «Antarctic», ble offer for skruisen den 12. februar 1903 klokken 12.45. Det ser ille ut der nå, med pingvinmøkk over alt, sier den 29 år gamle journalisten og Antarktis-entusiasten Pablo Wainschenker. Han var på Pauletøya sammen med Capdevila for et knapt år siden.
100-årsekspedisjon
Like rundt hjørnet, den 12. februar 2003, er det 100 år siden dramaet i Weddell-havet. C.A. Larsens sønnesønn, Hans-Kjell Larsen, er ildsjelen bak en ekspedisjon, Antarctic Quest, der det fremdeles er ledig plass for eventyrere. På 100-årsdagen skal ekspedisjonen ha en minnestund i Weddellhavet og ved steinhytta på Pauletøya. Dessuten ved graven der, hvor et enkelt trekors viser hvor den 22 år gamle matrosen Ole Kristian Wennersgaard fra Larvik fikk sitt siste hvilested. Han ble begravd i sin skinnsovepose, tildekket med stein, etter at hjertet sviktet.
Det russiske ekspedisjonsskipet «Grigorij Mikhejev», bygget i Finland i 1990 for Det hydrografiske instituttet i St.Petersburg, skal ta deltagerne inn i Weddellhavet. C.A. Larsen var hvalfangstskipper og polarforsker. Allerede i 1893 var han i det området i Antarktis der han sommeren 1901 (mens det var vinter på den nordlige halvkule) kom til å bringe den svenske polarforskeren Otto Nordenskiöld og hans medarbeidere. Da vinteren 1902 kom i sør, seilte han «Antarctic» til blant annet Falklandsøyene.
– Et halvår senere skulle Nordenskiöld og hans menn hentes. Men slik gikk det ikke. Det ble to overvintringer og 22 lange måneder på Snow Hill for svenskene, forteller dr. Capdevila mens vi står om bord i den argentinske korvetten «Uruguay» i havnen i Buenos Aires. «Uruguay» ble redningen, ikke bare for Nordenskiöld, men også for C.A. Larsen.
Da «Antarctic» ble skrudd ned av isen 12. februar 1903, kunne de ikke annet enn å se på at det skjedde. Men det ble tatt mange bilder, så hendelsen er godt dokumentert. De slo opp telt på isen, og de spilte kort. Etter alt å dømme hersket det midt i dramaet en underlig, god stemning blant de 20, sier Capdevila. – Ja, det er nesten så jeg spør meg selv om de hadde smakt litt på akevitten, tilføyer han med et kjennet smil.
Det var den gang menn var menn, og var nødt til å være det. De sto på et isflak med det de hadde reddet unna fra det synkende skipet. Uten satellittelefon og utsikt til at et helikopter skulle komme til unnsetning før mørket falt på. De visste at det var langt fra noen selvfølge at de skulle overleve.
– På isflaket hadde de all sin mat og mye utstyr, samt to livbåter og denne essa, sier Capdevila mens han viser rundt i «Uruguay», som nå er museumsskip. Det var nemlig denne korvetten, en elvebåt som ble isolert litt mot kulde og forsterket litt før den satte kurs mot isødet, som ble redningen for både C.A. Larsen og hans menn, og Nordenskiöld og hans forskere.
Underets dag
Den ufullstendige kortversjonen går ut på at Larsen og fem mann fra Pauletøya tilfeldigvis slet seg frem til Snow Hill, hvor argentinerne skulle redde Nordenskiöld-folkene, bare timer etter at «Uruguay» var ankommet. De hadde rodd 18 mil. Den 8. november 1903 ble underets dag. De som var igjen på Pauletøya ble hentet. To master knakk på «Uruguay» under den dramatisk hjemturen til Buenos Aires. Det var på nære nippet at folk som hadde klart seg gjennom to polarvintre, skulle forlise på hjemveien.
– Forestill deg hvilken luksus det var for disse nedgrodde villmennene, som hadde overlevd to vintre i Antarktis, å komme om bord i «Uruguay», utbryter Capdevila.
Livet på Pauletøya var primitivt. Men takket være smeden om bord i «Antarctic» ble det nok bedre enn det ellers ville vært.
– Han hadde nektet å la seg skille fra essa. C.A. Larsen mente smeden var gal, som ville redde noe slikt mens skipet sank. Men flertallet av mannskapet var enig med smeden. Dermed ble essa satt på isen, den også. De neste 16 dagene halte og bar de båter og utstyr 25 mil, før de endelig fikk øye på Pauletøya halvannen mil unna.
På Pauletøya bygget de den steinhytta som Capdevila insisterer på å restaurere før det er for sent. Det var i denne hytta smedens esse fungerte som ovn.
De holdt varmen med å fyre forsiktig opp den ene båten og spe på med pingvin kadavre.
Essa blir nok stående om bord i museumsskipet «Uruguay» i havnen i Buenos Aires, sammen med adskillige gjenstander fra Nordenskiölds forskningsstasjon på Snow Hill.
Allerede i 1979 begynte Capdevila å planlegge restaureringen av hytta der, et lite prefabrikkert, 5-roms hus på 25 kvadratmeter. Det var ferdig restaurert til 100-årsjubileet for starten på Nordenskiöld-ekspedisjonen i 2001.
Redningsoperasjonen som nå står for døren, gjelder altså steinhytta på Pauletøya
Syre i pingvinmøkka vil langsomt tære opp alt som finnes av gjenstander der, ting som er viktige deler av norsk polarhistorie kan forsvinne. Det må renses og vaskes og settes opp et gjerde så pingvinene ikke ødelegger når alt er restaurert. Jeg har gjerdet klart, men trenger å få det fraktet dit, sier Capdevila, som da han møter Aftenposten ikke vet at Antarctic Quest-ekspedisjonen har planer om nettopp å ta med seg gjerdet.
Også graven skal vernes
Det meste Capdevila trenger, er en generator og en høytrykksspyler for å få vekk tykke lag med pingvinmøkk. Ikke så mye mer. I et Argentina som gjennom-lever den verste økonomiske krisen i sin historie, er det ikke penger til slikt, sier han lavmælt.
– Det finnes mange løpende Antarktis-prosjekter i verden som får penger. Men slike historiske prosjekter som har med det sosiale, med mennesker å gjøre, finnes det knapt penger til, fastslår han.
– Så du tar i grunnen vare på et stykke norsk polarhistorie i Antarktis?
– Ja, men det er jo felles norsk-argentinsk historie. Det var argentinere som reddet både svenskene og nordmennene, sier Capdevila, en beskjeden mann som knapt våger å antyde at det ikke ville vært av veien med litt økonomisk støt-te fra norske interesser.
I Argentina ble C.A. Larsen helt; en halvannen kilometer lang gate i Buenos Aires bærer hans navn.
I februar blir dr. Capdevila med Hans-Kjell Larsens spennende ekspedisjon for å minnes bestefar C.A. i Weddellhavet.
Sperm eksploderte
Fra Aftenposten 29.01.04
En spermhval eksploderte i helgen på vei til et forskningssenter i den taiwanske byen Tainan. Tilfeldige forbipasserende ble dekket av blod og stinkende innvoller.
Den døde hvalen var plasser på en trailer på vei til et forskningssenter da eksplosjonen skjedde. En marin biolog sier til BBC News at årsaken til eksplosjonen (den kjenner du nok til som hvalfanger, men vi har en del andre lesere også . . .) var at det hadde «bygget» seg opp gasser i det råtnende pattedyret.
Flere parkerte biler og passerende ble voldsomt tilgriset. Lokale forretningsmenn og innbyggerne måtte bruke masker i opprydningsarbeidet. . . .
50 mann og tre kraner hadde arbeidet med den 50 tonn hvalen i 13 timer for å få hvalen på en gravemaskintilhenger. Den 17 meter lange hvalen er den største som er registrert i Taiwan. Til tross for at havlen eksploderte , er det fortsatt nok igjen av den til at det vil bli foretatt undersøkelser
Et tilbake blikk fra sesongen 61/62
Av Erik Leister
På veien ned til feltet ble det skutt og halt opp to spermhval som lå i brekken ( hullet bak i hvalkokeriet) på koka som skulle benyttes som fendere når tankbåten kom for å bunkre THORSHAVET før vi gikk inn i isen.
Min lugarkamerat hadde flere sesonger, og samme lugar som tidligere mot brekken. Her var det fin lufting med vindtutene i ventilene og «gjennomtrekken» i brekken – helt supert på varmen.
Men så en dag sier min lugarkamerat at nå må vi lukke ventilene, for spermen vil eksplodere om kort tid.
To dager senere luktet det pyton, gørr og innvoller var blitt sendt rundt i brekken. Som fendere var restene helt fine. Godt at ventilen vår var stengt – de andre ventilene som vente ut mot brekken var også stengt.
Senere på sesongen ble det brukt «nyskutt» finnhval når vi fikk tankbåt.
Eventyret forsetter!
Ny bok på markedet: «Hvalfangst eventyret …på sporet av en tapt storhetstid» av Erik Jacobsen
[Les mer om boken her…]
For første gang i Norgeshistorien kommer boka der tidenes mest utskjelte og minst omtalte forretningseventyr brettes ut i all sin prakt – i farger!
Og for første gang kommer et stort antall hvalfangere til ordet, med sin verson.
Hval og hvalfangst engasjerer alle, bare tenk på Keiko!
Boka er som sagt ispedd bortimot 1000 fargebilder, så her kan mange – alle de uvitende om hvalfangst virkelig få «oppleve» hvordan det var på feltet under fullt kok.
Det handler om jakt og slakt av verdens største skapninger. I is og kulde . Det er blod og gørr. Men like fullt fantastisk.
Det er historien om ukjente helter, kjappe fortjenester, sjømannsbragder og rekorder, men også ulykker og elendighet. Og ikke minst: lengsel og savn. De personlige historiene er mange, og sterke.
I dag er den over 100-årige epoken på mange måter et skammens kapittel. Men det var en virkelig storhetstid for fylkene Vestfold og Østfold,- og for utrolig mange et «være – eller ikke være». Jakten på havets giganter var ikke minst viktig for Norge som nasjon, og en verden som hungret etter matfett!
Enda en ny bok, – hva er nytt med denne boka?
Det finnes mange gode bøker om hvalfangsthistorien. Få har likevel vært opptatt av hvalfangernes opplevelser. De trofaste sliterne og deres personlige opplevelser er gått i glemmeboka, i hvert fall er det få som kjenner den via sine fedre og besteforeldre.
Det handler også om å hente fram og bygge videre på det gamle, gode – som nærmest er støvet ned. Men alt sammen er pakket inn, skrevet og presentert på en moderne måte, – visuelt og opplevelsesrikt! Dermed kan boka fenge de aller fleste – uansett alder og kjønn. Akkurat slik som mange mener at Jacobsens TV-serie greide.
Boka bør finnes i en hver hvalfangerfamilie, østfoldinger er også nevnt!
Som dere skjønner så har Erik Jacobsen virkelig fått til en fargesprakende bok, den har solgt godt og fått mye ros for sitt forarbeide til denne dokumentasjonen om en forgangen storhets tid på de store jaktområdene i Antarktis.