September 2004 – 11. årgang
Nok en gang kom guttane hjem fra isen
Etter en årrekke med mange (Klondyke tilstander) hvalfangstekspedisjoner fra Sydishavet ble det trappet drastisk ned på 60-tallet.
Det ble stadig færre guttær som kom hjem fra isen, siste hjemkomst var vå-ren 1968.
Ex-hvalfangerne begynte å savne noe. Noe måtte gjøres. Samholdet kara seg imellom fra tiden om bord og savnet om en hvalprat,- hva kunne gjøre med det.
Hvalfangerklubber ble stiftet
Hvalfangerklubben i Sandefjord med sin avis «Hvalposten»
Ex-Whaler Club i Tønsberg- Salvesen sender ut rundskriv.
Østfold Hvalfangerklubb med sin avis «Kaskelotten»
Øyas Venner med SYD GEORGIA TIDENDE.
Pelagos Hvalfangerklubb ble stiftet for et par år siden, de har laget en videofilm.
Er det flere hvalfangerklubber, hvem kan hjelpe til å spore opp flere med stiftelse året?
- Guttane kom hjem fra isen sommeren 1995 i forbindelse med 100-årsjubileet til Sandefjord
- Guttane kom hjem fra isen sommeren 2004 i forbindelse med 100-årsmarkeringen av hvalfangstens begynnelse.
Hans Martin Hansen, John Kjærre og Erik Leister var invitert om bord i SOUTHERN ACTOR som «mannskap» som kom hjem etter endt sesong.
Turid og Elias Arvesen var på kaia blant de mange konene og barna som ventet på far som nå hadde med ei stor Las Palmas-dukke.
Bananklasene hang i riggen, de smakte godt, alle barna frydet seg.
A/S THOR DAHL
THOR DAHL’s flåte juni 1957
A/S Thor Dahl vil i tiden fremover forsøke å utgi en bedriftsavis som tenkes distribuert blant dem som er ansatt i firmaet – til sjøs og på land. Avisen skal ut-komme to ganger i året, den skal hete THOR – GLIMT. (. Avisen har samme format som KASKELOTTEN, red. anm).
Vi tror at behovet for et lite nyhetsorgan er til stede. Rundt regnet er det i dag ca. 2500 personer hos A/S Thor Dahl.
Til våre 3 hvalkokerier er det 1600 mann, på våre 15 koffardiskip seiler det nor-malt 700 personer. De øvrige 200 er fast tilknyttet Thorøya og Kamfjordverven, samt kontorer og skipshandel i Sandefjord.
Som navnet tilsier skal vi forsøke å gi noen glimt fra de forskjellige grener innen vår bedrift. Vi føler at vi i dag, med dette første nummer av THOR – GLIMT, legger ut på en seilas i ukjent farvann. Vi mottar gjerne innlegg og bilder, og er åpne for kritikk, slik at neste nummer kan bli bedre enn det første. Det første nummeret kommer nå på den tid hvalfangerne er hjemme. Det vil derfor bli preget av stoff fra rederiets koffardiflåte. Senere på året, når hvalfangerne er påmønstret for sesongen 1957/58, er det meningen å utgi et nytt nummer av THOR – GLIMT og da med innhold som er hvalfangstpreget. (1961/ 62 fikk vi avisen i A-4 format, når den første tankbåten kom ned med bunkers, red. anm).
Daglige ledere av THOR DAHL var skipsreder H. Winge Sørensen og skipsreder Lars Christensen jr.
Gaver til museet vårt!
Hvalfangermuseet i Gamlebyen hadde ikke mer enn åpnet for sesongen så fikk vi besøk av Kari Nøkleby Evensen som kom og forærte oss en hvalklo som var skåret ut i hvalben. Alle detaljene og funksjoner var riktige på denne minikloa på ca. 14 cm. Noe historie om kloa: Bestefaren til fru Nøkleby Evensen var sogneprest i Tønsberg. Sannsynlig fikk presten kloa som gave av en hvalfanger en gang. Kloa har bare blitt liggende og liggende inntil nå i sommer da ØHK fikk den.
Kloa ble gitt til ode og eie, hvilket vi takker så mye for!
Samme søndag kom vårt medlem fra indre Østfold – Leif Brandt og over-rakte en sort selskinnskåpe, også til odel og eie i ØHK og Hvalfangermu-seet i Gamlebyen.
Han fortalte at i 1949 skjøt han to leopardseler, flådde disse og fikk sendt skinna til Trondheim for bereding og farging og søm.
Skinna var borti fem meter lange og to meter brede på det bredeste, så her kunne buntmakeren boltre med de beste og største stykkene.
Leif fortalte at det var en del prøvekok av selolje, men England beholdt konsesjonen på selolje-koking selv. Av en sel fikk de 2 fat olje!
Det var flere av de besøkende som la merke til at det var en ny» vri» i museet i år, slikt er jo bare hyggelig. Det betyr at noen er gjenganger i museet.
Det var godt besøk i fellesferien og fram mot september da det stengte.
Interessen for vårt museum og det vi arbeider for synes og være stor blant nors-ke og utenlandske turister.
Hvalskytternes fangstresultater
Ifølge overenskomsten med Norsk Hvalskytterforening offentliggjør «HVALFANGSTLIV» hvalskytternes fangstresultater for de pelagiske ekspedisjoner for sesongen 1947/48.
UNI 4: ute av fangst f.o.m. 26.11. t.o.m 29.12. 1947, mistet propellen og ble tauet til Durban av EMPIRE CATCHER 2, dermed var denne båten også ute av fangst i samme tidsrom.
UNI 5 fikk kjeleskade og var ute av fangst f.o.m. 09.02. 1948, ble tauet til Durban av transportbåten BUSEN STAR. Skytter Alf Lie og mannskapet overtok bøyebåten
UNI 1 12.01.1948 Den totale fangst for skytter A. Lie er påført UNI 5.
Ta en titt på dette
En skytter med for eksempel 300 hval kunne bli bestemann selv om en annen hadde 315.
Mange blåhval og store hval ble avgjørende i beregningen.
Totalt fot og olje på båten ble det avgjørende for denne beregningen (beste skytter).
For sesongen 45 – 46 var det etter Internasjonale avtaler lov å ta inntil 16.000 blåhvalenheter, dette ble gradvis redusert helt til hvalfangstendette ble gradvis redusert helt til hvalfangsten sluttet. Det viste seg jo at 16.000 enheter var alt for mye.
Spermen ble fanget uten om de 16.000 enhetene, og var nærmest fritt vilt hele året over hele verden
Mange takk Bjørn Jørgensen for disse tabellene.
Skapte formuer – forlot ruiner
Hentet fra Aftenposten 10. jan.04 Lars-Ludvig Røed
Nordmenn var hvalfangstens og Antarktis-farvannenes herrer. Mens eventyret pågikk, tjente de store penger. Da det tok slutt, etterlot de seg forfall og skrot.
«Petrel» ligger godt fortøyd ved kaien. Landgangen er ute, men bare den dumdristige tenker på å hoppe om bord. For «Petrel», bygget på Nylands Mek i 1928, ligger delvis under vann, ja, både «Petrel» og hennes naboer ved brygga, «Albatros» og «Dias», er synkeferdige skip. De er så rustne som båter kan bli etter mange tiår uten mannskap, uten stell.
Her er ingen lokalbefolkning som klager på forurensning og manglende opprydding. De tre hvalbåtene ligger på en av verdens ytterste utposter, langt og enda litt lenger ute i Sør-Atlanteren, et sted i triangelet mellom Sør-Amerika, Afrika og Antarktis. Mest Antarktis, faktisk, her i Grytviken på Syd-Georgia er det uvanlig barskt og ufyselig værhardt, et sted ingen vil bo.
Men det var her de arbeidet, det var her de tjente store penger, nordmennene som for 100 år siden våget seg til den andre siden av kloden. På jakt etter hvalene, etter olje og spekk og kjøtt, de store dyrene som var så tallrike her i ingenmannshav.
Men eventyret, det tok slutt. Og de barske nordmenn reiste hjem. Med «Petrel», «Dias» og «Albatros» ved kaia, med produksjonsanlegg, kontorer, bolighus og kirke på land. Og oppe i fjellet en demning, leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Håpet var å komme tilbake, sette i gang på nytt. Men stillheten er blitt langvarig. Og forfallet betydelig.
Noen tusen kilometer lenger nord, i hvalfangernes hjemland, viser Stig-Tore Lunde oss bilder. Det er blitt januar 2004, nøyaktig 100 år er gått siden Sandefjord-mannen C.A. Larsen etablerte Grytviken hvalfangststasjon.
– Her er spekk-kokeanlegget, sterkt medtatt. Her er produksjonsbygninger, delvis stående, delvis i ruiner. De tre hvalbåtene, til dels under vann. Og kirken, hvit og fin. Den er det eneste av de få restaurerte byggene som har fått norsk støtte, vi har bidratt med 150 000 kroner.
Lunde har arbeidet ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord, nå jobber han for den franske kulturvernstiftelsen Institut Minos. Og budskapet hans er klart:
– Norge må ta ansvar for sin historie i Antarktis. Vi må ta oss av noen prosjekter, gå inn i et formalisert samarbeid med andre land og bli enige om forvaltningen av disse gamle stasjonene. Særlig ønsker britene norsk rådgivning og hjelp til formidling og forståelse av hva som foregikk her.
Han er ikke alene i sin analyse. Øyas Venner (med 450 tidligere hvalfangere, slektninger og etterkommere av hvalfangere som medlemmer) sier nøyaktig det samme. På vår statlige dør banker dessuten to betydelige aktører i Antarktis, Storbritannia og Frankrike; vil Norge bidra?
Ifølge Stig-Tore Lunde har britene allerede brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp i Grytviken. Fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn og farlige bygningsstrukturer er prioritert. Asbesten (dvs. svevestøvet fra isolasjonen i sammenraste hus og installasjoner) er nemlig ikke bare plagsom, den er så farlig at den truer hele aktiviteten på den nærliggende britiske basen King Edward Point. For det er britisk land, dette, og nettopp det er et kjernepunkt.
Grytviken ble satt opp med til dels argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. I dag er både kapital og folk borte, mens landet er like britisk. Så hvor langt strekker Norges ansvar seg? I rapporten «Antarktis, norsk natur- og kulturminneforvaltning», utgitt av Norsk Polarinstitutt, heter det at «Grytviken kan sies å ha en spesielt høy verneverdi». Og blant «innsatsområdene» heter det at «Norske myndigheter skal så langt som mulig støtte bevaringsprosjekter ledet av andre land, men som omfatter «norske» kulturminner (for eksempel kulturminnene som finnes etter hvalfangsten på Syd-Georgia og i Whalers Bay på Deception Island). Dette gjennomføres gjennom finansiell støtte, kunnskapsstøtte etc.»
Rapporten forelå i 1999. Deretter er svært lite skjedd i Grytviken, altså fra norsk side. Like stille har det vært på de seks andre norske hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. Under sitt besøk i Antarktis i januar i fjor varslet imidlertid miljøvernminister Børge Brende at Norge vil bidra med faglig bistand for å ivareta kulturminnehensyn og at Norge og Storbritannia vil innlede samarbeid om Grytviken. Ett år senere beskriver hans statssekretær tilstanden slik:
– Norge har mange kulturminner både i Antarktis og i Arktis. Vi jobber nå med å finne en felles måte å takle de ulike henvendelser på, det er flere departementer og flere land involvert i dette, sier Lars Jacob Hiim, statssekretær i Miljøverndepartementet. Noen penger til Grytviken vil han ikke love.
– Det er et britisk ansvar å rydde opp i området. Vi har ved flere anledninger hatt kontakt om disse spørsmålene, og fra norsk side er det signalisert at det kan være aktuelt å bidra med kompetanse i det videre arbeidet. Altså ekspertise på kulturminner, i form av registrering og dokumentasjon.
– Men ingen penger, tross mange års norsk nærvær?
– Det har vært en betydelig norsk aktivitet i dette området. Men hele tiden har dette vært britisk territorium og ansvar. Og i årenes løp har den norske virksomheten gitt britene anselige beløp i skatteinnbetalinger.
– Nå er det sommer i Antarktis, og britene er på Syd-Georgia med både folk og fartøyer for å rydde opp. Noen norsk bistand er ikke i sikte?
– Vi har ikke noen planer om norsk hjelp denne sesongen. Ikke på den finansielle siden, i hvert fall. Sier statssekretær Hiim. Og understreker at det jobbes med å få «total oversikt og se ting i sammenheng».
Der står altså saken. Mens Stig-Tore Lunde fra sitt utsiktssted kan melde om «betydelig, hoderystende frustrasjon på britisk hold» over manglende norske tilbakemeldinger og respons. Og Øyas Venner, som i november 2003 skrev til hele fire komiteer i Stortinget, må vente på innfrielsen av sine ønsker om «å gi britiske myndigheter en positiv respons på henvendelsen om å være med på å betale for oppryddingen» og «at det blir satt av midler til bevaring av de unike anleggene og bygningene nå, før de forsvinner for godt».
Mens det på stedet selv, altså Syd-Georgia, bare strømmer på med flere og flere turister. Denne vinteren har 44 cruiseskip meldt sin ankomst til Grytviken. Der ikke bare «Petrel» holder på å synke, her er også den engelske polarhelten Ernest Shackleton begravd på den vesle kirkegården. Grytviken var et helt nødvendig støttepunkt for de store sydpolekspedisjonene, Roald Amundsen inkludert, alle lente de seg på hvalfangernes erfaring og spesielle kompetanse.
Flere hundre sjømil unna, på øygruppen Kerguelen (omtrent midtveis mellom Sør-Afrika og Tasmania, Australia), har Frankrike valgt sitt svar på spørsmålet om hva man gjør med den gamle norske hvalfangststasjonen der. I november 2003 åpnet et museum på Kerguelen. Øyene er franske, og åpningen ble foretatt av kommisjonæren for de franske besittelser i Antarktis. Stig-Tore Lunde var til stede, og rapporterer at tre av bygningene er restaurert, en brakke har stadig sine rom intakte. Verkstedbygningen rommer tungt materiell som er pusset opp i Frankrike. For her har norske penger ikke vært siden 1929. Da ble stasjonen lagt ned, etter å ha vært i drift siden 1908, bygd opp og befolket av nordmenn.
I 70 år lå stasjonen så ubenyttet, etter hvert fremsto den som en ruinhaug. Men de siste fem årene har Frankrike tatt fatt. I dag er det et stort ønske fra fransk side om å komme i kontakt med folk som måtte ha noe å fortelle om driften den gang, det være seg i form av slekt, brev eller annen dokumentasjon. Stasjonen sees som et av de viktigste minnesmerker i området.
Som gammel stormakt i Antarktis, og som en av dagens aktører med ønske om en solid hånd på rattet som styrer fremtiden her, er Norges opptreden og nærvær viktig. Men det er neppe for sterkt å kalle dem utålmodige, de som i dag jobber med historien til Norges hvalfangere. Stig-Tore Lunde sier det slik: – Gjentatte britiske henvendelser om norsk medvirkning i miljøoppryddingen har ikke resultert i annet enn at ballen er kastet til andre departementer og til Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Museet er kommunalt, med kommunale budsjetter og prioriteringer, det kan ikke delta i internasjonale nettverk eller lignende aktiviteter. Å ivareta denne viktige epoken i norsk historie må være et statlig ansvar.