Kaskelotten nr. 42

April 2005 – 12. årgang

Hvalfangermuseet i Fredrikstad åpner sine dører for 9. sesong

Nok en sesong skal vi holde åpent, HVALFANGERMUSEET ble åpnet sommeren 1996 (Se KASKELOTTEN Nr.5/ 1996), tre år etter at ØHK ble stiftet.
Det er blitt en del rokkeringer og justeringer i lokalene, det har kommet mange og spurt om vi vil ha dette og hint av gjenstander. Noe har vi på lån, andre ting har vi fått til odel og eie. Samlingen av fotografier er bare utrolig. Mange fine bøker har vi også, de kan ikke lånes ut. Nytt i år er en modell av hvalbåten NORTREFF. Fra industrimuseet som pensjonistene på DENOFA fabrikker hadde laget har vi overtatt en del som hadde tilknytning til hvalfangst.


Fra Cape Town, Kolbjørn Karlsen

En hvalfanger’s gjensyn med Sør-Afrika

Det var med stor spenning vi (11 personer) entret Lufthansa-flyet på Gardermoen 20. februar kl.1900, – for en lang reise til Sør-Afrika og Cape Town. Med mellomlanding i Frankfurt og noen forfriskninger kom vi fram til et varmt og annerledes land mandag 21.02. klokken 1130.

«Republic of South Africa» har et areal på 1. 219. 090 km2 og et folketall på ca. 45 millioner, landet har 11 offisielle språk hvorav engelsk er mest brukt. Etter ca. 50 år var vi altså tilbake i en by som var siste bunkringsplass før videre reise til Sydishavet og hvalfangst. En minibuss var på plass, og for å nevne det med det samme, med en meget hyggelig guide og sjåfør Turen inn til byen fortalte han om forskjellen mellom fattig og rik i denne delen av Afrika. Langs veien er det enorme mengder med små skur av blikk, plast, tre, og skrot hvor fattigfolk bor. Man får en a-ha opplevelse og setter utrolig pris på det livet vi lever.

Det kan fortelles at disse menneskene har fått det noe bedre i det siste, strøm og varme er ført fram til leierene, dessuten bygger staten små hus slik at levestandarden blir noe bedre.
Vi nærmer oss Cape Town by og gjenkjenner ”Table Mountaine” og ”Lions Head”, disse fjellformasjonene som er noe helt spesielt for byen og alle som besøker landet. På en liten rundtur i byen før innkvarteringen på hotellet ”City Lodge” gjenkjenner vi ”OK-Bazars” som for 50 år siden var et for oss kjempestort varehus. Men for så mange år siden har vi nok glemt det meste, de kjente restaurantene ”Green Lantern” og ”Delmonico” er ikke mer.
Etter noen timer i ro på hotellet satte vi kursen til fots for ”Waterfront”, Cape Town`s svar på Aker Brygge, men her blir nok Aker Brygge liten. Vi spaserte gjennom en utrolig flott bydel med navnet ”Victoria and Alfred Waterfront” som består av gamle og nye bygg, og endte på en restaurant i gamle ”Victoria Warf”, et skipsverksted som er omgjort til restauranter og shoppingsenter. Her inntok vi en utmerket middag med tilbehør utendørs til en herlig varm bris og utsikt over havna.

Dette var ikke noe hvilehjem, opp klokken 0630 til deilig frokost tirsdag 22.2, vår buss gikk kl. 0900 med ”Kapp det gode håp” som mål, odden som deler Atlanterhavet og det Indiskehav, nærmere Sydishavet kom vi ikke denne gangen. Etter mer enn 50 km var vi framme i nasjonalparken ”Cape Peninsula National Park” og med heis, eller flere hundre trappetrinn var vi toppen av ”Cape Point” 238 moh. med en fantastisk utsikt forrevne klipper og stort hav, et hav som skjuler mange skipsvrak, særlig pga. den sterke ”Agulhas-strømmen”, en strøm som mang en kaptein har undervurdert. ”Cape Point” er også en populær utsiktspost for observering av Retthval, Sperm og Brydehval mellom juni og november. Særlig Retthval kan det være mye av.

Hjemturen gjennom nasjonalparken gikk i et landskap som preges av den spesielle ”Fynbos-vegitasjonen”, den inkluderer også Erica-lyngen og Sør-Afrika`s nasjonalblomst ”Protea”. Etter en velsmakende lunsj var vi tilbake på hotellet og vi hadde kvelden til egen disposisjon.

Onsdag 23.2. besøkte vi ”Nelson Mandela Gateway”, et historisk museum som ble åpnet av Mandela desember 2001. Herfra reiste vi ut på en ½-times båttur til fange øya ”Robben Island”.

Øya er et symbol på at det nytter å slåss for menneskeverdet, den er et symbol på frihet og enkeltmenneskers kamp mot overmakten i et fengsel ”Apartheid`s Maximum Security Prison” der det var umulig å komme levende fra et rømningsforsøk.
Nelson Mandela satt fengslet der en tredjedel av sitt liv. En tidligere ANC-fange, satt fengslet i ”bare 7 mnd., nå guidet han oss gjennom historien. Tenk, det er ganske få år siden den siste fangen ble satt fri fra dette helvete, man bøyer hodet i ærbødighet når en går inn porten. En stor mann har gjort en stor jobb for Sør-Afrika og verden!

Sør-Afrika er kjent for sin vinproduksjon, og vi smakte selvfølgelig på landets hvite og røde. ”Stellenbosch” ligger midt i et slikt vindistikt og etter et besøk på et gamle og vakre gårder inntok vi en fantastisk lunsj på en av områdets vingårder. Det må nevnes at vi helt tilfeldig fikk besøke en lokal vindruefarmer. Svigermora til vår guide drev produksjon av vindruer og nå var det midt i innhøstingen. Svarte afrikanere var innleid og som ellers i landet var lønningene svært lave for disse menneskene: ca.kr. 1,50 pr full kasse (størrelse som ei ølkasse), for oss minnet dette om slavearbeide. Svigermoren drev også med gris, 2000 dyr med 40 –50 i hvert hus, lukten var ubeskrivelig, nok om det, dette besøket glemmer vi ikke.
Fredag 25. hadde vi fri. Noen av oss så byen fra gateplan og shoppet litt mens et par så byen fra ”Table Mountain”, ved hjelp av kabelbanen er man oppe på toppen, 1087 moh på ca.10 min.

Byen er vakker og utrolig ren, butikkene er mange og store, men også små salgsboder i midten av gågata. Lysten til å handle er tilstede, prisene er sånn passe, men reisekofferten begrenser var vi kan ta med. Et besøk i byens store park ”The Company Gardens” og museet var på ønskelista. Museet var en stor opplevelse, og blant alle dyr, fugler og menneskefigurer så var det også en stor avdeling med hval, selvfølgelig! Det bor ca 4 millioner i denne byen, nå i turistsesongen syder det av folk overalt.

Det er både slitsomt og varmt å traske slik så det var deilig å komme hjem til City Lodge.
26. februar; tidlig frokost og videre med buss 0800, – den skal frakte oss 150 km til Saldana Bay, vi stoppet i Langebaan tvers ovenfor hvalstasjonen,- som nå er militærtområde.
Langebaan ligger ved en flott lagune og er et yndet sted for forskjellige fritidsaktiviteter, bl.a fiske fra en lekker badestrand.
Det er imidlertid Saldana og hvalfangsthistorien som opptar oss, stedet var den beste fangstplassen på sørvestkysten av Afrika i sin tid. Fangsten her ble drevet når det var vinter i Afrika og over 40.000 hval ble slaktet i ”Donkergat” fra 1909 til 1967. Myndighetene satser nå på å få i stand et eget hvalmuseum som skal stå ferdig i 2007. Vi var så heldige at vi hadde med oss en norsk kjentmann ved navn Westrum som kunne sin historie om stedet, vi besøkte også en annen nordmann, Arne Hansen, som bodde i Langebaan. Et særs hyggelige møte som viste seg at vi hadde felles kjente.

27. februar. Vi pakket kofferten og forlot Cape Town, kjørte østover på Route 62 til området ”Little Karoo”. Gjennom et halvørkenlandskap og etter over 40 mil var vi i byen ”Oudtshoorn”, kjent som strutsehovedstaden i Sør-Afrika. Det sies at de tidligste strusefarmerne tjente seg rike på å selge strutsefjær til Europa. Det var blitt ettermiddag og kursen gikk nå sørover mot ”Mossel Bay”, hvor vi overnattet på ”Protea Hotel”. Etter en velsmakende kveldsmiddag gikk vi tidlig til køys.

Solen står fortsatt høyt på himmelen og det er mandag. Forventningene var stor, nå skulle vi på safaritur for å se ”The Big Five”: de fem store dyrene, elefant, løve, nesehorn, bøffel og leopard, – i følge programmet. Utgangspunktet var ”Botlierskop”, et privat reservat. Åpen bil med firehjulstrekk var nødvendig for veien var utrolig kronglete og bratt. Neshornfamilien var spennende, hannen advarte flere ganger mot å komme for nær mora og ungen. Gnuer, svart impala og mindre antiloper holdt seg i lavere strøk av reservatet, mens giraffer og løver holdt seg i høyden. Maten til løvene var ei død ku, kua var plassert på en liten ”pickup”, og såsnart løvene fikk lukten av kadaveret var angrepet i gang: et skikkelig bitt i halsen av en av hannene og kua ble revet av lasteplanet. Festmåltidet kunne begynne – gutta først.

Tilskuerne brydde de seg lite om, heldigvis! Vi var litt skuffet; elefanter, bøfler og leoparder var ikke i denne parken. Som plaster på såret fikk vår guide arr. En båttur i ”Mossel Bay” vår vi bl.a. besøkte ”Seal Island”, en liten øy som var ”overbefolket” med sel.
Dyra holdt et lurveleven og i riktig posisjon fyltes lufta med en odør som ikke kan beskrives. Solnedgangen over bukta var et syn idet vi satte kurs hjemover.
”Mossel Bay” er også et yndet stad for hvalsafari i juni – oktober, da kan man oppleve flere arter!
1.mars var hjemreisedag, men først var vi innom den lille byen ”Hermanus” for linsj og et par timer fri. Byen er kjent for bl.a sitt hvalmuseum, ellers en populær turistby.
Turen gikk videre til ”Albertina” hvor vi handlet ”Alovera-produkter” fra Sør-Afrikas eneste fabrikk av dette slaget, men igjen satte kofferten begrensninger.
Neste stopp var flyplassen, avgang klokken 1850, ventes vi å være i Norge etter 14 –15 timer.
Turen var en stor opplevelse. Vi har sett mye av Sør-Afrika, en ypperlig guide og en alltid smilende sjåfør bidro til det!
Hotellene var meget bra og Sør-Afrikas mat må nevnes, – en sekser!

Vi var en fin gjeng som ble ganske sammensveiset, og jeg takker alle for et hyggelig samvær. Turen kan anbefales!


Uberørte Antarktis

Antarktis er det reneste og mest uberørte området på jorda. Her ligger Dronning Maud Land – et veldig landområde i syd, med spisse fjell som stikker opp av isen, og Peter I Øy – ute i havet i vest: Dette er de norske kravområder i Antarktis! Syv land hevdet suverenitet i Antarktis etter 1945.

Kravene var til dels motstridene og det lå an til en internasjonal konflikt som også involverte stormaktene. Men forvaltningen av Antarktis kan sies å ha vært en solskinnshistorie. I en tid da mange land utfordret hverandre om grenser og retten til utnyttelse av ressurser, ble man enige om; bokstavelig talt å legge striden på is. Dermed ble Antarktis i 1959 viet fred og forskning, og den senere vedtatte Miljøprotokollen under Antarktis-traktaten gir en svært omfattende beskyttelse av miljøet i Antarktis.

Nordmenn deltok i den første landstigningen på det Antarktiske kontinent i 1895 og de første overvintringene i 1897 – 1899.
I 1911 ble Roald Amundsens ekspedisjon de første mennesker på Sydpolen.
I 1939 annekterte den norske regjering det veldige Dronning Maud Land i Antarktis. Peter I Øy og den lille sub-antarktiske øya Bouvetøya var allerede annektert. Bakgrunnen for anneksjonene var blant annet å sikre norske hvalfangstinteresser.
Det finnes i dag flere kulturminner i Antarktis som skriver seg fra norsk virksomhet i området, hovedsakelig fra den geografiske utforskningen i Rosshav-sektoren og fra hvalfangsten som ble drevet ved nordvest av Den antarktiske halvøy.
Men det er i det britiske området Syd-Georgia at vi finner flest kulturminner. Her var det stor aktivitet under hvalfangstperioden 1904 – 1965, og flere norske landbaserte hvalstasjoner var i drift.
Den internasjonale hvalfangsten var svært omfattende, og førte til at enkelte hvalbestander nesten ble utryddet i Sydishavet. I dag foregår ingen kommersiell fangst av sel eller hval i farvannet rundt Antarktis.

(Kilde: Norsk Polarinstitutt). Artikkelen er sakset fra Moss Avis 10.02.05 av Kolbj. Karlsen


Fra boka til Erik Jacobsen HVALFANGSTEVENTYRET …på sporet av en tapt storhetstid.

Mange trodde de kom til palmer og sandstrender. Alle i Vestfold hadde hørt om ”øya” . Men når de kom ned, fikk de sjokk. Her vokste det ikke så mye som . . .
Kun tre landstasjoner var i drift på 1950-tallet, det var Leith, Grytviken og Husvik

”Jeg hadde ingen kjennskap til øya, og må innrømme at jeg ble litt overrasket over de barske forholdene der nede.” Halvor Eid, Skytter.

Reidar Karlsen var utdannet modellsnekker, men tjente altfor dårlig hjemme i Tønsberg … han skulle jo forsørge kone og barn – og ville gjerne bygge hus. Løsningen var Syd Georgia.. . . les mer om hans beretninger i boka!

Etter endt teknisk utdannelse i Oslo ville Hans Holm fra Husøy ut i verden. Via legendariske Onesimus Andersen fikk Hans arbeide som førstereparatør/ formann på Leith. I 1953 sa han ja til å være borte fra sine kjære i 18mnd. Han viste heller ikke hva han gikk til.

Boka kan sendes i posten til en pris av kr.495,- Direkte salg i museet i GAMLEBYEN er kr. 400,- ( ØHK tjener kr. 50,- pr solgte bok).

Her finnes mange flotte historier som ikke bør gå i glemme boka. Dette er folk som var med å bygge opp Norge – nåja, til det er i dag. Uff, nei – vi har da opplevd bedre tider, – mye var bedre – svært mye var bedre før!
Erik Leister red. i KASKELOTTEN – jeg opplever en del på de sykehjemma jeg arbeider, har ellers synet i behold.


Aftenposten 29.03.05 (med egne bemerkninger)

Kjell Inge Røkkes Aker Seafood prøvefisker på den 7-8 cm store krillen i Antarktis,- kan det bli noe stort ut av det?!

Direktør Olav Orheim i Norsk Polarinstitutt advarer Norge mot på nytt å tømme Sørishavet for en viktig ressurs.
– Vel, vel, det har vokst seg opp en stor bestand av bardehval (av de som er igjen), som nå har blitt så stor at flere dyr dør av sult – mangel på krill hevdes det.
– Mangel på føde i skogen og trengsel av utbygging vil helt sikkert føre til at elgen vil lide en sultedød. La jegerne få større kvoter da det begynner å bli trangt for skogens dyr (red. anm.).

Japan og Russland eksperimenter med krill som menneskeføde (hva skjer når matfatet blir tomt, red. bare spør).


Litt av hvert

1.april var det en fantastisk oppslutning til årsfesten på Manstad Vel.
Alle stoler av besatt, … den som kom(mer) først til mølla … fikk smake herlig sjømannskost; saltkjøtt og erter.
Kaffe og flott bløtekake, ja og så var det dans og utlodning – en alle tiders fest.
Festkomiteen får bare godord – og det fortjener de virkelig!
VELKOMMEN TIL HØSTFESTEN – DEN BLIR ANNONSERT SENERE!

SYD GEORGIA TIDENE – hva er nå det? – jo, en ”avis” som utgis til medl.av ØYAS VENNER.
Dette er en interesseforening for bevaring av norske industrielle kulturminner på Syd Georgia.
Fra denne avisen klippes en del artikler fra tid til annet. Finn Uteng fra Østfold Hvalfangerklubbhar vært med i styret der i mange år, nå har han trukket seg. Er det noen andre i ØHK som kunne tenke seg et styreverv (styremedl/ varam-) ? Dt er fornuftig å ha med en representant fra de forskjellige steder og hvalfangerklubber!

Fra boka til Torbjørn Ødegaard HVALFANGERE; … hva gjorde så østfoldingene ut av seg i Sydishavet på begynnelsen av 1930-tallet? . . . vi vet kun at rundt 8.000 av de over 10.000 hvalfangerne fra 1930/31 var fra Vestfold. Østfoldingene var i mindre tall. Men dette mindretallet var derimot nøkkelpersoner på fangstbåtene.
På enkelte av ”Rossen’s fangstbåter kunne halvparten komme fra Østfold, de fleste onisinger. Hvalbåten ”Star 2”:Skytter Mikal Mikkelsen fra Engelsviken (Onsøy) Seks av elleve besetningsmedlemmer fra Østfold. Hv.b ”Star 9”: Skytter Hans O Karlsen fra Kjærre (Onsøy). En av elleve fra Østfold. Hv.b ”Star 10”: Skytter Ludvig Jørgensen fra Skjæløy (Onsøy). Ni av elleve fra Østfold.
Hv.b ”Star 11”: Skytter Edvard Jørgensen fra Skjeløy (Onsøy). Tre av elleve fra Østfold. Hv.b ”Star 14”: Skytter Karl Oskar Stene fra Fredrikstad. Sju av elleve besetningsmedlemmer fra Østfold.
Det med Østfoldinger på hvalbåter hos andre redere forekom også, døm var der! Skytteren ville ha med seg noen av mannskapet han kjente, – skytteren gikk på besøk til naboen eller andre kjente og mente at nå var det på tide at jr. fikk bli med ut og prøve seg.. Og slik ble det ofte.(red. anm)

Boka kan kjøpes direkte i muset i GAMLEBYEN for kr. 300,-
Kan også sendes med posten : kr. 395,- Noen få igjen!


Bjørn Jørgensen, museumsbestyrer i ØHK:

DENOFA fabrikker, det er slik vi kjenner navnet og hva fabrikken sto for med sitt mottak av hvalolje – store kjente kokerier kom og la seg til kaia i mai/ juni mnd.
Et godt tegn på at ferien kunne komme og arbeidsfolka på DENOFA kunne ta fatt på høstens oppgaver med foredling av det som var den første oljeboomen i Norge som virkelig holdt folket og bedriften i arbeide.

Museumskomiteén ved DENOFA bestående av bl a bedriftens pensjonister laget et flott industrimuseum.
Det frydet mange seg over, ikke aller minst barn og barnebarn av arbeidsfolk på DENOFA. Men, så var det stopp, fabrikken ble lagt ned i vinter (2005).

Det fantes noe som de mente kunne være av interesse for hvalfangerklubben Her var det en del som hadde relasjoner til hvalfangst,- i hvert fall losseprotokoller og en harpun, dette fikk ØHK til odel og eie.
Fredrikstad Museum overtok også en del av gjenstandene som var å regne som museumsmodne
Det forekommer enda noe DENOFA enn så lenge har i sine lokaler.
Østfold Hvalfangerklubb – takker for det som ble tilført Hvalfangermuseet i Gamlebyen.

En takk rettes også til de som gjorde at NORTREFF (modellbåten) fikk sin plass i Hvalfangermuseet; det var Øivind Nesøen og Egil Petersen, mange takk karer!


Fra svensk tekst-TV:

Det kan meldes at Japan skal fordoble vågehvalfangsten og begynne blant annet å fange Knøl, Sperm har de jo tatt i mange år!
De har faktisk vært i isen siden 1945, – Norge hadde sin siste sesong 1967/ 68.
Men, Japan ble vist igjen og fortsatte.

Vi får stadig høre hvor ille det er å fange vågehval uten for norskekyst, mens Japanerne trosser alle og drar vekk fra sine kystlinjer og ned til Sydishavet, de vil endog fordoble fangste att på til.

Kanskje Røkke er med i bildet, han skal jo ta maten fra hvalen.
Japsen skal sørge for at det ikke blir igjen så mange rundt matfatet. (red. anm)


Verdens største hvalbåt gravde opp Oslofjorden på full fart

Det snakkes om hvalbåten NORTREFF, den ble levert fra FMV i oktober 1955 til Melsom & Melsom i Larvik, med . Den hadde en FMV dampmotor ombord spesielt utviklet for hvalbåter. Motoren var på hele 3400 ihk som ga en prøvetursfart på 17,5 knop! Til sammenligning kan nevnes at dampmaskinene til «Southern Actor» bare yter 1800 ihk.

En viktigt grunn til at den såkalte FMV-dampmotoren klarte seg i konkurranse med dieselmotoren helt opp til midten av 1950-årene var nettopp hvalfangsten og det at hvalfangerne lenge foretrakk dampmaskinen som fremdriftskilde fremfor dieselmotoren. Argumentet var at den lagde langt mindre støy enn dieselmotoren og derfor egnet seg bedre når hvalbåten skulle snike seg inn på hvalen.
Hva var det som var så spesielt med den såkalte FMV-dampmotoren? «Dampmotoren» var ikke annet enn en videreutvikling av den vanlige dampmaskinen. Men denne nyutviklede dampmaskinen besto av to compound-maskiner montert på felles aksel og bunnramme.

Det var en langt enklere konstruksjon. Dampmotoren ble utviklet i 1930-årene og ble raskt meget populær – også blant hvalfangerne. Den siste dampmotoren ble levert til «Star I» i 1956. I 1957 brukte forøvrig «Star I» 20 døgn og 10 timer tilbake fra fangstfeltet og det var ny rekord for en steambåt, refererte Tønsberg Blad. Hvalskytter Alfred Skontorp, som ble ekspedisjonens beste skytter den sesongen, sa seg også meget godt fornøyd med båten.

Foruten FMV-dampmotorens bidrag til hvalfangsten kan det også nevnes at det her i landet og i andre land totalt ble bygget nærmere 70 hvalbåter etter FMVs spesifikasjoner og tegninger. Flere av båtene ble ansett som det ypperste av norske hvalbåter. Så det er ingen overdrivelse å si at hvalfangsten har hatt stor betydning for driften ved FMV og dermed også for industriarbeidsplassene i Fredrikstad-distriktet

Dette er et utdrag av artikkelen Christian Mohn skrev i KASKELOTTEN 25/ 2001