Kaskelotten nr. 51

April 2007 – 14. årgang

Juristen som ble «pelagiker»

I karakteristisk positur skuer han mot havet ved rådhusets hovedinngang.
27. februar var det 25 år siden han døde.

Tekst: Peer Møller

Da Anders Jahre ble utnevnt til århundrets sandefjording, var det for de aller fleste sandefjordinger et naturlig valg. Historien om hans vel 90 år lange liv inneholder en nesten uendelig rekke kapitler som har involvert tusener av mennesker. De aller fleste av dem har stått på lønningslista i en virksomhet der Jahre har trukket i trådene. Svært mange er også blitt belønnet av donatoren Anders Jahre, ikke minst gjennom hans humanitære stiftelse. Til sammen utgjør de et stort antall mennesker som har hatt en relasjon til skipsrederen og forretningsmannen som er beæret med en statue ved inngangen til byens rådhus.

Men det var som jurist han kom til by’n- opprinnelig fra Lasken i daværende Sandar kommune – og åpnet egen praksis. Og det varte ikke lenge før «hr. overrettssakfører Anders Jahre» presenterte seg ettertrykkelig for byens befolkning – som forretningsmann. Mange vil trolig hevde at det mest spennende og fascinerende kapittel i en biografi om Anders Jahres liv vil være perioden fra 1923 til 1928. Uten fnugg av erfaring og med oppvekst i en familie med sysselsetting på landjorda hoppet han rett inn i en næring der etternavnet Jahre var totalt ukjent. Men før han for 79 år siden overrasket ikke bare en hel by og hele fylket – men også en hel nasjon med å bestille verdens største tankbåt og verdens største flytende hvalkokeri – i eget navn – hadde han introdusert seg også i Larvik og i Tønsberg. Historien indikerer at det sannsynligvis var den unge overrettssakførerens aller første, store taktiske manøver i en langtidsstrategi.

Det er 90 år siden Anders Jahre begynte å praktisere som overrettsakfører i Sandefjord. Da var han 26 år gammel. Men han hadde ikke drevet lenge i sjøfartsbyen før han fattet interesse for forretningsdrift og hvalfangst. Det ga seg konkret utslag i følgende:

  • I 1918 ble han valgt som medlem og ordfører i representantskapet til The Dominion Whaling Company.
  • I 1920 gikk han i spissen for en sammenslutning av dette selskapet og de to hvalfangerselskapene A/S Odd og The South Pacific Whaling Company. Det nye selskapet fikk navnet A/S Odd og hadde en aksjekapital på 8,1 millioner kroner. Jahre satt som formann til 1923.
  • I 1923 deltok han i dannelsen av Hvalfangerselskapet Bass II for å drive pelagisk fangst utenfor kysten av Vest Afrika. En av byens kjente skipsredere, N. T. Nielsen-Alonso (70), var disponent i selskapet, men overlot den egentlige ledelse til styrets forman, overrettssakfører Anders Jahre (32). 1923 var året da unge Jahre begynte egen rederivirksomhet i eget navn og som personlig ansvarlig. Men han fortsatte med sin sakførerforretning og beholdt sin tittel.
  • «Økonomisk sett var ikke ekspedisjonen særlig vellykket», skrev magister Odd Thorson mange år senere, men siterte Sigurd Risting i «Hvalfangstens historie»: «Selskapet har et større flytende kokeri, men da det ikke har noen fangstkonsesjon, har man vært henvist til å drive fangsten i åpen sjø og tilgodegjøre hvalen uten forbindelse med noen havn. Dette er forsåvidt noe nytt, selv om det nu og da er praktisert i mindre stil, men det er muligens fremtidens form for hvalfangst».

Overrettssakføreren fra Sandefjord var ikke blitt rik av denne ekspedisjonen, men erfaringene skulle vise seg gull verd. Jahre var blant dem som hevdet at hvis pelagisk hvalfangst skulle være rasjonell og dermed mer lønnsom, måtte man få hvalen opp på dekk, fordi flensing langs skipssiden langt til havs var både tidkrevende og væravhengig. Men slett ikke alle var enige med ham, og i diskusjonen mellom talsmenn for gamle og en helt ny fangstmetode framsto Anders Jahre som en sentral «pelagiker». Men kokeriet og de tre hvalbåtene fra Bass II-ekspedisjonen var solgt. Han var flåteløs.

I januar 1925 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Globus A/S i Larvik, med Anders Jahre fra Sandefjord som sentral aktør. Han ledet generalforsamlingen og holdt tale under middagen, der han ikke la skjul på at selskapet hadde hatt en trang fødsel. Selv hadde han hatt en meget aktiv rolle i å stable selskapet på beina. Men nå var alt på plass. Selskapet skulle disponeres av rederiet Melsom & Melsom på Nanset, og blant de største aksjonærene, foruten Jahre, var skipsreder N. T. Nielsen-Alonso, som også ble medlem av styret, hvalfangstbestyrer Th. Sørlle samt kaptein og hvalskytter P. Sørlle.

Sistnevnte hadde «patentert plan til flytende kokeri uten forbindelse med land», som det sto i aksjeinnbydelsen, og skulle lede ekspedisjonen. Men det var flere enn Jahre, Nielsen-Alonso og Sørlle fra Sandefjord i dette selskapet. I representantskapet, der Jahre ble sittende som ordfører til 1928, hadde han også med seg grosserer Hans Sperre, som satt der like lenge. Uten at det kan dokumenteres, må det nye selskapet i Larvik ha vært det perfekte utgangspunkt for en ambisiøs overrettssakfører som gikk rundt med planer om å engasjere seg i moderne, pelagisk hvalfangst. Her var tilstrekkelig kapital skaffet til veie, her var også høy kompetanse samt teknologi til å gjennomføre introduksjonsfasen.

Det skjedde enda en ting dette året – 1925 – som ga signaler om unge Jahres framtidsbeskjeftigelse. Sammen med skipsreder Olav Ringdal kjøpte han tørrlastskipet «Balboa» – ex «Viben» – bygget i Fevik to år tidligere og eid av August F. Christensen. Dette skipet, på drøyt 2.100 tonn dødvekt, ble solgt i 1928. 27 år gamle «Flackwell» på 12.000 tonn kom til Sandefjord fra Antwerpen en drøy måned etter generalforsamlingen, ble ombygd til kokeri med opphalingsslipp akterut ved Framnæs mek. Værksted og fikk navnet «Lancing».Nettopp «Lancing» skulle komme til å innlede et nytt kapittel i norsk
hvalfangsthistorie.

Den dag «Lancing» forlater landet for å legge ut på sin første ekspedisjon, vil betegne et vendepunkt, en ny æra for den norske hvalfangst», skrev Østlands-Posten.

Pelagisk fangst

Fangsten, med fem hvalbåter, foregikk utenfor kysten av Kongo, og oljen ble levert på Vera Fabrikker i Sandefjord. Senere ble det fanget ved Syd Orknøyene og ved Syd Georgia. Overskuddet ble mindre enn forventet, på grunn av spesielle omstendigheter, men Jahre & Co kunne konstatere at opphalingslippen var kommet for å bli. Det ga optimisme og førte til at enda et hvalfangerselskap, Polaris A/S, ble dannet. Jahre, Nielsen-Alonso og Sperre inntok de samme posisjoner som i Globus A/S, og Jahres partner på sakførerkontoret i Sandefjord, Frithjof Bettum, ble selskapets revisor.

Det nye, ombygde kokeriet på 14.000 tonn fikk navnet «N. T. Nielsen-Alonso». Ekspedisjonen gikk til Rosshavet med fire hvalbåter i august 1926.

Dermed var den nå 35 år gamle overettssakfører Anders Jahre i aller høyeste grad engasjert i pelagisk hvalfangst. To år senere – i 1928 – ble han aktør også i nabobyen Tønsberg, der han tok
initiativet til å starte hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S med aksjekapital på henholdsvis 2,5 og 3,5 mill. kroner. Dannelsen ble en suksess. Sentrale medarbeidere var skipsrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe, samt direktør Carl F. Herlofson, sistnevnte ansatt som bestyrer. De ombygde kokeriene fikk navnene «Antarctic» og «Pelagos». I skorsteinen hadde de rederiflagg med blått kors på hvit bunn – og tre stjerner i krysset.

«Det haster»

Men året 1928 skulle få enda større betydning for overrettssakføreren i Sandefjord. Ikke fordi han avsluttet sin sakførerforretning, men fordi han allerede i januar – i en alder av 36 år – hadde sendt et brev til sin venn, ingeniør Chr. Fredrik Christensen i England, med følgende tekst:

«Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25.000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths’ Doc. Det haster.»

Verdens største

Under arbeidet med å etablere nye ekspedisjoner, hadde Jahre erfart at det var vanskelig å finne passende store dampskip for ombygging til flytende kokerier. Det var trolig da han begynte å sysle med sin kongstanke om å bygge et spesialskip.

«O. r. sakfører Jahre har kontrahert en 23.000 tons tankbaat – til levering 5. august 1929. Skibet, som blir verdens største tankbaat, skal disponeres av herr Jahre», het det i en tittel over to spalter i Sandefjords Blad 3. september I det kortfattede stoffet kunne man lese blant annet: «Herr Jahre opplyser at det er sandsynlig at skibet vil bli anvendt som flytende kokeri i sæsongen 1929-30, men for hvis regning er endu ikke bestemt.» Men mandag 8. oktober kunne avisa opplyse sine lesere om at Hvalfangerselskapet Kosmos A/S var konstituert. «Selskapet skal disponeres av o. r. sakfører Anders Jahre, Sandefjord. Det bemerkes at Kosmos har omtrent samme ledelse som Antarctic og Pelagos», sto det.

Bare to dager senere registrerte Sandefjords befolkning at en ny forretningsbank – Privatbanken – var etablert i Sandefjord, og at overrettssakføreren hadde hatt en finger med også der.

Han hadde jern i ilden både på land og til vanns. Anders Jahre var kommet skikkelig i gang. Allikevel skulle det vise seg bare å være innledningen til et liv som sentral aktør innen hvalfangst, shipping og næringsliv.

Per Møller – Sandefjord Blad


Hvalfangstmuseet i Sandefjord fyller 90 år

Østfold Hvalfangerklubb gratulerer med dagen!

23. mai er det 90 år siden Lars Christensen overrakte Hvalfangstmuseet til Sandefjord by, denne begivenhet skal ikke forbigås i stillhet fra museets side. Jubileumsåret skal markeres gjennom flere aktiviteter og utstillinger i løpet av året.

Dette er en flott anledning til å fortelle om museets tilbud til publikum og betrakte vår rolle i samfunnet, sier museumsbestyrer Sidsel Hansen. Foretningsmannen Lars Christensen fra Sandefjord var bare 30 år da han i 1914 begynte å sysle med tanken om et museum over den omfattende hvalfangstnæringen han selv var involvert i. Ideen fikk han blant annet fra allerede godt etablerte hvalfangstmuseet i New Bedford i USA hvor han hadde vært på besøk. Etter stor innsats fra ham selv og andre kunne Lars Christensen 23. mai 1917 overrekke museet til Sandefjord by Museet fikk det offisielle navnet Kommandør Chr Christensen Hvalfangermuseum etter Lars Christensens far.

90 år er gått og museet har på disse årene gjennomgått store forandringer, det ble bygget på i 1981, og i dag arbeides det igjen med planer for ytterligere utvidelse. Det opprinnelige museumsbygget fra 1917 tegnet av Nils W Grimnæs er imidlertid uforandret og den gamle utstillingen står som et museum i museet.

Lars Christensen etablerte et museum over og for sin samtid, og vi bringer samtidsperspektivet videre ved å orientere oss mot aktuelle temaer innenfor blant annet forvaltningen av hvalen som en av havets resurser og miljøkonsekvensene av hvalfangsten, forteller museumssjef Sidsel Hansen.

Samtidig vil vi legge vekt på å fram historiene til de menneskene som var med i hvalfangsten på ulike måter.


Aker investerer 500 mill. i krillfartøy

TDN Finans 20.03.2007

Aker BioMarine overtar fabrikktråleren ATLANTIC NAVIGATOR, og bygger om fartøyet for kril-satsting i Sørishavet.

Selskapet investerer rundt 500 millioner kroner i fartøyet, inkludert ombygging en moderne ekstraksjonsfabrikk.
Med dette grepet kommer Aker BioMarine raskere i gang med egn krillolje. Investeringene er under halvparten av prisen på et nytt krillfartøy, og risikoen er lavere, sier konsernsjef Helge Midttun i Aker BioMarine i en kommentar.

Selskapet høster på denne måten verdifull erfaring og kompetanse med om bordproduksjon før det eventuelt bygges et nytt krillfartøy, som vil erstatte SAGA SEA , heter det i meldingen.

Ifølge Aker BioMarine tas det sikte på at ATLANTIC NAVIGATOR vil være operativ for krillfangst i 2009. Dermed oppnår Aker BioMarine produksjon av rundt 500 tonn egenprodusert krillolje ett år tidligere enn planen som ble lagt i firbinelse med emisjonen på 1,2 miliarder kroner i desember 2006.


Liten reke med stor betydning, – antarktisk, hvalmat

Krill er små rekelignende krepsdyr, som blir inntil 6 cm og veier ca. 2 gram. Krillen er viktig mat for hvaler, pingviner, blekksprut, sel, sjøfugl og fisk. Det er usikkert hvor gammel krillen blir, men i fangenskap har den blitt hele 11 år. Det er derfor ikke urimelig å anta at krillen i naturen kan bli rundt 6 – 8 år.

Krillen spiser andre planktonorganismer, og filtrerer både planteplankton og dyreplankton fra vannet. Krillen har ingen store fettreserver, men overlever trolig vinteren ved å spise alger som vokser på undersiden av isen. Studier har vist at krillen kan overleve hele 200 dager uten mat ved å senke forbrenningen og krympe i størrelse – noe som er helt unikt for krillen.

Krillen legger inntil 10 000 egg i løpet av den antarktiske sommeren. Ofte legger de også egg flere ganger i løpet av en sesong, med hovedvekt i januar – februar. Man tror at eggene synker til 2 000 meter før de klekkes. Etter klekkingen begynner larvene sin lange vandring på inntil 10 dager opp til overflaten for å spise, – hvor de beveger seg gjennom flere larvestadier.
Krillen anslås av mange til å være et av de mest tallrike dyrene på jorden.

Den tilbringer største delen av sitt 7 år lange liv i store svermer og stimer på flere kilometer i hver retning, – 30 000 krill pr. kubikkmeter. Det er nettopp denne stimdannelsen som gjør at den kan fiskes med trål. Det antas at den totale vekten av krill i Antarktisk er et sted mellom 50 og 500 millioner tonn. Krillen lever pelagisk (oppe i sjøen), og beveger seg opp og ned i vannsøylen. Den kryper ned i dypet for å unngå å bli spist på dagen, og kommer opp igjen til overflaten for å spise plankton om kvelden.

Krillen er føde for mange andre i økosystemet, disse konsumerer mellom 155 – 310 millioner tonn krill, (hvalen alene er stor i kjeften, red. anm.). Krillen er under hardt press både fra en økende fiskeflåte, men også som følge av klimaendringer.

Næringskjeden i Antarktisk er kort og tett sammenved, og dramatiske endringer i en bestand vil få store konsekvenser for de andre artene. Dette gjør det ekstremt viktig å ha en god økosystembasert forvaltning som sikrer disse resursene også i framtiden. (Hvalfangst langt inn i framtiden? – grådigheten, pengebegjæret, – hvalfangsten tok slutt. Vegetabilske produkter overtok også. Redaktøren måtte bare få sagt det, E Le.).

Økosystembasert forvaltningen må også ta hensyn til det økologiske samspillet mellom krill og artene som er avhengi av den og det kommersielle fisket.

Antarktisk krill forvaltes og reguleres av organisasjonen CCAMLR, Convention for the Conservation of Antarictic Marine Living Resources. CCAMLR ble opprettet i 1981 med 24 land som inkluderer; Australia, New Zealand, Chile, Argentina, Sør-Afrika; Norge, Japan, Sør-Kora og EU.


Hvalbåt brenner i Antarktis

En japansk hvalbåt står i brann i Rosshavet og et medlem av mannskapet er savnet, melder kystvakten i New Zealand.

Publisert 15.02.2007 – Aftenposten

Brannen brøt ut tidlig om morgenen torsdag (15/2) på NISSHIN MARU, det 8000 tonn store flaggskipet til den japanske hvalflåten som driver hvalfangst i Sørishavet.
Tre andre hvalbåter har kommet til for å hjelpe – de har tatt om bord 142 medlemmer av mannskapet fra den brennende båten. 20 mann er fortsatt om bord for å forsøke å slukke brannen. Senere på torsdagen ble det meldt at brannen var under kontroll.

En 27 år gammel mann er savnet, men det er ikke klart om han falt over bord eller om han er omkommet i brannen.
Årsaken til brannen er ukjent, men det er i alle fall klart at den ikke har noe gjøre med virksomheten til miljøaktivister som i de siste dagene har forsøkt å hindre fangsten.
Brannen oppsto i et rom for behandling av hvalkjøttet akterut i skipet og spredte seg raskt, sier en talsmann for den japanske hvalindustrien. Det kunne ikke bekreftes at det hadde vært en eksplosjon om bord før brannen, det er ingen fare for at båten skal synke.

Paul Watson i antihvalfangst- organisasjonen Sea Shepherd opplyste at hans to båter er 1000 kilometer fra de japanske hvalbåtene, og Greenpeaces er 700 kilometer borte.
Greenpeaces advarte om at den brennende båten utgjør en fare for dyrelivet i det skjøre området, både på grunn av mulige oljeutslipp og bruken av brannslukkings-utstyret. Båten befinner seg bare 100 nautiske mil fra kysten av Antarktis.

New Zealands miljøvernminister Chris Carter sa at hans regjering er i ferd med å utarbeide planer for å bekjempe eventuelle utslipp. Han har kontaktet Australia, USA, og Storbritannia om eventuell hjelp. USA har et kystvaktskip og en isbryter i området som kan bistå om nødvendig.

850 hval kan japanske båter fange. De er i flere uker blitt trakassert av Sea Shepherd som forsøker å hindre fangsten, og mandag kolliderte to av Sea Shepherds båter med en av de japanske båtene.
Tirsdag trakk Paul Watson sine båter ut av kampen mot den japanske hvalfangsten fordi de var i ferd med å slippe opp for drivstoff, og satte kursen mot New Zealand.

(NTB)


Øyas Venner har burstag, 10 år

Det ble markert 28. april på årsmøtet i Glasgow-huset, Sandefjord, i nærheten av Framnæs.

Det startet med ØYA OG KJÆRKA-SEMINARET i Sandefjord 12. sept. 1994. Det var biskopen av Tunsberg, Sigurd Osberg som tok invitasjonen fra erkebiskopen i Cantebury til å få til noe ..… mellom Sandefjord og Kirken på Syd Georgia.

Pastor Stephen Palmer fra Falklandsøyene var erkebiskopens mann på dette seminaret, en meget sympatisk kar. Det var til sammen 70 personer fra inn- og utland. Det ble et strengt program, vi var også ute på Framnæs og fikk et innblikk i restaureringsarbeidet med SOUTHERN ACTOR. Fra Fredrikstad møtte Harald Hauge, Karl Bøe, Bjørn Myhre, Erik Leister og Geir Hasle, (Eggen Press) – Fredriksstad Blad.

Dette treffet var forløperen til ØYAS VENNER som ble stiftet 1. februar 1997, oppgaven er å ivareta etterlevningene av den industrielle delen på SG. gravplassene og kirken på øya, registre gjenstander og byggninger og bygge opp museet der nede, i hele tatt ta vare på det som hørte til hvalfangermiljøet i Sydishavet, med Syd Georgia som base.

I Svend Einar Hansens bok ”Hvalfangerkirken” beskrives den dramatiske historien om ANTARCTIC og forliset i Weddelhavet den 12. februar 1903. Det var den mirakuløse redningen som ledet til kaptein C A Larsens etablering av den første norske fangststasjon på Syd Georgia, med Argentinsk kapital.

Hundreårsdagen ble markert gjennom Antarctic Quest 2003 ekspedisjonen med argentinske, svenske og norske etterkommere av forskere og mannskap.
I samarbeide med The Explorers Club samt britiske og argentinske forskere ble de ukjente antartktisheltene, mannskapet på pioner-ekspedisjonen Antarctic 1901 – 1903, hedret med minneplaketter ved steinhytta på Paulet-øya der de overvintret i 1903, og ved Ole K Wennersgaards grav.

Hentet fra Syd Georgia Tidene H_K L,/ og Ele.