Mai 2009 – 16. årgang
Norske eventyrere til Hawaii i 1881
Hentet fra Familien nr. 27. 19/12.08
Av: Tom Helgesen;- forkortet og tilpasset KASKELOTTEN
Dette må leses sakte, og med forståelse for det norske språk på 1800-tallet.
Kontrakter med de, der vil reise til Sandwichsøerne, utferdiges og undeskrives fra Onsdag den 22de Septbr. Samt paafølgende Dage paa Hans P Fayes Kontor i Drammen fra kl. 11 – 3.
Vedkommende maa være forsynede med gode Anbefalinger samt Attestastion for plettfri Vandel. Værnepliktige maa medbringe Fripass for Tjeneste.
Mindreaariges Underskrift maa, for at være gyldig, vedtages av Værge.Betingelserne ere nu ordnede bestemt saaledes: Arbeidere over 20 Aar; 9 Dollars, under 20 Aar noget mindre.
Koner; 4 1/2 Dollars, under 20 Aar noget mindre, – alt pr. Maaned med fri Kost eller Kostpenge samt fritt Hus. Familier kan medtage 2 Børn.
Fri Reise samt Kost, der ikke senere skal oparbeides.Chr. L’Orange, Agent for Hawaiiske Invandringsbureau, Sandwichsøerne.
Denne annonsen sto i Drammens Tidende i september 1880.
Navnet Sandwichøyene ble brukt om Hawaii tidligere fordi James Cook – (som oppdaget Hawaii i 1778, og ble drept der også) ga øyene navnet etter sin venn og støttespiller jarlen av Sandwiich.
Hundrevis av nordmenn utvandret hit i 1881. Et tropisk paradis, trodde de langveisfarende, men slik skulle det ikke bli . . .
Den 27. oktober 1880 forlot barken BETA havne i Drammen med kurs for Hawaii. Båten var fullastet med folk fra store deler av Østlandet, Sverige og Danmark. Alle ville de prøve lykken som arbeidere på sukkerplantasjer på nesten motsatt side av jordkloden.
Den tyske barken MUSCA dro fra Drammen i samme ærend i slutten av november.
Det ligger fullstendig passasjerlister fra begge båtene i Statsarkivet i Kongsberg.
Til sammen reiste over 600 personer til Hawaii denne høsten, fra Drammen. Overfarten ble tøff og krevde mange liv, mellom 20 og 30 av passasjerene, mesteparten barn, kom aldri til land i live.
BETA var framme etter bare 118 dagers seilas, mens søsterskipet MUSCA var mer uheldig med vær og strømfoldhold. Først etter nærmere seks måneder nådde de utsultede passasjerene havna i Honolulu.
Kanskje ikke så rart at dette ble den eneste norske masseinnvandringen til øyriket i Stillehavet.
Når man vet at dette er lenge før Panama-kanalen ble bygd, – den ble åpnet i 1914, så skjønner alle at reisen ble lang. Husk de måtte jo dra helt ned og rundt Kapp Horn, – med andre ord måtte Ekvator krysses to ganger! Det virker som et vanvittig prosjekt i dag, men forteller vel bare at folk var desperate og gjorde nesten alt for å få et bedre liv.
I slutten av 1870-årene var det alvorlige nedgangstider i Norge, og både trelasthandelen og skipsfarten fikk etter hvert store problemer med på følgende konkurser.
Folk slet med arbeidsløshet, fattigdom og nød. Da det dukket opp forlokkende annonser i pressen, var det lett å bli fristet.
Arbeiderne måtte binde seg til tre års arbeide i sukkerplantasjene mot å få gratis reise til Hawaii. I realiteten var ikke reisen gratis, – nordmennene fikk nemlig litt mindre lønn enn andre sukkerarbeidere. På den måten betalte de reisen selv.
At nettopp Drammen ble valgt som utreishavn for utvandringen skyltes flere ting; initiativtageren for denne farten var at kaptein Christian L’Orange fra Halden, i 1877 giftet seg med Caroline Faye fra Drammen – i tillegg var Drammen en sjøfartsby med stort omland og mange arbeidsledige.
På slutten av 1870-årene hadde L’Orange etablert sukker plantasjer både på Kauai og Maui, – sammen med onkelen sin, Valdemar Knudsen fra Kristiansand.
Utfordringen var mangel på arbeidskraft, på plantasjene. Det svenske og det norske kongedømme inngikk i 1850-åren en traktat med kongedømmet Hawaii om vennskap, handel og skipsfart – og dermed lå alt til rette for arbeidsinnvandring fra Norge.
L’Orange fikk lokket mange med seg, men noen suksess ble det ikke.
Etter ankomsten ble de voksne plassert på forskjellige sukkerplantasjer, på de litt større øyene på Hawaii. Nordmennene følte at de ble behandlet som slaver, og de sendte blant annet klagebrev hjem og organiserte streiker. Streikende nordmenn organiserte på Hawaii i 1881, ble nesten historiske, for dette var noen av verdenshistoriens første streiker.
Forholdene for arbeiderne på Hawaii ble også gjort kjent i Norge, og diplomaten Johan Anton Wolf Grip kom over til Hawaii høsten 1882 som representant for de norske myndighetene. Da han ankom byen Hilo på Big Island – Hawaiis største øy, fikk han med et møte med sheriffen høre at 60 nordmenn fra «Hitchcock» – plantasjen var fengslet fordi de nektet å arbeide. Etter forhandlinger ble saken løst her, Grip intervjuet 256 norske og svenske arbeidere.Konklusjonen til diplomaten fra nord var at nordboerne ikke hadde stor grunn lit å klage. Noen kvinner fikk etterbetalt bl. a. samt andre ting ble det orden på.
Lange arbeidsdager og mye regnvær, – 12 000 millimeter i året, etter 3-års kontrakten dro noen nordmenn til USAs fastland, mens andre returnerte til Norge.
På folkemunne har det blitt fortalt at de utvandrede nordmennene ble kalt for aka-meier av lokalbefolkningen på Hawaii. Årsaken skal være at de syntes livet på plantasjene var både varmt og slitsomt. Da skal de ha sukket tungt og ha sagt: «Akk a’ mei». De innfødte syntes dette var litt morsomt og kalte nordmennene for akameinene.
Vårfesten på Manstad…
…var som den pleier å være; bare helt topp. Det var mange der, helt fullt – det ble til å med opprettet venteliste, lokalene tar 60 personer.
Ertesuppe. Kjøtt og flesk med kålrabistuing og en fortryllende sky over det hele. Kort sagt erter, kjøtt og flesk er så godt at det er lovlig å forspise seg.
Praten går og det er bare herlig å være tilhører, det er utrolig hva som dukker opp av minner fra Isen og Øya. Tenk bare å huske de forskjellige «klegge-navn» og i tillegg kunne beskrive deres fakter og væremåte.
Det med vær og vind – og hvor mange hval som ble tatt til en hver tid, mens praten gikk klarte Kaskelottens utsendte å forsyne seg to ganger.
Etterpå var det kaffe og kransekaker og wienerstenger. Loddsalget innbraket 5 000 kroner, – men så var det sannelig mange flotte gevinster.
Einar sørget for behagelig bakgrunnsmusikk.
Dansemusikken var av det slaget vi kjenner godt til, mange takk Einar.
En stooor takk til festkomiteen – som blir herved utbasunert!!!!
SOUTHERN ACTOR
Hvalbåten SOUTHERN ACTOR ble bygget I 1950 ved Smith’s Dock Ltd. Middelsbrough. Skipet tilhørte til å begynne med Sevilla Whaling Co Ltd. disponert av Chr Salvesen & Co, Skottland. Selskapet drev hvalfangst i Sydishavet. I tidsrommet 1951/ 52 til 1959/ 60 fanget den for flytende kokeri SOUTHERN HARVESTER. Sesongen 1960/ 61 var båten i fangst for Salvesens landstasjon Leith Harbour på Syd Georgia, 1961/ 62 fanget den for flytende kokeri SOUTHERN VENTURER.
SOUTHERN ACTOR lå deretter i opplag til 1964, da den ble solgt til Elling Aarseth i Ålesund, hvor den fanget til Skjelnan kvalstasjon. Her fikk den navnet POLARIS 8. I 1973 ble båten solgt videre til Spania, hvor den først var i fangst under navnet IBSA DOS, senere som ITXAS UNO. I 1985/ 86 gikk båten i opplag. Hvalbåten ble oppdaget da den lå for opphugging i Nord-Spania høsten 1989.
Den var lite forandret, og ble derfor vurdert som et godt verneobjekt.
Den 1800 hestekrefter store dampmaskinen var på plass og intakt, likeledes det originale hvalspillet. Etter alt å dømme ville dette være siste realistiske anledning til å skaffe en hvalbåt som det i all hovedsak var mulig å tilbakeføre til opprinnelig standard innenfor overkommelige kostnadsrammer. Både privat og offentlig innsats måtte til før det lot seg gjøre å kjøpe SOUTHERN ACTOR til muselumsformål.
25. oktober 1989 ankom den Sandefjord under slep. Det ble dannet en egen komité som fikk ansvaret for restaureringen. Hvalbåtkomiteen har arbeidet nært med Hvalfangerklubben i Sandefjord, som gjennom flere år har stått for imponerende dugnadsinnsats.
Den 1. juli 1995 ble offisielt overrakt Sandefjordmuseene i gave. Hvalfangsten er utvilsomt den mest særpregende av Vestfolds næringsveier i moderne tid. SOUTHERN ACTOR er helt ut representativ for den type hvalbåter det ble bygget flest av i perioden 1945 – 1955; og som også norske hvalfangstselskaper disponerte en lange lang rekke av.
Svært få norske museer disponerer skip i operativ stand. Gjennom SOUTHERN ACTOR har Sandfjordmuseene fått en unik mulighet til å formidle viktige sider av fylkets hvalfangstkultur til nye generasjoner.
Vi, – ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB håper på et besøk i månedskifte august / september av hvalbåten. Da kan vi invitere skoleklasser, 4 – 6 klassinger fra distriktet, – da kan besteforeldrene (kanskje oldefar) være personlig guid, – et tanke eksperiment fra redaksjonen i KASKELOTTEN.
Får vi båten fra onsdag ettermiddag til søndag middag vil det bli folksomt av østfoldinger på kaia og om bord.
Tirsdag 27. august 1996 besøkte hvalbåten Fredrikstad
Fra KASKELOTTEN nr. 6 – oktober 1996
Det ble gitt skikkelige støt i fløyta da vi gikk opp vester-elva. Fra brygge-promenaden ble det vinket og applaudert; tydelig at dette satte mange tankehvinninger i sving for mange.
Skipperen ( Per Christensen) og John (Syversen) konfererte litt om strømmen i elva. – «Det overlater jeg til deg», var skipperens siste ord. ( Hvalbåten lå nå ved fergestedet på Østsiden).
Ved denne manøveren til John og Bjørn (Jørgensen), som imponerte alle (om bord og på kaia) ble det ikke slått akterover en eneste gang, energien i elva (strømmen) ble utnyttet på en ypperlig måte. (ACTOR «sugde» seg til kaia, med roret i borde og sakte forover). Presis kl. 1500 ble vi fortøyd av våre egne blåkledde ( våre medlemmer hadde blå kjeledresser med logoene til ØHK på ryggen).
Det var et yrende liv på kaia ( i Gamlebyen). Av de inviterte gjestene var Tove Thøgersen fra Fredrikstad Museum med gaver til båten, fra havnedireksjonen hadde vi selvsagt besøk, har vanket både sjekk og gave ( båten slapp å betale havneavgift også), Kulturkontoret v/ Egil Syversen og Nipen kom også med gaver. FREVAR v/ Terje Harladsen og Harald Hauge ( formann i ØHK) overrakte en sjekk på 4000 kroner.
DENOFA kom med diverse såpe og rengjøringsmiddel for mannskap og skute. Staburret brakte en del proviant om bord, Diplom-is kom med desserten.
Fra ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB overrakte Thorleif Karlsen et tinnfat med inskripsjon og vårt emblem (Thorleif hadde med hammer og spiker for å få det opp på skottet i messa. MEN, – dette har vi ikke sett noe til siden 1999,- hvor er det?).
Det var ikke alle inviterte som kom, – da, ei heller noen gave til ACTOR; obersten i Gamlebyen uteble, det samme med direktør Olsen på Fredrikstad Energiverk (landstrøm), Borgar Fabrikker så vi heller ikke noe til. Men, Birger Arvesen (medl. av ØHK) var der med to store kjeler med nykokt og varm ertesuppe, de ble tatt over rekka og satt på bysseovnen. Mange fikk seg en plett, – det vist ikke nok til alle.
– Det gjenstår å si mange takk for besøket og gavene!
Norge har fått et kulturminne som bør tas vare på fra en industri som ga grunnlaget for mye av velstanden som ble bygd opp i 50/ 60 åra.
Våre blåkledde medlemmer sørget for å holde museet åpent med visning av videofilmer fra feltet. Gjenstandene og bildene var også av stor interesse for dem som besøkte oss ( i Hvalfangermuseet i Gamlebyen).
Det var mange av våre egne medlemmer som hadde med seg venner og kjente, tidligere hvalfangere meldte seg inn i klubben.
Fredag var det folksomt om bord da skoleklasser i kommunen kom til en pedagogisk innføring om livet i Sydisen ved Stig Tore Lunde fra Sandefjordmuseene.
Medlemme i ØHK stilte også opp som guider om bord – førstehånds undervisning. Det var blitt oppfordret til å gå skift for å dekke bemanning i museet og om bord, hvilket fungerte bra.
På kvelden (fredag) og hele lørdag var det rene folkevandringen til gamle stolte hvalbåten SOUTHERN ACTOR.
Søndag klokken 1200 kastet ACTOR loss for Sandefjord og takket for seg med skikkelige støt i dampfløyta. Dette var en fin opplevelse for de mange som har hatt tilknytning hvalfangst her i Østfold fram til sesongen 67/ 68, – da var det slutt.
Fredriksstad Blad og Fredrikstad Avisen Demokraten var også på kaia – F B tok senere inn intervjuer og stoff som elevene ved Manstad skole hadde på sin skole-avis-side. Yngvild E. Holmen hadde en fin tegning av en stor blåhval med dertil opplysninger fra sin bestefar som i sin tid satt høyt oppe i masta for å se etter hval
Kristian Eriksen intervjuet av sin bestefar, maskingutt Arne Paus fra Onsøy, – han var på SOUTHERN WHEELER.
- Hvor gammel var du da du dro ut? Jeg var 18 år.
- Hvordan var det å jobbe i fyrrommet? Det var bra å jobbe i maskin- rommet, for der gynget det minst når det sjøet.
- Hvordan var det å drive hvalfangst? Det var slitsomt, vi jobbet 12 timer i døgnet.
- Var det spendende på hvalfangst? Hvalfangst var moro, men livet på båten var kjedelig.
- Hvor stor var den største hvalen dere fanget? Den var 29 meter lang.
- Har du vært sjøsyk noen gang? Første dagen var jeg litt sjøsyk og spydde litt, men det gikk fort over.
- Har du opplevd noe som du ikke glemmer? Det ble borte to gutter på min alder. De forsvant på transportbåten på vei til Sørishavet. Jeg snakket med den ene gutten klokken 12 på natta. Noen timer senere oppdaget vi at de var borte. De hadde ikke hatt noen sjanse til å klare i mørket og kulda.
K E
Den elektriske avlivning
Det var i sesongen 1935/ 36 noen ganske få hvalbåter som hadde montert elektrisk aggregat, men ettersomsesongen skred frem, begynte stridens bølger å gå høyt omkring metodens anvendelighet. Flere meldinger gikk ut på at en del skyttere var tilfredse, og mente at det var grunn til å fortsette så en kunne overvinne den elektriske avlivnings barnesykdommer.
Andre derimot konstaterte at metoden var totalt mislykket og at den forårsaket et forferdlig dyreplageri.
Av en annen mening var flere av skytterne på Sir James Clark Ross-ekspedisjonen, som i sesongen hadde skutt 440 hval elektrisk. Disse skyttere meddelte sitt rederi, at metoden med elektrisk avlivning hele tiden hadde virket tilfredstillende.
Hvalskytter Otto Olsen, Veierland, som hadde STAR 21, uttalte til pressen ved hjemkomsten, at han var godt fornøyd med de elektriske avlivningsapparatene som stadig var blitt forbedret og nå fungerte tilfrestillende. Denne sesongen ( 1937/ 38) opplyste Olsen at han klarte 229 hval på 335 skudd, hvilket vil si 1,4 skudd pr. hval – og hvert skudd er «dauskudd» tilføyde han.
Hvalen lammes for øvrig straks og er således en mer human avlivningsmetode.
I den nå avsluttende fangstsesongen har Balaena-ekspedisjonen fortsatt prøvedriften på dette område med et anlegg av Elektrisk Hvalskytnings type. Forrige sesong kom en til det resultat, at den elektriske metode ikke kunne konkurrere med granatharpunering når en her anvendte nylonforløper.
I år vil – for å sikre et bedre sammenligningsgrunnlag ved vurderingen av de to metoder – TERJE II og korvetten TERJE XI foreta prøveskytning elektrisk med nylonforløpere.
For norsk regning har i år THORGAUT tilhørende A/S Thor Dahl likeledes praktisert elektro-harpunering. Systemet som her er anvendt er utarbeidet av Corneliussens Mek. Verksted i Sandefjord.
En representant for General Electric Company samt en ingeniør fra Kongsberg Våbenfabrikk har i inneværende sesong vært med i Antarktis, for å fortsette prøvene med å skyte hval med hjelp av elektrisitet.
Da denne artikkelen er skrevet mens hvalfangsflåten opererte i Sørishavet, er vi derfor nå avskåret fra å meddele de resultatene de respektive fangstbåter som skyter «elektrisk» er kommet til.
Forhåpentlig skal vi ved en senere anledning komme tilbake til dette.
Tanken med å drepe hval elektrisk er meget gammel, i året 1880 ble det allerede anmeldt et engelsk – patent, og i 1881 fikk fabrikkeier Bjerke patent på elektrisk avlivning under tvil.
I det følgende år gikk man allerede over til eksperimentering, og ingeniør Alfred Nielsen skjøt en finnhval på vestkysten av Norge. Eksperimentet resulterte i at forløperen ble revet i stykker under manøvreringen, og den døde hvalen fant man neste dag.
I 1905 grep Birkeland tak i idéen, – og begynte å eksperimentere. Selvfølgelig kunne man med datidens tekniske midler og kunnskap om strømmens virkning på organiske vesener ikke oppnå resultater av praktisk betydning, men grunntanken har vært riktig.
En pol må føres inn i dyret og strømmens tilbakeledning skjer gjennom vannet. Noe annet system er av elektriske, mekaniske og fysiologiske grunner umulig, Og karakteristisk er nettopp at disse pionérer slo inn på den riktige vei, mens i de siste år ble gjort forsøk som fravek prinsippet med den en-polige strømtilførsel, – en fiasko måtte være følgen. …
Beviset for at hvalens hud er elektrisk tett, levertes først i juli 1929, da de første 4 hval ble drept elektrisk.
Fangstredskaper
Disse må naturligvis tåle alle mekaniske påkjenninger, så som skyting og innhivning kan kreve. Harpuner og forløpere har derfor samme dimensjoner og vekt som ved granatharpunering.
Praktiske hensyn sier at et nytt system må kunne brukes ved siden av det gamle og omvendt, og mekaniske og fysikalske hensyn krever at kanonens kaliber bibeholdes.
Den elektriske harpunen må imidlertid ikke skytes igjennom hvalen, – den er derfor utstyrt med en tippbar spiss som bremse; den legger seg på tvers, etter at harpunhodet er kommet innenfor hvalkroppen.
Forløperens tre kordeler har hver en elektrisk kabel, av hvilke allerede en er tilstrekkelig for å føre den drepende strøm.
Forløperen er som sedvanlig spleiset til linen, som dog kun sjelden benyttes.
Til harpunens hode er forløperen «knyttet» ved spleis.
I kravene til apparaturet måtte det naturligvis være absolutt sikkerhet mot elektriske støt, enkelhet i betjening og driftssikkerhet.
Mannskapets sikkerhet garanteres ved at drepningskretsen alltid, selv under jaget og skyting – er spenningsfri.
Artikkelen er forkortet. Ohm, volt og watt og andre finurlige tekniske ting er tilsidesatt.
Som så ofte tidligere er denne artikkelen også hentet fra HVALFANGSTLIV v/ Bjørn Jørgensen sitt skattkammer.
Kopi av hele artikkelen kan sendes til den av dere som måtte ha interesse, for kr. 50,- (3 A4-sider – inkl. porto).
Det første dieseldrevne kokeri
SIR JAMES CLARK ROSS var landets nest største skip, etter KOSMOS. Det var det første dieseldrevne kokeri, med to Burmester & Wain-maskiner som ga en fart på 9- 10 knop. Kapasiteten var på 110.000 fat, og kokeriet fulgte det vanlige konsept for spesialbygde kokerier, som et tankskip med produksjonsutstyret plassert på hoveddekket med flenseplan over. Fabrikkutstyret og dekksmaskineriet var dampdrevet og fikk «steam» fra fire kjeler. Skipet hadde lugarer for 225 mann. Arbeiderne bodde forut under bakken, mens besetning og hvalbåt-mannskapene hadde sine lugarer i akterskipet.
Hvalfanger A/S Rosshavet tilhørte «Rasmussen-gruppen», som på denne tid kunne overta fire kokerier til forskjellige selskaper, VIKINGEN, ROSS, SVEND FOYN og VESTFOLD. Under krisen i 1931, lykkes det bare å beholde ROSS under norsk flagg, mens de andre fortsatt ble drevet fra Sandefjord, under britisk og pannamask flagg.
SIR JAMES CLARK ROSS gjorde godt.
Første sesong 1930/ 31 ble full last og vel så det, 117 000 fat, men neste år lå hele flåten i opplag hjemme. Sesongen 1923/ 33 ga 156 000 fat, som ble skipet rekord. Siste del av 30-årene ble preget av japansk og tysk inntreden i hvalfangsten, og Furness Shipbuilding solgte «Ross»- tegningene til Japan, som bygde to søsterskip i 1936/ 37, NISSHIN MARU og NISSHIN MARU No 2.
9. april 1940 var ekspedisjonen på vei nordover, med kaptein Oscar Nilsen som bestyrer. Kokeriet søkte straks inn til Barbados, og gikk senere til Halifax hvor de norske kokeriene samlet seg. Lasten ble losset og hvalfangerne meldte seg til Marinen. ROSS ble så satt inn i forsyningsfart over Atlanterhavet med olje og krigsutstyr. Etter å ha overlevd i utsatte krigssoner, ble det etter norsk påtrykk overført til fart mellom USA og Hawaii, for mulig å redde skipet for fremtidig fangst. Det lykkes å få kokeriet rustet ut for sesongen 1944/ 45, med Oscar Nilsen som bestyrer. Åtte hvalbåter, som hadde vært ute med THORSHAMMER, ble nå frigitt fra maritimtjeneste og rustet ut: GLOBE VIII, og IX, THORFJELL, THORIS, THORGAUT, OTTERN, POL VII og THORFINN. Kokeriet SUDERØY ble sendt med som transportskip, og ekspedisjonen kunne noter seg seg for gode 148 000 fat.