Desember 2009 – 16. årgang
Sykdom i maskinrommet
På grunn av sykdom i maskinrommet, fikk vi ikke besøk av SOUTHERN ACTOR denne høsten.
Påmelding fra distriktets skoler var bra, men – akk.
Takket være data-alderen fikk vi gitt beskjed til samtlige påmeldte at ikke hvalbåten kom.
Det ble holdt åpent i museet for noen elever som hadde gledet seg så veldig til å komme. Et hyggelig og givende treff i museet ble det – hvor vi viste film og fikk en skikkelig hvalfangerprat.
Det ble forresten noen «haste» linjer i FB om det inntrufne med hvalbåten, dermed fikk alle beskjed.
Alt står bra til med mannskapet nå!
Høstfesten på Manstad Vel
Høstfesten på Manstad Vel ble til gangs en fin kveld for de ca. 60 som var påmeldt.
Det ble servert gryterett og ris med sprø og fin salat, alt smakte helt utmerket.
Einar sørget for trivelig fin musikk, med kjente og kjære melodier.
Kaffe og en helt skjønn bløtkake ble servert – kransekakene var passe seige, – da er de gode da!
Loddsalget innbrakte såpass at den dekte musikken og noe av de andre utgiftene. Mange takk for fine gevinster – gaver – alle tiders loddkjøpere også!
Mange takk for en hyggelig kveld! Et stort forarbeide og etterarbeide – av festkomiteen.
Reisbrev fra Lofoten 25. – 30. aug. 2009
KASKELOTTENS utsendte Kolbjørn Karlsen
Tanken på å dra til Lofoten var blitt ca. 1 år gammel, tirsdag 25. august var det avreise for 29 personer med «Norwegian» fra Rygge direkte til Bødø.
Etter en fantastisk reise i maksvær over Vestfjorden med»M/S Nordkapp» på vel 11. 000 tonn og 15 knops fart var vi framme i Svolvær kl. 2100 etter en liten stopp i Stamsund. Vi ble møtt av kvasse fjell, frisk luft, måkeskrik og glitrende turkisblått hav.
Selvfølgelig hilste «Feskarkjerringa» og » Svolværgeita» oss velkommen til Lofotens hovedstad. Noen rakk en liten tur i byen før vi gikk til sengs på Rica Svolvær Hotell.
Lofotværet viste seg fra sin beste side på onsdag, etter frokost gikk turen videre til med buss mot Kabelvågsom er Lofotens eldste fiskevær med røtter til bake til middelalderen. Vi passerte Vågan kirke eller Lofotkatedralen, lys gul i farge, en praktfull bygning med plass til 1200 personer, den er den største tre-kirken i Norge.
Et besøk i Lofotakvariet i Storvågan var vel verdt. Lunsjen, en velsmakende fiskesuppe, inntok vi i Henningsvær, – «Lofotens Venedig», det mest kjente fiskevær i Lofoten med Vågakallen i bakgrunn, 942 m. o. h.
Vi besøkte galleriet til vår kjente kunstmaler Karl Erik Harr og Lofotens hus. Ferden gikk videre mot Leknes som er kommunesenteret i Vestervågøy, og det er hit de store cruiseskipene kommer med turister som vil besøke denne delen av Norge.
Reisen fortsatte på E 10, smale og svingete veier i en mektig natur, med en dyktig og kunnskapsrik sjåfør kom vi vel fram til vårt hjem for de neste dagene, flotte rorbuer på «OleNilsøy «, ytterst på Reine. Vi ble ønsket velkommen av vertinnen Lydia Rostad.
Etter en opplevelsesrik dag inntok vi en velsmakende middag, ovnsbakt torsk med tilhørende dessert på Hamnøy Mat og Vinbu.
Etter en god nattas søvn og selvlaget frokost var det torsdag og avreise til Å, – et gammelt fiskevær lengst sør på Moskenesøya.
Det lukter tørrfisk overalt, og vi besøkte verdens eneste tørrfiskmuseum, og vi lyttet til historien om denne berømte fisken og om Lofotfisket.
Millioner av gyteferdig torsk ble fanget i disse områdene i tiden januar – april, en lang og tradisjonsrik historie.
Lukten av tran måtte vi ha med oss, et besøk på trandamperiet ga oss historien om Møllers tran og hvor godt dette var for helsa. Etter lunsj på «Maren Anna» besøkte vi Reine Kultursenter, Reines gamle barneskole, hvor vi så „Lofotens fire årstider“ et flott lysbildeshow og galleriet til kunstneren Eva Harr.
Fiskeværmuseet må også nevnes, her fikk vi et lite innblikk i hva slags redskap og utstyr fiskerne hadde i fordums tider.
Fredag var vi på farta igjen, fortsatt i et nydelig sensommervær, til det kjente fiskeværet Nusfjord. På sørsiden av Flakstadøya ligger stedet, en av de mange perlene i Lofoten og et av de best bevarte fiskeværene.
Ingen skjønte hvor den kom fra, men plutselig var den der, havørna, kongen til hele riket, – sirklet over oss noen få minutter.
Stedet Sund er etter hvert mest kjent som «Smeden i Sund», kjent for sine elegante skarver smidd i stål, et utrolig vakkert håndverk.
Men, stedet kunne varte opp med mer av interesse, en stor samling av gamle båtmotorer, store og små; noen var det fortsatt liv i. Den herlige dunk-dunk låten sitter fortsatt i kroppen. Etter lunsj på Ramberg Gjestegård bar det hjemover til Reine.
Etter en lang og lat lørdags formiddag satte vi kurs for sentrum av Reine. På Reine Kultursenter traff vi lokale hvalfangere, medlemmer av Norges Små- kvalfangerlag, til informasjon og utveksling om hvalfangst i nord og syd. En moderne hvalbåt var vel verdt et besøk, noe forstskjellig fra fordums hvalbåter som vi var om bord i.
Tilslutt et hyggelig samvær på loftet med nydelig smaksprøver av havets delikatesser. Alle fikk med seg et minne i form av et krus med logo. Vi forlot det vakre stedet Reine som ligger i maleriske omgivelser ved et gammelt fiskemottak med kurs for avskjedsmiddag på Hamnøy.
Søndag er avreisedag med ferga «Bodø» – fra Moksnes til Bodø, en fire timers tur.
Underveis fikk vi et ønske oppfylt, – vi så hval!
Hjemreisen gikk bra over et litt urolig hav. Mange fine minner har vi fått med oss, vi lot oss forføre av de magiske stedene vi var innom. Det uendelige øyriket med alpine fjell som stuper i det turkisblå havet, den gode maten basert på de ferskeste råvarer.
Vi forlot Lofoten med den visshet at vi fått oppleve et av de vakreste stedene i nord. De gamle rødmalte rorbuene er ennå i bruk og torsken henges fremdeles til tørk på samme mate som i vikingtiden. En spennende reise i kunst og kultur.
Takk til alle for en uforglemmelig tur, og drikk – drikk tran!
De siste hvalfangerne
Der er hvalen, – ropes det fra utkikkstønna øverst i masta på 53-fotingen HAVUR.
En glinsende vågehvalrygg har akkurat brutt vannflaten et par hundre meter unna. Hvalfanger og kaptein Stein Karlsen (46 ) snur brått blikket i retningen «speiderne» Hermod Buschmann (69) og Sigmund Nilssen (39) har pekt ut.
Så er den oppe igjen. Og igjen.
– Babord! Litt nærmere solstaven! roper Karlsen med en hånd på harpunkanonen tilbake til lillebror Øyvind (36), som sitter i grinden over styrhuset og manøvrer den saktegående skøyten i det stille havet uten for Røst i Lofoten.
Ingen sier noe. Alle speider.
Før eller senere må den jo ha luft igjen.
Minuttene går.
21 fangstfartøyer igjen. De er smertelig klar over det, der de venter på at hvalen skal dukke opp igjen: Det er ikke den som er utrydnings truet – det er hvalfangerne selv.
Ifølge Statistikksentralbyråd drev 89 fartøyer hvalfangst i norske farvann i 1980, på 1950-tallet var det rundt 350 fartøy. Etter hvalfangststoppen mellom 1987 og 1993 har det på det meste vært 34 båter i aksjon.
Skal vi se, sier Per Rolandsen i Råfisklaget. Der er han som sitter med ansvaret for salget av hvalkjøtt og kontakten med samtlige hvalfangere og kjøpere. Han teller over antall båter som leverte hvalkjøtt i 2008. I fjor var det 27 fartøyer som drev fangst, – i år (2009), – 21fartøy.
31. aug. er årets hvalfangstsesong offisielt over, men de siste ukene har det bare vært liten og sporadisk etterspørsel. Tidligere i sommer måtte til og med flere båter ligge ved land grunnet omsetningsproblemer. Men vågehvalen, er den eneste sorten norske hvalfanger driver fangst på, er det nok av. 107.00 vågehval finnes det i norske farvann, i følge Havforskningsinstituttet. Sesongen er nå forlenget til 15. september – 09. I år er det bare tatt 281 hval av årets kvote på 885.Det er den minste fangsten siden 1996 og 64 færre enn det den endte på i fjor, men mer har ikke hvakjøttkjøperne fått ut i markedet. Spesielt ikke år, da finanskrise har skapt fiskerikrise.
– I de tøffeste årene på 1980- og 1990-tallet gikk kampen ut på å bevise at man ikke drev overbeskatning av stamme. Det målet er oppnådd.
– Nå er problemet å få omsatt kvotene, sier Rolandsen i Råfiskelaget.
Det handler mye om at folk var mer vant til hvalkjøtt før.
Når en vare har vært ute av markedet i lang tid, som hvalkjøttet var, er det vankelig å få det på «bena» igjen, sier Jan Skjærvø, leder i Fiskearlaget.
…det ser ut til at hvalen druknet sier Stein Karlsen oppgitt. I år fikk han satt harpunen i 18 hval. Han kaller seg «bitt av basillen».
Under dagens vilkår kommer hvalfangsten til å holde på – muligens – 10 – 15 år. I Stein Karlsen (46) sin tid var det 6 –7 av 13 ungdommer som gikk ut i fiske. Nå er det èn hvert femte år, blant dem er det få som vil drive hvalfangst, svaret ligger i fortjenesten.
18 år gamle Odd Helge Isaksen er den første fiskerrekrutten på seks år, på Røst, og dette er hans første hvalfangstsesong. Sammen med hvalfangstveteranen Nils Jørgen Nilsen har de nettopp kommet til bake med fem hval. Men noen hvalfanger tror ikke Odd Helge at han kommer til å bli, i hvert fall ikke med egen båt.
På grunn av lav kvote og fangststopp har en hel generasjon ikke fått vært med på det her.
Det er ikke noe i veien med resursene, kommenterer Nilsen. Fra Greenpeace, sier Truls Gulowsen…
– Hvalfangsten er kun nødvendig for hvalfangerne selv, og for dem er det kun en biinntekt. I Norge er under 100 årsverk knyttet til hvalfangsten.
Hvalbåten SOUTHERN SKY forlist under en orkan ved Syd Georgia
Aftenposten, onsdag 17. april 1929
Hvalbåten SOUTHERN SKY, reservebåt i Prins Olavs havn på Syd Georgia, dro i forrige uke på fangst istedenfor SOUTHERN FLOWER, som hadde kjelesjau.
SOUTHERN SKY gikk fredag morgen fra Coal Harbour på vestsiden av Georgia. Da den ikke var kommet fram lørdag morgen, og det fredag var blåst opp en voldsom storm, og to av båtens livbøyer og en del tomkasser var observert i nærheten av «Welcome Island» lørdag ettermiddag, fryktet man at hvalbåten var gått under og alle mann om bord omkommet. De fire fangstbåter som lå i Prins Olavs havn, avseilte fra lørdag morgen alle havner på SKYs rute uten resultat.
De fire hvalbåter fortsatte så sammen med samtlige andre på Syd Georgia stasjonerte båter undersøkelsene søndag og mandag.
Hvalbåten SOUTHERN SPRAY fant i går forskjellige vrakgods som det er sannsynlig stammer fra SOUTHERN SKY.
Besetningen på denne båten av følgende 12 nordmenn:
Skytter og fører Jørgen Andersen, Sandeherad. Styrmann Hans Christffersen, Sandeherad. Maskinist Lars Sørensen, Sandeherad.
2. maskinist Arne Johnsrud, Vivestrand. Stuert Karl Abrahamsen, Sandeherad. Martos Hans Chr Pettersen, Tjølling. Matros Lauritz Mathiassen, Sem. Matros Jarl Johansen, Råde. Matros Håkon Magnussen, Tjølling. Fyrbøter Karsten Svendsen, Holteløkken, Moss. Fyrbøter Kåre Karlsen, Sandeherad. Fyrbøter Kristen Nordby, Hedrum. Dessuten er om bord en engelksmann, 3. styrmann på transportskipet SOUTHERN KING. De fleste av mannskapet er gifte.
SOUTHERN SKY hører hjemme i England, men mannskapet er forsikret efter tilsvarende regler som gjelder om bord i norske hvalbåter.
Det engelske selskapets representant i Sandefjord, A. C. Olsen, meddeler at den stormen, i hvilken SOUTHERN SKY er gått under, efterhvert øket til en fryktelig orkan og at må anses som ganske avgjort, at hvalbåten er forlist og at samtlige om bordværende er omkommet.
ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB har også medlemmer uten for Østfolds grenser
Det er sønner og døtre av tidligere hvalfanger som er medlemmer i ØHK. Derfor blir det et lite utdrag fra Fredrisstad Blad lørdag 19. sept 2009
Tekst : Gunnar Steen Iversen
Fakt om hval og hvalfangerne fra Østfold
- Østfold Hvalfangerklubb ble dannet i 1993 og teller 220 medlemmer. Nåværende leder er Kåre Martinsen
- På 1950-tallet var det 10.500 hvalfangere engasjert på kokerier, landstasjoner og hvalbåter.
- 10 prosent av mannskapene kom fra østsiden av Oslofjorden.
- Hvalfanger yrket var hardt og ofte måtte man jobbe 24 timer i strekk, spesielt om bord på hvalkokeriene hvor dyrene ble bearbeidet.
- Opptil 50 hval ble tatt hånd om i løpet av ett døgn og dette ga 2.800 – 3.000 fot olje. – Ett fat = 157 liter –
- Lønnsnivået for en hvalfanger lå mellom 10.000 og 15.000 kroner i året Hvalfangsten foregikk i Sørishavet og kjente steder var Sør Georgia (Falklandsøyene) og landstasjonene Grytviken, Husvik, Leith.
- Blåhvalen kunne bli opptil 30 meter lang og veie over 100 tonn. Finnhvalen kunne bli 24 meter lang og veie 75 tonn. Knøllhvalen kunne bli 18 meter lang med en vekt på 40 tonn, mens spermhvalen (KASKELOTTEN) og seihvalen kunne bli opptil 15 meter lange med en vekt på 30 – 40 tonn.
Arne Jensen som kommer fra Utgårdkilen på Hvaler ble regnet som den ene av verdens to beste hvalskyttere. Han skjøt 8.000 hval.
Som 21 –åring dro han på hvalfangst, skytter ville han bli. Og så, – to år senere gikk «drømmen » i oppfyllelse.
-Selvsagt husker jeg den første hvalen jeg skjøt. Det var en sperm på 50 fot og 50 tonn tung, jeg må innrømme at jeg var en stolt 23-åring, minnes Jensen, som nå er 85 år. Fem sesonger var han beste skytter i isen.
-Fartøyene var viktige, jeg likte godt: TERJE 11, gjorde 19 knop, med 3.300 hestekrefter under dørken. ARNE SKONTORP og KOS 55. STAR I var også fin, i samme klasse som NORREFF var de nok de to beste båtene som har vært i isen.
Den stillferdige Arne Jensen er mer opptatt av at han fikk hekla full av makrell for noen dager siden sønna for Torbjørnskjær, på Storegrunn.
Arne husker godt at hvalskytterne på 60-tallet var så ettertraktet at de fikk særskilte tilbud fra rederne, blant dem Anders Jahre.
-28.000 fat olje representerer mine skutte 8.000 hval.
Det er en spesiell opplevelse å snakke med hvalfangerne i museet: De søker samhold i Østfold Hvalfangerklubb, i Fredrikstad mangler det ikke på profiler.
De er intense, patriotiske og ikke mint yrkesstolte mennesker som vil at den oppvoksende slekt skal få vite hva hvalfangsten betød for nasjonen etter siste verdenskrig.
I Fredrikstad kan man få den beste kunnskapen om dette ved å besøke Hvalfangermuseet i Gamlebyen, – Fredrikstad.
Oppstart har også noe med hvor hvalen befinner seg. I fjor var det god fangst på Finnmarkskysten
De fleste av båtene kommer fra Lofoten, men også en del båter fra Møre og Trøndelag deltar i fangsten.
Egen bearbeiding
Flere hvalfangere enn før bearbeider og videreselger nå sin egen fangst. Det vanligste er at fangerne leverer kjøttet til produksjonsbedrifter som skjærer kjøttet til forbrukerpakninger.
Hovedtyngden av kjøttet landes i Skrova, der det blir produsert og videresolgt. Men det fins også en del produksjon ellers i Lofoten og på Møre.
I fjor gjorde imidlertid flere fangere enn før bearbeidingen og salget selv.
Ifølge Høge Nord Alliansen ble så mye som en tredel av fjorårets hvalkjøtt produsert og solgt av fangerne selv.
Greenpeace beklager at Norge øker vågehvalkvoten
– Kvoteøkningen er en unødig provokasjon i forhold til at den internasjonale hvalfangstkommisjonen fortsatt ikke tillater kommersiell hvalfangst, sa Truls Gulowsen i Greenpeace i en pressemelding da kvoteøkningen ble kjent.
Ifølge organisasjonen bidrar hvalfangstsektoren kun med om lag 100 årsverk her i landet.
Økningen skyldes ifølge fiskeri- og kystminister Helga Pedersen (Ap) at regjeringen vil regulere bestanden.
Da årets kvote ble fastsatt i fjor, begrunnet statsråden det med at dette var et steg på veien for å få til en økosystembasert regulering av hvalfangsten.
Artikkelen er noe forkortet. Den er hentet fra Dagens Næringsliv 29. aug 2009. Skrevet av Erlend Arntsen
Hvalfangstselskapet Ørnen
Fra Moss Avis har Kolbjørn Karlsen sendt meg denne enspalte artikkelen
1905: Hvalfangstselskapet Ørnen holdt i august ekstraordinært generalforsamling for å behandle et forslag fra disponent Christen Christensen om å gi styret myndighet til å forsøke fangst i Sørishavet.
Det gikk i orden.
21. oktober samme år dro hvalfangerne sørover.
Hovedfartøyet i ekspedisjonen het ADMIRALEN, og var et lastefartøy på 2 400 tonn dw., ombygd til flytende kokeri.
Fangstfolkene kom til Falklandsøyene 13. desember og fikk tillatelse av britene til senere å drive fangst.
En måneds tid senere forsøkte de seg også ved Sør-Shetland. Overskuddet av fangsten ble 9 500 kroner, kanskje ikke det helt store utbytte.
Fra da av var Sørishavet likevel norsk fangstområde.
Eventyre Anders Jahre
Alf R. Jacobsen har skrevet: «Eventyre Anders Jahre». Boka som hjemførte 600 MILLIONER til Norge. Utgitt på: Forlaget Oktober AS, – 2008. (1. utgivelse 1982). 315 sider.
…dette er historien om Anders Jahres innsats i norsk shipping og hvalfangst, slik man kjenner den fra festtalene. Til stående applaus fra aksjonærene gikk 88-åringen fra borde etter femti år som sjef for Kosmos-konsernet. Av sin umåtelige formue hadde shippingkongen skapt seg et udødelig navn ved å gi bort til vitenskapelige og veldedige formål over 200 millioner kroner. Det var myten Anders Jahre som ble hyllet av aksjonærene i 1979. Det er ikke om myten denne boken handler. Det finnes nemlig en ukjent Anders Jahre – en hardkokt, tidligere landsviksiktet reder, som i ly av Panamas bekvemme flagg bygde opp et skjult imperium. Det er om ham resten av boken handler.
De som vil beholde de lojale undersåttenes ydmyke portrett av eneren og samfunnsmennesket Anders Jahre, – bør stoppe her.
Resten kan fortsette…
… det ukonvensjonelle møtet i New York i 1936 var et av de første steg den unge skips- og hvalfangstrederen Anders Jahre tok i arbeidet med å bygge opp et imperium i utlandet. . . .
Etter at han begynte å arbeide under andre flagg enn det norske – viste han fabelaktiv evne til å overvinne offentlig kritikk og motstand, og komme helskinnet og som regel høyt dekorert ned på alle fire…
Det var ikke problematisk å starte nye hvalfangstselskaper midt i 30-årene – i alle fall ikke under fremmed flagg.
Hvalfangsten – den norske paradenæringen og en av landets fremste valutakilder – var inne i en dyp krise. Det hadde ikke bare sammenheng med depresjonen i verdensøkonomien. Det skyltes også tvil om hvor lenge råstoffgrunnlaget – de store hvalene i Antarktis – kunne motstå det årlige angrepet fra en armada av hurtiggårende kanonbåter.
Helt siden midten av 1800-tallet og Svend Foyns dager hadde nordmenn – og vestfoldinger i særdeleshet – vært foregangsmenn i jakten på de svømmende fettbergene…
Etter århundreskiftet i Antarktis, hvor Chr. Christensen, som den første, seilte inn med ADMIRALEN – det flytende kokeri…
… opphalingsslippen med L ANCING, så VIKINGEN og KOSMOS – Jahres store verk, 1928…
… 1930/ 31 produserte KOSMOS et fat hvalolje for 33 kroner. Gjennomsnittprisen var over 60 kroner.
Året etter produserte KOSMOS II alle tiders fangstrekord under ledelse av den legendariske skytter Lars Andersen – 1979 hval, 222 224 fat olje.
Lenge har nordmenn og briter vært alene om sjansespillet under Sydpolisen – og den rekordartede fortjenesten. Som en kostelig skatt har de voktet det blodige håndverket. Å harpunere hval kan ikke hvem som helst. Det er presisjonsarbeide foreldet gjennom generasjoners målbevist arbeid til formen kunst. . . .
1930/ 31 ble det produsert 3,5 millioner fat av den illeluktende hvaloljen – til et marked for margarin, såpe og kosmetikk som knapt kan svelge tre fjerdedeler av tilbudet.
… Krakk, kriseår…
-Boka er å anbefale.
E.Le.
Ber Japan stoppe hvalfangst
EU-kommisjonen er bekymret over Japans planlagte forskningsfangst av hval i Antarktisk og ber om at den blir stanset.
NTB Publisert: 20.11.2007 – 17:53
De japanske hvalfangerne, som la ut fra havna Shimonoseki søndag, skal etter planen jakte på 935 vågehvaler, 50 finnhvaler og 50 knølhvaler i det som Japan kaller forskningsfangst.
EU-kommisjonen mener på sin side at det ikke er noen grunn til å drepe hval for å forske på den, siden data kan innsamles med ikke-dødelige midler.
– Japans avgjørelser er alarmerende siden finnhvaler og knølhvaler er klassifisert som «truet» og «sårbare» på Verdens naturvernunions rødliste for truede arter, heter det i en uttalelse fra Kommisjonen tirsdag.
Knølhvalen var på nippet til å bli utryddet da det ble innført moratorium på kommersiell hvalfangst i 1986, men bestanden har siden vokst til anslagsvis 30-40.000. Japan sier at en fangst på 500 dyr dermed er bærekraftig.
Kommisjonen mener Japan undergraver moratoriet til Den internasjonale hvalkommisjonen (IWC), som riktignok åpner for forskningsfangst. Men kritikerne mener at Japan bruker forskningen som et påskudd til å drive kommersiell fangst siden hvalkjøttet blir solgt etter at hvalene er undersøkt.
De japanske hvalfangerne blir fulgt tett av Greenpeace med skipet Esperanza og organisasjonen har lovt å gjøre alt i deres makt for å forstyrre fangsten.
Per Skaug, født 29.10.1942 i Drammen. Messegutt 1960-61.
Vi var fire kamerater: Leif Kristiansen, Sverre van der Eynden (Nubben), Magnar Sjuve og meg selv som høsten 1960 ville «ut i verden». Gjennom Salvesen i Tønsberg mønstret vi på som messe/byssegutter på Southern Harvester. Den 28. oktober tok kokeriet farvel med Husvik med retning Newcastle (South Shields) i England. Ekspedisjonen ble der fylt opp med engelskmenn, shetlendere og skotter foruten oss nordmenn.
Turen til Antarktis gikk over Atlanter’n via Aruba i Karibien for bunkring av olje etc. Der var det sol og varme, noe som vi skulle lengte mye etter de neste månedene og spesielt de hundre dagene fangsten skulle vare.
Min jobb om bord var som messegutt i «Firemens Mess» om bord på kokeriet. Vi jobbet alle 12 timers skift og var i grunn glade for det da fritid ble et problem. Det beste var å jobbe eller sove hele tiden. Spesielt husker jeg hver 14.dag da det ble servert «One Tot of Rom» til alle.
Det var fordi vi seilte under «The Queen’s Flag» og fulgte reglene for «The British Mercant Navy». Om bord var det ellers ikke adgang til alkohol blant mannskapet. Jeg husker godt «Slappen» med billig røyk (Willy Woodbine til 80 øre pakka!), sjokolade og annet snoop.Under fangssesongen var vi tre ganger inne på Syd Georgia (Leith Harbour og Grytvika) for forsyninger, reservedeler eller lignende.
Jeg har altså satt mine bein på «Øya» men det fristet ikke å tilbringe en vinter der. Vi hadde nok eventyrlysten, men det ble med tanken om eventuelt å gå i land i Cape Town ved sesongslutt. Men vi reiste hjem til Norge! Etter hvalfangsten seilte jeg riktignok en tur rundt jorda før jeg slo meg ned for godt her hjemme. Under land var jeg en mindre tur om bord i «Southern Actor», den som i dag ligger i Sandefjord.
Vi hadde den som bøyebåt under et annet navn, men jeg husker ikke hva det var. I de senere år er jeg flere ganger om bord på skytterbåten om sommer’n og fornemmer det at jeg er gammel hvalfanger (og det er stadig færre av oss!) med stolthet. Jeg besøker også Hvalfangstmuseet ofte med barn og barnebarn, som har stor glede av å høre bestefar fortelle om sine opplevelser i Sydishavet.
Fangsten av hval gikk vel sånn noenlunde bra, men ekspertene sa det var magert. Jeg husker godt lukta av hval/olje/mel og som jeg har senere erfart ved besøk ved et fermenteringsanlegg utenfor Chicago. «It smells Money!» Ingen av mannskapet ble rike på denne sesongen som altså viste seg å bli en av de siste.
Ekspedisjonen hadde en uvanlig og spesiell ekstraoppgave: Til London Zoo skulle vi ta med 50 pingviner samt en sjøelefantunge. På dekket av Harvester ble det bygget basseng og pingvinene trivdes ganske godt den første tiden på vei nordover. Over ekvator ble det nok i varmeste laget og dessverre var det bare 23 som overlevde og kunne «gå i land» i London. Sjøelefanten klarte seg bra og bor kanskje fortsatt der?
Jeg savner egne bilder fra sesongen i isen og håper kanskje noen som var med i 1960-61 har det. Det var flere av mannskapet som var fra Østfold og spesielt fra Engelsviken. Har du et ekstra bilde eller kopi mottar jeg den med glede.
Med de beste hilsener fra Messegutt Per fra Drammen!