Kaskelotten nr. 62

Februar 2010 – 17. årgang

Årsmøte

Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb blir avholdt tirsdag 16. mars kl. 18.00 i Lille Frederik i Gamlbebyen Fredrikstad.
Kaffe og wienerbrød serveres. Velkommen!


Etterlyser bok

Oslo Sjømanns-forenings Kulturkomité med ansvar bl.a. for innkjøp av interessante bøker til det ellers rikholdige maritime bibliotek, vil gjerne kjøpe boka til Torbjørn Ødegaard, «Østfold hvalfangernes historie». Er noen som har en bok å avse, den er utsolgt overalt.
Kontakt: Jan Erik Øverbye, tlf: 905 70 956, e-post: jeoeverb@online.no


Juristen som ble «pelagiker»

Tekst: Peer Møller Sandefjords Avis. Februar 1970

I karakteristisk positur *skuer han mot havet ved rådhusets hovedinngang. 27. februar var det 25 år siden han døde.

Da Anders Jahre ble utnevnt til århundrets sandefjording, var det for de aller fleste sandefjordinger et naturlig valg. Historien om hans vel 90 år lange liv inneholder en nesten uendelig rekke kapitler som har involvert tusener av mennesker. De aller fleste av dem har stått på lønningslista i en virksomhet der Jahre har trukket i trådene.

Svært mange er også blitt belønnet av donatoren Anders Jahre, ikke minst gjennom hans humanitære stiftelse. Til sammen utgjør de et stort antall mennesker som har hatt en relasjon til skipsrederen og forretningsmannen som er beæret med en *statue ved inngangen til byens rådhus.

Men det var som jurist han kom til by’n- opprinnelig fra Lasken i daværende Sandar kommune – og åpnet egen praksis. Og det varte ikke lenge før «hr.overrettssakfører Anders Jahre» presenterte seg ettertrykkelig for byens befolkning – som forretningsmann. Mange vil trolig hevde at det mest spennende og fascinerende kapittel i en biografi om Anders Jahres liv vil være perioden fra 1923 til 1928. Uten fnugg av erfaring og med oppvekst i en familie med sysselsetting på landjorda hoppet han rett inn i en næring der etternavnet Jahre var totalt ukjent.

Men før han for 79 år siden overrasket ikke bare en hel by og hele fylket – men også en hel nasjon med å bestille verdens største tankbåt og verdens største flytende hvalkokeri – i eget navn – hadde han introdusert seg også i Larvik og i Tønsberg. Historien indikerer at det sannsynligvis var den unge overrettssakførerens aller første, store taktiske manøver i en
langtidsstrategi.

Det er 90 år siden Anders Jahre begynte å praktisere som overrettsakfører i Sandefjord. Da var han 26 år gammel. Men han hadde ikke drevet lenge i sjøfartsbyen før han fattet interesse for forretningsdrift og hvalfangst.

Det ga seg konkret utslag i følgende:

  • I 1918 ble han valgt som medlem og ordfører i representantskapet til The Dominion Whaling Company
  • I 1920 gikk han i spissen for en sammenslutning av dette selskapet og de to hvalfangerselskapene A/S Odd og The South Pacific Whaling Company

Det nye selskapet fikk navnet A/S Odd og hadde en aksjekapital på 8,1 millioner kroner. Jahre satt som formann til 1923.

I 1923 deltok han i dannelsen av Hvalfangerselskapet Bass II for å drive pelagisk fangst utenfor kysten av Vest Afrika. En av byens kjente skipsredere, N. T. Nielsen-Alonso (70), var disponent i selskapet, men overlot den egentlige ledelse til styrets forman, overrettssakfører Anders Jahre (32).

1923 var året da unge Jahre begynte egen rederivirksomhet i eget navn og som personlig ansvarlig. Men han fortsatte med sin sakførerforretning og beholdt sin tittel.

«Økonomisk sett var ikke ekspedisjonen særlig vellykket», skrev magister Odd Thorson mange år senere, men siterte Sigurd Risting i «Hvalfangstens historie»: «Selskapet har et større flytende kokeri, men da det ikke har noen fangstkonsesjon, har man vært henvist til å drive fangsten i åpen sjø og tilgodegjøre hvalen uten forbindelse med noen havn. Dette er for så vidt noe nytt, selv om det nu og da er praktisert i mindre stil, men det er muligens fremtidens form for hvalfangst».

Ikke rik, men…

Overrettssakføreren fra Sandefjord var ikke blitt rik av denne ekspedisjonen, men erfaringene skulle vise seg gull verd. Jahre var blant dem som hevdet at hvis pelagisk hvalfangst skulle være rasjonell og dermed mer lønnsom, måtte man få hvalen opp på dekk, fordi flensing langs skipssiden langt til havs var både tidkrevende og væravhengig. Men slett ikke alle var enige med ham, og i diskusjonen mellom talsmenn for gamle og en helt ny fangstmetode framsto Anders Jahre som en sentral «pelagiker».

Men kokeriet og de tre hvalbåtene fra Bass II-ekspedisjonen var solgt. Han var flåteløs. I januar 1925 ble det holdt konstituerende generalforsamling i Hvalfangerselskapet Globus A/S i Larvik, med Anders Jahre fra Sandefjord som sentral aktør.

Han ledet generalforsamlingen og holdt tale under middagen, der han ikke la skjul på at selskapet hadde hatt en trang fødsel. Selv hadde han hatt en meget aktiv rolle i å stable selskapet på beina.

Men nå var alt på plass. Selskapet skulle disponeres av rederiet Melsom & Melsom på Nanset, og blant de største aksjonærene, foruten Jahre, var skipsreder N. T. Nielsen-Alonso, som også ble medlem av styret, hvalfangstbestyrer Th. Sørlle samt kaptein og hvalskytter P. Sørlle. Sistnevnte hadde «patentert plan til flytende kokeri uten forbindelse med land», som det sto i aksjeinnbydelsen, og skulle lede ekspedisjonen.

Men det var flere enn Jahre, Nielsen-Alonso og Sørlle fra Sandefjord i dette selskapet. I representantskapet, der Jahre ble sittende som ordfører til 1928, hadde han også med seg grosserer Hans Sperre, som satt der like lenge.

Fint utgangspunkt

Uten at det kan dokumenteres, må det nye selskapet i Larvik ha vært det perfekte utgangspunkt for en ambisiøs overrettssakfører som gikk rundt med planer om å engasjere seg i moderne, pelagisk hvalfangst. Her var tilstrekkelig kapital skaffet til veie, her var også høy kompetanse samt teknologi til å gjennomføre introduksjonsfasen.

Det skjedde enda en ting dette året – 1925 – som ga signaler om unge Jahres framtidsbeskjeftigelse. Sammen med skipsreder Olav Ringdal kjøpte han tørrlastskipet «Balboa» – ex «Viben» – bygget i Fevik to år tidligere og eid av August F. Christensen. Dette skipet, på drøyt 2.100 tonn dødvekt, ble solgt i 1928.

Et vendepunkt

27 år gamle «Flackwell» på 12.000 tonn kom til Sandefjord fra Antwerpen en drøy måned etter generalforsamlingen, ble ombygd til kokeri med opphalingsslipp akterut ved Framnæs mek. Værksted og fikk navnet «Lancing». Nettopp «Lancing» skulle komme til å innlede et nytt kapittel i norsk hvalfangsthistorie.

Den dag «Lancing» forlater landet for å legge ut på sin første ekspedisjon, vil betegne et vendepunkt, en ny æra for den norske hvalfangst», skrev Østlands-Posten.

Pelagisk fangst

Fangsten, med fem hvalbåter, foregikk utenfor kysten av Kongo, og oljen ble levert på Vera Fabrikker i Sandefjord. Senere ble det fanget ved Syd Orknøyene og ved Syd Georgia. Overskuddet ble mindre enn forventet, på grunn av spesielle omstendigheter, men Jahre & Co kunne konstatere at opphalingslippen var kommet for å bli. Det ga optimisme og førte til at enda et hvalfangerselskap, Polaris A/S, ble dannet. Jahre, Nielsen-Alonso og Sperre inntok de samme posisjoner som i Globus A/S, og Jahres partner på sakførerkontoret i Sandefjord, Frithjof Bettum, ble selskapets revisor.

Det nye, ombygde kokeriet på 14.000 tonn fikk navnet «N. T. Nielsen-Alonso». Ekspedisjonen gikk til Rosshavet med fire hvalbåter i august 1926.

Også i Tønsberg

Dermed var den nå 35 år gamle overettssakfører Anders Jahre i aller høyeste grad engasjert i pelagisk hvalfangst. To år senere – i 1928 – ble han aktør også i nabobyen Tønsberg, der han tok
initiativet til å starte hvalfangerselskapene Antarctic A/S og Pelagos A/S med aksjekapital på henholdsvis 2,5 og 3,5 mill. kroner.

Dannelsen ble en suksess. Sentrale medarbeidere var skipsrederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe, samt direktør Carl F. Herlofson, sistnevnte ansatt som bestyrer. De ombygde kokeriene fikk navnene «Antarctic» og «Pelagos». I skorsteinen hadde de rederiflagg med blått kors på hvit bunn – og tre stjerner i krysset.

Men året 1928 skulle få enda større betydning for overrettssakføreren i Sandefjord. Ikke fordi han avsluttet sin sakførerforretning, men fordi han allerede i januar – i en alder av 36 – hadde sendt et brev til sin venn, ingeniør Chr. Fredrik Christensen i England, med følgende tekst:

«Kjære Chr. Fredrik. Jeg akter nu å bygge et nytt kokeri 20-25.000 tonns damp- eller dieseldrevet med størst mulig kapasitet og et kokeriarrangement som du finner mest fordelaktig. Hilsen Anders
P.S. Jeg skal også ha 7-8 hvalbåter, sett deg i forbindelse med Smiths’ Doc. Det haster.»

Verdens største

Under arbeidet med å etablere nye ekspedisjoner, hadde Jahre erfart at det var vanskelig å finne passende store dampskip for ombygging til flytende kokerier. Det var trolig da han begynte å sysle med sin kongstanke om å bygge et spesialskip.

«O. r. sakfører Jahre har kontrahert en 23.000 tons tankbåt – til levering 5. august 1929. Skibet, som blir verdens største tankbaat, skal disponeres av herr Jahre», het det i en tittel over to spalter i Sandefjords Blad 3. september. I det kortfattede stoffet kunne man lese blant annet: «Herr Jahre opplyser at det er sandsynlig at skibet vil bli anvendt som fl. kokeri i sæsongen 1929-30, men for hvis regning er ennu ikke bestemt.»

Men mandag 8. oktober kunne avisa opplyse sine lesere om at Hvalfangerselskapet Kosmos A/S var konstituert. «Selskapet skal disponeres av o. r. sakfører Anders Jahre, Sandefjord. Det bemerkes at Kosmos har omtrent samme ledelse som Antarctic og Pelagos», sto det. Bare to dager senere registrerte Sandefjords befolkning at en ny forretningsbank – Privatbanken – var etablert i Sandefjord, og at overrettssakføreren hadde hatt en finger med også der.

Han hadde jern i ilden både på land og til vanns. Anders Jahre var kommet skikkelig i gang. Allikevel skulle det vise seg bare å være innledningen til et liv som sentral aktør innen hvalfangst,
shipping og næringsliv.

Dette er en notisbok fra Australia sesongen 1936

De første sidene består av opptegnelse av overtid:

  • Overtid i smia: 23-4. til 29.-4. til sammen 9 timer
  • Overtid på dekk: Valvis Bay 18 ½ time, bunkring 39 timer
  • Kjelesjau 19/7 til 7/8
  • 11/ 8 kjelesjau på ( KOS 2) 20 kr. + 8 timer
  • 24/8. kj.sjau på A-N 20 kr.
  • Overtid ble det på kjelesjau i det store og hele, men det var også en del overtid på plan
  • Søndag 28/12. på plan 15 timer
  • Nyttårsaften og –dagen (1937) 40 timer. 14/1. på plan 8 ½ time.
  • Peru-sesongen til sammen 307,25 kr. + 2 hvalbåter 40,00 blir kr. 347,25
  • Det står skrevet 1,00 kr pr. time øverst på en side hvor overtiden er ramset opp
  • Overtid på Australia og Peru-kysten til sammen 494,73

Fra «dagbok» føringen – sirlig håndskrift med penn(esplitt) og blekk

Vrengen pr. Tönsberg: Avgang den 20 – 4 – 1936. Fikk maskinskade i Nordsjöen og lå og drev et ½ dögn. Efter nogen timers arbeide, blev den nogenlunde i orden, så vi kunne gå til England, for å reparere.

Kom inn til Falmout den 24/4., det tok fire dager å få utbedret skaden. Gikk så til Gibraltar for å ta inn bunkers fra en engels tankbåt. Dit kom vi 2. mai, tok inn 7 000 tonn olje på 36 timer. Da gikk vi ut derifra den 4 – 5., og satte kurs for Las Palmas, for der lå en hvalbåt, som vi skulle ha med oss. Den fikk bunker og proviant, og vi gikk så syd over. Passerte noen døgn senere et krigsskip nede på Afrika-kysten.

Ankom Valvis Bay den 27 – 5. Der lå det mange hvalbåter i opplag, og av de skulle vi ha fem. Mannskapene ble da satt om bord i respektive hvalbåter. Det tok omtrent to døgn for å bunkre og proviantere båtene. Vi fikk også en del proviant fra land, som kom i lektere, og det var bare neger-sjauere om bord. De var utstyrt med klær i alle regnbuens farger, så det var komisk å se.

(Passerte ekvator 17. mai under en voldsom hete. Den dagen fikk vi fri på ettermiddagen, for da ble det holdt taler og forskjellig annet)

Gikk fra Walvis Bay 29. mai sammen med de seks hvalbåtene som vi skulle bruke på feltet. Passerte Cape Town 1. juni om natten. Den 4. juni passerte vi en annen by i Syd-Afrika; East London. Nå ble kursen satt for feltet på vestkysten av Australia. Sjøen var rolig, og det var stekende solskinn hver eneste dag. Den første hvalen ble skutt 9. juni omtrent midtveis i Det indiske-hav . Det var en seihval som skulle brukes til fender.

Ankom til feltet 25. juni, etter 67 døgn reise. Hvalbåtene hadde gått et stykke føre og hadde alt begynt å skyte hval – så om kvelden kom de inn med 22 hval. Nå var fangsten i full gang. De første dagene var det et urolig arbeidstempo på plan, for det var så mange nye folk der. Mange ganger kunne det se ut som at både den ene og den andre skulle falle i press-kokene, men det fikk heldig utfall – som godt var. Det var omtrent bare knøl, og den var også den feteste, de var fra 22 til 49 fot, så det ble mye av dem. Det ble også noen få finnhval, selv om de var på over 70 fot, var de så magre – så det ble mindre olje av dem. Det kunne bli kokt ut over 1.000 fat olje i døgnet, det meste var 1.460 fat. En eneste gang fikk vi bare 6 hval som ga 250 fat olje. På en dag fikk vi 40 hval, men klarte ikke å ta i mot mer enn 28, – så de andre lå til dagen etter.

Tankbåten Thorshov fra Sandefjord kom ned til oss 14. august, da fikk vi post alle mann. Seihvalen fra 9. juni ble lagt mellom oss og tankbåten for den skulle ha med oljen når vi hadde full last. Under «fisket» fikk vi voldsom slingring noen dager. Da var det farlig å være i nærheten av hvalen, for da rullet den fra borde til borde.

Hvaloljen pumpet vi over i tankbåten etter som den ble kokt ut, og på samme tid fikk vi fyringsolje fra dem. 4. september smalt det siste skuddet og dermed var sesongen på Australia kysten ferdig. Da hadde vi 60. 000 fat olje og det var solgt til DE NO FA ( De nordiske fabrikker i Fredrikstad). Vi sendte post med tankbåten da den gikk om ettermiddagen. Det ble «fisket» 1.559 hval på 70 døgn. Så gikk vi sydover igjen, og det ble sett etter hval. Vi stoppet uten for Albany ( i Australia 35 grader S ) hvor det engang hadde vært en landstasjon. Der ble hvalbåtene bunkret – og vi gikk videre igjen.

En fyrbøter på A – N – 3 ble syk og da fikk jeg den jobben til han ble frisk igjen. Jeg var om bord og fyrte i 10 døgn, på den tiden fikk jeg vite mye angående oljefyring. Der gikk vi 4 – 4, så det ble 30 vakter som fyrbøter. Det var uvær omtrent hver dag, vind og sjørøyk, slingring og mye overvann. Jeg fikk til og med sjøen over meg når jeg var på fyrdørken. Så kom jeg om bord i kokeriet igjen. Vi gikk stadig sydover og rundt Australia helt opp mot Sydney. På den strekningen ble det bare skutt noen få sperm.

Nå ble kursen satt for New Zealand, til en by som het Wellington. Der skal kjelene repareres, vi kom dit den 1. oktober.

Det kom lege om bord og undersøkte oss før vi fikk gå i land. Verksted- folkene fra land begynte å arbeide på kjelene samme dagen. Det var en stor og flott by med meget stor biltrafikk. Jeg fikk rede på at det 48 hoteller, og at de hadde hver sin bar. Det var mange skandinavere der, og en god del av dem var nordmenn – det var for øvrig folk av alle slags nasjoner; sorte, brune, gule og hvite. I alle fruktforetninger var eierne japanesere, kineserne eide vask- og stryke-foretninger.

Vi fikk 7 £ hver oss mens vi lå der. Fem mann ble påmønstret – fire nordmenn og en engelskmann – til gjengjell for de fem som ble sendt hjem med tankbåten. Det ble tatt inn proviant og en del smågriser, noen brune andre sorte. En hvalbåtmatros falt ned fra riggen og ble sendt til sykehus med ribbensbrudd, matrosen måtte bli igjen når vi stakk til sjøs. Den 17. oktober var båten reparert, og kursen ble foreløpig satt for Syd-Amerika.

Mandag 19. oktober var vi på 180 grader og dagen etterpå var det også mandag – og samme dato.

Den 2. november 1936 gikk vi oppunder en ør-liten stillehavsøy som het Pitcairn, her var det stille så vi kunne bunkre hvalbåtene. En hvalbåt gikk til land med kaptein, første styrmann, legen og sekretæren, de skulle se seg omkring. De hadde med seg et par gevær for de kunne jo ikke vite hva slags folk det var. Da de kom til bake hadde de store robåter på slep som var bemannet med folkene på øya. Meste parten var mørke, men det var også et par lyse. De hadde med seg mange kurver med frukt og forskjellige ting de hadde laget selv. Vi byttet til oss forskjellig med såpe og fyrstikker. Kvinner og menn var barbente og lettkledde, det bodde 214 mennesker på øya – de var religiøse, og det var kun en mann som røkte tobakk. Den eneste forbindelsen de hadde med den øvrige verden var at det kom en båt dit to ganger i året.

Ingen av dem arbeidet, de levde av det som gror på øya. At det i hele tatt t bodde folk der kom av at det strandet et skip dr for mange, mange år siden. Mannskapet hadde gjort mytteri og satt båten på land. Og der måtte de jo slå seg til ro for de kunne jo ikke komme derifra uten hjelp.

Om kvelden (3.11.) gikk vi ut igjen. Noen dager senere fikk vi ordre fra rederiet om å gå til Panama for å bunkre i en by som het Balboa. Nå er kursen satt for den nye ordren, men først skal vi til Galapagos, der skal hvalbåtene bunkres og bli liggende, mens vi går med kokeriet til Panama.

14. november ble en kjeletømmer gal; han hadde forsøkt å gå ut gjennom en av lukene og til sjøs. Han ble stengt inne på en av lugarene, hvor det ble holdt vakt over ham.

Ankom Galápagosøyene 16. november; ankret opp, båtene fikk olje og proviant. Kapteinen, første styrmann og et par andre ble rodd i land for å jakte. Der var gjeter på øya , men ingen ble skutt.
Gikk så ut samme dagen og ankom Balboa 20. november om kvelden etter 34 døgn reise fra New Zealand. Innseilingen var oppstukket med lysbøyer på to sider, så det var en smal renne som var flere hundre meter lang. Byen lå i selve Panama-kanalen, det passerte mange båter den dagen vil der.

Noen av oss fikk anledning til å være i land et par timer. Byen viste seg å være en forstad til selve Panama-City, og der var omtrent bare negerer der. Vi så en forretning hvor det ble solgt alt mulig, fra klær til brennevin. På begge sider av gatene grodde det store palmer og bambus. Negrene kom kjørende med trillebårer hele dagen lastet med bananer, appelsiner og kokosnøtter som vi kunne kjøpe. Det var få huser hvor det var vinduer, det var for det meste nettining for varmen skyll. Omtrent alle hadde flotte klær. I en side gate satt noen å spilte kort, og det ble de ikke nektet. Polisen spaserte på strøket, – kølla de bar på hadde en lang lærrem, samt en Browning i belte.

Var ferdig lastet dagen etter, og gikk ut om natten 21. november – med kurs for Peru. Det ble avmønstret 12 mann i Balboa, åtte av dem var syke. Det ble på mønstret to mann, en svenske og en amerikaner, men de rømte igjen om natten.

Om kvelden – den 21/ 11. ble vi innhentet av en stor passasjerbåt, den gikk forbi oss med svær fart – den het Del – Pacific.

26/ 11. passerte vi en øy som hadde et stort fyr. Samme dagen skiftet sjøen plutselig farge, og ble helt rødbrunt i flere timer, på samme tid passerte en stor tankbåt. I går fikk vi en stor «sverm» av pelikaner og ender rundt oss.

Ankomst til feltet på Peru kysten i dag 28. november, etter neste syv døgn reise fra Panama, – og fangsten er i gang. Kjølig vær, fikk 22 sperm. Ligger nå på 14 grader – 30/11. 7 finnhval. Se egen fangsttabell for desember 1936 – det er kun den som foreligger.

Videre er å lese fra dagboka til Harry Eriksen på S/S ANGLO – NORSE

…om kveldene ble det fisket flyvefisk, hai og blekksprut – for det kryr av alle slag rundt båten – på perukysten. Spermhvalen lever av blekksprut, og i dens buk var det store eksemplarer, på over 1 meter med 8 til 10 armer. På spermhvalens hode er det store merker etter sugekoppene.

Fangsten ble avsluttet 23. mars 1937 etter å ha «fisket» i 115 døgn. Største blåhval var på 82 fot, – største sperm var på 62 fot. Det ble skutt: 1.255 sperm, 67 blåhval, 71 finnhval, 9 knøl og 1 seihval. Til sammen 1.403 hval, som utgjør 42.713 fat olje.
Harry Roald Eriksen S/S ANGLO – NORSE 20/4 – 1936

M / T HAVSTEN tok hvalolja for å gå til Hamburg. Gikk fra feltet 23.mars 1937 med kurs for Panama, der skal vi gå i tørrdokk som tilhører den amerikanske marine. Kom til Balboa 28. mars – fire døgns reie fra feltet. Vi lå her i 14 døgn, hver mann fikk 35 dollar.

Gikk herifra og gjennom Panama-kanalen til Colón for å ta inn proviant. Vi brukte 7 timer gjennom kanalen, det var interessant å se dette veldige bygg-verket av de seks slusene. I de 3 første slusene gikk vi 84 fot opp og de 3 siste var de 84 fot ned igjen, slusene er 80 fot dype. Vi passerte en norsk båt og to engelske i kanalen. Kom til Colón 11. april og lå her i 6 døgn og lastet fra en norsk båt som het GEISA. Her var der svær skiptrafikk, på en dag lå det 4 norske, 5 tyske, 3 engelske og 2 amerikanske båter. Lå her i 6 døgn, avgikk så fra Colón 18. april med kurs for Curacao i Vestindia for å ta inn fyrolje.

Har nå hvalbåten A – N 2 på slep, da den har fått brent opp en fyr- gang, slepet skal gå til London. De andre hvalbåtene har gått over til Walvis Bay i Syd-Afrika. Ankom til Willemstad i Curacao 24. april etter 6 døgn reise. Har passert ekvator 4 ganger. Avgikk fra Curacao .27.april etter å ha ligget der i døgn og lastet 7. 000 tonn asfaltolje for London. Passerte vestindiaøyene St. Martin og Porto Rico (mot Atlanterhavet) dag 30. april. Går nå med 9 mils fart. 2. mai var vi ute av det tropiske farvann, går nå med 10 mils fart – har pent vær. Har nå ordre på Lands End. Passerte Asorene 10. mai om kvelden, da hadde vi to små øyer – Corvo og Fail på babord og selve Asorene på styrbord, går fremdeles med 10 mil, – i dag 12. mai. Ankom Falmouth17. mai og leverte hvalbåten til verkstedet, gikk videre samme dagen. Fikk ordre for London, losen kom om bord kl. 1830 18. mai, passerte Dover kl. 0830. Plenty båter og disig vær. Det ble 20 døgns reise fra Curacao til England. 19.mai ankom vi losseplassen som lå et stykke oppe i Themsen – kl.0400, her er det bare olje tanker å se. Det er 1 ½ time med tog inn til London. Vi gikk 7 engelske mil til en liten by som heter Standford.

I går kveld 20. mai hoppet tredje maskinisten over bord og druknet, i ettermiddag 21. mai er det forhør i land.

Var ferdig losset til middag, men ligger ute i Themsen og venter på et par mann som er til forhør. – Oljeplassen heter Chell – havnen. Gikk ut om kvelden kl.2215, 21.mai – gjorde 11,25 mil. Passerte 2 seilskuter i Nordsjøen 22. mai – går nå med 11,5 mil.

Fikk Færder fyr i sikte kl. 15 og passerte fyret 1530, kom inn til Vrengen kl. 630 hvor vi ankret opp den 24. mai 1932 – etter en tur på 13 mnd. og 4 dager.

Perufangsten i desember 1936

Perufangsten i desember 1936

Falkland Shipowners Ltd (Anton von der Lippe), Jersey

I oppbyggingen av hvalfangsten etter krigen prøvde de norske myndighetene best mulig å ta vare på næringen, og samtidig skåne hvalbestanden. I Norge og Storbritannia var det en veldig opinion mot nye ekspedisjoner, som Onassis «Olympic Challenger» og Cia Argentina de Pesca nye kokeri «Juan Peron».

Men det var også et par ekspedisjoner drevet fra Norge som fikk noe frynset anseelse i internasjonale hvalfangstkretser. Det var fangsten med de gamle kokeriene «Anglo – Norse» og «Jarama» på feltene ved Peru, Madagaskar og Fransk Congo.

Falkland Shipowners Ltd, registrert på kanaløya Jersey, var siden 1936 kontrollert av Hvalfangstselskapet Antarctic A/S, Tønsberg med Anton von der Lippe som disponentfirma. Selskapet eide i 1946 to eldre hvalbåter, «A-N 4» og «A-N 5» og kjøpte samme vår tilbake sitt gamle kokeri «Anglo-Norse» fra Ministry of War Transport for 22.500 £. Anton von der Lippe søkte først om dispensasjon fra Bemanningsloven, dvs. tillatelse til å forhyre norske hvalfangere under utenlands flagg, for antarktis-fangst med dette kokeriet sesongen 1946/ 47. I mellom tiden kom kokeriet, som i krigsårene hadde hatt navnet » Empire Norse», fra Newcastle hjem til Tønsberg i juni 1946 og ble tatt til Kaldnes mek. Verksted for reparasjoner og utrustning.

GAMMEL TØNSBERG-BÅT

ANGLO-NORSE var faktisk en gammel Tønsberg-båt , bygget i 1914 ved Palmers Co Ltd i Sunderland som damptanker MARICOPA for Wilh Wilhelmsen.

Januar 1929 ble skipet solgt til Angl-Norse Co. Ltd A/S i Tønsberg for 70.000 £ . Ved Götaverken I Gøteborg ble det bygget om til hvalkokeriet ANGLO-NORSE , med kapasitet på 60.000 fat. Det var således av de mindre kokeriene og hadde heller ikke akterslipp.

Angl-Norse-selskapet var opprinnelig stiftet i november 1927 av skipsreder H M Wrangell i Haugesund med interessenten bak Tønsbrg Hval og britisk kapital. Det var først tanken å fange utenfor Ecuador på lisens som Tønsberg Hval hadde fått, men ekspedisjonen satset i stedet ved South Sandwich Island. Fangsten kom i gang allerede sesongen 1927/ 28, først med det gamle kokeriet REY ALFONSO, som var omdøpt ANGLO-NORSE. I 1929 ble Angl-Norse omorganisert, under Wrangels ledelse. Et nytt selskap med samme eierstruktur; Falkland Shipowners Ltd, ble registrert i London og kjøpte MARICOPA, som ble bygget om til nye ANGLO-NORSE, og hvalbåtene «A-N 1» – «4» .

Et datterselskap ble registrert på Jersey som Falkland Whaling Co Ltd. og overtok gamle ANGLO – NORSE, nå under navnet POLAR CHIEF. Samtidig ble et tredje selskap etablert i Port Standly på Falklandsøyene, Anglo – Norse Co Ltd, som sto for selve fangsten med materiell leiet fra Falkland Shipowners.

Hans Borge i Tønsberg var disponent for ekspedisjonen. Etter sin første sesong ble det forbedret, og til sesongen 1930/ 31 hadde kokeriet de to første Kværner-apparatene om bord. Men tross godt resultat ble det rammet av sammenbruddet på hvaloljemarkedet, og ANGLO – NORSE ble liggende i opplag.

I 1936 ble aksjene i selskapet overtatt av Hvalfangerselskapet Antartic A/S i Tønsberg. ANGLO – NORSE ble nå bygget i Rotterdam og fikk akterslipp, og høsten 1936 gikk det til Peru og fanget spermhval.

Våren 1937 var tankmarkedet blitt så bra at det var mest lønnsomt å sette skipet i tankfart, inntil det høsten 1939 ble rekvirert av Ministry of War Transport, disponert av Chr Salvesen & Co under navnet EMPIRE NORSE. Også gamle POLAR CHIEF ble satt i tankfart – og på samme måte overtatt av britiske myndigheter i 1939 som EMPIRE CHIEF. Etter krigen ble det overtatt av Salvesen og kom tilbake til Tønsberg som transportskipet POLAR CHIEF.

SPERMACET WHALING CO LTD

Sommeren 1946 lå gamle ANGLO-NORSE således i Tønsberg for å sttes i stand til hvalfangst etter ni år i tankfart. På denne tid fikk Anton von der Lippe forespørsel fra Anders Jahre om å leie ut kokeriet til et nystiftet amerikansk selskap, SPERMACET WHALING CO LTD, Panama. Bak dette selskapet sto bl. a. det amerikanske firmaet The Wener G Smith co i Archer Daniels Midland – konsernet, som selv var avtaker av sperm – og hvalolje. Anders J var agent for SPERMACET WHALING.

… først 14.april 1947 kom ekspedisjonen seg av gårde fra Tønsberg, med kaptein Hjalmar Christensen , Nøtterøy, som bestyrer. Inklusiv hvalbåtmann-skapene var 261 mann forhyret med ekspedisjonen. Fangsten startet i Hum-boldtstrømmen / Peru i mai/ juni. Det ble opparbeidet 92.000 fat spermolje fra mai 1947 til januar 1948. Produksjonen ble losset i New York – videre kurs til Kaldnes for overhaling. Neste sesong 3. juli –48 utenfor Peru – lossing mars 1949 i New York. Høsten –48 ble kokeriet RONALD kjøpt og bygget opp som JARAMA ( Jahre/ Panama).

Fra boka til Dag Bakka Jr.


Antall besøkende på vår nettside – www.hvalfangerklubben.net

Siden 9. juni 2003 har vi hatt målinger av antall besøkende på vår nettside. Dette måles som «unike besøkende» slik at om du besøker nettsiden flere ganger samme dag blir du bare telt som én.
Programmet som teller antall besøkende gir oss statistikk pr. dag, uke og måned. Fra juni 2003 og frem til i dag har vi hatt 23.486 unike besøkende.