Mai 2010 – 17. årgang
Skipsdagboken fra hvalkokeriet «Pythia»
Av Dag Ingemar Børresen – Hvalfangstmuseet Sandefjord
Beriberi utbruddet i 1928
Hvalfangstmuseets arkiv forvalter et omfattende og spennende kildemateriale fra den moderne hvalfangsten. Samlingen omfatter blant annet et rikholdig utvalg av journaler og skipsdagbøker fra hvalbåter og kokerier. Flere av disse bøkene er svært interessant lesning og gir ofte et levende inntrykk av virksomheten om bord. Et godt eksempel er skipsdagboken fra hvalkokeriet «Pythia» for sesongen 1927-28.
Kokeriet drev isfangst ved Syd Shetland.
Ved hjelp av skipsdagboken kan vi følge utviklingen av et omfattende utbrudd av sykdommen beriberi. «Pythia» tilhørte Thor Dahl-selskapet A/S Odd.
Den samme skipsdagboken ble framvist som dokumentasjon i Sandefjord byrett i juni 1928 da det ble avlagt sjøforklaring om hendelsene.
I sesongen 1927-28 hadde det flytende kokeriet «Pythia» et mannskap på 90 og fanget med hvalbåtene «Torgny», «Torild» og «Tordønn». Skipsdagboken viser at hvalfangstsesongen var på hell da de første mannskapene ble syke i midten av mars. Symptomene var slapphet og vondt i beina.
Arbeider Andreas Andersen var den første som ble lagt i sykelugaren. Andersens tilstand ble raskt forverret. Hvalbåten «Tordønn» hentet legehjelp fra Salvesens kokeri «Saragossa». Den syke ble «grundig undersøkt men efter lægens utsagn var der ingen fare.»
Snart ble flere av mannskapet avkreftet og sengeliggende. Dagboken forteller at skipslegen fra «Saragossa» på ny ble hentet ombord i «Pythia» den 3. april. Skipslegen konstaterte da at symptomene skyldtes beriberi.
Beriberi avløste skjørbuk som den vanligste mangelsykdommen til sjøs og var særlig utbredt på seilskip i langfart. Oppblomstringen av beriberitilfeller sammenfalt med innføringen av hermetisert kjøtt og grønnsaker, og fint hvetemel i skipskosten. Dette førte til B-vitaminmangel. Før vitenskapen konstaterte at beriberi var forårsaket av ensidig og vitaminfattig kost var det en alminnelig oppfatning at sykdommen var epidemisk og smittsom. Skipsdagboken fra «Pythia» forteller at de hardest rammede – Andreas Andersen, Arthur Antonsen og smedgutt Brede Martinsen Holmen ble transportert inn til sykehuset på landstasjonen i Deception Island med fraktskipet «Thorøy».
Fem dager senere mottok telegrafisten om bord på «Pythia» budskapet fra land om at Andersen var død.
I mellomtiden hadde det oppstått enda flere sykdomstilfeller om bord på kokeriet fulgt av anløp til panikk og redsel for smitte blant mannskapet. Seks mann var så avkreftet at de ble fraktet med «Thorøy» til Montevideo i Uruguay. Blant disse var Anthonsen og Holmen som allerede lå til sengs på sykehuset i Deception. Lemper Wilhelm Olsen var også i svært dårlig form, «men var ikke angrepet av Beri Beri men havde reumatisme aa blev derfor ikke sent men kom tilbake til ‘Pythia’.»
Søndag den 15. april 1928 lå «Pythia» til ankers i havnen på Deception Island. Sykehusets lege kom om bord. I skipsdagboken kan vi lese følgende merknad:
«Doktor J. Nissen har idag undersøkt de av manskapet som ønsket at komme til Doktoren ialt 49 mand derav en fra H/B «Torgny». Av disse havde tre reumatisme, en slag i kneet, en maveonde, aa 2 helt friske. De resterende 43 mand var mer eller mindre angrepet av Beri Beri. (…) Provianten har hele tiden været den beste som tidligere fremholt i Journalen den 23/3 d. a. Av de av sygdommen angrepne maa 5 mand ligge tilkøis de andre kan ha meget let eller lettere arbeide. Men maa ikke ha noget som helst overanstrengende arbeide.»
«Pythia» avsluttet fangsten og la kursen nordover mot Falklandsøyene. I Montevideo ble de seks som tidligere var fraktet i land for behandling tatt om bord igjen. Ved kokeriets ankomst til Sandefjord i slutten av mai 1928 kunne rederiets lege, doktor Freng og professor Poulsen fra Statens vitamininstitutt konstatere at minst 14 mann om bord led av beriberi – antallet steg raskt til nærmere 30 mann.
Merkelig nok ble det bare registrert ett eneste sykdomstilfelle blant ekspedisjonens hvalbåtmannskaper. Hva som skilte kosten om bord på kokeriet fra kosten om bord på hvalbåtene skal være usagt.
Sykdommen rammet tilsynelatende blindt. Blant de seks første som ble syke om bord på «Pythia» var en vanlig arbeider – en donkeymann, en reparatør, en lemper, en jungmann og smedgutten. Etter hvert rammet sykdommen alle yrkesgrupper ombord – uavhengig av rang og status – blant befalet var kapteinen, fangstbestyreren, 2. styrmannen og telegrafisten syke. De to sistnevnte visstnok alvorlig angrepet.
Da sjøretten i Sandefjord i juni 1928 skulle utrede omstendighetene omkring sykdommen og dødsfallet ombord på «Pythia», antok affæren raskt politiske valører.
Arbeiderpressen tolket sykdomsutbruddene som indikasjoner på at kosten ombord i hvalfangerflåten var dårlig og at de menige om bord ble rammet av redernes gjerrighet og spareiver i form av dårlig kost.
Det ble fremmet uriktige påstander om at sykdomsutbruddet kun rammet menige sjøfolk og arbeidere om bord og at offiserene gikk fri.
Høyreavisene på sin side karakteriserte sosialistenes påstander som løgnaktig kommunistisk agitasjon med hensikt å fremme politiske mål. Det var mat nok om bord på kokeriet og ingen rasjonering, forklarte kaptein Andersen i sjøretten:
«Hvis der manglet noget, fik man byttet med andre kokerier. Paa turen nedover tok vi med ferskt kjøt og grønsaker fra England, Las Palmas og Port Stanley – saa meget som mulig. Paa feltet fik vi bl.a. 5-6 tusen pingvinegg, 30 saueskrotter og 4 ton poteter.
Desuten hadde vi med 15 levende griser. Idet hele var det intet iveien med provianten – den var førsteklasses.»
Som en kommentar til sjøforklaringen i Sandefjord trykte Dagbladet et intervju med ernæringsspesialist dr. Einar Langfeldt ved Universitet i Oslo. Han understreket at både skjørbuk og beriberi hadde vært kjent i flere hundre år. Årsaken til sykdommene ville ikke ble skikkelig klarlagt før «man fik kjendskap til vitaminenes betydning for den menneskelige organisme».
Langfeldt mente at det var mangelen på B-vitamin som utløste beriberi. Særlig var brødmaten viktig. I kli og grovt brød fantes store mengder B-vitamin, i hvetemel svært lite.
Sykdommen lot seg raskt kurere ved inntak av riktig sammensatt kost. Langfeldt mente at kostholdsreglementet om bord i norske skip måtte omarbeides i overensstemmelse med de nyeste resultatene fra næringsfysiologisk forskning.
«Det er kommet istand før kjendskapet til vitaminlæren – og er i høy grad uheldig for manskapene. De spiser varme retter tre ganger om dagen og vitaminfattig brød. Grønsaker og frukt faar de jo overhodet ikke. De spiser god og næringsrik mat, men den er uhensiktsmæssig.»
I 1930 nedsatte Hvalfangerforeningen i Sandefjord en komité for å undersøke om det kraftige kostholdet om bord i hvalfangerflåten førte til fordøyelsessykdommer.
I sluttrapporten to år senere var konklusjonen at hvalfangerne spiste for mye kjøtt og fisk, og for lite frukt og grønnsaker. Man mente at hvalfangerne inntok mer proteiner enn «den hårdt arbeidende mann tiltrenger» og at dette i seg selv førte til sykdom.
Variasjon i kosten, moderne konserveringsmetoder, hermetikk og kjølerom om bord til frukt og grønnsaker skulle sikre hensiktsmessig ernæring i framtiden. Rapporten nevnte ikke at det var avgjørende å øke inntaket av B-vitaminer for å motvirke beriberi.
Det var visstnok få utbrudd av beriberi om bord på norske fartøyer etter 1920, men de seneste tilfeller av sykdommen ble påvist i hvalfangstflåten. Så sent som i mai 1933 ble mannskap fra hvalkokeriet «Thorshammer» lagt inn på Rikshospitalet til behandling for beriberi.
Distriktslege Kolstad fortalte at det ikke hadde vært «så ganske få tilfelle av sykdommen i de senere år, men de er ikke kommet med på månedsrapportene.»
Det ble hevdet at kosten om bord var vitaminrik nok.
Årsaken til sykdomsutbruddene ble fortsatt forklart med for mye varm mat, kjøtt og proteinrik føde i kosten. Hvalfangerne selv fikk også sin del av skylden for sykdomsutbruddene – det ble sagt at de fleste forsynte seg grovt av kjøttet og ikke var særlig glade i grønnsaker.
50 ÅR SIDEN – tirsdag 1. desember 1959
Fra SOUTHERN VENTURER har vi over Bergen Radio mottatt denne hilsen:
Hilsen vi sender til slekt og venner. Passert ekvator. Alt vel. Egil Hansen, Arne Mossik, Birger Isnes, Jarmann Halvorsen, Erik Eriksen, Åge R Hansen, Jerns Chr Gaustad, Nils Høyum, Odd Isnes, John Halland, Tore Johansen, Bjørn V Jensen, Karsten Hauge, Thorleif Gjølberg, Karl Apalviken, Hans Martin Olsen, Gunnar Hansen, Bjarne Hansen, Rolf Ingebretsen, Kåre Kristiansen, Finn Gjølberg, Arild Tvete, Finn H Star, Arne Husbakke, John A Kjærre, Øivind Ellingsen, Henry Johansen og Egil Johansen.
– sakset fra Fredrisstad Blad av kasser Thorleif –
Redaksjonen i KASKELOTTEN setter pris på å få slike utklipp, – mange takk!
Norske hvalfangere besøker PITCAIRN
Avskrift fra ALLERS 1937
Vi var om bord i flytende kokeri ANGLO NORSE, som denne gangen skulle på en hel verdensomseiling, nemlig Norge – Afrika – Australia – New Zealand – Pitcairen – Galapagos – Peru – Panama – Colon – England og tilbake til Norge. Det var altså god anledning til å bli bereist for oss som skulle være med.
I motsetning til de fleste kokerier, som går fra Norge i oktober, gikk vi den 20. april, men av skjeden var den samme når et kokeri legger ut på tokt.
Hundrevis av motorbåter kretset omkring «koka» mens koner, barn og forloveder, slekt og venner var blitt med om bord hvor de siste gode ønsker ble gitt under tårer og smil. Derfor er avskjeden litt av en påkjenning for noen og en hver, i motsetning til hjemkomsten som er en eneste fest.
Med ett lyder et iltert fløtesignal, – tiden er omme og «alle uvedkommende» skal gå fra borde.
Det blir en siste omfavnelse, og så er det å gå i motorbåtene og tøffe innover. Snart lyder et langtrukkent uul – som runger i mørket – det er «koka» som sier farvel.
Den begynner å sige, og snart glir den over i fat og legger motorbåtene bak seg. En stund ette forsvinner de siste holmene og skjærene av norskekysten i synsranden – turen rundt jorda har begynt. 13 måneder skal vi være borte.
Det varer kanskje litt før en finner seg til rette, men når de første tre – fire dagene er gått er de fleste begynt å føle seg hjemme om bord. Nå begynner visittene. Kjente treffes og nye bekjentskaper gjøres, det tar tid, for det er mellom 250 og 340 mann om bord på et kokeri.
Til å begynne med synes en nok at det er litt rart å være hjemmefra, især førstereisguttene, naturligvis, men snart er hjemlengselen veket for gleden over igjen å være på vei mot fangstfeltet. Det betyr fortjeneste, men det betyr også mye slit der nede i ensomheten.
Det arbeides om bord, henges i med godt humør, for koka skal være fangstklar til feltet er nådd, og de forskjellige «deartementene» om bord setter sine faste folk i sving.
Når arbeidstiden er slutt klokken fem er det å vaske seg og spise, så karves pipa, grammofonene og forskjellige musikkinstrumenter fyller luften med sine mer eller mindre skingrende og smektende toner mens kortleikene finnes fram og praten går. Det blir vidunderlig når vi kommer lenger sydover, når vi har Sydkorset og tropehimmelens stjernevrimmel over oss, og de svale luftingene av passaten stryker forbi. Det er kvelder en aldri glemmer.
Men koka pløyer seg ubønnhørlig fram for full fart, flankert på begge sider av sine «barn» – hvalbåtene. Når en ser de små tassene av noen båter som går over halve jordkloden og ligger i Antarktis i storm og uvær og i is kan en ikke annet enn å beundre karene der om bord.
Endelig er vi på feltet og de første skuddene drønner – igjen er havets giganter blitt beseiret av menneskene.
Snart hives hval etter hval opp på kokas store dekk og skjære opp i småbiter som glir ned i store og umettelige kjeler, – koker og kverner og omdanner dette under 60 pund trykk og varme til gullklar olje. Dag og natt arbeides det, fat på fat, tonn etter tonn blir lagret i de svære tankene, og koka blir liggende dypere og dypere.
Så kommer tankbåten som skal avlaste kokeriet. Det var ventet med lengsel, vi gikk og talte dagene og timene mens den var i anmarsj.
– Har’u hørt når «tanken» kommer? Har’u hørt å mye post han har med? – er de stadige spørsmålene som blir stilt.
Og endelig er det på det rene at den kommer ved sekstiden neste morgen med 47 sekker post. Spør om det blir liv! Gutta går som på nåler, og det er ikke fritt for at de erter hverandre litt med alle brevene fra kjærestene. Det er en feststund når de ser tankbåten komme dampende borte i horisonten, og det første som fires om bord er de 47 postsekkene. Posten deles ut omgående, den er sesongens høydepunkt og midtpunkt, og har ikke så lite av hjemkomstens glans over seg. Nå kan en kose seg med brev, aviser og pakker en tid framover, og hvalfangerne får ny kraft og nytt mot til å møte den store påkjenningen der nede i «ensomheten». Arbeidet om bord på kokeriet er hardt, det krever sin mann fullt ut.
Det går så altfor fort å pumpe oljen over i tankbåten – det er en stor avveksling å ha den der – men snart drar den hjemover med olje og post. Tiden går og det arbeides natt og dag. Av og til hender det større og mindre ulykker, så legen og hans assistent er straks i virksomhet for å ta den skadde under behandling. Det er operasjonsstue, sykelugar og apotek om bord, men i betraktning av de mange folkene og det vanskelige og til dels farlige arbeidet burde de kanskje vært litt bedre.
Endelig er den siste fangstdagen kommet og det verste slitet er over for denne gangen. Vi er innom New Zealand, men så legger vi utpå igjen til Peru – og der får vi en morsom opplevelse – vi får to mandager på en uke. Slik er det å reise jorda rundt! På vår reise videre skal vi forbi «Knappenålsøya» – Pitcairn – i Stillehavet.
Den bærer sitt navn med rette der den plutselig dukker opp i synsranden, liten og uanselig. Den er som en knappenål i det store havet. Men ettersom vi kommer nærmere hever den seg mer og mer og syner sine skarpe konturer. På avstand ser den helt utilgjengelig ut og det er noe dystert over den der den ligger i all sin litenhet og ensomhet, som en skummel festning.
Men, så oppdager vi de første tegnene til bebyggelse. Kommer vi nærmere er det som den skifter karakter og når vi dropper ankrene og ser inn mot dette lille samfunnet midt i øde havet minner den oss til slutt om edens have.
Før vi vet ordet av det ser vi noen lange, smale båter skyte utover mot oss med god fart. Og når de klapper langs skutesiden er de fulle av en broket og munter klynge av menn, kvinner og barn, som har lastet båtene fulle med frukt og øyas husflidarbeider. Det er skrin, lamper, spaserstokker, store fine skjell, løvtynne bregneblader som er tørket og malt på med vakre farger – med innskriften «I love you» – suvenirs fra Pitcairn, med utskjæringer av forskjellige motiver. Og så gjelder det selge eller bytte. Denne tuskhandel er idet hele tatt øyas viktigste inntektskilde.
De 200 innbyggerne på Pitcairn er alle adventister og de bor som en eneste storfamilie med felles kasse, som utreder penger til de nødvendighetsartikler som de ikke kan bytte til seg fra anløpende båter. Handelen med disse er som sagt den viktigste inntektskilden, det gjøre god handel når passasjerdamperne fra Panama til New Zealand anløper en gang i måneden.
Men det er ikke mye de trenger – øya gir dem i grunn alt. Det finnes posthus og skole på Pitcairn, men ikke sykehus og lege. Sykdom er det lite av, som må tilskrives det gode klimaet og muligens det frie livet de fører, enda ingen av dem vi så struttet av sundhet. – Øya hadde tannlege! Han hadde forlatt sin gode praksis på New Zealand og slått seg ned på øya med hele familien. Han trivdes utmerket, som adventist hadde han fått et «kall» – og reiste. Foruten å være tannlege, som det var svært lite brukt for, fungerte han som lærer og postmester.
Vi var en tur på kirkegården på øya. Den var liten og fattigslig, men plutselig ble vi stående som «fjetret». Andersen sto det på en gravstøtte. Han var nylig død og etterlot seg kone og flere barn. Noe særlig opplysninger om han kunne de ikke gi, – de kunne fortelle at de etterlatte ikke ville lide noen nød da levde i en storfamilie. Hver familie hadde dog sin egen husholdning.
Husene lå oppe på et høyt platå med vid utsikt over sjøen. Nesten som en borg lå de der oppe, – men – båthusene hadde de i lune viker.
Båtene som var hjemmelaget var ganske fine og de ble holdt i god stand – og kunne settes på vannet på et øyeblikk.
Hele øya var full av frukt og de kom og bød oss bananer og appelsiner så mye vi orket å spise.
Ellers var det så mange vidunderlige blomster der at det var som en sjelden have. Der øya ikke var fylt av berg eller dyrket mark var det en nesten jungelaktig skog som det slynget seg de hesligste kjærlighetstier gjennom.
Som en skjønnhet ligger denne øya ensom i Stillehavet – Pitcairn er som et paradis på jorden.
Det må være det rene sanatorium for svake og nervøse. Her er ingen trikker, busser eller biler – intet bråk og leven, ingen mas og stri – bare stillhet og fred. Fuglene kvitrer i fornøyde og barna leker.
Vi hadde inntrykk av at alle var tilfreds med hvordan de hadde det, og det var ingen kamp for å krafset til seg mest mulig.
Noen avis som kunne bringe uro og sensasjoner inn i det fredlige livet kom til øya en gang i måneden fra Wellington på New Zealand, det som er å lese angår dem liksom ikke – for ting skjer så langt borte.
Krigen i China, krigen i Spania, uroligheter i Tsjekkoslovakia – det er langt uten for deres sfære.
Innbyggerne er også nøysomme, enkle mennesker som lever for å leve og som går opp i sin religion.
Det finnes ikke alkohol der, ja, ikke engang et glass øl var å få.
Da vi ble invitert til å bese øya og siden samlet oss hos guvernøren ble vi servert kaldt friskt vann – med en gestus som om det den fineste champagne.
Det eneste som var av teknikkisk installasjon var radiostasjonen på øya, som beboerne hadde satt opp selv. Den virket bra, for lenge etter at vi hadde lagt Pitcairn bak oss fikk vi hilsener fra våre venner der gjennom den.
– Mange takk til Eriksen for utklippet.
ØHK årsmøte 16. mars 2010
Formann ønsket velmøtt til årsmøtet og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet.
Framøtte: 16 personer.
Kåre Martinsen ble valgt til dirigent, og Kolbjørn Karlsen til referent.
Årsberetningen ble referert av sekretæren og enstemmig godkjent. Regnskapet ble referert av kasserer og enstemmig godkjent.
Under posten forslag; var det forsalg fra Kolbjørn Karlsen om endring av statutter for ØHK bl.a. om avhending av museet i nåværende form den dagen da ØHK ikke er mer og ikke kan drives lenger. Styret fikk fullmakt til å forhandle med Bymuseet Fredrikstad og Østfold Fylke, formann tar kontakt med rette vedkommende, og resultatet belyses på neste årsmøte.
Valget ga følgende resultat:
| Verv | Navn | Valgt for 1 eller 2 år |
| Formann | Kåre Martinsen | 2 år |
| Kasserer | Thorleif Karlsen | 2 år |
| Sekretær | Kolbjørn Karlsen | 2 år |
| Redaktør/ styrem. | Erik Leister | 2 år |
| Styremedlem | Finn Uteng | 2 år |
| Varamedlem | Victor Short | 2 år |
| Varamedlem | Asbjørn Arvesen | 2 år |
| Gjenværende i styret er ikke på valg: | ||
| Viseformann | Kolbjørn Karlsen | 1 år |
| Styremedlem | Kjell Paulsen | 1 år |
| Styremedlem | Bjørn Jørgensen | 1 år |
| Varamedlem | Kai Jacobsen | 1 år |
| Revisor | Terje Haraldsen | 1 år |
| Valgkomité | Jan Eriksen & John Kjærre | 1 år |
| Festkomitén – Velges for 1 år | Kjell Paulsen – Bjørg Karlsen Inger Mikalsen – Erna Martinsen Kåre Martinsen – Hans Lunderød | 1 år |
Eventuelt: Asbjørn Arvesen fortalte fra møte i Hvalfangermuset i Sandefjord ang. temaet ”Førstereis”. Asbjørn overleverte også fullstendige tegninger av SOUTHERN ACTOR til formann.
Erik redegjorde om trykking og priser ang. KASKELOTTEN. Kolbjørn orienterte om mulige turer; Shetland – og Gøta Kanal. Det blir mer om dette i neste KASKELOTTEN.
Det er ikke så enkelt bestandig…
Den tradisjonelle vår-turen blir i år utsatt til høsten i forbindelse med besøket vi får fra Sandefjord.
SOUTHERN ACTOR vil legge turen til Fredrikstad, Gamlebyen i månedskiftet august/ september.
ØHK vil da legge opp til en organisert tur med buss slik at vi på en eller annen måte kan ta Color-Line Sandefjord – Strømstad, eller omvendt.
Dette vil bli annonsert i KASKELOTTEN i augustnummeret.
Miniatyrskip ved Esben Ronander
Mitt navn er Esben Ronander. Jeg har tilholdsted i Tønsberg, og er innehaver av en nettside som heter: www.miniatyrskip.no
Jeg prøver med denne siden å formidle og ivareta noe av den norske kystkulturtradisjonen. Har i den forbindelse bygget to hvalfangstfartøyer, Nortreff og Gos 5 Disse får jeg bygget etter norske tegninger i Vietnam,. Disse blir laget i serier på 10 stk av gangen. De er begge 100 cm lange.Kan også få bygget Star-1, da denne er nesten identisk med Nortreff. Er også på utkikk etter noen som kunne være interessert i Southern Actor.
Dersom interessen er stor nok vil jeg også bygge denne. Dersom dette kunne være noe av interesse for dere, så ta gjerne kontakt på mail eller telefon 901 18 869.
Båtene kan sees på min nettside, men det ligger flere bilder på denne adressen http://www.finn.no/butikk/miniatyrskip/
Vil gjøre oppmerksom på at bildene på denne siden er prototyper, og de siste korreksjonene var ikke foretatt da bildene ble tatt.
Vennlig hilsen
Esben Ronander
Turer i august og september 2010
GØTA KANAL – 18. – 21. august.
Det inviteres herved til sommertur i herlige omgivelser.
TEMAREISER – vil sende ut en folder med påmelding til alle medlemmer.
Hold av 18. – 21. august til en kanaltur – melder Kolbjørn Karlsen
Videre melder Kolbjørn om en tur til Shetland at han har sendt brev til sin kontakt i øyriket.
Denne turen vil finne sted i september
Det vil bli gitt mer opplysninger i KASKELOTTEN – i august.