September 2011 – 18. årgang
Høstfest på Mandstad Vel
Fredag 30. september 2011 blir det høstfest på Manstad Vel klokken 1900.
Det blir servert snitter og en drikke kr. 200,- pr pers.
Einar spiller opp til dans!
Loddsalget er viktig; det er med på å finansiere en del av festen gevinster tas i mot med takk!
Bindene påmelding innen 20. september til Thorleif eller Bjørg telefon 69 32 81 23
Det er plass til 60 personer.
Vårtur til Vestfold
Alle påmeldte til PELAGOS turen 24. mai 2011 var på plass ved respektive; avtalte stoppesteder fra Fredrikstad til Moss.
Det var et forrykende vær med regnbyger – og kraftig vind. Fergeturen Moss – Horten merket vi – sjøen gikk hvit. Meldinger tikket inn på mobilen at Sandefjord – Strømstad var innstilt på grunn av grov sjø og meter høye bølger.
Første del av turen gikk greit fram til Slottsfjellet museum. Herr kunne vi kjøpe kaffe og noe å bite i. Formann Fritz Halvorsen i Pelagos – Atlantic club ønsket oss velkommen, han orienterte om programmet videre.
Sekretær Tore Asplin tok oss med opp til byens høyeste punkt 65 m o h. Her fikk vi en fin historisk informasjon om stedet og byen Tønsberg.
Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betyr sannsynligvis «innhegnet sted, gårdsplass», altså «tun». Andre mindre sannsynlige tolkninger av navneleddet er at det er avledet av keltiske dun som betyr «borg, befestet by» eller av engelske town, «by». Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Formen Tønsberg ble tatt i bruk for mange hundre år siden.
I følge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Tønsberg er Norges eldste by.
Byen feiret sitt 1000-års jubileum i 1871, og mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi man ikke har så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på utregninger fra en av våre historikere midt på 1800-tallet.
Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet, flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden.
Mesteparten av Tønsberg ble»jevnet med jorden»under den store bybrannen i 1536 og byen lå nede i over hundre år.
Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst.
Denne historiske vandringen som vi fikk på Slottsfjellet med Tore Asplin som er sekretær i Pelagos- Atlantic Club var veldig interessant, – men voldsom vindfull.
Fra Fjellet hadde vi en fantastisk utsikt, Arne Paus tok ut rettingen til Engelsviken.
Vel tilbake i museet, ble vi guidet inn til Sven Foyns avdeling på museet. (Slå opp i KASKELOTTEN NR. 7 (1996) og nr. 22 (2001)).
Vi ble så behørig foreviget – fotografert i blåhvalens kjeft som er av en hvis størrelse, denne henger i taket og alle dens lemmer og små bein kan beskues.
Vi fikk en grei redegjøring om PELAGOS FORENINGEN. De hadde regelmessige samlinger. Noen vi i Østfold Hvalfangerklubb også burde fått til, det har vært forsøk på det for mange år siden – men det ble ikke noe av.
Dagens værmelding var fra morgenen av – regn og vind, det medførte til at Color Line fra Sandefjord til Strømstad ble innslit.
Thorleif»kastet»seg rundt og fikk bestilt middag på restaurant REDDNINGEN ved innseilingen til Tønsberg.
Det var en tidligere hvalskytter som var innehaver av stedet, god mat, masse flotte fotografier og gjenstander, ikke bare fra hvalfangst men også gjenstander fra lokale bedrifter som var nedlagt.
En alle tiders tur.
Vi får heller reise hver for oss en tur over fjorden utover sommer og besøke»Slappen»på Color Line.
Mange takk til Bjørg og Thorleif – og vår hyggelig Blå Buss sjåfør.
Hvordan var det i HVALFANGSTMUSEET
(i Gamlebyen, Fredrikstad) denne sesongen
Det har som vanlig vært åpent fra sist i mai til først i september.
Frivillig bemanning, det vil si at medlemmene blir satt inn i de dagene vi har åpent, så blir det en del bytting som foretas mann og mann i mellom, det ordner seg til det beste.
Skal vaktene legges om til neste år??
Er det flere som synes det er dumt å binde opp både lørdag og søndag (helgevakt) – synspunkter på dette??
Gi beskjed til Bjørn Jørgensen 69 32 44 21, det vil bli endret og vi trenger flere og»nye»medlemmer som kan stille opp.
Vaktene blir satt sammen slik at en som har erfaring fra tidligere vakter i museet – går sammen med en»fersking».
Thorleif tar inn oppgjørskonvolutten og dermed fått en fin oversikt om hvordan vakta har fortonet seg med salg av bøker, caps, lodder, DVDer og nyinnmeldte i ØHK.
Antall besøkende ligger på det samme fra år til år; rundt 1000 betalende. Voksne som betaler har med seg en til to barn (barn går jo gratis) dermed øker jo besøkstallet.
Barna fryder seg ved å se»Blåst Forut». Det er faktisk barn som har fått med seg sine»voksne»for å avlegge museet besøk ett par ganger på sommeren.
Utdrag fa boka: De seilte for Fredrikstad – Knut W Engebretsen.
…i 1944 ble jeg sendt om bord i hvalkokeriet SIR JAMES CLARK ROOS. Vi gikk fra Halifax til New York og derfra hjem via Methil og Belfast.
Vi hadde nå fått 17 nordmenn om bord som hadde vist kriminell adferd under utlendigheten – nå skulle de hjem for å få sin straff.
I Sandefjord mønstret jeg av, men jeg hadde funnet meg så vel til rette på fangstfeltet og om bord i»ROSSEN»at jeg etter krigen fortsatte i samme sporet – og fikk hele åtte sesonger med samme ekspedisjon. Jeg husker første gang jeg skulle gjøre tjeneste på hvalbåt i stedet for på koka.
Det var natt til lille nyttårs aften at kokken på en av hvalbåtene var blitt syk og måtte ha avløsning øyeblikklig.
Jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg via»kørja»hengende i en line og halt over fra det høye kokeriet og ned på den beskjedene hvalbåten. Jeg fant meg fort til rette om bord. Det var jo ikke alltid særlig bekvemt om bord på en så liten båt, – slingringa kunne være brysom.
Gunnar Johansen forteller videre om dyktige skyttere, jaktfeber, storslagen og forglemmelige naturopplevelser.
Kjøp og les boka: Flere sider med opplevelser fra feltet.
Andre utdrag fra boka:
En spesiell julekveld 1923 på fangstfeltet, fortelles av Alf Fredriksen fra Sarpsborg.
Etter at SIR JAMES CLARK ROSS i fem døgn hadde slept de fem hvalbåtene gjennom et isbelte på ca. 500 sjømil, kom vi endelig 20. desember ut i mer åpent farvann. Slepingen var slutt, og med hvalbåten STAR I I gikk vi et stykke foran de øvrige båtene for å utforske farvannet. Etter avtale skulle hele ekspedisjonen samles i Hvalbukta, inne ved barrieren. Ved passering av svær is mistet vi all forbindelse med de andre. Alene fortsatte vi vår ferd sørover gjennom vanskelig isforhold, og dagene gikk, lille julaften bakset vi fremdeles i svær is i Rosshavet.
I boksene minket det på bunkerskullet, proviant og ferskvann hadde vi heller ikke så mye av. Skulle dette bli langvarig var situasjonen alvorlig, så vi skjøt derfor noen seler på isflakene. Selspekket lempet vi i bunkersen for å spare på kullene, – leveren tok vi til mat.
Julaften var isen så svær at vi måtte stange oss fram med all den maskinkraft vi hadde.
Merkelig at skroget holdt, noen lekkasjer ble det jo. Klokken seks om kvelden lå vi stopp ved et isflak.
Der ble det holdt skipsråd og bestemt at julen skulle feires. Julestemningen var vel ikke så høy akkurat. Stuerten hadde tryllet fram et julebord som bød på mange overraskelser. Vi hadde midnattssol og mildt vær. Rundt oss lå is-ørkenens øde, det var is og atter is. Det så»mørkt»ut for oss – om noen dager ville vi være uten kull og mat. Klokken 2200 (julaften) skjøt vi opp nødraketter, i solskinnet hadde de nok ingen virkning, bare en stripe med grå røyk.
Senere på natten tente vi opp et svært bål på isflaket. Tauverk og selspekk gikk opp i røyk. Det viste seg senere at ingen av våre signaler var blitt sett. Ved middagstid første juledag brøt vi opp og fortsatte vår kamp mot iskolossene. Fra tønna ble det ivrig speidet etter land og røyk.
Ofte var vi ofre for de merkeligste luftspeilinger og synsbedrag. Endelig sent på kvelden fikk vi øye på den 100 fot høye Ross-barrieren. Isbarrieren som i sin kalde og øde ensomhet – er å regne for tristeste del av jordens overflate, men den ga oss mot og nytt håp. Nå kunne vi fortsette langs Sydpol kalotten, snart møtte vi åpent vann – og utover natten kunne utkikken melde: RØYK. Denne gangen var det ikke synsbedrag, men KOKA som lå i Hvalbukta.
Klokken 0500 neste morgen kom vi fram til»ROSSEN», hvor vi ble møtt med kraftige hurra rop. Gleden var gjensidig. Engstelsen for vår skjebne hadde vært stor. De øvrige hvalbåtene hadde vært på leting etter oss, og et stort depot med mat og kull var lagt ut på isen inne i Hvalbukta.
Depotet ble forsynt med et norsk flagg på en bambusstang, – så julaften 1923 vaiet det norske flagget lengst syd, og lengst nord var det norske flagget på skuta, MAUD til Amundsen.
Foruten SIR JAMES CLARK ROSS hadde Rosshavet-rederiet også et annet stort kokeri,»kjempen»C. A. LARSEN – som Alf Fredriksen uttykker det, med opphalingslippen i baugen. Det fanget mye i Rosshavet, en gang førte det en hvaloljelast hjem til en verdi av 9 millioner kroner.
Andre ekspedisjoner fanget også i Rosshavet, – det tok til med fangst i havene uten for også, og den pelagiske hvalfangsten fikk et veldig oppsving.
I 1930 ble gamle»ROSSEN»utrangert. det kommer under dansk flagg og fikk navnet FRATERNITAS. Nye»ROSSEN»ble et motorskip.
– Boka er å anbefale
50 år OSLO – KIEL
1961: 54 212 passasjerer – 2011: 1,1 millioner passasjerer
Siden 1847 hadde man hatt flere anløp i Norge fra Tyskland: Med damperen NORDCAP, det komfortable VIKEN, og mellom 1860 og 1870 med postskipet KONG SVERRE, eid av Det Søndenfjeldske Norske Dampskipsseskab. Imidlertid ble disse rutene brutt av den tysk-franske krigen. Først i 1926 ble forbindelsen gjenopptatt, med skipene KONG RING og KONG DAG. Før utbruddet av 2. verdenskrig i 1939 var også denne ruten blitt lagt ned, og Søndenfjeldske hadde mistet all interesse for trafikken.
Etter krigen lå over 80 prosent av marine- og verftsbyen Kiel i ruiner. De allierte truet med å demontere byens verft.
Norske redere, med Anders Jahre i spissen, kom verftene til unnsetning.
Med selskapet Kosmos, etablert i 1928, hadde advokaten Jahre tjent en formue på hvalfangst.
Siden 1934 hadde han bygd opp en diversifisert (allsidig) flåte. Da hvalfangsten gikk nedover, hadde Anders Jahre flere ben å stå på.
I Kiel satte de stor pris på rederen; siden krigens slutt hadde Jahre i årevis fylt opp Howaldt-verftets ordrebøker.
Det sies at et Jahre-skip i dokken (flyte/ tørr-dokka) var årsaken til at engelskmennene ikke demonterte verftet.
I 1958 hadde verftet i oppdrag å bygge 11 (elleve) tankere for Jahre. Det skulle vise seg at han likevel ikke hadde bruk for denne skipstypen. Howaldts direktør, Adolf Westphal, ville ikke gå med på avbryte oppdraget. Under prøveturen med tankeren JAWESTA ble løsningen unnfanget.
I samarbeid med Westphal og hans generalagent i Kiel samt daglig leder – omdannet Jahre oppdraget. Som erstatning for tankeren skulle man bygge et moderne passasjerskip på strekningen Oslo – Kiel.
Slik ble ideen til skipet KRONPRINS HARALD født.
Bygging av passasjerskip var ukjent»farvann»for Jahre. Men tanken for nye markeder sviktet ham ikke. Allerede i sitt første driftsår, 1961, overgikk KRONPRINS HARALD med 54.212 passasjerer og 8.286 biler alle forventninger. Første overfart var 22. april 1961 med mange æresgjester – med mange god ord.
Direktøren for Howaldt verftet sparte ikke på rosen:»Anders Jahre ga oss mot med sine oppdrag mot til å bygge opp verftet, – vi er ham evig takknemlig».
Feiringens høydepunkt, om bord, var da Jahre ble overrakt storkorset i
Forbundsrepublikken Tyskland fortjenstorden.
Linjen Oslo – Kiel utviklet seg sterkt i de følgene tiår, nye og større skip ble bygget i rask rekkefølge. Tre KRONPRIS HARALD og to PRINSESSE RAGNHILD etterfulgte hverandre.
I 1990 ble Jahre Line tatt opp i nyetablerte Color Line. Jahre døde som kjent i 1982, i en alder av 91 år.
Nok en visjonær reder, Olav Nils Sunde, markerte seg. Hittil har selskapet investert over 7,5 milliarder kroner i nye skip og havneanlegg, – dette er mest synlig i Oslo og Kiel.
Mellom de to byene går skipene COLOR FANTASY og COLOR MAGIC, verdens to største cruiseskip med bildekk. Dette var lønnsomt: I 2010 reiste 1,1 million passasjerer med de to skipene.
Det startet med 54. 212 passasjerer for 50 år siden.
Color Line gleder seg spesielt over to jubileumsgaver: Takket være sine topp
topp moderne fasiliteter er COLOR FANTASY og COLOR MAGIC, kåret til»året konferansehotell». Den verdensomspendende portalen Holidaycheck plasserer begge skipene på topp femlisten over verdens beste cruiseskip.
Hentet fra: NORSK – TYSK ØKONOMIMAGASIN CONNECT 02/ 2011.
Det er Anders Jahre stoff å finne i følgene utgaver av KASKELOTTEN:
Nr. 49 side 14, – 51 side 2, – 52 side 6, – 54 side 6, – 55 side 11,
56 side 6, – 60 side 7, – 62 side 1.
Nye tanker og ideer»ligger nok på tegnebrettet»– vi får følge med…
Fritids – reisemarkedet vokser dynamisks – det samme gjør transportbehovet. Miljømessige årsaker er med på flytte transport fra vei til skinner og sjø. Color line kaller det»miljøvennlig motorvei til sjøs»
Det var ikke så velig lenge siden toget ble fraktet fra Sverige til Danmark med ferge, – det var en gang det ble tatt med godsvogner fra Moss til Horten også. Red. anm. E Le.
KASKELOTTEN gratulerer med jubileet, og tenker på grunnlaget som var plattformen til hvalfangeren Anders Jahre.
Betaler 41 millioner EURO for en sopp
Den gråbrune soppen vokser på døde trær og finnes i skogområder over hele verden.
Olje- og gassprodusenten Wintershall invisterer 41 millioner euro i teknologiutvikling over en fireårsperiode. Schizophyllum Communis, soppens botaniske navn, skal brukes til mer effektiv oljeutvinning.
Når den tilføres næring utskiller soppen biopolymer, et biologisk fortykningsmiddel for vann. Vannet blir seigt og trenger ikke lett forbi oljen, men skyver den foran seg.
På denne måten kan en større mengde olje utvinnes enn det som har vært mulig med dagens teknologi. Fra dagens 30 – 40 prosent, antar Wintershall at de ved hjelp av polymermetoden kan hente ut opp til 45 prosent fra hver oljebrønn. Selskapet er en del av BASF, – verdens største kjemikonsern.
Soppen forskes på i laboratoriet i BASF i Ludwigshafen (Tyskland) og de første forsøkene skal utføres i Bockstedt i Niedersachsen i løpet av det kommende året. Nok et feltforsøk er ventet i 2018, fortrinnsvis ved oljeutvinning i havet…
Med den nye teknologien er Wintershall en interessant samarbeidspartner for en rekke olje oljeselskap.
Artikkelen er hentet fra NORSK / TYSK ØKONOMIMAGASIN CONNECT 02/2011.
Blåhval på over 30 meter veide fra 120 – opptil 160 tonn
Tunga var stor som en elefant – med en vekt på over tre tonn.
Hentet fra Magasinet»MOSS»1991. Forfatter M B Landstad.
Tilsendt KASKELOTTEN av Kolbjørn Karlsen. Takk skal du ha!
Havets rikdommer er enorme. Her er fisk så mye du vil ha. Hval var det i min (M B Landstad) tid nok av på Syd Georgia så vel som i Rosshavet og Weddelhavet, – men det er jo over 60 år siden.
Det er to måter å drive hvalfangst på. Enten fra en landstasjon eller fra et flytlende hvalkokeri – den såkalte pelagiske hvalfangst.
Jeg opplevde begge deler i løpet av en dobbelt sesong med overvintring. Ingen som ikke har opplevd alle årstider der nede vet hva for en naturperle disse øyene er. Der hvor Sydishavets stormer kan piske deg i kne, men også hvor solen kan steke som i norske høyfjell. Det er flere vulkanske øyer der nede, hvor hvalfangere har holdt til siden 1905. Der lå de fire viktigste hvalfangststasjoner:
Leith Harbour med Salvesens rederi. – Strømnes og Husvik Harbour med Tønsberg Hvalfangeri. – Størst av dem alle var Grytviken. C A Larsen anla denne stasjonen – som den første i 1905.
Navnet fikk stasjonen etter de gamle jerngrytene som hvalfangere hadde etterlatt seg på stranda – og som de hadde brukt til å koke ut hvaloljen i. Øya er en utbrent vulkan med over 3.000 meter høye fjell, naturen er mektig og vill.
Her på SG – eller bare Øya er det masse vis av sel og sjøelefanter som kommer hit for å føde! Det finnes i tusen på tusen av alle sorter pingviner; fjærpyntede klippe – og adelaidepingviner – og de majestetiske vraltende keiserpingviner, som kan bli over en meter høye og veie vel 35 kilo.
Det som kan overraske en fremmed på Øya må være at det finnes reinsdyr der.
Se KASKELOTTEN NR. 20/ SEPT 2000 SIDE 12. og nr. 23.april 2010 s. 10
Det var C A Larsen som hadde med seg 11 norske reinsdyr til S G i 1911. Voksne albatross kan en ikke få tak i, men albatrossunger – de smaker som kalvesteik! Bak vingespennet til disse kan seks mann»dekke»seg. Krill er små reker som er hvalens føde. Bardehvalens gap rommer noen hundre kilo der den svømmer inn i en krillstim og forsyner seg.
En nyfødt hval legger på seg opptil 100 kilo i døgnet.
Den politiske strid om øyenes overhøyhet var der, den gang som nå. Argentinerne så vi lite til, men det engelske forskningsfartøyet DISCOVERY krysset der nede hele sesongen.
Dit ned kom mange nordmenn, ikke for å bygge og bo, men for å tjene penger til studier eller hva det måtte være. Underveis opplevde man noe som satte sitt preg på en resten av livet.
Her var det ikke tale om hva man kunne, men hva man måtte gjøre for å overleve. På en måte en sorgløshetens tid, men overlatt til naturkreftenes brutale makt, hvor man måtte fungere eller dø.
Vi var med på oppdagelsen av Dronning Maud Land og Prinsesse Ragnild Land. Vi opplevde Weddelhavets umåtelige isskruende krefter, der hvor den engelske polarforsker Ernest Shackleton ble skrudd ned.
Etter et umenneskelig slit rodde og navigerte han sitt mannskap til Syd Georgia. Den pynten hvor han landet bærer i dag hans navn.
Her nede måtte du fange ditt eget vilt, hvis du hadde lov. Her kunne du sanke dine egne fugleegg hvis du ville ha litt variasjon i den reglementerte skipskosten.
Aldri har vel nordmenn hatt slike muligheter, og aldri har vel noen nasjon ødslet og ødelagt sine ressurser som vi gjorde den gang da hvalfangsten sto på sitt høyeste. Alle trodde at dette skulle vare evig, – akkurat som oljen i dag.
På S-G som andre steder i verden satte mossefolk sine spor. På Strømnes hadde ingeniør Hallvard Næss fra Moss Mekaniske Verksted bygget opp igjen en hvalstasjon som var tatt av et snøskred og kastet den langt opp på den andre siden av dalen. Kjemiker på stasjonen var ingeniør Leif Mürer, som siden kom til Idun Sprit- og Gjærfabrikk i Moss. Disse og flere traff jeg også senere her i Moss, men skipslegen Ragnvald Heyerdal fra Nes på Jeløya dro hjem føre oss andre. Som 31 åring døde han i en poliomyelittepidemi.
Nå ligger Øya der forlatt, nesten uten virksomhet der hvor så mange håp ble»født»og så mange drømmer ble drømt.
Forlatt, men også fortapt.
Fra samme magasinet MOSS»gjennfortelles»hva Frithjof Evensen har å berette fra Sydishavet.
Dverg spermasetthval
Hvalskytter Kåre Martinsen, Fredrikstad – Gamlebyen, hadde aldri hørt om denne vesle hvalen – han fant den på Wikipedia.
Men, ved etter tanke med hva han har sett av hval på de store hav minnes han å ha opplevd denne lille spermen – som Kåre trodde var en unge.
Den var helt alene, ingen flokk var så se rundt den. Merkelig.
I dataverden fikk Kåre Martinsen, mange sesonger som skytter, svar på hva han en gang hadde sett. Gå inn på Google. Dwarf sperm wahle.
Dverg spermen er ca. 2.7 meter lang og kommer opp i en vekt på 250 kg.
Den er mindre enn de større delfiner.
Arten beveger seg langsomt, blåsten er svak. Merker den noen i nærheten – som båt ligger den helt urørlig, følgelig kan den kun observeres i svært rolig sjø.
En annen art; Pygmy Sperm Whale er nesten umulig å få øye på, den har en større ryggfinne, men er mindre av vekst. Felles for dem er at de har noen krumme og skarpe tenner i overkjeven, mellom 14 og 26 tenner i underkjeven. De blir betegnet som»rotte nise»i Nedre Antillene. De lever ensomme og ernærer seg på blekksprut og krabbe.
Utklipp fra Aftenposten 19.02.2011 (NTB-AFP)
Japan stopper hvalfangsten i Antarktis
Japan oppfordrer Australia, New Zealand og Nederland om å gripe inn mot hvalfangstmotstanderne Sea Shepherd.
Japan stanser samtidig hvalfangsten i Antarktis ut sesongen.
Den Japanske utenriksministeren innkalte i går de tre landenes ambassadører for å informere dem om Japans syn.
– Det er ekstremt beklagelig at de ødeleggende aksjonene fra Sea Shepherd ikke ble forhindret, sa utenriksminister Seiji Maehara.
De tre landene tillater at gruppens skip bruker deres havner og flagg.
Antarktis – En eventyrlig seilas
Stein P. Aasheim og Arna Nævra
Utgitt i 2007 – NRK Aktivum AS
Denne boka kom jeg over i våres – ca 220 sider med fine historier fra Syd Georgia – Ernest Shackleton (1874 – 1922). Flotte store bilder fra Sydisen.
Jeg vil gjengi noen fakta opplysninger som er»innrammet»i boka ved forskjellige avsnitt:
Falklandsøyene ligger 15 000 km fra London og 800 km fra Argentina. Britene fører eierskapet tilbake til øyas oppdager, John Davis i 1592. Mens argentinerne hevder at det var spanjolen Amerigo Vespucci som oppdaget øyene i 1502, og at de derfra etter hvert kom på argentinske hender på første halvdel av 1800-tallet.
Britene okkuperte øyene i 1833 og har vært der siden – til protest fra Argentina.
I 1982 invaderte Argentina Falkland, da var Margareth Thatcher statsminister i Storbritannia. Krigen varte i 72 dager; 649 falne argentinske soldater – 255 britiske og tre sivile falt i denne krigshandlingen.
Ett av bildene viser et styrtet helikopter: (Bilde tekst) 2. april 1982 angrep Argentina Falkland, som britene hadde kontrollert siden 1833, – med 8 000 soldater. Britene svarte med 100 skip og 27 000 mann. Argentina kapitulerte etter 72 dager.
De gamle seilerne mente at sjøfolk som omkom på havet ble reinkarnert i albatrossen.
Det er ikke uvanlig at fuglen kan bli 50 år gammel. Den kan tilbakelegge
15 000 km i løpet av en måned. Den er helt avhengi av vind for å fly, i vindstille må den bare sette seg på havet å vente.
Æres den som æres bør. Kaptein James Cook var raus sånn. Den første som fikk sitt navn knyttet til et landemerke i Antarktis var en drukkenbolt av en matros; 20 år gamle Thomas Wills. Det var han som ropte»land i sikte»14. januar 1775, og siden har det stått Willis Islands på kartet der hvor europeerne hadde sitt første møte med Syd Georgia.
Kapitelet: Det norske hvalfangsteventyrer (fra ANTARTKTIS boka)
Fra fakta «innrammingene» i boka:
Hvalfangerne var her for å arbeide og tjene penger. Deler av lønnen var akkord-basert. Opptil 10 000 mann var i sving i Sørishavet hver eneste sesong etter at den pelagiske hvalfangsten begynte, med fabrikkskip hvor både fangst og produksjon foregikk langt til havs.
Det samlede antall gjennom alle år er det ingen som vet. Syd Georgia er en del av Norges kulturarv.
Fotografi av PETRELL: den ble bygget hvalbåt i Oslo 1928, men ble brukt til selfangst de siste årene den fløt. I mange år lå båten som et vrak ved kai i Grytviken, inntil den ble trukket inn på land som et minne om en tid som aldri vil komme igjen.
Ishavsskipper C A Larsen fra Østre Halsen I Vestfold gjør sin entré med sitt berømmelige sitat: «Vi får flytte vors gutter, et stykke – fra Nordpolen og til Sydpolen så om «ntrent»
I 1892, 32 år gammel, seilte han til Antarktis for å kartlegge mulighetene for hvalfangst.
Ekspedisjonen var finansiert av skipsreder Chriten Christensen, Sandefjord-mannen som skulle bli en sentral aktør i Sørishavet. Larsen førte JASON, som fire år tidligere hadde frakter Fridtjof Nansen til Grønnland da han foretok sin berømte kryssing av innlandsisen og plutselig gjorde Norge til en polarnasjon.
Fotografi av kongepingvin i St. Andrews Bay – 150 000 pingvinpar.
Foreldrene finner til bake til ungene ved å gå etter lyden.
Ernest Shackleton (1874 – 1922) er mest kjent for Enduranse- ekspedisjonen fra 5.november 1914 til 20. mai 1916 og den dramatiske båtturen fra Elephant Island til Sør Georgia med påfølgende kryssing av øya.
Mindre kjent ar at han i 1909 bare var en «hårsbredd» fra å snappe sydpolpunktet foran både Scott og Amundsen.
Han måtte snu da det gjensto bare noen få dagsmarsjer.
Ingen kan reise gjennom farvannet utenfor Den Antarktiske halvøy uten å forholde seg til Shackletons ukuelige vilje til å overleve.