Desember 2011 – 18. årgang
God Jul
God jul til våre medlemmer og annonsører!
Hilsen styret i Østfold Hvalfangerklubb.
Styret i ØHK 2011
I 2011 var vi faktisk 212 medlemmer.
Oppfordring: Betal kontingenten for 2012 så raskt som mulig, det letter arbeidet for kasserer og redaksjonen, og KASKELOTTEN kommer til deg i riktig tid på nyåret.
God Jul – det er hva vi hilser hverandre med –
Fra notatene til: Erik Leister, maskingutt 61/62.
I Sydishavet, på hvalbåtene og hvalkokeriene ble det ikke sagt God Jul før på selveste julaften.
Da håpet vi i ordets rette forstand på en god jul; for i reglementet heter det at julefeiring innbefattet middagen skulle vare kun fire timer.
Så sant det var hval i sikte eller hval som skulle opparbeides på kokeriet.
Tenk dere fire timer fri på et halvår!
Forberedelsen til julefeiringen startet allerede først i oktober for hver enkelt av hvalfangerne, det skulle blant annet pakkes ned i kofferten ei pen mørk bukse, hvitskjorte og slips, en pen genser eller jakke.
Julepresangene fra familien var pakket omhyggelig inn i julepapir og med merkelapper.
Alt dette lå nederst i kofferten.
Selv gikk jeg om bord 17. oktober 1961; på flytende kokeri THORSHAVET, det var ett av de tre hvalkokeriene til Thor Dahl.
Det var nok kjøle- og frysekapasitet om bord i koka; men å mette 400mann, pluss alle mannskapene til de 9 hvalbåtene i perioden oktober til mai, nei.
Vi måtte ha tankbåt med forsyninger
FORBEREDELSER TIL JUL!
Uka før jul ble det vasket og pusset i messa (der hvor mannskapet spiste).
Det var hektiske dager – alt skulle skinne om bord!
I maskinrommet ble det også vasket vekk oljeflekker på dører og skilleskott hvor maskinfolka hadde tatt seg fore med svarte olje-fingre, og da særlig i dårlig vær, – til dette ble det brukt sterkt sodavann så gummihansker var påkrevet.
Det ble også malt hist og her.
Kobber og messing ble pusset med Blue Star og hvite filler, dette ble jeg, som maskingutt ferdig med lillejulaften.
Samme kvelden, lørdag 23. desember – etter kveldsmaten ble lugaren som Rolf og jeg delte vasket skikkelig, – alle i maskinkorridoren vasket lugarenesine denne kvelden, og pyntet opp med det de hadde tatt med hjemmefra i oktober.
Etter to timer la Rolf juleduken på bordet og pyntet opp med et par andre juleaktige småting; han hadde flere sesonger og viste hvordan en skulle té seg til jul – med en eim av grønsåpe ble det hele riktig hjemmelig!
Fra mine notater: Den 24. tørnet ut som vanlig til 100% oppdrag ved fyrdørken (jeg fikk overtid hver søndag for å spe på hyra) hvor jeg tok min tørn og renset vannfilter. Mens jeg arbeidet ble det vasket noe undertøy, et håndkle, pluss det store badehåndkleet i arbeidstiden så klart, hang det opp på kjeletoppen.
THORLYN KOM MED FORSYNINGER – 9. desember kom et forsyningsskip (tankbåt) ned med drivstoff til hvalbåtene og kokeriet, post til mannskapet og en del proviant – noe av JULEMATEN.
I pølsemakeriet ble det voldsom aktivitet, for ikke å snakke om i bakeriet, her hadde det allerede pågått i flere dager; tenk på alle syv slaga med småkaker som skal være ferdig til ca 700 mann på julaften – et antall på 23.800 kaker.
På julaften skal det være ferdig et stort antall bløtekaker og napoleonskaker, om ikke det er nok med det så skal det dageligbrød bakes i et antall på 320.
JULAFTEN falt på en søndag, det var null fangst – og dermed rolig på koka.
På kokeriet er det 12-timers skift, så nattskiftet spiser klokken 2400 – dag skiftet spiser klokken 1200
Da er det fullt i alle arbeidermessene ved hvert måltid.
Noe annerledes er det for dekksfolka og maskinfolka.
MASKINFOLKA:
møtte opp i messa som var pyntet med girlandere og et kunstige juletrær på ei hylle på skottet, på bordet var det i dag hvit papirduk og juleløper og stearinlys.
Sammen med pletten og skaffetøyet var det også et lite drammeglass!
Klokken 1830 var det klart for middag, og vær-så-god, jeg skal si det var mange velkledde mannfolk å se. Det ble servert suppe, koteletter, middagspølse og surkål, poteter og saus, øl og dram samt sydfrukter til dessert.
Det ble spist både lenge og vel; men noen av fyrbøterne og maskinfolka måtte forte seg ned i «kjelleren» igjen.
Bestyrer Ramberg gikk rundt og ønsket samtlige GOD JUL.
– Og GOD JUL ble sendt over radioen til hvalbåtene.
Det ble sunget julesanger som tonet ut fra høyttaleren via en grammofonplate.
Etter middagen hadde jeg masse tid for meg selv, så jeg var innom hos flere av gutta og Ønsket God Jul og fikk meg en aldri så liten juledram.
Jeg var jo maskingutten om bord!
Var også oppom salongen hvor det var pyntet og stemningen var skikkelig på topp!
Da jeg hadde avtale med min lugarkamerat som kom i fra fyrbøtervakta kl. 2000 (åtte), om at vi da skulle åpne presangene våre, måtte jeg være på plass i lugar 173 hvor vi da satt og åpnet presangene og leste brevene med julehilsen som lå i pakkene fra giverne, der hjemme, for mitt vedkommende var det mine foreldre, besteforeldre og ei tante og noen venner.
Klokken 2100 var det kaffe, dram og småkaker – samt napoleonskaker i maskinmessa.
Maskinfolka fikk spise middag noenlunde samla, – de som gikk på vakt fikk kaker og kaffe 2030.
Det samme opplegget var for dekksfolka. Altså de som har med båtens drift å gjøre.
Som dere kanskje har funnet ut så måtte det være to bordsetninger for arbeiderne – de som parter opp hvalen på dekket og kokeriarbeiderne som har sine oppgaver i «fabrikken» under dekket som koker ut olja: Det er de som utgjør brorparten av bemanningen om bord.
DET VAR MANGE KATEGORIER ARBEIDSGJENGER PÅ ET STORT HVALKOKERI.
TENK DERE DEN GANG DET IKKE VAR FRYSEROM om bord, da hadde de med smågriser som ble foret opp.
Disse var plassert i store binger forut under dekk på hvalkokeriet, det var egen grise-passer som hadde sin arbeidsplass her helt til siste gris var slaktet en gang utpå våren.
På den måten var det at matforsyningen til en ekspedisjon kunne holde seg fersk.
Det sies at enkelte av kara om bord tok med matrester, – noen brødskiver og hva det kunne bli igjen etter et måltid i messa og foret SIN gris, de fikk en gjensideig måte å kominisere på ble det sagt!
På Syd Georgia ordnet de seg med reinsdyrstek til jul, i 1924 ble det fraktet en del reinsdyr fra Valdres og Hardangervidda ned til Syd Georgia, dette med tanke for å kunne spise noe fersk kjøtt.
Her var det også et stort grisehus med kontinuitet i bingen.
Så, – som dere skjønner har mannen i isødet rigget seg til med juletradisjoner og mat gjennom alle år.
Nå skal vi bare bo – og det i blokker
Erverdige FMV i Sandefjord – Framneæs mek. Verksted blir som mange andre skipverft, – et sted å bo!
Thor Dahl tar i bruk 3D for å vise fremtidige boligkjøpere hvordan leiligheten vil ta seg ut og hva en vil kunne se gjennom vinduene.
I sommer åpnet AS Thor Dahl informasjonssenteret for Framnæs Bolig på brygga i Sandefjord.
Foreløpig er 25 prosent av det nye boligprosjektet solgt.
Ta en tur innom neste gang du er i Sandefjord
Sakset fra Sandfjord Blad 31.08.2011
Fl/k KOSMOS III 1953/ 54
Fl/k KOSMOS IV 1953/ 54
Fl/k PELAGOS
Fl/k NORHVAL
Fl/k THORSHØVDI
Fl/k THORSHAVET
Fl/k THORSHAMMER
Fl/k SUDERØY
Det blir flere tabeller og resultater fra SIR JAMES CLARK ROSS, SOUTHERN HARVESTER, BALLAENA og ABRAHAM LARSEN.
Redaksjonen har fått mye fint av Jan H Eriksen i Sarpsborg, mange takk – ser fram til å få det på trykk – på nyåret.
Hentet fra DAG BAKKA jr. HVALFANGSTEN tar slutt
SUDERØY:
- 7562 brt. 11000 tdw. 457.0/57.7/33.1 ft. T3 711 nhk
- Levert mars 1913 fra Sir W G Armstrong, Whitworth & Co, Newcastle som malmskip KIM til P Johannessen, Tønsberg.
- Solgt 1917 til Haugesund som BALTO, kjøpt av Knut Knutsen OAS, Haugesund januar 1925 og omdøpt til SUDERØY.
- Bygget om til kokeri ved Kaldnes sommeren/ høsten 1929. Senere mer fullstendig ombygd.
- I fangst alle sesonger etter krigen fra 1945 til 1959.
- Solgt september 1959 til Norges Hvalfangstforbund og derfra til Anders Jahre i 1961, omdøpt JALINGA.
- Opplagt i Gonvik fra høsten 1959 til mai 1964, da ble skipet solgt til opphugging i Hamburg
Det var også andre enn bare Vestfold – byene…
Fra 1883 til 1959 ble det rustet ut hvalbåter fra Haugesund – rundt forbi Smedasundet.
Sildefisket i Haugesund løftet byen fram til bystatus i 1866. I 1879 rustet Mons Larsen Kro sin sildeflåte og dro til Island, han gjorde det så godt at han ville prøve seg med hvalfangst og fikk med seg Svend Foyn.
De dro av gårde i 1883 til Island, og det ble etablert en stasjon sammen med Thomas og Peder Almli i Alptafjord.
Foyn solgte seg snart ut av foretaket, Almli-brødrene fortsatte under dansk flagg, men hadde base hjemme i Haugesund.
Senere ble det etablert to nye stasjoner på Island, Talkna og Hekla – de ble slått sammen i 1912, men ga opp fangsten, høsten 1915 som de siste.
Under Dansk Hvalfangst & Fiskeri ble driften overført til Færøyene, hvor den fortsatte til 1930.
Haugesunderne dro også sørover. I 1911 tok Haugesund Hvalfangerselskap med Erich Lindøe som leder oppfangsten fra Bahiados Tigres i Angola med kokeriet AUGVALD og fire hvalbåter.
Hakon Marcus Wrangell ble byens store hvalfangstreder, ved siden av fiskeri, skipsfart og politikk. Han var med Hekla & Talkna og stiftet i 1912.
Hvalfangerselskapet Harald Haarfagre for fangst fra Plettenberg i Sør-Afrika. Selv om dette mislyktes, mistet han ikke interessen.
I mai 1924 gjorde Wrangell sitt «come back» ved å kjøpe aksjemajoriteten i Larviks Hvalfangerselskap. Dette var stiftet for fangst fra Spania med kokeriet REY ALFONSO og fire hvalbåter. Da driften ble avviklet i 1927, søkte Wrangell sammen med Tønsberg Hval og stiftet Anglo-Norse Co. Ltd.,
som fikk to ekspedisjoner under britisk flagg.
Wrangell solgte sine interesser i 1936 til Antarctic i Tønsberg. Wrangell gikk sterkt inn i flere av de pelagiske selskapene; han var styremedlem Antarctic, Pelagos, Kosmos og Kosmos I I.
Om Wrangell satset sine interesser i utenbys selskaper fra 1927, fikk Haugesund likevel sin egen pelagiske ekspedisjon.
Det var SUDERØY-EKSPEDISJONEN som dro sørover høsten 1929.
Knut Knutsen er mannen bak Suderøy, han var med å gjenåpne stasjonen Mossamedes i Angola 1929.
Etter fire sesonger ble den avviklet, hvalbåtene ble sendt til Antarktis sammen med kokeriet SUDERØY. Tross sin posisjon som det minste norske kokeriet, holdt SUDERØY byens hvalfangsttradisjon levende i mange år.
De siste tre støt i fløyta
9. september 1959 ga SUDERØY sine siste toner fra seg, de hørtes over hele Haugesund. I 30 år hadde kokeriet vært en del av byens hverdag.
En hvalfangstepoke på 76 år var over for byen og distriktet. Skipsreder Knut Knutsen som eide en av de minste hvalfangstekspedisjoner som ble utrustet uten for Vestfold må nok sies å ha vært i en særstilling.
Knutsen hadde utviklet sin forretningsvirksomhet fra sildesalting og eksport i 1890-årene til å være landets tredje største rederi i 1939, med hovedvekt på tank- og linjefart.
I 1923 tok Knutsen opp Haugesund`s lange tradisjoner med hvalfangst da han kjøpte en landstasjon i Mossamedes i Angola.
På denne tiden var den pelagiske hvalfangsten inne i en rivende utvikling.
På forsommeren 1929 sendte Knutsen 11.000 tonneren SUDERØY til Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg for å bli bygget om til kokeri.
Det ble bygget for tradisjonell uten bordsflensing.
Tancred Ibsen, barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, var en riktig glad gutt.
Han tilbrakte mye av sin ungdomstid på Finse, fant på mye morsomt for seg selv og gjestene på Finse Hotell.
(Les om det som er skrevet i historien om FINSE 1222 (m. o. h. skrevet av Finn R. Jørstad).
Tancred Ibsen var utdannet som flyver. I 1918 satte han skandinavisk høyderekord for flyvning med passasjer – 5100 meter. Ved den anledning ble denne visen laget: Fem tusen meter er ny rekord og løytnant Ibsen fløy den Henrik Ibsen i dybden gikk, og sønnesønnen i høyden.
Hva har dette med hvalfangst å gjøre – les videre.
Tancred Ibsen var ikke bare flypioner, han var også den første betydingsfulle filmregissøren i Norge. I 1931 hadde han suksess med den første norske lydfilmen Den Store Barnedåpen.
En av hans drømmer var å lage en spillefilm fra hvalfangsten i Antarktis, men det var ikke lett å få tillatelse til å bringe et helt filmteam, skuespillere, fotografer og hjelpemannskap, med på et norsk hvalkokeri.
Her kom Finse til hjelp
Under et opphold på hotellet spilte Tancred Ibsen spilt kort med skipreder Anders Jahre. I kampens hete inngikk de et veddemål. Dersom Ibsen vant skulle han og hans filmteam få bli med på tokt med en av Jahres ekspedisjoner, Ibsen vant.
Resultatet ble to kortfilmer og spillefilmen «Hvalfangst» som hadde premiere i januar 1940.
Det har alltid vanket gjester av en vis «kaliber» på Finse Hotell, så også, – redaktøren av KASKELOTTEN – som syklet Rallarvegen i sommer.
Rett utenfor inngangen til Finse 1222 Hotellet står en bauta som finsefarere flest har stusset over. Inskripsjonen lyder: » Reist af Nordmænd 1914 til ære for arktisk forskerånd og heltemod».
På motsatt side bærer bautaen navnet til den britiske polarforskeren Captain T. R. F. Scott og hans fire ledsagere.
Alle omkom, utslitt og utsultede, 12. januar 1914 på sin retur fra Sydpolen, etter at de hadde nådd frem til det teltet Roald Amundsen hadde reist og som ga dem vissheten at de ikke var de første på polpunktet.
Inne i hotellet henger det et stort fotografi av de seks polfarerne.
Det ble tatt da de trente og testet sitt utstyr for sydpolferden – de dro fra England i juni 1910.
Men – ? –
Det er ting som tyder på at Scott aldri var på Finse. Fridtjof Nansen foreslo at han burde reise til Finse for å prøve seg på isbreer og i det hele føle hvordan vær og vind kunne merkes, men å ta i mot råd i fra andre ville ikke Scott. Han dro til Fefor i Gudbrandsdalen, det var der Trygve Gran møtte Scott. Gran var jo bergenser og en flittig Finsegjest. Men noe som tydet på Scotts nærvær på Finse er for han ukjent.
– Så Scott på Finse er høyst sannsynlig en myte.
I mai 1914 kom Sir Ernest Shackleton til stedet på Bergensbanen som ligger 1222 m o h, for å prøve sine motorsleder.
Han hadde med seg seks mann som var plukket ut for sydpolekspedisjonen, de skulle sammen teste sydpolutrustningen – samt «smake» litt på polarlivet. Den engelske sydpolforskeren fant Jøkulen og dens omgivelser ypperlige, de traff på forskjellig vær. De la ut depoter og reiste et par telt. Bagasjen ble trukket på sleder, de brukte ikke ski – så det ble svært tungt i den løse snøen.
Det ser nå ut til at Shackleton hadde fått større tro på ski som framkomstmiddel.
De overnattet i sine telt, – og i det hele prøvde de seg fram og fikk testet utstyret grundig på Finsevannet og opp mot Kongsnut.
Han ville ikke ha med kjent folk, han ville prøve sine ferdigheter med kart og kompass.
Journalist i Bergens Tidene Edv, Welle-Strand beskrev Shackleton som en «brilliant skiløber», men det ble med skigåing kun på Finse.
Til tross for at Scott var alt annet en heldig med sine motorsleder, valgte Shackleton også slike, men med en annen konstruksjon.
Han benyttet luftpropell – «som et aeroplan», dette var sikkert første gang flymotorer ble testet på Finse.
Temperaturen var 4 – 5 pluss, motorene virket «opplagte» – farta var dårlig ( dårlig gli ).
Der de skal benyttes er det veldig kaldt, minus 30 – i hvert fall, vil de da fungere?
Shackleton kunne ønsket seg 20 grader kaldere måtte han innrømme.
ENDURANCE forlot London 1. august 1914. Resten av historien kjenner vi alle.
Selv om han fikk lite anvendelse av treningen på Finse, burde Shackleton fortjene en bauta, han med.
Vi vet med sikkerhet at Sir Ernest Shackleton var på Finse 1222.
Stoffet er hentet fra boka «Historien om Finse» av Finn R Jørstad