Februar 2012 – 19. årgang
Årsmøte i ØHK
Årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb blir avholdt onsdag 28. mars klokken 1800 i Lille Frederik i Gamlebyen Fredrikstad.
Forslag / ideer må være Kåre i hende 15. mars.
Kaffe og wienerbrød serveres. VELKOMMEN!
Ingen vårfest
Det blir ingen vårfest på Manstad Vel. Vi får heller komme sterkere igjen til høsten.
Fangstbegrensninger også i mellomkrigstiden
Av Christian Mohn – Utrag fra Tønsberg Blad 16.januar 1946
Det siste norske kokeri som fanget hval i Antarktis, 1967-68, var KOSMOS IV ( ex WALTER RAU ). Sterk beskatning av bestanden og lite lønnsomhet var årsaken. Men beskatningen av hvalbestanden ble allerede i begynnelsen av 1930-årene tatt opp som et problem og kvoteregulering vurdert.
Hvalfangsten ble fra begynnelsen av drevet fra faste landstasjoner. Da var man avhengig av konsesjonsbestemmelsene for å kunne drive fangst. Den pelagiske fangsten gjorde med ett slag hvalfangstselskapene uavhengig av disse bestemmelsene. Oppfinnelsen av opphalingsslippen, først bygget på «Lancing» i 1925, medførte også til at en rivende utvikling begynte. Den følgende overproduksjon inntraff samtidig med den økonomiske verdenskrise mot slutten av 1920-årene. I sesongen 1931-32 ble hele den norske og delvis den utenlandske hvalfangstflåte lagt opp.
Hvalfangstselskapene, samtlige norske og flere av de utenlandske, gikk inn for å få i stand en begrensning av fangsten. Dette arbeidet ble tatt opp av Hvalfangstforeningen i Norge, som representerte både norske og utenlandske selskaper. Det resulterte i en første produksjonsavtale gjeldende for 1932-33. Avtalen ble forlenget for sesongen 1933-34. Hvalkvotene og produksjonen ble bestemt pr. blåhvalenhet som var satt til 110 fat.
Enigheten om fangstkvoter brøt mer eller mindre sammen etter hvert. Behovet for fett var stort i verden, og her var det store penger å tjene. Under den annen verdenskrig stanset nesten all hvalfangst. De fleste av kokeriene forliste, og de freden kom var det bare i underkant av 10 brukbare igjen.
Virksomheten ble bygd opp igjen etter krigen. Gjennom en avtale underskrevet i Washington i desember 1946 klarte man delvis å kvoteregulere fangsten. Man var klar over at hvalbestanden var i sterk tilbakegang, men noen regulering som fungerte effektivt klarte man aldri så lenge hvalfangsten pågikk å bli enig om. Det ble foran hver sesong en hard kamp om størst mulig kvote. Spesielt ille var det i 1959-61 da Sovjetunionen satte inn tre av verdens største kokerier med et tyvetalls store hvalbåter til hvert kokeri.
Vi vet hvordan det gikk. Menneskets grådighet og manglende forståelse for at man ikke kan høste ubegrenset av naturen enten det er til havs eller på land er skremmende. Den hensynsløse fangsten på hvalen førte til at havene nesten ble fanget tomt for hval.
Førstereisgutt og maskingutt
Av Erik Leister
…. det er hva jeg var onsdag 17. oktober 1961 ved ti tiden, for da sto jeg på dekket til Fl/k. THORSHAVET
Dagene fram mot den 17. var mange og tildels lange og rare. Drømmen om å kunne få reise ut skulle gå i oppfyllelse om noen dager.
Det å kunne bli maskinist til sjøs var jo en prosses som dermed var i gang. Mange av ”ingrediensene” til det voksne liv var innen rekkevidde.
Det faste, daglige med syvårs folkeskole, praktisklinje på framhaldsskolen og tre år på realskolen alt dette var jeg ferdig med.
Nå var det fartstid, og maskinistskole (i Fredrikstad) høsten 1962, mer fartstid og skolegang og så stige i gradene.
Og så en vakker dag ….., men først var det å seile som maskingutt i seks måneder.
Valget ble hvalfangst, da jeg kjente en av maskinistene ombord.
Så da var det å få pakket koffert og en bag og bli borte til ut i mai måned.
Hilse adjø og på gjensyn til neste år med familie og venner, dette var dog en rar start på det voksne liv.
Den 17. oktober var min mor og en tante mitt følge til Thorøya i Sandefjord, de ble med ombord og fikk installert meg i lugaren.
Dimensjonene på et hvalkokeri gjorde inntrykk på oss alle tre.
En merkelig kvalm lukt rev i nesa.
Selv om jeg kjente THORSHAVET fra DENOFA i Fredrikstad og andre besøk i Sandefjord var det noe annet og nesten fremmed i dag.
Vi ble ledsaget rundt av en fyrbøter, han het Ludwigsen og var vannpasser på fyrdørken,måtte vi vite. Han tok oss med høyt og lavt, og kunne dermed presentere kokas eneste maskingutt til svært mange.
Gamlekara, de med mange sesonger hadde allere inntatt lugarene sine, den de hadde hatt fra tidligere år.
Omvisningen satte kvaler i min mor, men min sjøvante tante som hadde krysset Atlanteren noen titalsganger kunne berolige henne med sine «marveless» opplevelser på de fantastiske turene over Atlanteren.
Klokken nærmet seg tiden da alle besøkende måtte gå fra borde.
Det ble blåst i fløyta og gitt beskjed i høytalere at de besøkende måtte forlate båten. Innen en halvtimes tid var alle gått over til THORSHØVDI, ”kokene” lå side om side.
Etter hvert som vi mistet kontakten med HØVDI og Thorøya begav vi oss til messa, da det var middagstid. Her ble vi sittende og småprate, vi som var nye nøiet oss med å lytte.
Over høyttaleren i messa ble vi ønsket velkommen om bord, og praktiske opplysninger ble gitt.
Middagen ble servert fra store bakker, et skikkelig måltid med surkål og kjøttkaker smakte fortreffelig. Det samme gjorde viskegrøten med fløte. Vi spiste både vel og lenge.
Stadig var det noen opplysninger som kom over «radioen», en av dem var at det skulle holdes livbåtmanøver på et gitt klokkeslett.
Noen av livbåtene ble rigget i stand og grupper på ti mann med korkvester ble satt på vannet og rodde langs skutesiden ca. 5 min. Det var plass til mange ganger ti mann i hver livbåt, men det var for å se om livbåtene fungerte at noen av dem ble satt på vannet.
Vi ble heist opp og livbåtene ble tekket med sine «tretak» som ble behørig surret. Det var nok alle som hadde møtt opp.
Gamle kara hadde jo vært med på dette ved tidligere turer.
En vellykket prøve som kun noen var med på, «prøvelivbåtene» besto prøven. Neste manøver ville være om et år, i samme farvann.
Denne livbåtmanøveren har jeg tenkt på mange ganger senere. Særlig nede i isen.
Min første arbeidsdag begynte ved to tiden. Jeg fikk hilse på maskinsjefen, maskinister, motormenn og smørere som allerede var nede i maskinrommet.
Alle var litt nysgjerrig på maskingutten, til daglig kalt «maskin».
Dette var bare en del av maskinfolka som gikk vakt, noen sov, andre hadde nettopp gått av. Maskinfolka gikk fire – åtte vakter og det skulle de gjøre hele sesongen.
De hadde ansvaret for to hovedmotorer på til sammen 6500 hk. samt tre strømagregater og andre pumper som dundret og gikk.
Det var ikke så verst her nå, for hovedmotorene gikk kun for «dead slow», så en kunne prate og ta i mot beskjed.
Det tiltok etter vært som vi kom lenger ut i fjorden. Trimming med BB- og SB- motor, fullfart på styrbord, halv fart på babord. Stopp. Fullfart akterover osv osv. Jevn fart på de to hovedmotorene ble det ikke før ved fem-tiden. Det tok sin tid å få justert kompasset, trimmet og justert begge motoren – B & W.
En langsom oppstarting på min første arbeidsplass. Jeg noterte meg noe av det som skulle være rutiner hver morgen og kveld, samt –det å hente 10-kaffen det måtte jeg ikke glemme. Jeg måtte ha med en VIKING MELK – boks (som det ble stukket et hull i) annen hverdag og sørge for at boksen med sukkerbiter ble fylt opp. Den samme oppvartning skulle det også være på fyrdørken. Dette var en verden for seg, tenkte jeg når jeg ble vist inn på fyrdørken. Her var det ikke mange lydene, men så varmt som det var.
Morten Kristoffersen tok skikkelig tak med sin store neve og hilste på meg og ga meg en fin omvisningen her inne. Seks kjeler sto med fronten mot hverandre, så her ville det nok bli enda varmere – og selvsagt ”steam” nok ved full hvalfangst.
Nå fyrte de bare på en kjele med små brennere, – forklarte Morten.
Vanligvis skeiet vi ut klokken 1700 fra maskinrommet. Kveldsmaten ble servert klokken 1800, men i dag gikk jeg og de andre dag-mennene rett til messa og spiste – vi var ikke blitt møkkete.
Vel tilbake i lugaren kunne jeg pakke ut av kofferten, det var jo kommode med to skuffer til hver av oss, Rolf og meg, og et garderobeskap til hver.
Maskinklærne og maskinskoa pluss noe annet arbeidstøy jeg hadde i bagen ble plassert i skapet ute i gangen.
Noen sett med undertøy, fem fritidsskjorter, en hvitskjorte som skal brukes julaften, – i hvert fall. En genser og ei kofte, to fritidslangbukser, en ekstra pen langbukse og ei jakke til julaften. Noen par sokker og stoppesaker deriblant en stoppesopp. Kort bukse og sandaler, vi skal jo passere ekvator, og før det – en tur på land i Las Palmas. Slett ikke mye bagasje for en seks måneders tur, hva skulle en ha brukt for nede i isen da gett.
Reiseradio, skrivepapir, toalettsaker for seks måneder, noe kan en jo få kjøpt i Slappen, senere.
Jo, – tre julepresanger fra familien..
Skapet og to skuffer ble fulle, hvitskjorta og julepresangene ble liggende i kofferten under underkøya til Rolf Krohn-Olsen, fyrbøteren jeg deler lugar med.
Rolf var gift og midt i 20 åra, bosatt i Sandefjord og erfaren hvalfanger, for alle hadde fellesbetegnelsen hvalfanger! Han hadde lært å innrette seg gjennom åra. Da vi ankom på morgenen og låste oss inn på lugaren var den riktig hjemme koselig. Rolf hadde brukt et par dager på å rigge til sammen med sin kone. Speilet var byttet ut til fordel for et speil med hylle, en annen type lampeskjerm var å finne på vår lugar. Slyngplante fra speilet til lampetten hadde vi også, – eføy. Den ble stor innen vi kom hjem i mai, den ble gjødslet med benmel av og til.
På gulvet hadde Rolf byttet ut kokosmatta med en noe mer hjemmelig løper. Rolfs kone hadde også sørget for noe bokser med hjemmebakte kaker som ville holde seg et stykke ned på varmen.
Ved halvåtte tiden satte Rolf fram to kopper og termosflaska han hadde fylt i messa ved kveldsmaten.
Kakene som kona Sofie hadde bakt var supre, dette var virkelig hyggelig.
Vi satt og pratet og fortalte om oss selv, det var en god følelse jeg fikk etter hvert som tilsa at jeg skulle bo sammen med en grei og solid kar.
Min lugarkamerat skal gå tolv-fire vakta på fyrdørken, på turen, ned l isen.
Ved ti-tiden (22) legger Rolf seg og tar en lur, han skal jo ha 12 – 4 vakta.
Her satt jeg plutselig alene, 17. oktober.
Natten mellom 15. og 16. mars 1900 ble Sandefjord rammet av brann
Hele byens sentrum gikk opp i flammer, ilden brøt ut natt til fredag ved halv ett-tiden – brannårsaken ble ikke oppklart.
Et under er det at ingen kom til skade. Brannvesenet ble rost for sin store djervhet. Da brann-natten var over, var forvirringen forbi. De husville hadde i løpet av neste dag fått tak over hodet i byen eller nærmeste omegn. Det ble vist en hjelpsomhet som man sent glemte.
I begynnelsen av april mnd. var en reguleringsplan ferdig, den ble diskutert –
. . . men 30. mai ble den vedtatt – det er slik vi kjenner Sandefjord sentrum i dag (omtrent). Det ble innført murtvang for de sentrale deler av byen.
Midtsommer 1900 kunne de ventende huseiere slippe seg løs – det ble ryddet og bygget.
En må vel si at det var en vis fart i saksbehandlingen den gang av reguleringsaker – nå må vi vente både vinter og vår og . . . . . .
1905 – et lykkeår for Norge og for Sandefjord.
Landet ble fritt – og Sandefjord startet hvalfangsten i Sydishavet
Unionen med Sverige ble brutt. Hvalfangstreder og verfteier Chr. Christensen, startet Syd-havsfangsten med sitt flytende kokeri ADMIRALEN og to små hvalbåter – et uhyre dristig foretagende som skulle få vidtrekkende følger for Sandefjord og landet forøvrig.
Det samme året lå Roald Amundsen med GJØA i Nord-vestpassasjen i nærheten av den magnetiske Nordpol, . . tenk på, ADMIRALEN var på motsatt side, i nærheten av Sydpolen.
Det var tungt for Sandefjord. Skattene økte etter brannen, når det gjaldt skipsfarten – var denne i en brytningsfase: fra seil til damp.
I 1900 hadde Sandefjord en seilskipstonnasje på 40.000 tonn, mens dampskipstonnasjen var på 7.800 tonn.
I 1905 var seilskipstonnasjen på 38.000 tonn. Dampskipstonasjen var økt til 20.000tonn. dette økte i stigende grad.
Selfangstens gyldene tid var over, – på slutten var det 13 store selfangst- skuter fra Sandefjord.
I Tønsberg var det store skatteinganger, fra hvalfangsten på Finnmark kysten som ga en bruttoverdi på 22 millioner kroner fra 1868 – 1904.
Så kom fangstforbudet her når det gjaldt hvalfangst.
Var dette en ulykke for Vestfold? – og Sandefjord, nei, det var bare som en nedtur å regne (red. anm.)
Det var hvalfangstrederen og verkseieren Chr. Christensen som først ble klar over at en omlegging av hvalfangsten nordpå måtte til.
Han hadde drevet hvalfangst på Finnmarkskysten med A/S Håbet fra selskapets landstasjon i Baadsfjord.
Den 10. januar 1903 startet han hvalfangstselskapet A/S Ørnen for fangst nordpå – eventuelt ved innkjøp av flytende kokeri. Det var første gang i norsk hvalfangsthistorie at det ble dannet et slikt hvalfagerselskap med et slikt formål.
Dampskipet TELEGRAF ble leid av P. A .Grøn og utrustet med et meget enkelt og beskjedent kokeriutstyr. Med den ny bygde hvalbåten ØRNEN, 103 br.r.t. med 50 hestekrefters maskin fanget de ved Bjørnøya og Svalbard. Sesongen ble kort – den ga også dårlig fortjeneste, utstyret på ”koka” var for dårlig.
Så, ble det britiske dampskipet GIBRALTAR innkjøpt, det var på 2.400 tonn, det fikk navnet ADMIRALEN og ble ominnredet til flytende kokeri på
Framæs mek. Værksted ( FMV ). Verkstedets sjef – Ole Wegger – viste sin dyktighet med å utruste et flytende kokeri.
Hvalbåten HAUKEN var på 120 br.r.t. med 52 hestekrefter var en nybygget hvalbåt, nå var to av dem.
ADMIRALEN, ØRNEN og HAUKEN fikk en fin sesong ved Svalbard i 1094. Det var flere som fanget rundt Svaldbard, altfor mange – så det ble heller ingen god sesong. August 1905 ble alle fartøy grundig overhalt på FMV – Sandefjord.
21. oktober 1905 dro ”de tre” sydover, til Syd-Shetland. De gikk først til Newcastle for å kulle (bunkre kull) og derfra til Buenos Aires – også videre sydover.
Tross alt: kr. 9.500,- i overskudd.
Sandefjordmannen C. A. Larsen startet den første landstasjonen i Antarktis. Det var riktig nok med argentinsk kapital, men Sandefjord fikk stor glede av dette tiltaket, Grytviken, på Syd Georgia som ble bygget opp av folk fra Sandefjord. Mang en sandefjording har hatt sin arbeidsplass på denne stasjonen.
Argentina de Pesca – som var selskapets navn, kjøpte sitt utstyr fra Sandefjord og fikk bygget sine båter på Framæs mek. Værksted.
Etter C. A. Larsen overtok Fridthjof Jacobsen som fangstbestyrer, han var også fra Sandefjord.
Mens Tønsberg dominerte hvalfangsten på 1800-tallet, overtok Sandefjord ledelsen på 1900-tallet. Tønsberg var dog med, senere ble Larvik også med.
Vi snakket i sin tid om hvalfangerfylket Vestfold.
Den største rekrutteringen kom fra landdistriktene, bøndene dro av gårde i oktober, etter innhøstingen, – og kom hjem til våronna i mai
Hvalfangstens servicenæring ble dessuten et viktig ledd i fylkets industrireising, tenk på alle som var med på å ruste ut ekspedisjonene hver høst.
Robert Lalla leverte sin doktor avhandlig på 240 sider ved Norges Landbrukshøgskole 19. august 2003. Undersøkelsen er tidsmessig begrenset til perioden 1925 – 1940.
Tittelen på boka: Bønder i Antarktis. Kommer du over den i et bokantikvariat, er den verdt å kjøpe.
I årene 1905 – 1914 ble det etablert 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord med en samlet kapital på 18 millioner kroner. Det ble fanget fra Syd Georgia, Syd-Shetland til Syd-Afrika og Syd-Amerika.
Sandefjords formue i 1905: kr. 6.7 millioner, skattegrunnlaget: 12.9 %.
I 1914 var byens formue steget til: kr. 17,3 millioner, men skatten ble satt ned til: 6,3 % . I dag virker det utrolig med skatte-ned-settelse (red.anm)
Fra 1905 – 1914 bygde Framnæs om 30 skip til flytende kokerier.
Det ble utrustet 24 Sandfjordekspedisjoner ved FMV:
- 2 ekspedisjoner: Chr Christensen — 1 eksped.: Søren L Christensen
- 5 eksped. : Lars Christensen — 1 eksped.: Thor Dahl — 5 eksped.:P. Bogen
- 3 eksped.: Johan Bryde — 2 eksped.: T.Dannevik — 2 eksped.: Haldor Virik
- 1 eksped.: Tryggve Rynning — 1 eksped.: Albert Grøn — 1 eksped.: Einar Nor
Cia Argentina de Pescas, landstasjon på SG var en meget god kunde på FMV.
I 1908 ble det forhyrt 550 hvalfangerer fra Sandfjord, – i 1913 var det bortimot 2.000 mann som dro syd over.
Handel og håndverk – samt industrien blomstret
Vera Fettraffineri ble stiftet 1913, herding av hvalolje ga margarin.
DE NO FA i Fredrikstad herdet også hvalolje, det samme gjorde Gimle Fabrikker anlagt av Johan Bryde.
Trygve Torp født 14. desember 1915, han var en av 18 barn.
Hans bestemor Hanna Marie Torp påberopte seg sitt føderåd, og nektet flytte fra den konkurs rammede gården Torp søndre i Onsøy, 1933.
Våren 1935 startet Trygve med å sette opp flettgjerde rundt Elingaardskogen. Lønna var 24 kroner for 60 timers arbeidsuke, hvorav kr. 4,- gikk til skatt. Det syntes han var uakseptabelt, og festet seg i stedet som tjenestegutt hos en hvalfanger på Skjælø. Gjennom ham fikk han, høsten samme år hyre på hvalkokeriet VESTFOLD.
Etter endt sesong på hvalfeltet, våren 1936, kjøpte han farsgården tilbake for 10.000 kroner. Med farens hjelp ble våronna unna gjort med noe nyinnkjørt redskap, og god hjelp fra naboer.
Når høsten kom dro Trygve på hvalfangst igjen. Slik gikk åra, og høsten 1939 ble det mønstring på VESTFOLD ved sesongstart. England hadde da erklært Tyskland krig, men kokeriet dro likevel ut fra Sandefjord noen dager etter krigsutbruddet. Av fare for torpedering gikk de rundt kysten opp til Stadt. Derfra til Curacao i Det Karibiske Hav hvor de tanket olje. Videre til Cape Town i Sør-Afrika hvor hvalbåtene var samlet. Ny bunkring av diverse og så fulgte de koka ned i Sydishavet.
Fangsten foregikk i iskanten og i åpne vann inne i isen. Største hvalen, en blå-hval, på 95 fot. En regner 1 tonn pr. fot. Ellers var det finnhval, knølhval og sperm. Blåhvalen sto i fare for å bli utryddet – og ble senere fredet.
Krigen var i full gang når fangsten var over – så hvalbåtene gikk til Montevideo, der ble de bygget om til minesveipere. Mannskapene ble tatt om bord i koka som satte kurs for New York, – så gikk de om bord i BERGENSFJORD og fraktet hjem. VESTFOLD hadde god tid og gikk for sakte fart opplangs østkysten av Amerika, da de 9. april ble stoppet av et engelsk slagskip uten for Trenton. Etter opplysninger om at tyske fartøy var i farvannet satte VESTEFOLD opp farten inn mot New York igjen. Amerikanske myndigheter fant imidlertid båtens redningsutstyr mangelfullt – det ble ordnet og vi gikk til Halifax. Derfra ble det å gå i konvoi til Liverpool. VESTFOLD hadde 114.000 fat hvalolje om bord ( 1 fat = 170 liter), det representerte store verdier. Konvoien var på 44 båter. Etter to døgn blåste det opp til orkan, båtene kom fra hverandre, VESTFOLD ankom Liverpool alene. Der mønstret de av, 250 mann ble sendt til London. Fem av dem vervet seg til Den norske Skottlandsbrigade, – blant dem var Trygve, det ble fem år i utlendighet…
…Trygve ble under treningsopplegget forfremmet til sersjant, deretter kanonkomandør. Det ble mye skyting som igjen gikk utover hørselen, den ene trommehinna sprakk. I ettertid fikk han 20 % krigsinvalidepensjon for skaden.
… I 1943 var en kompis og Trygve ute med jenter og spiste middag, da var den som spurte: ”Jasså, er du i London du også!? Jo, de fire var jo det: ”Men hvem fanken er du”, spurte Trygve. Det viste seg at det var broderen, Trond.
Det viste seg at det var broren, Trond, som sto der.
Sist de så hverandre var Trond 14 år, nå var han sjefkokk på hotellet, onsingen Hermann Hermansen kalt ”filær´n” var heisfører på samme sted, han var en mester på trekkspill.
Når den norske regjering møttes til statsråd i Trafalger-huset hver 14. dag, var kameratene ansvarlig for oppdekking og underholdning.
Trygve kan fortelle at han spiste middag og pratet med kong Haakon og daværende kronprins Olav noen ganger.
Når de kom inn på Viker og Hankø da hadde de flere kjente. Trygve var da formann i artilleriets velferdskomité.
De tre onsingene – og flere med dem opplevde ”blitzen” på nærthold. . . . .
Krigen var over, men med alle grusomhetene i friskt minne var det vanskelig å delta i noen gledesrus for Trygve…
I 1946 giftet Trygve seg med oslojenta Ragna Synnøve Berg (1921 – 1996) Høsten 1948 dro Trygve ut med kokeriet SIR JAMES CLARK ROSS.
Mangt og meget var Trygve med på, – kona forlangte at gressenketilværelsen måtte ta slutt.
Trygve fant sin arbeidsplass på Fredriksstad mek. Verksted – FMV – fra 1962 til 1967.
Så ble det avls-gris-produksjon på Torp inntil eldste sønn overtak i 1984.
Dette intervjuet ble gjort av Ruth H Berg for Onsøy Historielag, det sto å lese i VARDEN 2001.
Redaksjonen i KASKELOTTEN tatt med det som omhandlet hvalfangst, derfor er flere ”avsnitt” stiplet bort med «…».
Som 17-åring dro han på hvalfangst – og det var i 1935
Lars Henriksen fra Kvelde uten for Larvik vokste han opp med 9 søsken, de måtte hjelpe til på gårdsbruket etter hvert.
Lars startet opp som messegutt på hvalkokeriet N T NIELSON-ALONSO tilhørende Melsom & Melsom i Larvik. Videre fram mot krigsutbruddet var det fangst med POL 7, som lugar/ byssegutt, med skytter Hans Martinsen.
Etter turbulente måneder kom Lars via Rio de Janeiro og Gibraltar til England 17. mai 1940 hvor Frelsesarmeen tok godt vare på et 400-talls unge norske sjøgutter fra Alonso ekspedisjonen.
I Dumfries i Skottland med militærtjeneste og venting på krigsinnsats, ble 12 av mannskapene beordret til Syd Georgia for avløsning av den engelske vaktstyrken der. Det kontinuerlige vaktholdet med en 40 mm kanon montert på Hestesletta ved innløpet til landstasjonen, varte fra juletider 1941 frem til årsskiftet 1943/ 44.
Disse årene var en opplevelse for seg selv; med mannskaper og skyttere – og bestyrer Søren Fagerli. Her ble det vintersport – av alle grener samt vakttjenesten. Det ble også reinsdyrjakt, andejakt, fisketurer – riktig fine naturopplevelser for unge spreke gutter.
Etter jula 1943 ble det avløsning fra vakttjenesten på SG, da kom Lars Henriksen til Montevideo 17. mai 1944.
Det ble tjenester i England fram mot frigjøringen, så ble det vakthold over tyske styrker i Bodø. Via Oscarsborg ( Drøbak) kom Lars til Sandefjord og brakkene i Bugården.
Nå ble det hvalfangst med Anders Jahre: JARAMA og GOS 3 på Fransk Kongo. I 1946/ 47 til fangstfeltet med nybygde NORHVAL og matros på POL 12. Sesongen 1961/ 62 var Lars Henriksen skytter på POL 13, og 1962/ 63 hadde han GLOBE 9. Det var for øvrig siste sesong til Larvik rederiet Melsom & Melsom. Thor Dahl fortsatte derimot ytterligere to sesonger med innleid hvalbåt og skytter Finn Ellefsen, Tønsberg. Ellefsen fikk med seg sitt utvalgte mannskap med Lars Henriksen som skipper.
Det ble 600 hval første sesong og 401 hval neste sesong til Thorshavet- ekspedisjonen.
Inntil oppnådd pensjonsalder i 1967, seilte Lars Henriksen som styrmann på de nybygde supertankerne: THORSHØVDI, THORSHAVET og THORSHOLM
Han ble vaktmann på Thorøya – med mange gjøremål.
I 1994 ble han rammet av slag, han døde 91 år gammel.
Hentet fra SYD GEORGIA TIDENDE NR. 1 – 2009 – Fridthjof Jacobsen