Mai 2012 – 19. årgang
Jeg var bare en tur på feltet, forteller Ole Petter Pettersen.
Han ble født 14.02. 1898 på Møllerodden – Kråkerøy. Han skrev en bok, hefte, om sitt liv og levnet: ”Minner fra Møllerodden og livet på Glomma” Det er utrolig hvordan unger, ungdommer – senere voksne allerede som 16-åringer.
Da var han fyrbøter på en av Glommas ”busser” – ”Trippebåtene” personbefordring fra Sarpsborg til Fredrikstad og Onsøy.
Utrag fra boka: Da jeg sommeren 1914 ble ansatt om bord på D/S TRIPP 6 var jeg 16 år. Kanskje er det litt spenning med alt som heter politi i den alderen, jeg har aldri glemt hvor spent jeg var da vi hadde to konstabler med den siste turen fra byen lørdag og søndag. Det skulle ikke gå lang tid før jeg forsto at det var nødvendig med et slikt sikkerhetstiltak, bare synet av uniformer kunne holde gemyttene i ro. Det skrives så mye i dag om ungdom og alkoholmisbruk, men det var ikke noe bedre i ”gamle dager”.
Selv om vi (Fredrikstad) den gang ikke hadde vinmonopol eller brennevinsamlag så var det likevel nok alkohol å få tak i; det kan nevnes smuglersprit fra Færder (fyr) og Grisebåene og samlaget i Sarpsborg var heller ikke så langt borte.
Båtene var nummerert fra 1 til 6, og første tur fra Vestsiden (Fredrikstad) kl.0500 med avgang hver time til kl. 1700, de to siste turene 1830 og 2000.
Lørdag til Torp og søndag til Sannesund (Sarpsborg) kl. 2200. Det var på disse turene at det var konstabler med.
På Feltet med hvalkokeriet LANDSING fra august til juni 1933. Jeg var ikke noe særlig i humør den morgenen jeg dro til Tønsberg for å gå om bord i hvalkokeriet som jeg skulle være med til S G. Jeg satt ved togvinduet og passet på da vi passerte overgangen ved Fjellberg (veldig lokalt for fredrikstadfolk), også kona Ingrid og datteren Irene vinket til meg. – Jeg skulle jo være borte i ca. 10 mnd. Det gikk jo bra selv om månedene ble lange.
Jeg gikk om bord i en hvalbåt, og det som står for med mest var Nyttårsnatten.
Vi skjøt opp et par, tre raketter, og etterpå satt jeg meg til å skrive brev hjem. Det ble ingen fangst denne dagen, den ble brukt til å hvile. Vi hadde jo mer dagslys enn vi hadde brukt for, det var like lyst natt og dag, i motsetning til hjemme i Norge.
Ellers kjørte vi rundt og så etter hval, lette etterhval og skjøt hval – det var jo det vi var der for.
Ole Petter Pettersen, flyttet fra Møllerodden til Fjellberg og stiftet familie.
Han var aktiv som pensjonist, pusten ble tung – så han sluttet å røyke som 80-åring, bedringen ga full ”gevinst”.
Han døde vel 94 år gammel i 1992.
Fl/k SUDERØY 1954/ 55
Fl/k BALLAENA 1954/ 55
Fl/k ABRAHAM LARSEN 1954/ 55
Fl/k SOUTHERN HARVESTER 1954/ 55
Mange takk til Jan H. Eriksen – Sarpsborg for mange fine fangstresultater: fra 1953/ 54 som fikk plass i KASKELOTTEN nr. 69 og nr. 70. Her i nr. 71 er det tatt med 1954/ 55, det er fint å kunne redegjøre og dokumentere noe av de vi var med på i isødet på den andre siden av kloden.
Er det noen andre av våre medlemmer/ lesere som kan bidra med noe, så bare putt det i en konvolutt og send det til;
KASKELOTTEN, Jorunsvei 19, 1613 FREDRIKSTAD eller e-post til hvalfangerklubben@gmail.com
Den norske handelsflåtes krigsinnsats 1939 – 1945
Birger Dannevigs bok SKIP OG MENN. (Cappelens Forlag 1968)
Boka er på over 333 sider. Det blir tatt med utdrag kun fra det som tar for seg: hvalbåter og kokerier.
Hjelpekrysseren PINGUIN (1939) het tidligere KANDELFELS, ble bygget som lastebåt av AG Weser i 1936, og var eid og drevet av Hansa Line, Bremen.
Vinteren 1939/ 40 ble båten rekvirert av KM (Tysk Kriegsmarime under annen verdenskrig). PINGUIN ble utrustet med våpen fra det foreldede slagskipet SCHLEIEN.
Den 14. januar 1941; hvalflåten var på feltet helt ubeskyttet, da PINGUIN slo til. Hjelpekrysseren hadde vært i Antarktis helt siden 17. desember (1940) og lagt sine planer, hovedsakelig ved å avlytte samtalene skipene (det snakkes om kokerier og hvalbåter, red. anm.).
De allierte regnet ikke med noen krigsfare helt nede i iskanten, – den tyske sjøkrigsledelse var nok orientert.
PINGUIN fikk tatt kokeriene OLE WEGGER (12 202 brt.) Sandefjord, PELAGOS (12 083 brt.) Tønsberg og SOLGLIMT (12 246 brt.) Sandefjord. Dessuten fikk tyskerne hånd om 11 hvalbåter:
POL 8, POL 9, POL 10, STAR 14, STAR 19, STAR 20, STAR 21, STAR 22, STAR 23, STAR 24 samt THORLYN. Det forgikk uten tap av liv.
Etter å ha forberedt hjemsendelsen av det svære byttet gikk PELAGOS og SOLGLIMT med prisebesetninger og nordmennene som fanger fra feltet den 25. januar, ankom de Frankrike ( Bordeaux) 11. og 16. mars.
Priseskipet DUQUESA kom til hjelp og tok om bord 95 hvalfangere, som ble landsatt i Bordeaux 20. mars.
Det ble plassert 4 tyskere blant 10 hvalfanger på hvalbåtene, bortsett fra POL 9 som straks ble tatt som hjelpeskip for tyskerne, under navnet ADJUTANT, for minelegging ved New Zealand
OLE WEGGER var først tenkt lagt opp ved Kerguelen (se KASKELOTTEN nr. 26/ 01), men ble også sendt til Frankrike, – de kom fram i god behold.
PELAGOS og tre av hvalbåtene kom tilbake til Norge etter krigen; de øvrige gikk alle tapt i tysk tjeneste. Et forsøk på å sette OLE WEGGER i stand førte ikke fram. Aksjonen på hvalfeltet medførte et meget følelig tap for de allierte og en tilsvarende gevinst for Tyskland. Kokeriene ville ellers blitt satt i tankfart etter at fangsten var innstilt, mens hvalbåtene var egnet til bevoktnings-tjeneste. Det betydde også meget at den norske krigsinnsats ble unndradd 574 mann.
Takket være rask reaksjon fra kaptein Kjellstrøm på GLOBE 8 ble enda større tap unngått. Han observerte et ukjent handelskip (PINGUIN = tidl. lasteskip) ved kokeriene og ble mistenksom da OLE WEGGER ga de tre siste hvalbåtene ordre om å gå hen til kokeriene med én gang, spesielt da stemmen hadde tysk aksent. Kjellstrøm kalte på THORARINN og forega at han hadde hval og måtte ha hjelp på grunn av en wire i propellen. Etter at THORARINN var satt inn i situasjonen, gikk de to hvalbåtene sammen med POL 9 for å advare THORSHAMMER, som var det siste av de norske kokeriene på feltet.
Den tyskbaserte radiostasjonen om bord i OLE WEGGER fortsatte å kalle på hvalbåtene, men fremgangsmåten hadde fjernet all tvil.
Som følge av skaden på den ene hovedmotoren kunne ikke PINGUIN ta opp forfølgelsen, så hvalbåtene kom vel fram til THORSHAMMER, hvor kaptein Einar Torp også handlet hurtig. Han ga straks beskjed om at radiostasjonen ikke måtte benyttes. (Ved dens taushet ble man på PINGUIN klar over at hvalbåtene var kommet fram).
Dampen til kokeriet ble stengt for å få mest mulig til kjelene, og THORSHAMMER gikk vekk for høyeste fart og holdt seg i pakkis som man regnet med at det tyske skipet ikke ville klare. Så vel kokeriet som hvalbåtene kom deretter vel fram til Syd Georgia.
Thorshammer-ekspedisjonen tok senere opp igjen fangsten, men nå i følge med den britiske hjelpekrysser QUEEN OF BERMUDA. Den 11. april 1941, gikk THORSHAMMER til New Orleans for lossing. Etter en tur på Peru-feltet høsten 1941 ble all fangst innstilt som følge av at Japan kom med i krigen, så nå ble det vanlig tankfart for THORSHAMMER til 1945.
Den tyske hjelpekrysser fortsatte sine tokt – nå i Det indiske hav, der senket det et britisk tankskip; BRITISH EMPEROR. Den Britiske krysseren CORNWALL kom i kamp med PINGUIN og fikk det senket, tross store skader.
Det er en kjensgjerning at mange verdifulle skip og delvis med viktige laster ble oppbrakt av hjelpekrysserne og ført til tyskkontrollerte havner eller straks satt i tjeneste som hjelpeskip. Av de 22 allierte fartøyer som etter erobringen i 1940 – 41 ble benyttet i forsyningstjenesten til raiderne, var 13 norske.
T/S THOR, tysk hjelpekrysser = tidligere SANTA CRUZ , tilhørende Oldenburg-Portugiesischen Dampfschiffs-Reederei.
Det var bygget I 1938, 3862 brt. og hadde en toppfart på 17 knop. THOR gikk ut første gang ut i krigstjeneste juni 1940.
Den 26. september 1940 ble flytende kokeri KOSMOS av Sandefjord (17 901 brt. bygget 1929) som var på reis fra Cape Town til Curacao, lastet med 17 662 tonn hvalolje, stoppet av THOR.
Dette var en av de mest verdifulle priser som noen hjelpekrysser tok, og det var generell ordre at kostbare skip med viktige last så sant mulig skulle bringes i havn. Den tyske sjefe besluttet likevel å senke KOSMOS. Det hadde ikke bunkers nok til å nå Europa, spesielt på grunn av at det begrodd og måtte gå mot NO-passaten. KOSMOS ble derfor sendt til bunns, – etter at proviant og rekvisita – samt annet var tatt over til THOR. De 89 hvalfangerne ble også tatt om bord på THOR, men senerE overført til det tyske RIO GRANDE ( om-døpt til BELGRANO gikk til Frankrike med 368 fanger fra allierte skip, det kom vel fram til Bordeaux den 13. desember 1940.
Flere norske skip tok ikke THOR på sitt første tokt, men da det vendte tilbake i april i 1941, hadde det oppnådd et samlet ”bytte” på 12 skip – 96 602 brt.
De alliertes bedrede overvåkning av havene ble stadig bedre, England fikk slik kontroll over farvannene i Europa at ble meget vanskelig å få overflate skip ut og inn av havn.
Stoffet er hentet fra Birger Dannevigs bok: SKIP OG MENN
Tom Bergh, medlem i Østfold Hvalfangerklubb fra 2011
Jeg nevnte at min far var flere år på Leith Harbour, i den anledning ønsket KASKELOTTEN litt mer informasjon – historier fra hans tid der.
Da må jeg dessverre skuffe dere , for det kunne også jeg ha tenkt meg å vist . Det var vel også derfor jeg meldte meg inn hos dere, og jeg leser KASKELOTTEN flittig for å se om han eventuelt kunne bli nevnt.
Min far, Hans Jacob Bergh, dro til sjøs i 1936 og var stort sett ute helt til han dro på hvalfangst i 1955 .
Han ble født på Kråkerøy i 1915. Og døde i 1976. Jeg var da 20 år, men hadde svært lite tid sammen med han, da han reiste som reisereparatør her hjemme føre han døde.
Men jeg har arvet hans papirer, og der kan jeg lese at han var på:
Leith Harbour: 11. 2. 1955 – 5. 5. 1956
8.8. 1956 – 3.5. 1957 og 22.2. 1958 – 30.4. 1959
Sesongen 1959/ 60 Fl.k SOUTHERN VENTURER (31.10.1959 – 14.5.1960)
Han kom hjem med div hvaltenner (tror jeg det er) som han også hadde laget som pingviner med sløyfe og flosshatt 🙂 Mener han også hadde med hval ører. Noe jeg tror min bror arvet. Han hadde også med seg hoppski hjem fra øya , som jeg faktisk brukte i Smertubakken . Så de må jo ha drevet med litt vintersport der nede!
Jeg sitter også med en fin attest fra:
THE SOUTH GEORGIA COMPANY LIMITED fra den 22 nov. 1955 og som er underskrevet av Weckhorst (verksmester).
Eneste bilde jeg har av ham fra øya er av han og en annen mann , og de står og holder hver sin levende pingvin 🙂
På vegne av min far Hans Jacob Bergh
Tom Bergh
KASKELOTTEN takker for et fint innlegg til vår klubbavis. Er det noen som kan bidra med en prat sammen med Tom Bergh? Eller andre opplysninger?
Jeløy-forfatteren var en sesong i Sydishavet
Hvalfangerne pakket sekken, tok farvel med familien og reiste ut til kokeriene som lå i opplag i Oslofjorden. Reiseklare. Spenningen ventet i Sydishavet. En ny sesong.
Ørnulf Ree var med en sesong på hvalfangst for å skaffe stoff til foredrag med lysbilder og eventuelt avisartikler. Han holdt foredrag på Moss Folkeakademi og begynte slik: – Hvalfangst er barbari. Han beskrev dette med nærmest gru i stemmen, da disse kjempestore dyr ble slept opp på flenseplan og partert. Og om alt blod og halvfordøyd åte som flommet utover.
Men til dette barbari var det rift om å komme med. Mange fra Moss var også med på denne fangst som kunne gi en god fortjeneste. Ingvald Antonsen var en av de store skytterne. Han hadde til navnet ”Oven” , for som mange andre hvalfangere var også han i fra Onsøy-landet. Han flyttet til Moss, senere flyttet han til Vestfold, – han døde 99 år gammel, i 1990.
Min gode venn og fiskekamerat Martin Fredriksen fra Kurefjorden – flyttet senere til Moss. Han skulle avsted på sin 28. sesong. Jeg skulle med snekka kjøre han til Husøyflaket. Det var som sagt 28. sesong og kona sier:
– Dette får være siste gangen det Martin.
– Å, sier han. – Det er ikke noe synd på meg, for i Aruba er det ei som så svart som køl som venter på meg.
– Du får hilse henne fra meg da, Martin, sier kona. Denne dialogen var en dårlig avskjed, men løsnet litt på en trykker stemnning.
Hvalfangerne var ute om vinteren og kom hjem om sommeren, dette var en stor fordel for de som hadde et småbruk, men mange drev også makrellfiske hele sommeren. Om det ikke foregikk hvalfangst innen vestfoldsgrenser lå i hvert fall kokeriene og hvalbåtene der hele sommeren. Kokeriene store og ruvende, oftest alene. Hvalbåtene klyngevis gjerne side om side i bukter og viker.
Rundt kokeriene som skulle ha full utrustning om bord var det hektisk aktivitet. Det kom fullastede båter og prammer langs siden med tauverk, proviant, levende grisunger, smøreolje, harpuner, verktøy og alt som i det hele tatt kan tenkes forbruket til 300 – 400 hvalfangere i løpet av 6 – 7 måneder. Det ble et stort tomrom der kokeriene og hvalbåtene hadde ligget. Og et enda større tomrom etter de som reiste.
Hvalfangere hadde ord på seg for å være romslige: Kona til en hvalfanger hadde telegrafert at hun hadde fått en gutt. Det skulle ikke mye til for å regne ut – at han ikke var faren. Han telegraferte tilbake med disse linjer: – Oppkall ham etter meg og slepp han i flokken. (Red.amk.: vedkom-mende måtte nok ha overvintre på Øya, – denne historien har også en annen ordlyd – men med samme utfall og inn i flokken). Utrolig, men sant.
I noen uker i april/ mai ankom kokerier og hvalbåter med dets mannskap, som alle var forventningsfulle til å komme hjem til sine.
En armada av snekker pyntet med flagg og bjerkeløv sto utover for når kokeriene og båtene stevnet innover. Den som har sett og opplev dette – vil aldri glemme denne mottagelsen! Langs rekka på koka sto det tett i tett med hvalfangere som søkte etter sine i ”snekkestimen”. Forventningene til gjenforeningen med sine kjære var stor: Det var påske, 17. mai, St. Hans og jul på en gang.
Forfatteren Ørnulf Ree avslutter sitt foredrag med disse ordene; et sorgens kapittel at det skulle gå så langt at grådigheten tok overhånd. Det må kalles en lite ærefull glorie i Norges historie.
Referent Frithjof Evensen, Moss Folkeakademi, 1991.
Årsmøtet 28. mars 2012
Formann ønsket vel møtt til årsmøte og forsamlingen mintes de som var gått bort med ett minutt stillhet. Frammøte 22 personer.
Kåre Martinsen ble valgt til dirigent, som referent ble Kolbjørn Karlsen valgt.
Årsberetningen ble referert av sekretæren – og enstemmig godkjent. Regnskapet for 2011 ble lagt fram av kassereren – også enstemmig vedtatt.
Det var ingen innkomne forslag til årsmøtet.
