Kaskelotten nr. 74

Februar 2013 – 20. årgang

Hold av datoen

Dette er langt fram – skriv på kalenderen:

ÅRSMØTE i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB blir avholdt onsdag 3. april klokken 18.00 i  Lille Frederik i Gamlebyen, Fredrikstad 

Send forslag / ideer til Kåre Martinsen, Torvgt 57, 1632  Gamle Fredrikstad

Kaffe og wienerbrød serveres!

VELKOMMEN!


20-årsjubeleumsfest

Påmeldingsfristen er 1. mars 2013 for å melde seg på til 20-årsjubeleumsfesten, har du gjort det? 

Egen invitasjon ble sendt ut i god tid.

Påmelding til Willy Kristiansen: 90 98 53 42

Festen er fredag 15. mars på Manstad Vel kl. 18.00

Håper det er plass til deg også! 

VELKOMMEN til jubileumsmarkering!


Hva har vi opplevd de siste 20 åra:

  • 17. januar 1993 ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB ble stiftet
  • 29. juni 1994 ble første nr. av KAKELOTTEN sendt ut
  • 31. mars 1995, årsmøte på Odd Fellow – torske aften
  • 29. april 1995 Markering i Sandefjord: Guttane kommer hjem fra Isen.
  • Turid og Birger, Kåre og Erna, Bjarne og Martin Olsen, Sissel og Erik Aleksandersen med skøyta Ø 91 O som hentet onsinger i sin tid!
  • 25. mai 1995 åpning av HVALFANGERMUSEET. (59/09)
  • Juni 1995 Engelsviken Brygge – ONSØ åpnet, masse bilder fra SG og isen
  • 29. aug 1996 SOUTHERN ACTOR første gang i Fredrikstad
  • 11. 18. 25. 04. 1997 hadde ØHK flere innslag på lokalradio ØST
  • 24/ 25. mai 1997 S. fjord og Fr. stad hvalfangertreff på Laholmen, Strømstad
  • 14. 15. juni 1997 SOUTHERN ACTOR på Skjærhallen, Hvaler. DENOFA leide også båten
  • 16. 17. juni ACTOR ligger ved Dampskis- brygga og hadde skjærgårdsturer
  • 2. sept 1997 besøk på Bygdøy og Sjøfartsmuseet.
  • 17. april 1998 – årsmøte på Engelsviken Brygge – torskeaften
  • 13. juni 1998 hvalkanonen blir behørig satt utenfor museet (vårt)
  • November 1998 KASKELOTTEN er på internett
  • 30. august 2001 hadde vi også besøk av ACTOR (26/ 2001)
  • Det kan nevnes at det er blitt avholdt vår- og høstfester på Manstad Vel.
  • Styremøter og årsmøter er lagt til Museet, Manstad Vel og Lille Fredrik.
  • 1999 ligger antall medlemmer på 180
  • Oktober 2001 Thorbjørn Ødegaard vil skrive om HVALFANGEREN fra ØSTFOLD. Bjørn Jørgensen bistår med oppgaver (graving i FB avisarkiv)
  • April 2002 Harald Storebaug, laget medlemsregister med info. og bilder, det stoppet helt opp etter noen år, det ligger en perm i museet. Mange takk!
  • April 2002 « ØSTFOLD HVALFANGEREN» – til Ødegaard er til salgs
  • 25. august 2002
  • 2002:Hvalfangerklubben i Sandefjord 15 år,. 876 medlemmer
  • 28. august 2003 10-årsjubilem ble markert med bilder og redskaper i Fredrikstad Rådhus, samtidig som SOUTHERN ACTOR lå ved kaia i sentrum – nær Rådhuset.
  • 12. desember 2003, forsvarte Robert Lalla (medl i ØHK), født i Tyskland 1947, sin doktorgrad om bønder i Antarktis. Bjørn Harald og Erik var tilstede på ÅS (landbruksskole) Universitet.
  • 21-23. nov. 2003 «Jubileum-frimerkeutstilling » Østfold Hvalfangerklubb var tilstede i Kongstenhallen sammen med filatelist Bjørn Myhre ØHK.
  • 20. feb. 2005 11 østfoldinger til Sør-Afrika, for å friske opp gamle minner.
  • August 2006 «lynvisitt» av ACTOR – mange skuffet.
  • 19. jan. 2007 Tur til Cape Town og Saldana Bay. Kåre M reiseleder.
  • Høsten 2007 Tur til Shetland. Kolbjørn K fører an.
  • SOUTHERN ACTOR 23-27. sept. 2009 = sykdom om bord forhindret dette besøket. Kommer neste år i stedet ( 22.10.2010)
  • 25-30. aug. 2009 dro 29 personer Lofoten, fint møte med lokale hvalfangere

Erik Jacobsen, Tønsberg (medl. ØHK) har gitt ut bøker og DVD – som har blitt prisbelønnet. Storslått TV-serie i Vestfold
Som en takk til våre medlemmer som har gått vakter i museet, er det årlig blitt laget en grillfest i haven til Erna og Kåre
Turer til Vestfold med besøk til Tønsberg og Sandefjord, med overfart til Strømstad og hjem har det blitt mange av

På: www.hvalfangerklubben.net finner du artikler som er skrevet i KASKELOTTEN – klubbavisa til ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB

Vi må også sende en takk til hver andre i ØHK for langt og trofast foreningsarbeide – GRATULERER MED ÅRA som vi har vært sammen om!


Med «Rossen» på krigsseilas

Tekst Harald Fevang/ hentet fra HVALPOSTEN

Som 15-åring mønstret Arne Simonsen, fra Kodal i Vestfold på SIR JAMES CLARK ROSS i 1938.

Jeg sto uavbrutt om bord fra 1939 til hjemkomsten 1945, forteller Arne Simonsen og fortsetter:
På vei hjemover etter endt fangst i 1939 og etter 9. april 1940 var vi ikke sikre på radiomeldingene vi mottok, så utenfor Barbados rodde noen av matrosene skipperen i land for å få bekreftet at vi skule gå til nærmeste alliert havn. Som mange andre hvalfangstekspedisjoner endte vi opp i Halifax i Canada. Der ble vi liggende i flere måneder, og mange av mannskapene fant ut at de ville om bord i andre båter eller i marinen – ved juletider var vi bare 45 mann igjen.

Da kom ordren om at vi skulle gå til sjøs og at redningsvesten fra nå av skulle bærer eller ligge ved vår side, og at livbåtene skulle svinges ut klar til låring. Vi skulle i tankfart på New York – Curacao, da fikk vi sannelig erfare krigens gru. De tyske ubåtene lå på lur overalt. En amerikansk 23.000 tonner rett bortenfor oss ble blåst i lufta etter et torpedoangrep, vi kunne bare konstatere at den gikk ned på et øyeblikk uten at vi kunne registrere noen overlevende. Rett før Curacao ble fire båter i konvoien torpedert og vi hørte og så alt som skjedde på kort hold, men kunne ikke hjelpe. Vi gikk mange turer i denne fart, og det skjedde nok ofte når spenningen var verst at jeg sendte mine bønner om hjelp til høyere makter, innrømmer Arne.

På en av de siste turene til New York blir jeg kalt opp til kaptein Oscar Nilsen.
Der får jeg beskjed at min bror Odd som var i den norske brigaden i Scotland bodde på YMCA hotellet i New York og gjerne vil hilse på meg. Ganske nervøs og skjelven blir jeg eskortert til hotellet, hvor jeg treffer igjen min bror i et meget svært beveget møte. Han kan fortelle at at han er vei til Syd Georgia i en militær vaktstyrke.
De skal om bord i KOSMOS II til Curacao og derfra med ERNESTO TORNQUST til Grytviken.

Arne forteller videre – at på neste tur til New York får vi beskjed om at all postforbindelse med Norge er stanset. USA er kommet med i krigen på vår side, så heretter kan vi ikke komme i forbindelse med Norge. Noe senere ligger vi i første rekke med skip som går inn mot Norfolk, Virginia. Da vi nærmer oss minesperringen utenfor havnen slakker vi på farten. Rett etter stryker en torpedo rett foran baugen vår og sprenges i en fjellkolle ved land på vår babord side.

Vi hører flere smell og vi ser at de tre båtene som kommer etter oss blir torpedert og forsvinner i dypet. Senere blir også vår eskortebåt torpedert rett utenfor minesperringen. Vi reddet oss fordi vi akkurat hadde slakket på farta.

Senere blir vi sendt i konvoi tre ganger med olje og krigsmateriell på dekk over til England,- og som et under klarte vi å berge oss denne perioden også, mange rundt oss ble senket. Etter en kort dokking i New York laster vi olje og krigsutstyr og stikker til sjøs igjen. Ingen vet hvor vi skal.
Vi går sydover mot Rio de Janeiro, derfra stikkes kursen ut mot Cape Town. Der bunkrer vi ferskvann og matvare og går videre nordover langs Øst-Afrika og ender vår lange ferd helt oppe i Suez. Her losset vi krigsmaterialet som vesentlig besto av store landgangsferger.

På en fridag drar noen av oss på tur til Kairo for å se pyramidene før «Rossen» går videre for lasting av olje i Abadan. Derfra går turen til Tasmania i Australia bare for å etterfylle vann og forsyninger. – så går vi til San Pedro, California med oljelasten. Det blir et lengere verksted opphold her, slik at vi kan ta noen fridager på skisportsenteret Big Bear Lake oppe i fjellene. Vi treffer mange hyggelige norsk-amerikanere som serverer lefse og lutefisk på amerikansk vis. Noen av oss feirer jul i hyggelige omgivelser i fjelltraktene utenfor Los Angeles.

«Rossen» blir så satt i tankfart mellom San Pedro og Hawaii som er en mindre farefull rute enn det vi tidligere har vært med på. Fra tankhavna tar vi bussen til Waikiki Beach!
Sommeren 1944 blir vi beordret gjennom Panamakanalen til Curacao for å laste olje igjen til New York. Vi ender helt oppe i Halifax, og der begynner et rykte å løpe om at vi skal på hvalfangst igjen! Og slik blir det. Mannskaper blir samlet inn fra nær og fjern, og i oktober drar vi sydover på gammeldags vis til Sydishavet!

Det er mye hval og god fangst. Hvalbåtene må rasjonere på skuddene slik at vi ikke fanger mer enn koka kan ta unna. Ut i sesongen må vi til Syd Georgia for å losse hvalolje. Noen av oss greier å komme oss en tur i land på Strømnes og får oppleve det rike dyrelivet der.
Etter endt sesong går vi tilbake til Øya blant annet for å ta med seks mann som har vært på Øya i åtte sesonger og som nå vil over i annet arbeide. Vi går vestover inn i Stillehavet, bunkrer forsyninger i Valparaiso og går gjennom Panama til Cuba. Der får vi beskjed om at tyskerne har overgitt seg og at det er fred i verden. Gleden er gjennomtrengende hos oss alle!
Fredsdagen får vi servert en halv flaske øl pr. mann til middagen.

Kapteinen har alltid vært en forsiktig mann. Kanskje det er derfor vi har kommet velberget gjennom krigen? Vel tilbake i New York blir det bestemt at vi skal gå direkte til Sandefjord, og da kan det se ut som om flere om bord har planer om å starte butikk når de kommer hjem, for det ble av mange handlet i store mengder. Selv var jeg forsiktig for jeg har respekt for tollerne.
16. juni 1945 klappet vi til kai i Sandefjord. Jeg var blitt 22 år gammel matros og erfaren krigsseiler som nå blir møtt av mor og to søstre.
Drosje er ikke å få tak i, – sammen med lillesøster sykler vi opp til Haukerød.

Tilpasset KASKELOTTEN og gjenfortalt etter Harald Fevang SB.


Avskrift fra HVALPOSTEN

Medlemsbladet til HVALFANGERKLUBBEN i SANDEFJORD

Skrevet av Bjørn Pettersen – forkortet og tilpasset KASKELOTTEN

Det var ikke uvanlig å bygge om et passasjerskip til hvalkokeri i hvalfangstens spede begynnelse, de som kan nevnes er: PELAGOS, SKYTTEREN og HEKTORIA av Tønsberg.
Passasjer/ lasteskipet RAGLAN CASLE (senere hvalkokeriet PYTHIA) ble bygd i England, Glasgow, 1897. Det var på vel 4 000 tonn brutto – lastekapasitet på 6 000tonn gikk på England – Syd Afrika. Det viste seg å være lite sjødyktig, – rullet for det minste. I 1904 tok verkstedet skipet tilbake mot ny kontrakt for selskapet. 1905 ble det solgt til Russland som lagerskip i den russiske-/ japanske krigen. Den ble videre solgt til Danmark. Danskene var heller ikke fornøyde – skipet ble solgt tilbake til verkstedet – i forbindelse med bestilling av nye skip.
I 1910 ble det overtatt av et skotsk linjerederi.

Allerede i 1911 ble skipet lagt ut for salg. Kjøper var A/S Dominion Whaling Co, Ltd., ledet av Tarald Dannevig, Sandefjord. Dannevig var blant de første hvalfangstgründerne i Sandefjord og stiftet også det kjente selskapet A/S Laboremus.

Dannevig kom fra Grimstad, men slo seg ned i Sandefjord i 1904 som skipsmegler. Seilskip var ikke veien å gå. I 1910 tok han initiativet til dannelsen av A/S Laboremus. Selskapet skulle drive hvalfangst med flytendekokeri ROALD AMUNDSEN – en stålbark.
Etter en periode med erfaringer, « pluss og minus» på kysten av Australia og New Zealand, ville han prøve på kysten av Vest-Afrika.
For å komme tilbake til begynnelsen med det ombygde passasjer/ lasteskipet RAGLAN CASLE (PYTHIA); nå fikk skipet (kokeriet) en tankkapasitet på 16 000 tonn ved verksted opphold ved Porsgrunn Mekaniske Verksted.

I 1912 dro hvalkokeriet PYTHIA med tre hvalbåter ned til Gabon-kysten og fanget som eneste ekspedisjon – selskap. De var faktisk den første ekspedisjonen som var så langt mot nord som ekvator. Resultatet ble meget bra! Så bra at neste sesong var fem konkurrerende selskap også i dette farvannet.
Men ekvatorfangsten ga på store utfordringer og uvante problemer. Varmen bød på forferdelige forhold: mat, hygiene, veggdyr osv. – sesongen 1913 ble avbrutt før tiden, men det var såpass at aksjonærene fikk utbytte på 30%.

Utbruddet av første verdenskrig skapte problemer det neste året og PYTHIA ble satt i trampfart etter at kokeutstyret var tatt ut. Men da tyskerne satte inn med uinnskrenket ubåtkrig i 1917 – bestemte Dannevig at skipet skulle gå i opplag i påvente av tryggere tider.

Dannevig hadde etter hvert solgt sine aksjer i Dominion Whaling til meget gode priser. Store deler av aksjene var nå kontrollert av en gruppe ledet av kjøpmann Thor Dahl i Sandefjord. Men de nye aksjonærene var misfornøyd disponentens (Dannevig) utbyttepolitikk og disponeringen av tonnasjen og en ekstraordinær generalforsamling ble satt opp 12. november 1918.
En annen Sandefjord-mann, sakfører Anders Jahre – bare 27 år gammel, dukker nå opp som talsmann for Thor Dahl-Gruppen. Det ble harde diskusjoner om utbyttepolitikk. En rekke aksjonærer hadde kjøpt sine aksjer etter meget høy kurs, og forlangte et høyt utbytte som gjorde investeringer tilsvarende lønnsomt. Dannevig motsatte seg dette, men tapte etter hvert. Han ble av satt som disponent i 1919, Chr Christensen jr., sønn av den velkjente hvalfangstpioneren Chr Christensen, ble valgt til disponent.

Anders Jahre ble ordfører i representantskapet. Skiftet i ledelsen medførte mye avisskriving mellom T. Dannevig og Thor Dahl.
Anders Jahre arbeidet nå som mellom mann for å slå sammen de tre mindre hvalfangstselskapene Dominion Whaling, Odd og South Pacific til et selskap. Dette skjedde i 1920 og det nye selskapet fikk navnet A/S Odd; disponenter var Bryde & Thorsen. Men allerede i 1924 fikk Thor Dahl-gruppen aksjemajoriteten i A/S Odd og overtok selskapet. Selskapet ble etter hvert et av hovedselskapene i A/S Thor Dahl.

PYTHIA ble nå utstyrt med bensag og en del annet moderne utstyr. Men noe stort kokeri ble det aldri. Resultatene ut over tyveårene var ganske varierte, sesongen 1922 kunne selskapet utbetale skikkelig utbytte. Mot slutten av tyveårene gikk utviklingen klart i retning av pelagiske kokerier – med det vi alle kjenner. Thor Dahl-selskapene hadde seks mindre og eldre kokerier som ble skiftet ut med tre nye kokerier, faktis en dobbel effekt. THORSHAMMER ble til-viket på Framnæs 1928, men ble bygd som tankbåt i 1914. THORSHAVET ble levert til Ørnen i 1947.

THORSHØVDI ble levert til Odd i 1948 – ble rigget til DRILLSHIP i 1966.


Uformelle treff – hver 3. onsdag i måneden

  • Møtelokaler i BETANIA, KASENEGATA 52 i Gamlebyen (Fredrikstad)
  • Her blir det servert vafler og kaffe av en tidligere velferdsdame fra sjømannskirken i Los Angeles og hennes medhjelpere, så sjøfolk kjenner hun godt til.
  • Det kan det bli mulig å treffe hvalfangere og andre som hadde sjøen som sin arbeidsplass.
  • Angående parkering så må det skje på parkeringsplasser som er avgiftsbelagte i Gamlebyen..
  • Det bør beregnes 2,5 timer parkering.
  • Det kan bli hyggelig om dette kan bli til et treffsted for hvalfangere pensjonister fra andre yrkesgrupper kan en også treffe her.
  • Det er også «gnister» som tar en tur – koner til andre sjøfarende finner også dette som et møtested

VELKOMMEN lesere av KASKELOTTEN!

Treffet føre jul ble det servet en alle tiders fiskesuppe, Bergensfiskesuppe!
Edit og hjelperne på kjøkkenet byr på overraskelser!


20 år har gått…

…siden noen av oss tok en prat angående en hvalfangerklubb som burde ha tilknytning til Østfold.

Kåre og Erna Martinsen, samt Erik og Sissel Leister var på årsfesten til Hvalfangerklubben i Sandefjord 1992 på Hotell Atlantic i Sandefjord
Føre middagen ble servert; var der kåseri med lysbilder fra SG.

Kjente ansikter «dukket» opp etter hvert, for min del så jeg min lugarkammerat fra THORSHAVET samt en motormann fra sesongen 1961/ 62.

Det ble en virkelig hyggelig kveld – minnene dukket fram!

  • Dette må vi kunne få til i Østfold – Fredrikstad også foreslo jeg for Kåre.
  • Svaret var: Jo, helt enig.

Det kan kanskje stilles et spørsmål om hvorfor vi var i Sandefjord på en årsfest? – Vi var medlemmer i Hvalfangerklubben i Sandefjord.

Tanken ble til handling i løpet av kvelden ang. forsøket på danning av en hvalfangerklubb i Østfold.

Sekretæren i Hvalfangerklubben i Sandefjord syntes dette hørtes fint ut – tross at de kanskje ville miste noen av østfoldingene som var medlemmer i Hvalfangerklubben i Sandefjord

Majorstuen:

  • Oktober 1992 inviterte Kåre Martinsen til et uformelt møte med tidligere hvalfangere i distriktet, det fant sted på Majorstuen i Gamlebyen, Fredrikstad.
  • Lista som ble sendt rundt ble fylt med 66 navn av tidligere hvalfangere (60 damer var også tilstede), det ble servert erter kjøtt og flesk med tilbehør.
  • God stemning – minnene dukket fram.
  • Praten gikk livlig, det var jo flere som kjente hverandre fra tidligere.
  • Det var rart å sitte og se hvordan enkelte plutselig gjenkjente kamerater fra Øya eller isen. Andre hadde tydelig beholdt kameratskapet fra tiden de var på hvalfangst.
  • 50/ 60 talls melodier ble spilt av Jonny Eriksen og Truls Trulsen

Innkalling til stiftelsesmøtet:

Søndag 17. januar 1993 kl. 1900. Det møtte det opp 75 ex-hvalfanger og 20 damer.

ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB ble stiftet.

Det ble valgt et interimtyre – som besto av:

  • Formann Walle Rainals
  • Viseformann Karl Bøe
  • Kasserer Thorleif Karlsen
  • Sekretær Erik Leister
  • Styremedlem Birger Arvesen
  • Varamedllem Kjell Paulsen
  • Varamedllem Bernt Nilsen
  • Varamedllem Thorleif Andersen
  • Varamedllem Erik Eriksen
  • Varamedlem Victor Short

Første styremøte skulle avholdes 2. mars 1993

Det kan nevnes at styre i ØHK har hatt liten utskifting, det samme er det av medlemsmassen for øvrig. Rekrutering av medlemmer er nok ikke så enkelt.

Nyrekrutteringen i ØHK er for tiden; døtre og sønner av hvalfangere og andre som har interesse for historien
De vil kanskje finnes noe å lese om hva som foregikk på feltet i klubbavisen til Østfold Hvalfangerklubb, KASKELOTTEN.
Den så for øvrig dagens lys ett år etter stiftelsesmøtet, nesten håndskrevet, i dag ligger vi inne med egen mail-adresse og hjemmeside: www.hvalfangerklubben.net

Etter noen år med «hard tankevirksomhet» ble kjellerlokaler hos Kåre Martinsen pusset opp og vi fikk et klubblokale som fikk mer og mer preg av et museum, dermed HVALFANGSMUSEET – som nå er et begrep i Gamlebyen i Fredrikstad.

Hvalfanger-pensjonistene er en resurs og en historieformidler som burde lyttes til!

Museet holdes åpent fra mai til september av våre egne medlemmer – som tar en tørn eller to hver seg.
Det kan nevnes at vi har hatt besøk nær sagt fra alle verdens kanter – interessen for hvalfangst-historien virker fengende på de besøkende når vi viser filmer fra Antarktis.

SOUTHERN ACTOR, selveste juvelen som sandefjordingene fant for mange år siden i Spania og fikk fraktet til FMV – Framnes Mekaniske Verksted og restaurert har vi i Østfold hatt gleden av og hatt på besøk flere ganger.

Da har hvalbåten som regel ligget på østsiden (Gamlebyen) og skoleklasser har hatt førstehånds informasjon av våre egne ex-hvalfangere samt de som har vakt i HVALFANGDRMUSEET og viser film.

Hvalbåtens egne mannskaper er også tilstede for å formidle noe av det som foregikk på andre siden av kloden.

Ved 10-årsjubileet valgte vi å ha SOUTHERN ACTOR liggende sentralt i Fredrikstad med kort vei til Rådhuset hvor det var en storstilet utstilling med kåserier og lysbilder – og gjenstander, samt fotografier vi hadde tatt med fra vårt museum i Gamlebyen. Losseprotokoller fra DENOFA hadde vi også til gjenomsyn.

Det er blitt avholdt vår – og høstfester på Manstad i Onsøy, for de som har gått vakter i museet har det blitt avholdt en hagefest som takk for innsatsen i museet.

Det siste nye er:
Hver 3. onsdag i måneden blir laget til mini leseværelse for pensjonister generelt, sjøfolk og hvalfangere.

Det var det som kunne nevnes i korte trekk fra Kåre og redaksjonen.


Reinsdyrene på Syd-Georigia

SYD-GEORGIAs reinsdyr skal fjernes med hjelp av Statens Naturoppsyn (SNO) og reindriftssamer fra Norge og Sverige, de vil telle ti mann!.

I KASKELOTTEN nr. 73 ble det skrevet noe om dette, ellers finnes det noe om reinsdyr beskrevet i nr. 20/2000, side 12 hvor Kolbjørn Karlsen, Moss forteller om reinsdyrjakta fra Grytvika. Tanken med «innvandrer- dyra» fra Hardangervidda og Valdres 1920-åra, var jo at dette skulle være ferskvare for de som overvintret på SG.

Lars Gangås fra Koppang er en av de fire som skal bistå britiske myndigheter i utryddingen av reinsdyra på SG. Han skal ut på sitt livs eventyr.

Det har vist seg at de vel 3.000 (3 500) reinsdyra har forsynt seg godt av Tussa-gresset, som nå er temmelig nedbeitet – Tussa-gress er tilhold for en del hekkende fuglearter, det er på grunn av dette at britiske myndigheter har besluttet å fjerne samtlige reinsdyr på Øya.

I forkant av dette prosjektet har det blitt satt opp gjerder for å studere Tussa-gresset evne til å ta seg opp igjen. På grunn av klimatiske forhold tar det svært lang tid – med det gror til i løpet av en 20-års periode, og dermed får fuglene sine hekkeplasser tilbake.

Det er to reinbestander på Øya, de fordeler seg med henholdsvis ca. 1000 og ca. 2500 dyr.
Reindriftsamene skal samle rein på tradisjonell måte og slakting.

Granås og hans jegerkollegaer skal bistå med regelbundet jakt, ved isbreer og andre vanskelige fjellhyller og i annen ekstrem natur.
De skal fjerne den minste bestanden i år, de resterende dyra skal tas til neste år.
– Dette blir jo et eventyr, sier Lars Granås, – ikke først og fremst på grunn av jobben vi skal gjøre, men opplevelsen med å komme til Syd Georgia med dets mangfold av dyre- og fugleliv.

Lars Granås er til daglig fellingsleder i Sør-Norge.

Kjøttet vil bli sendt til Falklandsøyene og brukt til menneskeføde; som det ble referert til i forrige KASKELOTTEN så skal cruiseskip allerede satt opp en del av menyen; med reinsdyrstek a la SG (red.anm.)

Videre kan Lars Granås som bor ca. 6 mil nord for Rena, ikke ukjent med kulde, vær og vind. De skal bo i telt i to måneder, det er jo sommer der nå, med opp mot 9 varmegrader, de dro nedover 2. juledag; – til London, Ascention Island, Falklandsøyene, så videre med båt i fem døgn til SG.

Utover personlig utsyr, stiller de britiske myndighetene med forsyninger, – muligheter også for en dusj i ny og ne blir det sikkert også!

Dette er hentet fra Østlendingen mandag 24. desember 2012/ Pernille Skaare Lier.
Avkortet og tilpasset KASKELOTTEN


SOUTHERN ACTOR og dens ferd

Sakset fra Utkiksposten nr.6/92// HVALPOSTEN nr. 1/2012
Tilrettelagt for KASKELOTTEN – ELe.

Hvalfangstfylket Vestfold hadde ikke en eneste hvalbåt etter at hvalfangsten var slutt, selv om fantes hvalfangstmuseer, så var det ikke tatt vare på et «levende» museumsfartøy.
1977 kom det for øret at Norsk kulturråd med staten som ansvarlig burde «hostes opp».

1981 ble det nedsatt en arbeidsgruppe i Vestfold som skulle utrede spørsmålet videre. Kulturrådet bevilget kr. 20.000,- til en leteaksjon om et verneobjekt – hvalbåt. Blikket ble rettet mot Island som ennå hadde 4 hvalbåter i drift. Tidligere TIGER, nå «HVALUR 9» , det ble med det.

1985 ble en ny hvalbåtkomité nedsatt med fylkeskulturstyret. Sandfjordbanken støttet opp lete-arbeidet med 100.000,- kroner.
1989 fikk et av komitéens medlemmer rent tilfeldig opplysninger om at det lå 2 hvalbåter i Nord-Spania som skulle hugges opp. Den ene var alt «under øksa» – den andre lå urørt under vann.
Takket være støtte fra A/S Thor Dahl og Bulls Tankrederi A/S på til sammen 1 million kroner kunne man ta opp forhandlinger med eierne. Kjøpesummen ble fastsatt til kr. 700.000,-
1989 – 25. oktober, ankom hvalbåten som slep til Sandefjord!

Historien føre der får bli et kapittel for seg.
Flere hundre personer var møtt på kaia for å oppleve «de gode gamle dager».

Formålet med anskaffelsen er å bevare og vise en fult utrustet hvalbåt som er representativ for moderne norsk pelagisk fangst i Sydishavet i den siste storhetsperioden da hvalfangst ennå var et markant særtrekk for Vestfold-byene…

Ferdig restaurert skal båten oppbevares flytende ved kai i Sandefjord som en del av Hvalfangstmuseet, men den skal også gå for egen maskin til nabobyene og ligge i kortere perioder Det er planer om å benytte den til turer på fjorden for skoleklasser og publikum for øvrig i den grad økonomien tillater det. Restaureringsarbeidet, som har pågått siden båten ankom Sandefjord, henger med andre ord sammen med ønsket om å kunne formidle en viktig del av fylkets nære historie til et bredt publikum. Det å føre SOUTHERN ACTOR tilbake til slik den var i begynnelsen av 1950-årene, håper museet å oppnå følgene:

  1. Å gjenskape et fartøy som er representativt for norske hvalbåter og for norsk pelagisk fangst i etterkrigstiden
  2. Å kunne vise hvordan fangsten foregikk ved hjelp av redskaper og utstyr om bord
  3. Å gi publikum et bilde av de vilkår og forhold den 17 manns store besetningen levde under
  4. Gjennom en pietetsfull restaurering å gjøre båten til en unik kilde i fremtiden

Etter at SOUTHERN ACTOR hadde klappet til kai, startet en ny fase i prosjektet – og et møysommelig «puslespill» og stor tålmodighet av mange frivillige, tidligere hvalfangere, selvsagt.
1993 er en oppsatt plan for ferdigstilling og overlevering til Hvalfangst-museet (i Sandefjord). Det ble godt over 300.000 dugnadstimer – en enestående innsats! Skroget ble sandblåst i dokka på Verven i Horten i november 1989 allerede. De totale restaureringskostnadene er på rundt 7,5 millioner. Gaver og støtte 5,7 millioner. I forhold til andre fartøyvernprosjekter i samme størrelse er dette rimelig, og man har fått mye igjen for hver bevilget krone.

Den store og positive oppmerksomheten hvalbåt prosjektet er blitt gjenstand for, har utvilsomt virket som en vitamininnsprøytning på det gamle ærverdige museet som båten skal bli en del av.

SOUTHERN ACTOR:
Et besøk til ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB sitt 20-årsjubileum ser håpløst ut – prisen er satt til kr. 55.000,- kroner for overfart med opphold (mat om bord).
Det beløpet er ikke vi ikke i stand til å skaffe til veie. Vi får tenke på alle de fine opplevelsene som vi her på østsiden av fjorden har fått tatt del i ved tidligere besøk.