Februar 2015 – 22. årgang
Bjarne Liverød – en nestor i hvalfangerbyen Sandefjord
Hvem kjenner ikke han, – «fødsel-hjelper´n» til SOUTHERN ACTOR.
Bjarne ble i juni 2014 hedret med Rotarys høyeste æresbevisning, Paul Harris Fellow Recognition.
Han fikk prisen for sin innsats for Sandefjord havn og for å få SOUTHERN ACTOR til byen.
Bjarne hadde det daglige administrative ansvaret for å få hvalbåten restaurert – tilbake til original stand med alt av utstyr og i tillegg få den godkjent til passasjerbruk.
I restaureringsprosessen var målet å involvere flest mulig byens befolkning – (les hvalfangere) slik at Sandefjord fikk et eierforhold til ACTOR.
Det er klart det er en ære og en anerkjennelse å få denne prisen. Det betyr veldig mye for meg, jeg setter stor pris på begrunnelsen hvorfor jeg fikk prisen – og jeg synes den er fortjent, sa 86-åringen.
ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB gratulerer så mye med æresbevisningen; den er du ærlig fortjent, Bjarne!
Paul Harris Fellow Recognition deles ut av Rotary som en anerkjennelse til enkelt personers bidrag til organisasjoner og til samfunnet.
Årsmøte
Det blir årsmøte i ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB onsdag 18. mars klokken 18.00 på Lille Fredrik i Gamlebyen, Fredrikstad.
Det blir servert kaffe og kringle.
VELKOMMEN!
HVALENES GRAVLUND – hvor finnes den?
I en for lengst tørrlagt elvedal i Egypts del av Sahara vrimler det av skjeletter etter gigant havdyret som levde for 40 millioner år siden. Fossilfunnene gir et sjeldent innblikk i en tid da hvalene nettopp hadde tatt avgjørende steget fra landdyr til vanndyr.
I ørkenen har paleontologene # funnet verdens første komplette fossil av Urtidshvalen – Basilo-saurus, den er 18 meter lang – på 2.500 kilo.
En bør stoppe litt opp:
# Paleontologi = er læren om forhistoriske dyr, herunder fossiler.
Hvor gammel er jorda? – noen hevder at den er 3,96 milliarder år gammel. Andre mener 4,5 milliarder år gammel.
Det er det som går og gjelder for jordens alder, sett i vitenskapens lys.
Den tidsalder som Bibelen holder på kan ikke vitenskapen akseptere.
Egypt var dekket av hav – inntil for mellom 40 og 50 millioner år siden var størstedelen av vår tids Egypt dekket av det forhistoriske oseanet Tethyshavet, som lå mellom kontinentene Eurasia og Gondwana.
Da Tethyshavet trakk seg tilbake, etterlot det seg formasjoner av sand- og kalkstein med benrester etter mangfoldet av dyr som hadde levd i havet.
Ørken og hval – er motsetninger, til de grader! Men ikke i Egypt. Blant stein, fjellknauser, bakker og endeløse sand-dyner befinner det seg et paleontologisk paradis av hvalskjeletter som minner om en fjern, fjern fortid da ørkenen Sahara sto under vann.
Wadi Al-Hitan eller «Hvaldalen» heter gravlunden for dyr som ligger ca. 150 km. sørvest for Egypts hovedstad, Kairo.
De første fossilene fra den uttørkede elvedalen ble funnet av egyptiske geologer vinteren 1902/ 03, og siden da har forsteinede benrester nærmest skutt opp av sanden.
I 1905 fant de den såkalte Basilosaurus, en kongefirfisle – et gigantisk krypdyr.
…Til sammen er det funnet mer enn 600 hvalfossiler i dette området.
Det er funnet fem ur-hvaler – fra kalver til riktig gamle individer, det er også funnet rester av mageinnholdet, så godt bevart er de i den tørre sanden.
Fra kongefirfisle gikk i vannet for 57 millioner år siden tok det svær mange år, det snakkes om millioner, før hvalen som vi kjenner ble et vann-pattedyr.
Dette er hentet fra ILLUSTRERT VITENSKAP, 3/ 2010 – tilpasset KASKELOTTEN
Byggingen av den nye Panamakanalen – har gitt Panama store økonomiske bekymringer
Hentet fra Maritimt Magasin Nr. 4/ 2014 – Roald Evensen.
Etter enorme budsjettoverskridelser er igjen arbeidet med å fornye og utvide Panamakanalen gjenopptatt.
Åpningen av den nye kanalen var tidligere fastsatt til juni 2015, men er nå utsatt til desember 2015. I første omgang.
Det opprinnelige kostnads-overslaget var på 5,25 milliarder dollar, om lag 32 milliarder kroner – det blir en budsjettsprekk på 7 milliarder dollar.
Utvidelsen av kanalen har vært et politisk prestisjeprosjekt og samtidig et økonomisk mareritt for flere land.
Et statlig panamansk kanalselskap er i dag byggherre. Disse overtok ansvaret for kanalen da USA trakk seg ut i 1999.
Spanske og Italienske entreprenørselskaper står ansvarlig, mange var skeptiske til det lave budsjettet, som de vant i 2009.
Utvidelsen av kanalen skal doble kapasiteten, og skip som er tre ganger større enn tidligere.
Forsinkelsen og budsjettoverskridelsene koster nasjonen Panama millioner av dollar hver dag i form av tapte inntekter så lenge ingen skip kan passere den smale landtungen i Mellom-Amerika.
En dypere og bredere Panama kanal kan forkorte transporttiden av varer fra de store produsentlandene i Asia, til konsumenter på den amerikanske østkysten og i Europa.
FAKTA OM PANAMAKANALEN
- 82 km. lang kanal som forbinder Atlanterhavet og Stillehavet.
- Ble åpnet i 1914 etter at USA overtok byggeprosjektet i 1903.
- Kanalen ble overført til Panama igjen i 1999.
- En folkeavstemning i 2006 vedtok å utvide for at større skip kunne passer.
- Utvidelsen startet i 2009 – og har siden vært preget av store overskridelser.
- I vinter (vinteren 2014) ble anleggsarbeidet stoppet i flere uker på grunn av pengekrangel.
Kilde: www.maritimt.com
ERNEST H. SHACKLETON – født 15.02. 1874 i Irland
Han hadde kone og tre barn.
«Endurance»- ferden. Dette var Ernest Shackletons tredje ferd til Antarktis.
Den første turen var med Scotts første ekspedisjon i 1902, den andre, en egen ekspedisjon i 1909; da gikk han opp ruten Scott fulgte to år senere, han snudde bare 18 mil fra polpunktet.
- La ut i juli 1914 med 27 mann på skuta ENDURANCE , tidligere POLARIS – en tremastet bark bygd av skipsreder Lars Christensen (Thor Dahl) i Sandefjord. Målet var å krysse Antarktis til fots – fra Weddelhavet i øst via Sydpolpunktet til Rosshavet i nordvest.
- 19. januar 1915 gikk ENDURANCE fast i pakkisen, under 17 mil fra landgangsstedet. I ni måneder drev den med isen i Weddelhavet. Så ble skuta knust. Den 21. november 1915 gikk ENDURANCE ned.
- I nesten fem måneder drev Shackleton og hans 27 menn nordover på isflakene. 10. april gikk isen i oppløsning under beina på dem.
- I tre åpne livbåter silte de 28 forfrosne og utmattede menn til den øde Elefantøya. Derfra la Shackleton og fem mann ut på en 1300 kilometers seilas i en i en 22 fots åpen livbåt gjennom verdens tøffeste farvann til Syd Georgia. Med nød og neppe kom de fram etter 17 døgn.
- Etter landgangen på sydsiden krysset Shackleton og to mann øya til fots over breer og fjellkjeder til den norske hvalstasjonen Strømsnes Turen tok 36 timer, uten pauser, i ukjent og stupbratt terreng.
- Tre ganger seilte Shackleton med unnsetningsskip fra tre forskjellige nasjoner tilbake til Elefantøya for å redde de 22 etterlatte. Hver gang ble han hindret av isen.
- Den 30. august 1916 lykkes han i og nå fram til leieren på « Cape Wild» på Elefantøya med det chilenske forsyningsskipet YELCHO. Alle mann kom levende fra ekspedisjonen.
- Den 5. januar 1922 – på sin fjerde ekspedisjon til Antarktis – døde Ernest Shackleton om bord på QUEST.
Utdrag fra Fredrikstad Avisen Demokraten april 1982
TEKST: ANDERS WOLD, med noen tillegg
Hundrevis av nordmenn, – tusenvis må det være, – har oppgjennom åra overvintret på Syd Georgia.
Jeg overvintret tilsammen ni sesonger på SG, forteller John Eriksen.
Snøen daler ned og legger seg i flere meter høye fonner, om vinteren, nå snakker vi om vinteren på SG – midtvinters er jo 24. juni.
Vi måtte grave oss tuneller i snøen for å komme inn og ut av brakkene. Og vinden – den finnes det ikke maken til. Det var aldri kaldere enn 17–18 minus C. Men når sjøvinden satte inn, da kunne vi ikke bevege oss utendørs.
Helt siden 1904 har det vært nordmenn som har overvintret på SG.
Jeg kom dit første gangen i 1936. Vi dro ut med hvalbåter, skjøt hvalen og «tauet» den til land hvor det landfaste kokeriet lå.
Vi tjente gode penger, men det var et slit, – trivdes gjorde jeg. Hvalfangstsesongen varte fra 1. oktober til første april, – så ble det en hektisk tid med å overhale hvalbåter og redskaper, til den nye sesong med hvalfangst startet: – 1.oktober.
Forsyninger fikk vi fra Norge, det var når mannskaper kom nedover på høsten (september).
– Hva gjorde dere på fritiden?
I Grytviken hadde vi både kino og kirke – og ellers gikk vi på jakt og drev fiske. Det var en mengde med reinsdyr her på Øya.
I 1911 og 1925 ble totalt 22 norske tamrein fraktet med hvalfangere over ekvator til Syd Georgia. Formålet var å skaffe ferskt kjøtt samt tilbud om rekreasjonsjakt for de som overvintret.
– Hvor mange rein finnes det i dag – det er dagens spørsmål?
Når det gjelder fiske så var det bare å slippe ut snøret – og der satt en skikkelig rugg. Jo, jeg stortrivdes, og så pratet vi mye sammen da. Her var det bare mannfolk på denne tiden, borti i 100 kæll.
I hvalfangstsesongen var det 400 mann. Det var flere nasjoner; tsjekkere, spanjoler, russere – polakkere, engelsmenn og nordmenn. Så her var det mulig å få lært seg forskjellige språk, det gikk mye på spansk – og engelsk.
– Hvem har rett på øygruppa?
Det må være Argentina, øyene ligger kloss inntil Argentina. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor England, som ligger på andre siden av kloden, skal ha retten til disse øyene.
Eriksen forteller samtidig at han i alle år har arbeidet for et argentinsk hvalfangerselskap med norske interesser. – Siste sesongen min som hvalfanger var i 1982, da var det ikke mer hval i dette området og jeg måtte gi meg. Ellers hadde jeg holdt på til jeg ble 70 og pensjonist.
Ettersom det var store mengder med sel på SG, så drev jeg også selfangst ved siden av hvalfangsten, avslutter John Eriksen.
Fra Aftenpostens HISTORIE-magasin nr. 3 – 2014
Journalist Roar Østgårdsgjelten
Største skipkatastrofe i utvandringshistorien til Amerika.
225 nordmenn, mange av dem barn, druknet da skipet sank 28. juni 1904.
En av de overlevende var 19-åringen Herman Portaas, fra Nedre Eiker – senere kjent under forfatternavnet Herman Wildenvey ( 1885 – 1959).
Han skrev om tragedien i 1937 – 33 år senere: «En ubeskrivelig redsel og røre, vanvittig panikk, og en vill kamp for livet gikk et øyeblikk etter som et uvær hen over hele skipet. –
«Kast barna mine opp på dekket da,» klaget en hjerteskjærende stemme dypt nede i sildetønnen i båtens bunn.»
Redselskrikene fra de over 600 som var igjen om bord og fulgte skipet til bunns, var gjennomtrengende.
Likene fløt i sjøen rundt havaristen, fortalte den 23 år gamle danske matrosen Carl Mathisen. Han var den første som fortale verden om tragedien i Nord-Atlanteren. Journalister strømmet til Esbjerg for å få hans øyenvitne-skildring da han kom tilbake til hjemlandet 6. juli 1904.
Det var 795 mennesker om bord i emigrantskipet – 727 av dem passasjerer, de aller fleste utvandrere på vei til Nord-Amerika.
DS NORGE gikk på et undervannsskjær og sank ved klippeøya Rockal.
Hvalfangst på Syd Georgia 1904 – 1959
Avskrift oversatt til norsk av – kåseriet gitt av Mr. G. H. Elliot i Leith Harbour kino12. januar 1959
I 1959 kan Salvesen feier sitt 50-årsjubileum i anledning hvalfangsten på Syd Georgia (SG), og i den forbindelse er dette kåseri gitt. Jeg skal ikke gå igjennom hele den perioden som tittelen omfatter i detalj, men vil konsentrere meg om de årene om hvilke de fleste av oss kjenner mindre til.
Jeg (Mr. G. H. Elliot) må til å begynne med få opplyse at det vil være mange utelatelser og unøyaktigheter. Mesteparten av det materiell som trengs for å gi en full oversikt over hvalfangsten her kan ikke skaffes på øya.
Det jeg kan gi dere dere er slike opplysninger som jeg har funnet i våre egne arkiver hovedsakelig, og delvis opplysninger fra hvalfangere med god hukommelse. Enkelte opplysninger av spesielle data og handlinger kan derfor være feil.
Først litt fra Syd Georgias tidligere historie. Øya ble oppdaget av kaptein Cook i 1775.
Ikke svært mange år etter at Cook seilte rundt Øya, begynte skip i større antall å komme for å drive selfangst.
De var spesielt på jakt etter silke-selen som det var store kolonier av på SG og Syd Shetland, de var også på jakt etter sjø-elefanter og pingviner til oljeproduksjon.
Hvalbåter kom også ned for å jage på Sperm- og Rett-hval fra sine båter. I årene mellom 1820 og 1822, ble det tatt så mange silke-sel at de ble nesten utryddet.
Man antar at 300.000 ble drept på i denne perioden. Ved midten av århundret fantes det ikke silke-sel igjen på SG, det er først ganske nylig at de har begynte å komme tilbake i mindre antall.
Flesteparten av sel- og hvalbåtene var britiske og amerikanske. Ett av de mest aktive sel-kompanier i midten av det 19.- århundre ble drevet av Enderby Brothers. En av deres selfangere oppdaget det land som bærer deres navn. Det er få etterlatenskaper igjen etter de første sel- og hvalfangere på Øya.
Det ser ut som om de har gått i land på Cumberland Bay. På Grytviken og Pointen kan man ennå finne noen av de støpte jerngrytene de brukte til utkoking av selspekk.
Man kan se graver på Grytviken, Olaf Prince Harbour og Maiviken, hvor selfangere fra det 19.- århundre ligger begravet. (De siste ble flyttet til Grytviken for få år siden). Det er interessant å vite at gammeldagse amerikanske hvalbåter fremdeles kom hit ned etter at den moderne hvalfangsten hadde begynt.
Det siste skipet i denne klassen var DAISY som var her nede i 1913.
Cashman Murphy, som senere ble konservator for Det Nasjonalhistoriske Museum i New York og skrev ned sine erfaringer i boken «Logbook for Grace».
Pioneren til den moderne hvalfangsten i syd, var den norske selfanger kaptein C. A. Larsen. Larsen tok med seg det Svend Foynd fikk tilpasset i nord, nemlig hvalkanonen.
I 1892 besluttet Chr. Christensen, en sel-skipper fra Sandefjord å sende nedover en av sine selfangerskuter, JASON for å undersøke mulighetene for selfangst og i særdeleshet fangst på retthval. De skulle således undersøke områdene rundt SG og Syd Shetland.
C A Larsen ble ansatt som kaptein på JASON, de gjorde to turer; 1892/ 93 og 1893/ 94, men det ble ikke som forventet, de fant en masse sel, men praktisktalt ikke retthval, hvilket var den eneste slags hval den kunne ta med det utstyret den hadde.
Christensen ga da foreløpig opp sin tanke om hvalfangst, og Larsen dro til Finnmark som bestyrer for en hvalstasjon der.
Det året JASON gjorde sin første tur, fikk noen hvalbåt-redere i Dundee, som fremdeles arbeidet med den nesten avdøde formen for antarktisk fangst, samme idé. De sendte nedover en ekspedisjon på fire skip, ledet av «Balaena, og disse møtte JASON i Weddelhavet. Som JASON , fikk de masse sel, men ingen hval. Blant besetningen befant seg Burn-Murdoch som beskrev turen i boka «From Edinburgh to the Antarctic» og dr. Bruce som organiserte «Scotia» vitenskapelige ekspedisjon ti år senere.
Den neste viktige begivenheten var utskipingen i 1901 av den svenske vitenskaps-ekspedisjons skipet ANTARCTIC under ledelse av Nordenskiöld, med C A Larsen som kaptein. Skipet ble knust av isen utenfor Syd Shetland, og Larsen med mannskap tilbragte en tid på isen inntil de ble tatt opp av den argentinske jakten URUGUAY og ført til Buenos Aires. Der ble han tatt i som en helt. Hans ideer med hensyn til hvalfangst i syd skapte stor interesse, og han klarte å reise kapital nok å starte «Compagnia Argentina de Pesca». Pesca begynte å fange på Grytviken i 1904. De første transporterne (transportskipene) var ROLF og LOUISE, og den første hvalbåten het FORTUNA.
LOUISE ligger fremdeles som vrak utenfor stasjonen – 12. jan. 1959. Det sies at man fremdeles kan se noe av vraket etter FORTUNA mellom Pointen og JASON.
Man vet å fortelle at båten var på vei ut etter og ha vært å hentet posten, og at skytteren var så opptatt med brevene sine at han ikke så hvor de gikk.
Det første flytende kokeriet som kom ned til Antarktis var Christensens ADMIRALEN, som fanget ved Syd Shetland 1905/ 06. Så snart det ble klart at hvalfangst sydpå kunne bli en suksess, tok flere andre selskaper ut lisens for fangst ved Syd Georgia (SG) og Syd Shetland inkludert Salvesen.
La meg nå gå noen år tilbake for å fortelle litt om Chr. Salvesen & Co sin historie. Christian Salvesen var sønn av en forretningsmann fra Mandal (i Syd Norge). I 1849, i en alder av 22 år kom han over til Skottland for å slå seg sammen med sin eldre bros Thomas, som hadde begynt som skipsagent i byen Leith, i Skottland. Thomas bestemte seg da for å flytte til Grangemouth hvor åpningen av Forth-Clyde kanalen syntes å gi bedre muligheter – for «business». Her dannet han firmaet J T Salvesen & Co. Christian ble tilbake i Leith og bygde opp en blomstrende forretning. Firmaet ble store kull eksportører og tømmer importører, – de hadde skip som gikk på norskekysten.
Salvesens første forbindelse med hvalfangsten fikk de da de begynte å levere kull til Svend Foyns hvalfangststasjon på norskekysten – finnmarkskysten. Dette førte til at Salvesen ble salgsagenter for hvalolje i Skottland. Senere ble de implisert ved at de kjøpte Bulls hvalstasjon på Island i 1899. Det var Theodore Salvesen, Christians yngste sønn som bragte firmaet inn i disse baner og førte det fram til å bli det største konsern i antarktisk hvalfangst.
Den første hvalspekulasjon sydpå var i 1908, da det ble satt en stasjon på New Island, West Falkland. Det var en liten stasjon, som fisket (fanget) med tre fangstbåter. Det ble hovedsakelig tatt finn- og seihval, det kom aldri over 7000 fat. I 1916 ble stasjonen nedlagt og flyttet over til SG, noe av restene etter en brannen var brukelige, en av brakkene ble totalt ødelagt.
Bestyrer var O Danielsen, senere overtok Corneliussen. Året etter, i 1909, ble transportbåten CORONDA sent ned for å bygge opp en stasjon på SG. Kokeriutstyret ble delvis tatt fra en av Salvesens stasjoner nordpå.
Det var vanlig på den tiden når fangsten slo feil på et sted, å rive ned for så å flytte over til en gunstigere beliggenhet.
Bestyrer Hendrik Hendriksen; tilhørte Tønsberg-familien som var harpun-smeder, flesteparten av mannskapet var også fra Tønsberg m/ omland. Det var fire hvalbåter, 139 mann.
Det var også 20 briter med under kaptein Sinclair, som dannet CORONDAs mannskap.
(Dette var gamle CORONDA som ble tapt under krigen, ikke det nye skipet av samme navn som ble bygget i 1923).
Salvesen hadde tillatelse til å fiske (fange) fra to stasjoner, Leith Harbour og Allardyce Harbour,nå Rosita. Man kunne benytte kun to hvalbåter til hver stasjon.
En av betingelsene i tillatelsen var full utnyttelse av hvalen. Salvesens var den første tillatelse hvor denne ble anvendt.
De tidligere (tillatelser) inneholdt ingen betingelser for opparbeidelse av hval. Stasjonen ble satt opp på det stedet vi kaller «Jerico».
Man kan ennå se de gamle Lancaster kokene og guano tørkene blant ruinene her.
Med CORONDA kom øya første magistrat, det var Mr. J Innes Wilson, som slo seg ned på «King Edward Cove».
Fangsten var god helt fra begynnelsen i 1909/ 10, tross den sene starten fikk Leith 16.000 fat.
I 1910/ 11 – 49.000 fat, og i 1911/ 12 ble det 42.800 fat. Det ble på tiden drevet fangst hele året, men mesteparten av fangsten ble tatt i sommermånedene (midt sommer er jo 24. desember).
Det er ikke mange tilbake av de menn som var nede i de første årene:
Dahlberg; som trakk seg tilbake fra hvalbåt-storisen for få år siden, kom ned med de første båtene til Leith Harbour; begynte på hvalfangst som fyrbøter på hvalbåt på Falklandstasjonen.
Strand, – smeden på Grytviken kom til Ocean stasjon i 1917, og vår egen smed Studsrød, var på New Island, i hans to siste virkeår og flyttet deretter til Strømnæss. En av de to skytterne var Edmund Paulsen, far til vår egen skytter Georg Paulsen.
Flere andre selskaper begynte å fange fra SG på samme tid som Salvesen.