April 2015 – 22. årgang
Årsmøtet 2015 ble avholdt 18. mars med 18 personer til tilstede.
Formann ønsket vel møtt og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet.
Årsberetningen ble referert av sekretæren, enstemmig godkjent.
Regnskapet ble presentert av kassereren, også enstemmig godkjent.
Det var ingen innkomne forslag.
Etter årsmøtet gikk praten om løst og fast – det ble servert kaffe og kringle.
Kolbjørn Karlsen
referent
Hver 3. onsdag er det åpent leseværelse i Gamlebyen Fredrikstad
Hvalfangere, sjøfolk fra handelsflåten og andre pensjonister. Velkommen!
Klokken 1200 – 1400 (1430) – kaffe og vafler serveres.
Åpent: 20. mai og 17. juni. Åpner 16. september – etter ferien.
Mannen som kjøpte Bjørnøya
Etter en veritabel rangel i Tromsø kjøpte eiendomsmegler Kristoffer Sandve polarskuta LAURA, hyret mannskap og skaffet proviant for ett år,- bare i løpet av én natt.
17 dager senere, 21. september 1915, ble kursen satt mot Bjørnøya.
Sandve ville sikre seg øya ved okkupasjon.
Det var ingen ting ved Kristoffer Sandves oppvekst som tydet på at han skulle bli polarhelt og skarpskodd forretningsmann. Han var født i Egersund i 1882 og bodde sammen med sin mor som var jordmor. Faren jobbet på anlegg og var borte fra hjemmet i lange tider. Som 13 åring ble Kristoffer konfirmert, han var leseglad og kunnskapsrik. Han fikk arbeide som fyrbøter på Jærbanen – så var han med sin far på anlegg mellom Egersund og Flekkefjord. Så ble han lokfører på Jærbanen, han la seg opp penger, gikk på teknisk skole, han ville bli ingeniør! Styrmannsskolen og tekniskskole lå i sammen bygning. Han fikk begge eksamener avlagt samtidig. Han utmerket seg som skarp skytter i militæret.
Eventyrlysten våkner: – han kjøpte en gedigen torvmyr og solgte brensel, kapital til å starte sitt eget meglerfirma for kjøp og salg av eiendom via sitt firma: Vestlandske Mæglerkontor.
Kristoffer fikk innblikk i en ny verden da han besøkte fyrvokteren på Obrestad fyr. Theodor Jacobsen fra Tromsø hadde vært styrmann på polarskuta FRAM da kaptein Otto Sverdrup kartla nytt land i nordområdene.
Theodor og kona fortalte mye om Tromsø og mulighetene og rikdom som lå skult på Svalbard og andre øyer av herreløst land.
Denne historien bar Kristoffer med seg. Meglerfirma på Bryne gikk meget bra. Nå flyttet Sandve til Tromsø for å starte meglerfirma der.
I 1912 herjet det polarfeber i Norge. Roald Amundsen hadde nådd sydpolen. Det ble bygget hvalstasjoner i nordområdene, – og så ble det oppdaget kull på Svalbard. Siden det ikke var noen som gjorde krav på disse landområdenevar det bare å forsyne seg. I Stavanger så selskapet «Stavanger Spitsbergen Ekspedisjonen 1912» dagens lys. Selskapet hadde 11 andeler. Hermetikknestor Christian Bjelland var største aksjonær med to andeler. Da han røk uklar med sine medinvestorer, sto Sandve klar til å kjøpe. Han sikret seg en tredje andel – og ble den dominerende skikkelsen bak selskapet. Planen var å bygge laste- og losseanlegg for kull på Svalbard samt sette opp en kraftstasjon for taubanen. Sandve, som hadde påtatt seg jobben som direktør i selskapet, benyttet anledningen når han var på Svalbard til å kjøpe et kullfelt på egen hånd.
Sandve, som hadde fått sans for kvikke penger, snudde seg rundt og solgte sitt kullfelt til russeren Peter Van Weymarn som jobbet som
utenriksråd i St. Petersburg.
Sandve foreslo at stavanger-selskapet skulle gjøre det samme. En advokat ble satt på saken og man lykkes med å selge felter for en god pris til et russisk/ tysk selskap. Det dro ut med å få pengene.
Sandve reiste til St. Petersburg for å avslutte handelen; han kunne være både streng forretningsmann og diplomat for å los en handel i havn – han snakket både russisk, tysk og engelsk og fikk med seg det meste i internasjonale forhandlinger.
I løpet av sommeren brøt Sandve 250 tonn kull som var forhåndsolgt til en skipsreder i Tønsberg som skulle benytte dette til fangskuter som skulle i Vestisen.
Sandve hadde lest internasjonale lover; Bjørnøya var herreløst land. Dette viste russerne også, – og at her var det kull.
Kappløpet om å skaffe penger og tillatelser vant Sandve. Olav Haabeth som drev en hermetikkfabrikk – så mere kroner i kullet enn som så. Eiendomsrett til Bjørnøya ble ordnet – en rangel og skål (helst flere) førte så til at polarskuta LAURA ble kjøpt. Mannskap ble hyret inn, med kontrakter på overvintring – alt dette fikk Sandve ordnet i løpet i natten!
Kristoffer Sandve var nå eier av Bjørnøya i henhold til internasjonal lov.
Ved Olav Haabets kontakter fikk de tilsagn på proviant, trelast og annet utstyr som måtte levers raskest mulig. Russerne måtte se seg slått – i dette «kappløpet».
Skipet ankret opp i Hvalrossbukta – det ble reist fangsthytte med flaggstang! Den nedlagte hvalstasjonen kjøpte han, for å drive hvalfangst, for kr. 10 000,-
Kristoffer Sandve hadde tro på et en hest ville klare seg bra på Svalbard og at det ville være mulig å dyrke poteter og grønnsaker i løpet av den korte sommersesongen. Hest og kvernelandplog ble fraktet opp fra gården hjemme på Bryne.
Det å dyrke – gikk dårlig, hesten overlevde på: Fersk aure, spekk, kjøtt blandet med oppvaskvann, pudding og sjokolade. I tillegg fikk hesten øl ved festlige anledninger, da fikk den også fikk komme inn i brakka, den kjøttetende hesten ble 27 år gammel.
Artikkelen som er hentet fra VI menn- uke 35 august 2014 – er fritt omskrevet for KASKELOTTEN.
Tekst – VI menn: Geir Jan Johansen
Fra Finn Uteng sitt arkiv
Lille Carl, hvalbåten – ble bygd i Oslo 1884 for fangst på Finnmark-kysten, den gang het båten DUNGA GREY, den fanget også på Svalbard i to år.
I 1907 ble hvalbåten solgt til A/STønsberg Hvalfangeri og fikk navnet CARL. Den ble sendt til Syd Georgia sammen med kokeriet BUCENTAUR og hvalbåten MARTHILDE.
De ankom SG 1910 til Grytviken, her hadde de allerede en hvalbåt med samme navn, så den nyankomne fikk navnet: LILLE CARL – som faktisk ble på Grytviken helt til 1960, da ble den tauet til Buenos Aires for opphogging, – men det ble det ikke noe av.
– Kjell Larsen, barnebarnet til C.A. Larsen, kunne fortelle Finn; at hvalbåten LILLE CARL var i bruk som slepebåt i Paraguay 1986 – 102 år gammel! –
(Godt håndverk ved norske verft! – red.anm. ELe.)
Kokeriet BUCENTAUR
Om Kokeriet BUCENTAUR; er det å lese på side 27 i den store KOKERI-BOKA skrevet av Geir Røsset:
- I 1875 ble lasteskipet BUCENTAUR bygget i Newcastle for rederiet Hall Bros.
- 1905 Solgt til A/S Hvalheim, Tromsø – bygget om til kokeri og satt inn i fangst ved Svalbard. 1907 solgt videre til nyetablerte A/S Tønsberg Hvalfangeri
- 1913 solgt til Georg Ellefsen – døpt: NANSEN. 1914 sendt nordover med to eldre hvalbåter
- 1915 solgt til H Bøe og gjort om til frakteskip med navnet FOROVER
- 1916 kjøpte Olsen & Uglestad båten og kalte den RUTENFJELL
- 1917 gikk på en mine og forliste 19. februar
Hvalfangertreff på Hedrum bygdetun
Søndag 2. august 2015 inviteres du til hvalfangertreff på Hedrum bygdetun, i nærheten av Larvik.
Hovedtema er: «Hvalskytterne – en egen rase»? Bjarne Liverød er hovedtaler – andre kommer med synspunkter.
50-tallsmusikk med dertil hvalfangermelodier. Det er servering av masse herligheter av mat og drikke – så bare meld dere på!
Pris pr. person kr. 400,- send beløpet til konto: 0540 08 30772
Husk navnet ditt som avsender!
Påmelding innen 1. juni
Husk det er mange som vil leie buss på denne tiden.
Kontaktperson Erik Leister – 69 39 07 10
Hvalfangermuseet – esongen 2015
- Åpent kl. 12.00-16.00
- 10 kroner for voksne, barn gratis sammen med voksne. Medlemmer gratis!
- Vær oppmerksom parkeringsbestemmelsene i Gamlebyen
Elliot kåseri på Leith Harbour – kino – 12. januar 1959
fortsetter fra KASKELOTTEN NR. 82/ 2015
Flere andre selskaper begynte å fange fra SG på samme tid som Salvesen. Strømnæss startet i 1908, drevet av Sandefjord Whaling Company. Tillatelsen omfattet ikke full opparbeidelse av hvalen hverken til «guano» eller olje, og og til å begynne med opererte de med det flytende kokeri FRITJOF NANSEN. Man kan ennå se ferskvannsdammen på veien mellom Leith og Strømnæss, som ble bygget for forsyninger av ferskvann til kokeriet. Bestyrer var Chr. Castberg, og de første båtene var SAMSON og HERCULES. Skipet (kokeriet – F N) forliste, jeg tror det var omtrent i 1916 på den banken vi nå kaller
Fr. Nansen-banken utenfor kysten her.
I 1912 tok byggingen av en landstasjon til, og etter tapet av FRITJOF NANSEN fanget man herfra.
Tønsberg Hvalfangeri startet også i 1908 på Husvik Harbour med Søren Berntsen som bestyrer. De hadde også samme tillatelse uten betingelser for opparbeidelse av hvalen. De begynte således også med et hvalkokeri – BUCENTAUR, derav det senere navnet BUSEN. De første hvalbåtene var CARL og MATHILDE.
Bryde og Dahl startet med samme tillatelse i Godthul i 1908 med kokeriet ADMIRALEN. Det ble aldri bygget noen stasjon i Godthul, som kun ble benyttet som havn for kokeriene.
Ocean Whaling Co., med bestyrer Chr. Nielsen fra Larvik begynte i New Fortuna Harbour i 1909 ( nå kalt Ocean). Deres tillatelse inneholdt betingelsen om full utnyttelse av hvalen, og de hadde en landstasjon fra begynnelsen.
Til slutt begynte Southern Whaling and Sealing Co., produksjon i 1911 med kokeriet RESTITUTIEN. Også deres tillatelse inneholdt betingelse om full utnyttelse av hvalen.
Men det synes som om byggingen av landstasjonen ikke tok til før i 1917, mye av materialet kom fra en landstasjon i Syd-Afrika tilhørende samme eiere,
RESTITUTION gikk ned utenfor Scilly Isles i dårlig vær på vei sydover til sesongen 1916/ 17.
Det var nå ikke mindre enn syv stasjoner eller kokerier i drift på nordkysten av Øya i sesongene like før krigen.
I de første årene var fangstene store og lette å få tak i. Man fikk noen få retthval, men hoved fangsten besto av knøl som det fantes store mengder av kloss oppunder land. En skytter fikk i en av de første sesongene tre knøl på rad uten å «move» maskinen. Knøl ble tatt i meget stort antall, for så hurtig å forsvinne igjen.
Her er noen tall som kan fortelle litt om fangsten:
- I 1910/ 11var totalfangsten på Øya: 76 blå, 97, finn, 5299 knøl
- I 1917/ 18 ble det bare tatt: 1800 blå, 1100 finn, 70 knøl
Da knølen tok til å forsvinne var det delte meninger mellom optimistene, som mente at de bare hadde dratt et annet sted, – og pessimistene som trodde de var utryddet. Det viste seg selvfølgelig at pessimistene fikk rett, da de vanligvis ligger i strid om tilgangen på hval. De selskaper som ikke var pliktige til å opparbeide skrottene, pleide ofte å kassere disse etter å ha tatt av spekket.
Foretaksomme redere sendte ned kokerier som ankret opp i nærheten og kjøpte skrottene for 1 £ pr. stykk, og fikk god olje produksjon av disse – CONDOR og ROLLO var to slike kokerier.
De første årene hadde Salvesen vanskeligheter med å oppfylle betingelsene i tillatelsen, da stasjonen øyensynlig ikke var stor nok til å kunne ta imot de store fangstene som kom inn.
Et hjelpekokeri – HORATIO – ble derfor utstyrt og sent ned i 1912. Meningen var at HORATIO skulle opparbeide de skrottene som stasjonen ikke kunne klare. Det skulle også kjøpes skrotter fra andre kokerier som FRITJOF NANSEN og BUCENTAUR. Men, det ser ut til at HORATIO er et ulykkes skip. Straks etter at det kom ned i 1912 ble hun sendt med to hvalbåter for å fange utenfor Madagaskar med kaptein Jacobsen som bestyrer. Fangsten var dårlig, og produksjonen meget liten. Det antall skrotter hun kokte ut i de følgene år ser også ut til å ha vært svært beskjedent.
I 1916 tok skipet fyr, 11 000 fat olje om bord – ble så tauet ut i bukta hvor hun sank.
Et annet skip som kom ned i 1912 var JAMES TURPIE. Det var en «steamer» av jern, bygget i 1881 som ble utstyrt som et bunkringsskip for kull.
Som sådan ble da også JAMES TURPIE benyttet opp til først i 30-åra da fyring med kull på fangstbåtene ble erstattet med olje.
Hun sank i fortøyningene sine tidlig i 40-åra, ved lavvann kan man ennå se platene i skipssiden.
Det første Salvesen kokeriet var NOKO som kom ned til sesongen 1911/ 12. Føreren var britisk, og fangstbestyreren var norsk, – det var Alex Lange, han hadde vært Christensens første bestyrer på ADMIRALEN. Etter den første sesongen ble Lange etterfulgt av Arnt Skontorp.
Dessverre har jeg – (G H Eliiot – forfatter av dette skrivet.) ingen fortegnelse over fangstbåter som var med på åpningen av stasjonen i 1909/ 10. Sesongen etter var følgene båter med: SCAPA, SILVA, SONJA og SEMLA.
SONJA, -(det snakkes her om den gamle SONJA – ikke fangstbåten med samme navn som ble bygget i 1924) var inntil ganske nylig fremdeles i virksomhet som fangstbåt utenfor grønnlandskysten. Det var en populær båt, da hver hval hun fikk betød mat og varme for vinteren for mange eskimoer, og det ble sunget en spesiell sang; «Sonja har hval» – når det gikk godt.
De første hvalbåtene var på ca. 100 br. tonn, mindre enn en tredjedel av den nåværende standard Smiths Dock bygde. I 1912 hadde Ocean to båter på 180 br. tonn: KARAKATTA og PAGADROMA. Disse ble ansett for å være langt forut for sin tid. KARAKATTA står fremdeles på slippen på Husvik.
Salvesen hadde ved siden av hvalfangsten, flere jern i varmen på SG: de fikk mineral-rettigheter, geolog Ferguson kom for å besiktige øya. Han gikk om bord i en hvalbåt som tok han rundt hele kysten, han gikk i land flere havner. Da han vendte hjem skrev han en lang rapport om øya som ble offentliggjort. Han fant dessverre hverken; gull, olje eller kull – så selskapet hadde ingen glede av sine rettigheter. Det ble sendt nedover flere sauer og geiter. Meningen var å slippe dem ut på beite rundt Strømnæss—bukta og la de være ute hele vinteren (sommeren) slik at man kunne få sikret forsyninger av ferskt kjøtt for engene, og andre stasjoner.
Dette eksperimentet lyktes imidlertid ikke, heller ikke de senere planer om å starte saueavl på øya.
Reinsdyr ble også sendt ned, men jeg (G H Eliiot) tror ikke det finnes noen etterkommere etter disse. Jeg tror at «budskapene» rundt Cumberland Bay stammer fra dyr (reinsdyr) som ble importert av C A Larsen.
En slipp for overhaling av hvalbåter ble bygget, den kan sees ved siden av kjeleverkstedet, og gjorde også tjeneste for andre selskaper som vår tørrdokk nå gjør det.
Det måtte mange transporter til for å få nedover kull og tomfat, for så å ta fulle fat og sekker med hjem (England) igjen.
Her er en fortegnelse over noen av de skip som ble brukt til dette formål de første 10 årene. I parentes er angitt fører av båten: CORONDA (Sinclair), IMBREHORNE ( ), PENTAUR (Mowat), OVERDALE ( Lawson), NORTH SANDS (Bwman), BLENHEIM (Potts), RAMLEH (Begg), ALBUERA (Ridland), CAMERON (Smith).
Til å begynne med var det tvil tilstede hvorvidt Leith Harbour hadde den beste beliggenhet som stasjon, og selskapet gikk så langt at det søkte om tillatelse for Prince Olaf Harbour (eller St. Olaf som den den gang ble kalt) med tanke på flytte dit. Men de betingelser som guvermentet satte opp kunne ikke aksepteres så forslaget falt heldigvis bort.
Så kom krigen. Det var stor mangel på fett i UK., og prisen på olje steg hurtig. Rett etter krigen var prisen så høy som £ 90 pr. tonn, en forbausende høy pris på den tiden. Hvalfangstselskapene ble oppfordret til å produsere så mye olje som mulig. Som følge herav ble det lempet adskillig av på bestemmelsene om full utnyttelse av hvalen. Benhaugene rundt stasjonen skriver seg sannsynligvis fra denne tiden.
Samtlige selskaper fikk også tillatelse til å fange med ekstra fangstbåter. Leith hadde seks båter 1915/ 16-sesongen, pluss tre båter fra NEKO etter at hun kom tilbake fra Syd Shetland.
Sesongen 1917/ 18 hadde stasjonen 11 båter i fangst. Kull ble dyrt, og man hadde store vansker med å få kull og fat sydover på grunn av mangelen på tonnasje. Også guano-produksjonen ble berørt av kullsituasjonen.
NEKO fortsatte å «fiske» ved Syd Shetland opp til 1916, men under resten av krigen ser det ut som om hun var på Leith hele tiden for å hjelpe til med fangsten.
Elliot sitt kåseri på Leith fortsetter også i kommende utgaver.
Flere godbiter fra skattekista til Finn
H Y R E K O N T R A K T
Mellom Hugo Karlsen – og Chr. Salvesen & Co. Leith –
1928/ 29 ved Syd Shetland, Syd Orkney & Syd Sandwich
– Stilling: fører & skytter/ hvalbåt: SOUZA
– Tiltredelse ved avreise fra Tønsberg
– Maanedlig fast hyre kr. 400,-
– Fangstspart: Blaahval over 65 fot = kr. 125,- under 65 fot (myrbjørn)= kr. 70,-
– Finnhval over 55 fot = kr. 70,- Under 55 fot = kr. 40,-
– Knølhval = kr. 50,- Seihval = kr. 40,- Sperm = kr. 40,-
– 50% tillegg paa fangstparten for hver hval efter de første 100 hval
Officerer (skyttere) forhyret til fangstbaat vil som regel medfølge kokeriskibet eller transportbaat til og fra fangstfeltet eller til og fra fangstbaatens oplagsplass i selskapets valg, men kan ogsaa, hvis selskapet saa bestemmer, befordres med linjeskibe.
I siste fall skal befordringen skje paa 2nen klasse. Med passasjerskibe som ikke har 2nen klasse skjer befordringen paa 1ste klasse.
Skytter som selv ikke er full navigatør skal avgi kr. 100,- av sin maanedshyre til vedkommende som staar som baatens fører.
Det er enda 5 punkter som omhandler: «Hvis, om, hvordan ting kan / om de oppstår» – før man kan undertegne i to eksemplarer.
Hugo Karlsen undertegnet kontrakten med alle eventualiter
Tønsberg den 30.juli 1928
For: Chr. Salvesen, Leith, Scottland
Chr. Davidsen……………… Hugo Karlsen