September 2015 – 22. årgang
Høstfest på Manstad Vel fredag 30.oktober kl. 1800
- Det serveres saltkjøtt med tilbehør! Samt en drikke til hver.
- Senere blir det kaffe og kaker!
- Påmeldingen er bindene med frist 14. oktober til: Vidar Martinsen 996 92 671
- Pris pr. person kr. 250,-
- Åge Martinsen vil sørge for musikken!
- Tradisjonen tro; Thorleif vil sørge for kveldens loddtrekning.
- Gevinster tas i mot med takk!
Ny logo for KASKELOTTEN!
Etter 21 år syntes, Bjørn Røste at det kunne værepå sin plass med «new look».
Han har kommet med forslag tidligere også.
Bjørn er fra Helgøya, midt i Mjøsa, født på Hamar. Han dro på hvalfangst som 16 åring, det ble byssa / messa første turen i 1965 – med KOSMOS IV.
De to neste sesongene kjørte han fremhivern, samt betjente vinsjen til kjøtt-sklia.
Når hvalfangsten var slutt i mai 1968 – viet seg Bjørn til kokkevirksomheten med diverse skolegang her om.
Det ble «hardkjør» i det private næringslivet, så han viet seg for familien – og en mere ordnet arbeidstid ved et psykiatrisk sykehus i nærheten av Sarpsborg, som ble hans arbeidsplass de neste 31 år før han gikk av med pensjon – 22. mai 2015.
Bilde som Bjørn har fått så godt fram forteller alt fra feltet: Hvalbåten, harpunen, lina, Spermen, flenseknivene – og den praktfulle solnedgang – som var å se av og til.
(Helt til høyre har koka kommet ut av kurs og blitt borte, denne kvelden).
Det er kun KASKELOTTEN som har fått en «ansiktsløftning» med ny logo!
Besøket på KARL JOHANSVERN
Besøket på Håkonsvern – stemte ikke, det var på KARL JOHANSVERN i Horten ØHK var 19. mai. Ja, ja, – hele turen og dagen ble bra den!
Vi opplevde masse fine modeller av skuter og skip til nær sagt alle formål. Masse fin historie fra vikingene som bega seg ut på havet i sine farkoster, til dagens skip som et marinemuseum kan vise. Utrolig mange modeller av forskjellige krigsskip og annet.
Det var en fantastisk samling som danskfødte kommandørkaptein Christen Frederik Klinck født 1787, hadde gjennom sin tjeneste i den norske marine fått samlet av betydelig mengder marinegjenstander og andre rariteter i sitt eget hjem.
I 1853 sa han seg villig til å donere denne samlingen til Marinen; med visse kriterier: Det skulle opprettes et marinemuseum og at han selv skulle bestyre dette.
Vedtaket om opprettelsen av et Marinemuseet ble gjort ved Kongelig Resolusjon av 5. oktober 1853.
Frem til Klinck døde i 1860 forble samlingen i hans hjem. I 1864 ble utstillingen etablert i marineverftets nye Magasin A, hvor det fremdeles befinner seg.
Vaktbåten – hvalbåten POL III ble allerede 8. april – ved midnatt; truffet av ALBATROS i Oslofjorden.
POL III skjøt først et varselskudd – som igjen ble besvart med skudd fra ALBATROS som satte den; den lille og gamle fangstskuta ut av drift.
(en hvalbåt – må en kunne benevne som hvalbåt – red. bemerkning).
Ja, slik betegnet de POL III; …fangstskuta.
Det var dog en hvalbåt som skulle vise seg og være til meget stor nytte med sine varselskudd!
Varselskudda ble oppfattet på Rauøy – så kom beskjeden til Oscarsborg ved Drøbak – og hvordan det gikk kjenner vi så vel.
Det ble en fin lunsj underveis, et trivelig sted! Kokeriet ble så inntatt i Sandefjord før vi gikk om bord i båten til Strømstad – med masse god mat og åpen slapp!
Det rettes en takk til Thorleif for turen og alle forberedelsene til denne, det er ikke få!
Hvem er Edith på Leseværelset i Gamle Fredrikstad?
– som samler hvalfangere og andre pensjonister hver 3. onsdag i måneden?
Edith er «limet» på Leseværelset i nedre Glomma regionen, hun ble født for 60 år siden i Amerika, faren Birger fra Bergen var krigsseiler og slo seg ned i San Pedro, han traff Julie, moren, på Stavangerfjord – også hun fra Bergen.
Familien ble stiftet og det ble tre jenter etter hvert. Sjømannskirken i San Pedro ble et holdepunkt for alle fem; farmor kom også over i en alder av 80 år!
En av Ediths hjelpere på Leseværelset i Fredrikstad, Jorun Hansen – kan fortelle at Edith fikk dette miljøet inn med morsmelka. Hvalfangerne trives her med vaflene og kaffen – og praten som går livlig for seg. Hun er fantastisk til å gi klemmer til alle mannfolka som kommer dette er noe Kjell Paulsen fra Engelsviken setter pris på!
På Kjerka og Leseværelset i San Pedro ble alle møtt med åpenhet og varme – det er det Edith har tatt med seg – hun kaller seg norsk-født i utlandet (Amerika). Hun arbeider som språklærer ved en skole i Fredrikstad og er leder for Sarpsborg sjømannsmisjon.
På 1960-tallet var det ca. 30 000 personer som hadde norsk bakgrunn i Los Angels-området, mange fant tilhørighet til Sjømannskirken i San Pedro, med søndagsskole og det eneste norske idrettslaget uten for Norge hvor barna/ ungdommen kunne ta idresmerket og svømmeknappen.
Edith var en gang «husmor» på Kjerka i studietiden – og det vikariatet innebar noe annet enn hva hun hadde tenkt. Sjømannspresten ringte og ga beskjed at det måtte diskes opp for en delegasjon. En telefon til sin mor, som kunne instruere att det var sikkert noen karbonader i fryseren – og karbonadesmørbrød ble servert! De tradisjonelle vaflene klarte jeg innimellom. Det kom to medhjelpere til etter hvert også.
Delegasjonen på 15 utrykte – så deilig det er å komme til Sjømannskirken å kjenne vaffellukta.
Andre oppgaver i Sjømannskirken ventet; bl.a. representerte hun Norge i USA, på det norske konsulatet i San Pedro arbeidet også vår dame. Senere flyttet hun til Washington, hvor hun var i Kongressen som lobbyist for funksjonshemmede og vanskeligstilte. I Washington oppdaget hun fort at det norske miljøet og det norske kirkesamfunnet som hadde eksistert der i 50 år hadde mye til felles med «ånden» i San Pedro.
Edith ble senere prestefrue i Sarpsborg, sjømannspresten i Baltimore – lengtet nok hjem til gamlelandet. De fartet rundt som prester ofte gjør, Edith ble skilt og bosatte seg i Gamlebyen i Fredrikstad.
Her ble hun kjent med hvalfangermiljøet og vi store trauste karer har funnet oss til rette i bedehuset BETANIA en gang i måneden.
Det passer oss utmerket for da har vi et uformelt treffsted hvor det kan prates hval og poletikk og hvor vi kan dele synspunkter med hver andre.
Edith sørger også for at vi får se noen gamle filmer, holder miniforedrag fra Amerika og har annet program å by på. Det forkommer også amerikansk bakst, og ved juletider blir det servert Bergens-fiskesuppe ala Edith – juletre, sanger og «gaver» som loddes ut til suppeformålet. Denne dagen er det også andre inviterte, så storsalen må tas i bruk!
Trekkspill og sangleker; vi – hvalfangere kan da være med på noe enda!
Blant oss er også ei «gniste», Kari Moe pluss en del hvalfangere.
På kjøkkenet finner vi Jorun Hansen, Grete Berg og Solvor Andreassen med ektefellen Truls (hanen i den kurven!).
Takk for samværet. ELe.
Sesongen 61/ 62 – med flk. THORSHAVET til Thor Dahl.
Kokeriet var på 1.7081 brt. 21.858 tdw. 600.0 ft. – 2 Burmeister & Wain som ydet 6.500 hk.
Levert oktober 1947 fra Harland & Wolff Ltd. Belfast til Ørnen.
Forlenget 1955 til 19.168brt. og 644.1 ft.( en forlengelse på 44.1 fot) Sammenhengende i fangst fra 1947/ 48 til 1966/ 67.
Solgt til Astra Overseas Fishing Ltd. Nassau, bygget om ved Framnæs til fabrikkskip for fiskemel, omdøpt til ASTRA. Sank 17. april 1974 etter kollisjon uten for Guinea. Dette kan leses om i KASKELOTTEN nr. 19/ 2000
Maskingutten Erik Leister har gjort sine notater:
Fredag 23. mars -62: 7 blå og 5 finn. Bitende kaldt, båtene var temmelig nediset. Så innlandsisen – fastlandet – i horisonten, Enderby Land.
Deilig solskinn. Vakker solnedgang med et herlig fargespill på himmelen.
Fullmånen var praktfull.
Fra 7endesans 1962:
Lørdag 24. mars: Enderby Land ved middagstider – fastlandet – i horisonten. Konturene av fjelltopper med snø. Enkle store isfjell drev forbi, noen fantastiske «skulpturer», alt ble så vakkert med sollyset.
…senere etter utskjei: En herlig solnedgang, de tunge mørke skyene gjør solen dunkel og fin!
Rødt og «gullfarget» ble liggende igjen i kjølvannet.
Søndag 25. mars: Tidlig oppe, på poppen var det rim. Glasur på plan. Etter frokost var jeg nede og la «kokoshår» i kaskade-kassene som skal byttes ut.
Fast overtid fram til middag, hver søndag.
Tok meg et glass og en sigarett + et halvt marsipanbrød, etter middag-strekken.
Karsten (fyrbøter) kom innom for å høre på radioen, god søndag ettermiddag stemning, Rolf var på fyrdørken.
Fra 7.sansen er det også noen sporadiske notater.
Torsdag 4. januar 1962: Var hos legen, verk – hevelse i øregangen.
Søndag 6. januar: Legen torde ikke bedøve; så jeg ble lagt i remmer, over legger og knær, over hoftene og ei brei remm over bryst og armer – der lå jeg helt «bastet og bunnet». Sykepasseren holdt hodet i et fast grep.
– Nå må du ta det du får, husk det er langt til nærmeste sykehus, sa legen og begynte å skjære.
Det var vondt – men det gikk så greit. Skal skifte bomullsdott i morgen.
Siden har det vært bra!
9. januar: 28 Finn. Tåke. 10. jan.: Måtte kjøpe nye sko i slappen, skikkelige pluggsko som de andre maskinfolka hadde!
Mandag 15. januar: Dårlig middag spiste brød, ikke mett.
Torsdag 18. januar 1962: ble dette tatt inn på Mascot reiseradio kl. 2015:
Sender båt for å hente posten. Sjøen for dyp til å ta tankbåten. Drar vestover, alt for mange kokerier østover. Vi får konferere.
Hallo, hallo – THORSØY sender en båt for å hente posten nå. Den legger seg standbye hos dere.
Torsdag 18. januar: Kl. 2315 fikk vi post fra en hvalbåt, tankbåten THORSØY lå 10 mil av. Leste brev til kl.0030.
Torsdag 19. januar: Saltkjøtt og kålrabistappe, smakte godt! Maler hjelpemotor-rommet, dårlig vær. 1 sei.
Lørdag 20. januar: Mere post – nå var det pakker, ingen til meg. Dårlig vær. Vasket dørker i hjelpemotorrommet og på fyrdørken. Lutefisk, tok en bit av marsipan-brødet. Stekt flesk til kvelds, det smakte godt.
Søndag 21. januar: Var i «kjelleren» og røsket kokoshår til kaskadekassene. Flott middag; kjøttkaker med kålstuing og sviskegrøt! Skrev noen brev, vi har en frist for innlevering til THORSØY som skal gå full-lastet med hvalolje til Norge.
Mandag 22. januar: Sjøen ble roligere og roligere i dag. Tankbåten THORSØY og to hvalbåter ligger akterut.
Ca. kl. 2000 kom PINGVIN med post + forfatter paret Geelmuyden. De som var på plan (flensedekket) stormet nærmest rekka for å se fruen – hun og mannen, sto øverst på hvalbåten sammen med styrmann (eller skytteren ?) på brua.
Kommentar: Phu – ei gammel kjerring jo, sikkert 50 år – bestemor.
Fruen var en alminnelig dame i 45 åra, kledd i anorakk med hette, langbukser og gummistøvler (pælær på østlandsk). Hun satte sjøbein som en erfaren sjømann.
Mannen, forfatter og fotograf, noe eldre kanskje – høy, middels tykk, kledd i hvit kjeledress. Begge to gikk i kørja og ble «hivd» om bord på koka, der sto Ramberg og tok i mot gjestene. (
Fra 7.sans 1962:
Mandag 22. januar: Kaldt i dag, sjøen er roligere. PINGVIN kom med forfatter Geelmuyden – har forstått det slik at han skal film/ fotografere også.
Tirsdag 23. januar: Rolig på vannet. Fin middag lever med stuing. Mett.
Onsdag 24. januar: Sendte telegram til bestemor – 75 år, 26. Hvalkjøtt til kvelds.
Torsdag 25. januar: 50.000 fat-dram – film i den store arbeidermessa.
Fredag 26. januar: Ble det tatt 3 Eva-ér – «destilasjons-anlegg» som fremstiller ferskvann – av saltvann.
Slik fortonet dagene seg i ishavet – for oss alle, mere eller mindre – maten var et tema!
Søndag 5.mai 1962: Stekt fisk og pudding. Messegutten i den store arbeidermesse var ferdig med oppvaska – når jeg kom inn for å hjelpe.
Han strakte ut armene – og tittet på ventilen. Så ble det ikke sagt mere om den saken (oppvaska). Messen skulle aldri mere på hvalfangst.
Fin innseiling til Sandefjord – ble buksert inn til Thorøya – søndag 5. mai på ettermiddagen 1962.
-vi dro ut 17. oktober 1961 – dagboka forteller også om dette.
Mye av «dagbok-notatene» kan jeg nok lese i brevform til mine foreldre.
Nå har jeg en oppgave med å legge dette inn på PCen, – og snart kommer boka!
Hilsen «maskin» som snart er 72 år – ELe.
Så er vi gang igjen – høsten 2015:
Lesværelset i Gamlebyen – Fredrikstad hver 3. onsdag i måneden, klokken 1200 – 1400 (1430)
16.september. / 21.oktober. / 18.november. / juletreff 16.desember.
Blekksprut av den store sorten, det er snadder for en dypvannsdykker
Dypvannsdykkeren er Kaskelotten, Spermhvalen, den av de store hvalene som har tenner.
Tony Wu vet instinktivt at han er vitne til noe helt unikt da spermhvalen svømmer forbi ham. Den kolossale hvalen har munnen åpen, og i gapet har den retene av en ni meter lang kjempeblekksprut. Som undervannsfotograf har han aldri «fanget» bilder av noe lignende.
Han venter tålmodig på at hvalen og de fem følgesvennene vil la han komme nærmere, bare fem minutter senere har spermhvalen forsvunnet ned i dypet. Wu har fått sine blinkskudd!
Det er et velkjent faktum at spermen lever av bl.a. kjempeblekksprut. Tony Wu ledet en fotoekspedisjon i oktober 2009 ved Ogasawara – øyene, ca. 1.000kilometer sør for Japan.
Fotografene håpet på noe helt spesielt i dette området hvor det er masse sperm. De kom over et følge med fem voksne og en kalv.
Den største hunnen tiltrakk seg mest oppmerksomhet, for hun hadde den store blekkspruten i gapet. Kjempeblekkspruten – gigantblekkspruten som angriper Jules Vernes kaptein Nemos ubåt, Nautilus (1870) er vel kjent som ett «uhyrene som finnes i havet.
Kjempeblekksprut er spermhvalens ultimate bytte. Forskerne har alt sett at de åtte sterke armene kan gi store arr på hodet til hvalen (vi som var på koka så disse store arrene).
Men det har vært umulig å følge kampen mellom de to gigantene, – for blekkspruten holder på mellom 500 og 1000 meters dyp.
Et fotografi viser en sperm med en gigant blekksprut i munnen.
Kalven følger nøye med og svømmer under sin mor.
Marinbiologene klarte en gang med og agn å fire ned at kamera ved Ogasawara-øyene på 900 meters dybde slik at de kunne studere blekkspruten i sine naturlige omgivelser. To år senere, i 2006 fanget de en liten blekksprut på samme sted. Men den døde idet den ble halt opp på skipet.
Spermen er faktisk den eneste fienden som blekkspruten har. Dette bløtdyret kan bli opp mot 13 meter langt. På hode til spermhvalen er det alltid store sugemerker og arr. Arrene stammer fra hundrevis av sugekopper som dekker innsiden av de åtte armene samt to tentakler. Hver sugekopp er omgitt av sylskappe «tenner» – denne kombinasjonen blir det arr og sår av.
En voksen hval kan holde pusten i opptil 90 minutter: Under opplæring av kalvene går flere voksne sammen slik at kalvene kan klare å dykke dypere og dypere og til slutt finne seg noen godbiter, som leder hvalen har i munnen sin.
Tony Wu vil alltid være på jakt etter det optimale bilde hvor hvalen og blekkspruten kjemper og å være den overlegen, for begge to håper i det lengste på et herremåltid.
I 2007 fikk en fiskebåt fra New Zealand som var i Rosshavet en enda større slektning på kroken, kolossblekkspruten! Arten ble oppdaget i 1925 i magen på en spermhval, den er havets største hvirvelløse skapning og anslås til å kunne bli 14 meter lang. Litt av en munnfull – selv for en sperm.
Fra 1912 til 1913 – Albany Bay – sydvest for Australia
Hvalbåten KLEM: fanget spermhval: 5.11- 1912, ble fangsten på 4 hval.
24.11. ble det kun tatt 2 sperm.
Det er kun 6 dager som er oppgitte dager med fangst i november. For desember er det også 6 dager med fangst. Ingen i januar, men i februar 1913 er det kun 4 dager med fangst og levering fra hvalbåten KLEM til VASCO da GAMA som var koka.
2 dager fangst i mars, i april det det 4 dager, – og siste og eneste dag er 1. mai 1913. Da ble sluttresultatet 68 sperm.
De var tydelig opptatt av hvalens lengde; 56 fot var den lengste og 20 fot var den minste, men – 12. desember fikk de en Ambra på 68 kilo, – slå den!
- Hvalbåten FYND fanget også for kokeriet VASCO da GAMA, der ble fangsten 47 sperm på 23 dager; 54 fot lengste sperm, korteste sperm 24 fot.
- Hvalbåten KARRAKATTA fanget også for VASCO da GAMA, der ble fangsten 38 sperm på 17 dager, fra først i november til midt i april.
- Hvalbåten EAGLE fanget også for VASCO da GAMA – resultat: 37 sperm. Denne hvalbåten ble også kjøpt til bruk som marinefartøy.
- Hvalbåten HAWK fanget også for VASCO da GAMA – på 20 dager fanget den 47 hval – solgt til franske marinen.
- Hvalbåten COMMONWEALTH fanget også for VASCO da GAMA – fangst: 46 sperm på 19 dager.
- For Chr. Nielsen & Co. Larvik, ble det ingen suksess, myndighetene var også vanskelige, i disse områdene.
- KLEM ble bygget for Spermacet (Chr. Nielsen & Co.), Larvik. Og levert juli 1911 – Fart 11 knop, 114 hestekrefter, dampdrevet – 2 fyrganger.
- Satt i fangst uten for Australia for kokeriet VASCO da GAMA.
- KLEM; solgt til Frankrike 1917 som marinefartøy.
Kom senere tilbake som hvalbåt – ble skrudd ned i isen uten for Syd-Shetland. Alle ble berget!
Fra Finn Uteng sine arkiv.
Med tilleggsopplysninger fra: www.lardex.no
Elliot kåseri på Leith Harbour 12. januar 1959
…fortsetter fra KASKELOTTEN nr. 83
Som følge av denne konsentrasjon av fangst-materiell var resultatet en serie meget høye produksjonstall:
1913/ 14 = 37 400 fat, 1914/ 15 = 63 000 fat, 1915/ 16 = 105 000 fat, 1916/ 17 = 70 000 og 1917/ 18 = 94 000 fat. Ingen av de andre stasjonene kom opp imot disse resultatene. For det meste fortsatte de (Leith) å fange, men de ikke britiske selskaper var trolig meget handicapet når det gjalt å få kull og fat nedover.
Det ble nevnt tidligere at Southern Whalings kokeri RESTITUTION gikk tapt sent i 1916. De to påfølgende sesonger leide selskapet Sandefjord Whaling Co. Sin stasjon på Strømnæss og fanget derfra med sine «Southern» båter.
I 1916 kom Shackleton ned til Strømnæss etter å ha krysset øya fra King Haakon Bay. Han og hans ledsagere hadde lidd skipbrudd på Elephant Island og hadde seilt derifra til Syd Georgia i en livbåt.
Etter tapet av HORATIO i 1916 ble det besluttet å bygge en ny stasjon på Leith. Den opprinnelige stasjonen besto av kokerianlegg og verksteder på Jericho med brakkene spredd rundt CORONDA.
A & C kan godt være brakker fra denne, og jeg tror at Hvilen var den første villaen.
Det ble nå bygget et kokerianlegg bortenfor brakkene, og en opphalingslipp for hvalbåter der kokerianlegget nå ligger. Det nye anlegget ble kalt Jeddern (oppkalt etter den harde arbeidsanstalten for kriminelle i Syd Norge). Navnet har holdt seg inntil ganske nylig som den gamle Jedderbrakken, som ble forandret til nytt laboratorium i 1954.
Meget av utstyret kom fra gamle Falkland-stasjonen. Ordningen var at det gamle anlegget skulle ta hovedsakelig spekk, mens det nye behandlet skrottene.
Da man øynet slutten på krigen og det ble klart at stasjonen måtte gå tilbake til et mer rimelig produksjonsnivå, og det var unødvendig med to kokerianlegg, var man i tvil om hvilket ville bli foretrukket. Men i mars 1918 brøt det ut en alvorlig brann på den gamle stasjonen som ødela spekk-kokeriet, og i 1920 tok et snøras guanoen. Etter dette hadde man ikke annet valg enn å konsentrere seg om den nye stasjonen og la den gamle ligge.
Kruttmagasinet og «genaralstore» ble igjen på Jericho, og står der fremdeles. For en tid lot man også noen av verkstedene bli på Jericho. Jeg tror at «store» nr. 4 var det gamle maskinverkstedet. I 1929 kom nok et snøras som ødela smia og støperiet, og drepte smeden og to støperi arbeidere. Etter dette flyttet man tilslutt verkstedene over til deres nåværende plass.
Mellom 1918 og 1920 var det liten aktivitet på stasjonene. Vanskelighetene begynte hos Pesca, men spredte seg snart til alle de andre stasjonene.
Hvalfangerne ønsket høyere betaling og bonus enn hva som sto i deres kontrakter; bedre mat og lavere slapp-priser. De gikk til en serie streiker for å få sine krav gjennom. Deres misnøye skyltes delvis krigen. Det var vanskelig å få tilstrekkelige matforsyninger hjemmefra (det var England), og prisene var skyhøye. Dette førte slapp-prisene i været og reduserte inntektsverdien. En annen grunn var også at det på den tiden var nesten umulig å få tak i norske eller britiske hvalfangere, og mannskapslistene måtte fylles opp med tvilsomme typer fra Buenos Aires havnestrøk. En tid så det ut til at SG skulle bli den første bolsjevik-republikken utenfor Russland, men et britisk krigsskip dukket opp i det riktige øyeblikk. Flesteparten av dem ble så ført tilbake til Buenos Aires hvor de nesten lynsjet agenten etter at han hadde nektet å utbetale pengene som de mente de hadde krav på.
Det er kanskje ikke så overraskende at det fra tid til annet forkom en del misnøye. Historien går tilbake til da to svensker kom tilbake til Tønsberg etter en sesong på SG og klaget til hyreagenten da han hadde sagt de skulle reise til en landstasjon i tropene.
Agenten svarte at det hele måtte bero på en misforståelse, men at han neste gang skulle sørge for at de kom til solfylte Afrika. Så mønstret de ut igjen, og fant seg selv atter en gang på Syd Georgia!
På den tiden var det vanlig når transporterne kom til Kapp Verde øyene for bunkring å ta med portugisere nedover for å få fulltallig mannskaper på stasjonene. I 1918 tok OVERDALE med 40 mann sydover. Denne ordningen ble praktisert noen år, men etter at man hadde stoppet med dette, fant fremdeles mange portugisere veien til SG – som blindpassasjerer. De ble som regel puttet i kullgjengen som ble sett på å være en av de verste jobbene på stasjonen.
Fra slutten av første verdenskrig og framover er det ikke nødvendig å gå i detaljer, da her finnes mange hvalfangere som husker langt tilbake i tyveårene.
Man fortsatte å fange fra Leith Harbour hver sesong. Det var, som det nå er, gode år – og dårlige år.
Således fikk stasjonen i 1924/ 25 100 000 fat, mens produksjonen i 1919/ 20 kun nådde opp i 32 400 fat. Stasjonen fanget hver sesong inntil andre verdenskrig med unntaket av sesongen 1932/ 33, da man fikk en kvoteordning hvor dens kvote ble overført til Salvesens kokerier.
I 19417 42 ble det lagt beslag på hvalbåter til krigstjeneste; de ble sendt til Syd-Afrika. Det var dermed slutt på fangsten så lenge krigen varte.
De andre stasjonene var mindre heldige. Bare Grytviken fanget kontinuerlig i hele tyve- og tretti-årene.
I 1921sluttet Ocean og Strømnæss seg til A/S Vestfold, bestyrt av Rasmussen fra Sandefjord, og man besluttet å operere fra stasjonen på Strømnæss. Fangsten (fisket) fortsatte til slutten av 1930/ 31, da stasjonen ble lagt ned grunnet de dårlige tidene i verden. Flere nye bygninger ble satt opp på stasjonen i årene før den ble nedlagt, og disse ble ansett for å være førsteklasses i sitt slag.
Etter 1931 leide Salvesen flytedokken for reparasjoner av hvalbåter, for tilslutt å kjøpe stasjonen og flytedokken – i 1945.
Da stasjonen stengte tok Salvesen over tankeren/ transportskipet PEDER BOGEN og hadde den i drift til krigen kom, da gikk den tapt.
Husvik stoppet fangsten i 1930/ 31 – men begynte igjen etter krigen (1945).
Prince Olaf Harbour var også et offer for de dårlige tidene, – og fanget ikke etter 1930/ 31. Salvesen kjøpte så stasjonen sammen med transportskipet SOUTHERN KING – som fikk navnet SALUTA, og som var i drift inntil flere sesonger etter krigen.
Bryde & Dahl fortsatte å fiske fra Godthul med flytende kokeri, for det meste med THOR I, det ble slutt sist i tyveårene.
Det skal også sies litt om bestyrerne på den tiden. På Leith Harbour var den berømte Leganger Hansen, Hjalmar Andersen på Husvik, Esbensen på Grytviken, Sørli på Strømnæss og Abrahamsen på Prince Olaf Harbour.
Ved en anledning ble en av kontor-personalet hos Southern Whaling sendt nedover for å lære litt om hvalfangst på Prince Olaf Harbour.
Abrahamsen nektet han å gå i land…
Siste del av Kåseriet som Eliot holdt på Leith kommer i neste utgave.
Turen til hvalfangertreffet på HEDRUM bygdetun
2. august endte opp med tre deltagere fra ØHK!
Bjørn Jørgensen: sjåfør, passasjerer var Finn Uteng og Erik Leister
Klokken 1215 ankom vi bygdetunet 15 minutter etter åpningen. Her var det mange hvalfangere med sine respektive, – andre satt tydelig aleine.
Østfoldingene fant en ledig plass på noen benker – de fleste hadde med sine egne fluktstoler! Etter åpningstalen og orientering om dagens program – ble det «navn-opp-rop» – det ble håndsopprekking fra deltagerne for hvert rederi (ekspedisjon), det var sammenliknende antall for 2015 kontra 2014 som ble kunngjort – med pluss eller minus for statistikken.
Øyas Venner kunne reklamere for sin forening og henviste til sin «stand».
Bjarne Liverød fra Sandefjord orienterte om hvalskytteren og hans plass om bord, det var et fornøyelig foredrag han holdt om hvalskytteren da han begynte å ta for seg de forskjellige økenavn/ kallenavn.
Skytteren med kallenavnet Silkemusa – var sikket noe vedkommende fikk i forbindelse med at praten som streifet innom familien og hjemmet, i en sentimental stund,- i godt lag!
Bjarne hadde en masse notater i sin bok som han refererte til. Blyræva hadde en spesiell måte å sette baken ut – når han siktet. Vinkelbeinet hadde sin måte å stå på for å sikte og fyre av.
Som sagt det var mange som fikk seg en god latter.
Var det noen kjente å se blant de nærmere 1000 deltagerne? Jo da – der borte, satt tre mann fra SOUTHERN ACTOR. Den ene var stuert og den andre var maskinmann – tredje mann var også en stuert som nå hadde pensjonert fra ACTOR, et hyggelig gjensyn: «hils bort til Østfold»!
Så var det vår tur å entre podiet for å gi oss til kjenne som de eneste fra «are sia». Bjørn ga en grei orientering om ØHK og de åra vi hadde eksistert, – han fikk også solgt en bok som Torbjørn Ødegaard skrev om (Østfold) HVALFANGERE – i Sydishavet og Sør-Afrika 1910 – 1970.
Jeg fikk stilt et spørsmål om det var noen som var på THORSHAVET 1961/ 62 – joda – det var en kjøttskjærer som jeg fikk en prat med. Vi utvekslet noen episoder fra den sesongen, -ellers så kjente han min lugarkammerat Rolf fra Sandefjord, samt andre maskinfolk fra hvalfangerbyen.
Både Bjørn og Finn fikk noen ord med «kjente» – fra båter de hadde vært på.
En time før annonsert avslutning (kl.1600) kom det en regnbyge som tømte tunet for folk – det var plass til mange innomhus i underlåven og fjøset. I stallen søkte også mange tilflukt – her var det en skikkelig snikkarbod.
Mange håpet på en svingom på tunet – men det regnet og regnet, så vi takket for oss og satte kursen for hjemfylket – Østfold.
Det må nevnes at det ble solgt rømmegrøt med rød saft, vafler og kaffe. For ikke å forglemme pølser med tilbehør.
Den gamle kårboligen hadde alt av gamle møbler, vedkomfyren med ringer – og annet som hørte kjøkkenet til.
I veslestua var det faktisk et lite mini-hvalfanger-museum!
Våningshuset lå der med sine to etasjer og fine ornamenter, det var nok blitt en mer administrasjonsbygning for Hedrum Historielag.
God sjåfør og hyggelig reisefølge.
-ELe.