Februar 2016 – 23. årgang
Årsmøte
Årsmøtet, nr. 23, 2016 ble avholdt torsdag 14. januar med 15 personer tilstede i Lille Fredrik, Gamlebyen, Fredrikstad.
Formann ønsket vel møtt og forsamlingen mintes de som er gått bort med ett minutt stillhet.
Til dirigent ble Asbjørn Arvesen valgt,– som referent ble Arve Arvesen valgt.
Årsberetningen ble referert av sekretæren, enstemmig godkjent.
Regnskapet ble presentert av kassereren, også enstemmig godkjent.
Det var ingen innkomne forslag.
Kontingenten på kr. 100,00 er det faktisk noen som ikke har betalt. I fjor 2015, var medlemstallet 191 – foreløpig er vi 128.
Leseværelse i Gamlebyen Fredrikstad
Hver 3. onsdag er det åpent leseværelse i Gamlebyen Fredrikstad.
Hvalfangere, sjøfolk fra handelsflåten og andre pensjonister, vi har også en telegrafist blant oss, Karin.
VELKOMMEN – klokken 1200 – 1400 (1430)
Kaffe og vafler serveres, selvsagt, det jo leseværelse for sjøfolk!
Åpent: 2016 – 17. februar. – 16. mars, – 20. april- (hver 3. onsdag)
Av og til varter Edith opp med en kake også!
Ingvald og kameratene nekter å bli glemt
Hentet fra Aftenposten 28.10.2015 – journalist Hilde Harbo.
I følge Churchill og Roosevelt var de norske krigsseilernes innsats mer verdt for de allierte enn én million soldater.
Takken de fikk var kald avvisning, Nå ber de siste gjenlevende om en liten sum på statsbudsjettet for at deres historie skal tas vare på for ettertiden.
10. mars 1942 ved åttetiden om kvelden. D/S HVOSLEF befinner seg utenfor Delaware Bay på østkysten av USA. Stemningen om bord er spent.
Rundt skipet ligger vrakgods, og et tankskip driver forbi, – det er brukket på midten- og helt forlatt.
Mannskapet på HVOSLEF skjønner at tyske ubåter lurer i havdypet under dem. De har redningsvestene klare.
Ingvald Wahl, 23 år gammel fyrbøter fra Hammerfest, har nettopp gått av vakt (4- 8 vakta). Så smeller det.
Hele skipet blir gjennomristet, og en voldsom ildsøyle slår inn i restene av badet-rommet der Ingvald står og vasker seg. Med et brannskadet ben og flere brudd klarer han å kare seg ut, mens han hører noen skrike at de er blitt torpedert.
Marerittet er blitt virkelighet. Ingvald kjenner skipet synke under seg, han blir trukket med i dragsuget, men klarer å bakse seg til overflaten. Der ser han baugen på HVOSLEF peke rett til værs, før skipet langsomt synker og blir borte.
Til tross for skadene, mørket og kulden klarer han å holde seg flytende til han får tak i en treplanke å klamre seg fast i. To skipskamerater, hardt skadet, får også tak i planken. De hører redselsskrikene fra andre av besetningen, og fortviler over at de ikke er i stand til å hjelpe. – Etter hvert blir ropene færre.
Til slutt blir det helt stille rundt dem.
Ingvald og hans sto kamerater har flaks. De blir oppdaget av livbåten fra HVOSLEF og reddet om bord. Med en åre som mast klarer de å ta seg inn til kysten.
Legene klarer å lappe Ingvald sammen etter at han nekter amputasjon!
Han vil fortsette sin krigsinnsats, og klarer å bløffe til seg en legeerklæring som gjør at han kommer inn på treningsbasen «Camp Norway» i Canada. Han blir skytter og fortsetter i konvoifarten. De allierte trenger mer bensin, ammunisjon og annet krigsviktige materiell. Det gjør handelsskipene til flytende bomber. Underveis i konvoiene blir han – som så mange andre krigsseilere – vitne til de grusomste scener.
Når en rekke handelsskip seiler med militær eskorte, er den den ubønnhørlige regelen at man ikke skal stoppe om ett av skipene blir angrepet. Da setter man seg selv og lasten i fare.
Derfor opplevde krigsseilerne at de bare måtte stå på dekk og høre på torpederte mannskapers rop om hjelp. De så de små, røde lysene på redningsvestene deres mens de gled forbi skutesiden. I beste fall ble de plukket opp av båten som lå sist i konvoien – kalt «Likplukker´n».
Dette var traumatiske minner de tok med seg hjem etter krigen.
Den eneste – store trøsten var at innsatsen deres hadde avgjørende virkning på krigens gang.
Den norske handelsflåte var en av verdens største og mest moderne da krigen brøt ut. Forsyningene av drivstoff og annet krigsmateriell var blant annet avgjørende for at Storbritannia vant «The Battle of Britain» mot Nazi-Tyskland.
Den britiske admiral Gerald Charles Dickens sa på BBC i 1941: «Hadde det ikke vært for den norske handelsflåte, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser».
Det var den amerikanske admiralen Emory Land som først uttalte at den norske handelsflåten var «mer verdt for de allierte enn en million soldater». Senere sluttet USAs president Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill seg til uttalelsen.
Den norske krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby har uttalt at krigsseilerne var de eneste Nordmenn som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet.
Da skulle man tro at også krigsseilerne ville bli behandlet som helter etter krigen. – Det motsatte var tilfellet, med få unntak.
De fleste av krigsseilerne var ikke hjemme i mai 1945, da mange andre ble tiljublet for innsatsen i krigsårene.
Mange sto på vakt helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Etter hvert kom de hjem – avmønstret til forskjellige tider på året.
Det var ingen flagg og hurrarop på kaia. Noen møtte utbombede hjembyer, for andre var familiesituasjonen dramatisk endret gjennom fem år med minimale muligheter til kontakt. Det var også få jobber å få.
Krigsseilerne følte seg med rette glemt.
På toppen av det hele ble mange også direkte motarbeidet, avvist og utstøtt av myndighetene.
De hadde vært borte lenge, og da de kom tilbake, måtte mange kjempe en lang og nedverdigende kamp for å få stemmerett, bolig, arbeide og rasjoneringskort. Enkelte av krigsseilerne hadde tynnslitte nerver – det ble bare vondt verre for enkelte. Dette ble døyvet med alkohol. Flere tok sitt eget liv.
Allmenhetens fordommer og fordømmelse ble toppet av myndighetenes svik.
Nortraship, – mer bør ikke sies om det ( red.anm. ELe) … svik i særklasse.
La vår stolte historie leve for ettertiden
Men: «Vi nærmer oss alle 100 år. Vi lever ikke evig.
Vi er opptatt av at historien til de 35.000 norske krigsseilerne skal leve, også etter at den siste av oss er gått bort.»
Deres bønn er beskjeden. De ønsker seg to stillinger på statsbudsjettet til Stiftelsen Arkivet Kristiansand (Google) til videreføring av arbeidet med å dokumentere krigsseilernes historie.
«La oss få oppleve at Stortinget gir det lille som skal til for at vår stolte historie skal leve for ettertiden!»
Ingvald Wahls beretning er hentet fra en rekke intervjuer og skriftlige framstillinger av hans opplevelser som krigsseiler.
hilde.harbo@aftenposten.no Artikkelen fra Aftenposten er beskåret – og avsluttes her.
Fakta-spalten:
- Norge hadde 35.000 krigsseilere. Hver tiende omkom.
- Halvparten av flåten på 1000 handelsskip gikk ned.
- Regjeringen rekvirerte flåten til alliert tjeneste, og dannet Nortraship, verdens største rederi.
- Krigsseilerne var den eneste sivile yrkesgruppe som ble kommandert til alliert tjeneste.
- De måtte kjempe i årtider for krigspensjon og tilbakeholdene hyrer.
- Først i 2013 fikk de sin uforbeholdne unnskyldning fra norske myndigheter. Da var de fleste døde.
- Nå ber de siste gjenlevende om bevilgninger til at dere historie kan bevares for ettertiden.
Menn utenfor mengden
Gyldendal Norsk Forlag 1954
Oversatt av Arne Stai fra engelsk. Forfatter er R B Robertson.
Omtrent tolv tusen (12.000) menn drar hvert år ned i Sydishavet for å fange hval.
Disse menn vet ikke verden noe om, like lite som jeg ante noe om dem før jeg sluttet meg til dem selv.
Jeg visste nok uklart at det eksisterte en moderne hvalfangst, men jeg trodde, som mange andre, at moderne hvalfangst-industri bare var fattigslige, mekaniserte levninger av det forrige århundres glorverdige hvalfangst, i de dager da hvalbyene i Skottland og andre steder var kjente og kjære for en hver.
Da kunne man lese i avisene om hvalfangernes eventyrlige innsats, da var store forretningsmenn og markeder over hele verden avhengig av det årlige hvalslakteri.
Nå, hadde jeg hørt, at moderne hvalfangst for det meste ble drevet i fjerne, sydlige antarktiske farvann, hvalen ble jaget av hurtiggående fartøyer og skutt med harpun for så å bli bearbeidet til sjøs på store flytende fabrikker.
Men hva slags folk det var som jaget hval i vår tid, og hvorledes hvalfangerne blir påmønstret og hva slags liv de fører og hvilket arbeide de utfører, var likeså ukjent for meg som det er for den gjennomsnittlige europeer som spiser margarin på brødet hver dag uten å ane at det kan de takke hvalen og hvalfangerne for.
Jeg hadde aldri møtt en moderne hvalfanger. Men jeg hadde lest mye om den gammeldagse hvalfangsten, og kunne – som de fleste som leser engelsk – ha beskrevet livet om bord på en New Bedford hval-bark, eller tatt min plass som rormann på en hvalbåt uten helt å bli tatt for en grønnskolling i jobben.
Men nutidens hvalbåter og livet der om bord var likeså mystisk for meg.
Imidlertid har rare mann i rare jobber alltid virket fengslende på meg, i min medisinske og psykiatriske praksis har jeg støtt på og måttet lære å kjenne mange sjeldne eksemplarer av menneskearten.
Så da jeg fikk sjansen til å leve og arbeide med moderne hvalfangere en tid og bli kjent med dem slo jeg straks til, høsten 1950 var det et avertissement i Britisk Medical Journal. Jeg mente jeg var kvalifisert som lege for et hvalfangst-selskapet og slo til for å komme til Antarktis. Stillingen lød; overlege ved en pelagisk hvalfangst-ekspedisjon i Sydishavet.
To dager senere var jeg på hyrekontoret i Edinburgh – og fikk mine instrukser for 650 skotske og norske hvalfangere, som lege.
Min første oppgave var å ta imot mannskapet og la de få en medisinsk/ psykisk undersøkelse.
Rederiets legekontor som ble benyttet tre – fire dager i året var så fint utrustet at en hver lege ville være misunnelig. Beskjed; – om å anskaffe noe jeg manglet – var bare å sette det på rederiets regning.
Dette rant meg i hu at enten var det de skotske eller norske hvalfangere som betalte.
Ved siden av legekontoret var det kjemikere og laboranter av høyklasse, det var svært interessant å prate med dem. Tid hadde de nok av; på denne tiden av sesongen. Noe av det de samtalte om forsto jeg. De snakket om vitaminer, insulin og enzymer – og mange medisinske råstoffer som hvalen forsyner alle verdens apotek med i større mengder og i sterkere konsentrasjoner enn noe annet dyr.
Men, da samtalen slo over til kvelstoff innholdet i kunstgjødsel (se KASKELOTTEN 19/ 2000) fremstilt av «hvalmel», og det ideelle hønsefôr (dyrefôr), – og de beste smøre-oljer for presisjons-instrumenter, og benets slite-styrke, og pris-svingningene på det franske parfyme-markedet,(ambra) – da kunne jeg ikke følge med lenger.
Laboratoriesjefen var full av beklagelser da jeg avbrøt ham.
– Jeg vet hva De vil ha, doktor, sa han.
– Legen som kommer inn her ved begynnelsen av hver sesong skal ha det samme: 650 glass til urinprøver og en eller annen som kan undersøke urinprøvene for ham.
– Glassene er ferdige, og de får med en «førstereis» som medhjelper.
…De første hvalfangerne som ble kalt inn for urinprøve ble sendt videre for «intervju» – og utfylling av ditto skjemaer.
Analysen av urinprøven som ble tatt viste et innhold på 80% skotsk øl.
Noen av kara fikk beskjed om å komme igjen dagen etter, – men før puben Eagle’s Bar åpnet!
De ville jo ut på hvalfangst, – så de var på plass – før puben åpnet. ….
Dagen var kommet da vi kunne seile avgårde, over Nordsjøen – med kurs for Tønsberg.
…her var det følelsesmessig avskjed fra de mange «båtlaster» med kvinner som fulgte langs med kokeriet – som igjen fikk mannfolka til å felle en tåre.
Dette var i motsetning til de mutte nikk hvalfangerne fra sine skotske kvinner.
Vår første anløpshavn var Aruba – Standar Oil Company, her tok vi om bord 20- tusen tonn olje (bunkers).
Det å være akademiker, lege, å gå rundt og bese alt, og alle kroker på et hvalkokeri må beskrives som en stor opplevelse.
Førstereisen, legen og forfatteren av denne boka, har vært veldig observant, og lyttet til de mange han har hatt kontakt med.
Utrolig godt skrevet. ELe.
Dette er kun utdrag av to kapittel. – Boka er på 254 sider.
HVALFANGSTEVENTYRET – på sporet av en tapt storhetstid
Fra boka Erik Jacobsen – utga desember 2003. En prakt bok; masse fine fargebilder
Ved en tilfeldighet i 1996 fant Erik Jacobsen en fargefilm fra en hvalfangst-ekspedisjon.
Via sine bestefedre hadde forfatteren av denne boka dannet seg et bilde i sort hvit – av hvordan det så ut på plan under full hvalfangst.
Tanker om grov sjø hadde Erik Jacobsen også et «bilde» av i sitt hode.
Men, da han fikk se filmen i farger «steilet» han. Han satt igjen med mange spørsmål.
Han tok for seg hvalfangere som kunne besvare og gjøre rede for seg, Erik Jacobsen som bor i Vestfold – Tønsberg kunne velge sine intervjuobjekter på øverste hylle.
Ennå hadde ikke alle havnet i «hvalens buk», – mange var villige til å la seg intervjue.
I den 334 side tykke boka med store sider velges side 132:
Vestfolds stolte hvalflåte er nærmest skutt sønder og sammen.
Bare fem hvalkokerier har overlevd krigen. Resten er torpedert eller sprengt. OLE WEGGER og SOLGLIMT befinner seg på bunnen i franske havner, som undervannsblokader. Alle de nye, moderne kokeriene er borte, blant annet KOSMOS og KOSMOS II og TERJE VIKEN.
Norge mistet 7 av de 12 kokeriene som var ute i sesongen 1939/ 40. Britene mistet samtlige av sine kokerier.
De eneste norske kokeriene som er igjen, er de gamle som på 1920-tallet ble bygget om fra linje skip:
Det er THORSHAMMER, ROSSEN, PELAGOS, CA LARSEN og SUDERØY.
Men, det er et par lyspunkter; tyskerne og japaneserne er forsvunnet fra fangstfeltet. Dessuten har det endelig lykkes å få en slags kontroll over fangsten fremover, slik at det kan vare, – både som fett-kilde og arbeidsplasser.
Det er samtidig innført konsesjoner fremover, slik at bare de som fanget i Antarktis sesongen før krigsutbruddet kan få fortsette nå.
Norske myndigheter har heldigvis vært forutseende. Allerede i 1943 presset de på for å få bygget nye kokerier. De understreket at disse kunne seile som tankskip resten av krigen. Etter mye motstand ble det gitt tillatelse til bygging av to nye hvalkokerier. Storbritannia fikk tildelt det første.
I Norge kjemper flere av hvalfangstselskapene om myndighetenes gunst.
Alle som har mistet kokerier skal jo få lov å bygge nye, det er avgjort. Men, hvem skal få det første?
Larvik går seirende ut av kampen. Byens nye kokeri døpes NORHVAL, og er som britenes kokeri bygget i rekordfart. Begge er konstruert på tegningene til VESTFOLD fra 1931.
Storbritannias nye stolthet, SOUTHERN VENTURER, legger ut i slutten av oktober 1945, en drøy måned etter Thor Dahls THORSHAMMER.
Alle de norske skal fange i pol, til den såkalte «Fellesdriften». En viktig avtale er inngått mellom staten og hvalfangstselskapene for de tre kommende sesonger. NORHVAL kommer seg ikke sydover før i slutten av november.
Men, én ekspedisjon er enda senere ute.
Våren 1945:
Den 33 år gamle hvalskytteren, Hans Bechmann har overlevd krigen og er fortsatt om bord på SIR JAMES CLARKROSS – ett av de få hvalkokerier som fortsatt flyter. Her har han vært helt siden nyttår 1942. Skjønt gamle «Rossen» har hatt et annet liv som deltager i konvoier.
Det har seilt i oljefart og fraktet krigsmateriell – til Suez, Pearl Harbour og Panama. Det har gått helt greit.
Bortsett fra noen angrep i Karibien. Nå er Hans på vei hjem fra en hvalfangst-sesong. Det gikk også bra. Fangsten pågikk uten at de så snurten av nazistene.
Med kun en norsk ekspedisjon i Antarktis sesongen 1944/ 45 har det vært de gamle «reserne» som har ført an jakten. Det sier litt at om den kommende mesteren, Finn Ellefsen har hatt bøyebåten – den som plukker opp og tauer inn fangsten til koka.
Det ble en strålende sesong. Vi gjorde det veldig godt, erindrer 91 år gamle Hans Bechmann.
Om bord på hjemturen er rederen selv – Magnus Konow. De kommer i prat og gjør en avtale.
Kommende sesong skal Hans Bechmann som virkelig har noe å slektes på bak «skjeftet» – å bli en av «Rossens» viktigste menn, i jakten på fett, et sulteforet Europa.
Samtidig, utenfor Trondheim:
En gammel supertanker ligger ved kaia. Man kan så vidt skimte at det
står C A LARSEN på skutesida. Den ser herjet og medtatt ut, etter en rekke flyangrep i Nord-Norge. Der har den fungert som tysk tank- og forsyningsskip. Men en inspeksjon får positivt utfall. Skuta er fremdeles brukelig, til tross for både krigshandlinger og en lang karriere innen hvalfangst.
Opprinnelig ble skipet bygget som damptankeren SAN GREGORIO i 1913 – en gang et av verdens største tankskip. Siden ombygget og modernisert flere ganger.
C A LARSEN er i godt selskap med THORSHAMMER som også har greid seg gjennom krigsårene.
Hvalfangsten på den andre siden av jordkloden kunne være farefull. Men i ettertid kan vi oppsummere med at det var få alvorlige ulykker. Når en tenker på installasjoner på hvalbåter og kokerier – er det en kjensgjerning at det gikk så forunderlig bra. Vi må også se det i forhold til hvor ufattelig mange mann som hadde Sydishavet som sitt arbeidsfelt. Hvalbåtene tålte mer enn som så!
Situasjonen før 1946/47
Fellesdriften i Norge stod foran sin andre Sydhavssesong. Det lå an til å bli en god forretning. Oljeprisene steg og steg. Nå skulle de imidlertid få større konkurranse hvalfangst-rederne på den andre siden av Nordsjøen. Men det gjorde forsåvidt ingen ting, de hadde jo en avtale om å holde konkurrentene unna. Alt var klappet og klart. Alt var under kontroll – på papiret. – Men, ryktene svirret.
Det ble sagt at en super-reder «luktet» på jaktmarkene. Det ble spekulert i om de virkelige veteranene – hollenderne – også var i ferd med å kaste seg inn i kampen om det verdifulle fettstoffet. Men begge var i så fall avhengig av norske nøkkel-medarbeidere.
Og for nordmenn var det rett og slett imot norsk lov å ta hyre på den eventuelle Willem Barendsz-ekspedisjonen. Uansett hva betalingen måtte være.
I Storbritannia var man ikke så opptatt av ryktene. Gjenoppbyggings-programmet her var nå kommet betydelig lenger. To splitter nye, og enda mer moderne hvalkokerier, var snart leveringsklare.
Det britiske selskapet som hadde mistet mest materiell i krigen, var rederiet Salvesen. Av fem disponible hvalkokerier før krigen, satt de igjen med null, sommeren 1945.
Mot slutten av annen verdenskrig var det derfor bestemt at det første av de to nybygde kokeriene skulle tilfalle dem( Salvesen), det andre skulle leveres staten Norge.
Skotske Salvesen var et familieforetak, som opprinnelig hadde sitt utgangspunkt i skipsfartsbyen Mandal, – der foreldrene drev godt innen trelast og shipping. En av etterkommerne, Christian, hadde slått seg godt opp ved havnekvarterene i Edinburgh. Høsten 1946 kunne familien se tilbake på nesten 50 års med hvalfangstdrift.. . . .
…det første nybygde hvalkokeriet som dro sydover sesongen 1945/46, var SOUTHERN VENTURER.
Wedddelhavet 7. januar 1947. Det har gått en måned siden det ble lov å jakte på det som kalles langhval (blå- og finnhval). Fra kontoret i Skottland følger de godt med, hvem blir best av «VENTURER» eller «HARVESTER».
Harold Keith Salvesen (fjerde generasjon). Han har syv sesonger på hvalfangst, han vet hva det innebærer – i motsetning til Anders Jahre som aldri har studert geskjeften i Sydishavet.
Med to nye flytende kokerier og i tillegg en landstasjon er det mer spennende enn noen gang – for H K Salvesen.
Arne Jensen, fra Fredrikstad har også fått plass i boka:
Første linje starter med: Men Finn (Ellefsen) fikk hard konkurranse.
…Hvalskytter Arne Jensen vokste opp i Utgårdskilen på Hvaler, som var en av de største fiskehavnene på Østlandet. Far var fisker og levde av det. Under hele krigen holdt jeg på med å fiske, skyte ælke og fange størje.
Jeg var totalt ukjent med hvalfangst, men bestemte meg for å dra til Tønsberg, svogeren min, Konrad Olsen vor kokk på BALAENA, så jeg valgte den.
Jeg hadde vært ett år til sjøs på tankbåt, da jeg begynte som matros på hvalbåt høsten 1947 . . .
Sesongen 1965/ 66 vant Arne uhyre knepent.
Han tok 602 hval – Finn tok 601 hval! – Dermed kunne Arne føye seg pent inn i rekkene av toppskyttere fra Østfold; Anders Arvesen, Arnt «Durban» Karlsen, Ragnar Bjørnevaagen, Arnt Krogtorp, Elling Nilsen, Theodor Augensen og Trygve Nilsen – for å nevne noen.