Februar 2017 – 24. årgang
Årsmøtet, nr. 24, 2017 ble avholdt tirsdag 24. januar.
11 personer var tilstede i Lille Fredrik, Gamlebyen, Fredrikstad.
Formann ønsket vel møtt. De tilstedeværende mintes de som var gått bort; med ett minutt stillhet.
Kjøttekstrakt og frosset kjøtt
Dag Bakka jr. har en artikkel hentet fra HVALFANGSTEN EVENTYRET TAR SLUTT
Godt inn i 50-årene holdt produksjonen seg på et godt nivå: 146.000 fat i 53/ 54 og 138.000 fat i 56/ 57.
Men mot slutten av tiåret fikk man virkelig føling med svikten i hvalbestanden, med gradvis tilbakegang: 60.000 fat i 1959/ 60 sesongen.
Til og med sesongen 54/ 55 stod Thomas Hansen som bestyrer av KOSMOS IV. Denne sommeren rykket han opp til fører av KOSMOS III, mens dens midlertidige fører Kjell Tholfsen kom over på KOSMOS IV.
Sesongen 59/ 60 var Knut B Hansen bestyrer, og følgene sesong Thorbjørn Larsen.
Høsten 1962 overtok kaptein Karl E Gran, Sandefjord, – han førte kokeriet ut sesongen 1965/ 66.
Etter salget av KOSMOS III i 1961 gikk norsk hvalfangst inn i en ned- bygningsperiode, hvor KOSMOS IV fra 1965 ble det ene av to gjenværende kokerier; THORSHAVET.
Hvalbåttallet ble stadig skåret ned, fra 14 til 9 i løpet av 50-årene. Etter salget av KOSMOS III kunne ekspedisjonen velge blant de beste Kosmos-båtene, mens de øvrige ble solgt. Union Whaling i Durban kjøpte en serie av de beste båtene, delvis med Kosmos´ opsjon til vederlagsfritt å bruke dem i fangst. Tross Kosmos´ store flåte av hvalbåter, ble det stilt stadig høyere krav til maskinstyrke og aksjonsradius, og det ble nødvendig å spe på med innleide båter:
SIDNEY SMITH og WILFRID FEARNHEAD i sesongen 60/61 og korvetten SOUTHERN TERRIER i 63/64.
For å få prøvd ut en moderne japansk båt, fikk selskapet i november 1964 levert KOS 55 fra Japan. Denne dieseldrevne båten av japansk standardtype, på 224 fot med maskinkraft på 3.600 ihk, var god for 17 – 18 knop.
I større grad enn noe annet kokeri, fikk KOSMOS IV installert utstyr for produksjon av biprodukter; frosset kjøtt og kjøttekstrakt.
Under sommeroppholdet i Kiel 1960 ble det bygget fryserom for 6.000 tonn kjøtt.
Hvalkjøttet ble for en stor del avsatt til firmaet Petfoods Ltd. og endte som dyrefor og levert direkte fra koka i Immingham.
At biproduktene nå var blitt av en slik vital betydning for lønnsomheten ser en av inntektene for sesongen 1964/65: produksjonen ga 75.000 fat olje og 7.520 tonn kjøtt.
I verdi utgjorde oljen 40 %, kjøtt 27,5 % og kjøttekstrakt 32,5 %. Denne sesongen ga et driftsoverskudd på 15,9 millioner kroner, mens shipping nå la 85,7 millioner kroner igjen i kassa.//.
Bjørn Jørgensen har mye i sine «gjemmer»/ arkiver:
H B D/S STAR I, 901brt. 216,2 – 331/18, 7F.T.
C 4 – 3.400 ihk. Damp …. 9RL FMV
Prøvetur: 3666,5 IHP. Fart: 17,5 knop. 185 RPM.
Levert «Rosshavet» 1956 fra FREDRIKSTAD Mek. VERKSTED.
- Totalt 11 sesonger: 2.892 hval
- Snitt 11 sesonger: 263 hval
Snitt pr. skytter:
- Skontorp; snitt 5 sesonger – 233 hval
- Karlsen; snitt 4 sesonger – 280 hval
- Solberg; snitt 2 sesonger – 304 hval
Takk for lånet Bjørn!
Belgica-ekspedisjonen
Noen få linjer om yngstemann, som var og lettmatros og 17 år om bord, Johan Koren. Han var født 1879 i Fredrikstad, Kråkerøy.
Som zoolog og polarforsker var han med BELGICA – 1897 til 1899 (se forrige nr. av KASKELOTTEN).
1900-1905 drev han zoologiske undersøkelser og innsamlinger av dette i øvre Pasvikdalen. I løpet av denne tiden deltok han også i kortvarige ekspedisjoner til Novaja Zemlja og Fiskerhalvøya (søk på Google).
1906-07 deltok Koren i fangst-ekspedisjonen til Crozet-øyene, 43 grader syd, som ligger i nærheten Kerguelen (alt er relativt når en ser i på kartet).
Hele hans senere virksomhet var knyttet til nordøst Sibir.
Han samlet her et svært materiale, understøttet av Smithsonian Institution og Harvard University.
Som samler og preparant var han usedvanlig dyktig, boken: «Gutten som Norge glemte» kom ut i 1938 – H. Evjenth.
Hentet fra ASCHEHOUGS konversasjonsleksikon.
THORSHØVDI : 18.361 brt., 23.250 tdw., 2x B&W 7400 hk. Levert okt. 1948 fra Burmeeter & Wain, København til ODD.
I fangst 48/ 49 til og med 64/ 65, unntatt 52/ 53.
Solgt okt.1966 til Aker-gruppen for ombygging til boreskipet DRIILLSHIP, Opphugget 1985 i Thailand.
(se KASKELOTTEN nr. 34/ 2003)
Sesongen 1949/50 forlater kokeriet Sandefjord 26/10-1949 med 62 hunder, tre små weasels, en maskin for is boring, samt annet utstyr og 5 ekspedisjons-deltagere; til den norsk-britisk-svensk vitenskapelige-ekspedisjon som hadde som mål å gå i land på isen i Dronning Mauds Land, bygge en bemannet stasjon på isen som skulle holde det gående i 2 år.
Man skulle så være i stand til og utforske fjellstrøkene innenfor. Til hjelp skulle man ha et forskningsfartøy ved navnet NORSEL som senere skulle møte kokeriet i isen.
THORSHØVDI setter kursen sydover for sesongen 1950/51. Sesongen startet med spermhvalfangst fra 09/12 og langhvalsesongen 22/12.
Med 15 hvalbåter, resultatet ble122.341 fat hvalolje, 11.205 fat spermolje.
1951/52 ble resultatet 118.972 fat hvalolje, 7.469 fat spermolje.
Denne sesongen deltok 14 hvalbåter og 545 mann.
13. 08.1952 ble THORSHØVDI ble pårent midtskips av det svenske emigrantskipet ANNA SALÈN utenfor Pentland Firth, stredet mellom Orknøyene og Skottland.
Ingen personer ble skadet. Historien sier at det svenske fartøyet trodde at THORSHØVDI var to forskjellige fartøyer, og at de forsøkte å passere mellom disse to.
THORSHØVDI gikk til Burmeister & Wain i København for reparasjon. Reparasjonen ble kalkulert til å være ferdig rundt 21. november 1952.
Kokeriet ville komme for sent i drift til å delta med egen flåte.
Deltok derfor som hjelpekokeri og transportbåt for THORSHAVET-ekspedisjonen.
1.oktober 1966 – kan sies å være en milepel for Norges andre olje alder; nå snakkers det om oljen fra jordens indre.
Thorshøvdi ble solgt til Drill Ship Limited, London – 25.11.1966
Den tapre «dama» gikk ut Sandefjord fjorden for siste gang 25.11.1966 på vei til A/S Akers mek. Verksted, Oslo for ombygging til boreskip.
- 1967 Ferdigstilt som boreskip, omdøpt DRILLSHIP. Ny tonnasje på 11.122 brt.
- 1969 Solgt(utleid?) til Panama Offshore Inc., Panama. Omdøpt STAR I.
- 1970 Tilbake til Drillship Ltd., England, og får tilbake navnet DRILLSHI. Solgt til Reading & Bates Offshore Drilling Co., Panama. Omdøpt SONDA I
- 1972 Solgt til Reading & Bates Offshore Drilling Co., Panama og omdøpes J. W. BATES.
- 1985 Overlevert til opphuggere i Sriracha, Thailand på høsten, 85 – det må sies å være litt av en alder på et skip.
Desemberutgaven nr. 90/ 2016
Kaskelotten skyller Lars- Amund takk for lånet av det fine oppsettet som hans bestefar Ernst Abrahamsen; tidligere hvalfanger fra Kråkerøy – Fredrikstad hadde nedtegnet fra ekspedisjonen THORSHØVDI sesongen 1955/ 56.
Fotografiene ble kun beskrevet.
Ernst hadde flere sesonger med Bjørnevaagen.
Mange takk Lars-Amund.
Kongelig resolusjon om hvalfangst-reglementet
En kongelig resolusjon av 13. desember 1959 lyder slik:
I medhold av lov om fangst av hval av 16. juni 1939 endres reglementet for fangst av bardehval og spermhval m. v. av 23. september 1949 i samsvar med et fremlagt utkast.
Utkastet lyder:
Endringer reglementet for fangst av bardehval og spermhval m. v. av 23. september 1949.
Følgende paragrafer skal heretter lyde:
§ 5, første ledd:
- Det er forbudt å nytte flytende kokeri eller hvalbåt knyttet til dette til fangst eller opparbeiding av bardehval i noe farvann syd for 40 gr. syd, unntagen i tiden fra 28. desember til derpå følgende 7. april, begge dager medregnet.
- Fangst av blåhval kan dog først begynne den 1. februar og fangst av knølhval bare foregå i 4 dager fra og med 20. januar.
§ 7:
- Antallet av bardehval som kan fanges syd for 40 gr. syd i den åpne sesong av hvalbåter knyttet til norske flytende kokerier, skal ikke over stige 5 800 blåhvalenheter.
En blåhvalenhet regnes slik:
- 1 blåhval eller 2 finnhval eller
- 2,5 knølhval eller 6 seihval
Melding om fangst skal skje etter Industridepartementets bestemmelse.
Skipshistorier fra de Syv Hav
Fra boka til Arild Einar Syvertsen, utgitt 2011
TVILLING-SKIPENE: Side om side lå de to hvitmalte nybyggene, MEXICO og LAGUNA. Skutene var vakre som svaner og like som to «dråper vann». De var tremastede stålskonnerter, og hva skjønnhet angår, var de bygget nær det optimale, med skarp utoverhengende baug som en klipper, og med en flott avrundet hekk.
Det var våren 1905 i Fredrikstad, og seilskutene var i ferd med å skrive sitte kapitel.
Skjebnen hadde bestemt at de to skonnertene som snart skulle seile fra byen ved Glommas utløp, aldri mer skulle returnere til Norge.
Sommeren 1904 inngikk skipsreder Rolf Seeberg fra Høvik i Kristiania på vegne av selskapet Mexican Trading Co. Ltd. kontrakt med Fredriksstad Mekaniske Verksted om bygging av to stålskonnerter.
Seeberg var gjennom sitt firma involvert i trelastfarten i Sør-Amerika og Mexicogolfen, og ønsket nå å bygge to skip spesielt til dette.
Bortsett fra det faktum at han kontraherte seilskip på det tidspunkt da de fleste tenkte damp, var det to moderne og spesielle fartøyer. Verkstedet tildelte dem byggenummer 96 og 97, og i henhold til kontrakten skulle de bygges etter Lloyds klasse 100A1.
Den 25. mars 1905 seilte MEXICO fra Fredrikstad, og tre uker senere fulgte LAGUNA. Begge ble sluttet for en kullast fra England og over til Mexico.
MEXICO seilte i trelastfarten mellom Mexicogolfen og Europa fram til 1914.
20. februar 1914, forliste skipet under en storm ved Irlands sørøstre kyst. Skonnerten var på vei fra Laguna i Filippinene til Liverpool med mahogni.
Historien til LAGUNA: Det var april – 1905 på Kråkerøy (Fredrikstad), at den unge Margit Aas (pikenavnet) bare 20 år giftet seg med den 11 år eldre Lauritz Melsom.
Skuta stevnet ut også som nybygg fra FMV med kurs for England, hvor det etter langvarig landligge og venting, endelig fikk de kullast som tvillingskipet – ja, nettopp til Mexico. For kaptein Melsom var det godt å kunne sette seil, han var en sjøens mann, som dro ut som 14-åring! Neste tur var til Mississippi Pascaoula, her ble kapteinen syk – med innleggelse på sykehus; gulsott.
28. september var de ferdig lastet (det er ikke nevnt noe om hva slags last de hadde) med kurs mot Colon, med skipets førstestyrmann Grønneberg fra Vestfold som kaptein.
Siden hørte man aldri mer fra mannskap eller skip («mysteriet i Mexicogulfen/ Karibiske hav»). Det ble aldri funnet vrakgods eller andre spor etter LAGUNA.
Margit og Lauritz giftet seg 22.03. 1905.
Skibsfører Lauritz Melsom døde 29.11.1919. – Skuespiller/ lærer Henrik Melsom fra Kråkerøy, Fredrikstad var barnebarnet til Margit og Lauritz Melsom.
Strekker vi linjene videre så kjenner jo alle hvalfangere, Melsom & Melsom, slektsbåndene er der også til Fredrikstad!
Utdrag fra SKIPSHISTORIER FRA DE SYV HAV er forkortet, voldsomt.
Da guttunger dro til sjøs
Skrevet 2005, av Lasse Trædal
Harry Jørgensen sto til konfirmasjon 1. oktober 1950. En måneds tid senere var ung gutten på vei til Le Havre i Frankrike for å mønstre på M/S FERNCASTEL; som messegutt, med en 18 mnd. kontrakt.
I følge passet var Harry 150 cm høy – innen han kom hjem var alt av klær byttet ut til en som var blitt 30 cm høyere og kraftigere som en følge av alt som skjedde om bord – mange tøffe tak av urimelige med-mannskaper: Den lille «guttungen» var det nok greit å ta. Tre svenske motormenn kom Harry til unnsetning da en danske som var beruset etter landlov kom for sent til middag, messen kunne tilby litt suppe, da ble Harry stygt skallet midt i ansiktet.
Svenskene banket opp dansken slik at han aldri med fornærmet messegutten mer.
Ellers var det mange harde «tørninger» med krigsseilerne som skulle purres om morgenen – og disse kara var midt i et mareritt av drømmen; jeg lære dem å forstå etter hvert, så de kara kunne jeg unnskylde, men ikke dansken.
Første jula hjemmefra ble en sterk opplevelse. Noen henta juletre fra sjømanns-kirken det ble pynta og alt var såre vel så lenge offiserer og skipperen var tilstede. Men da de gikk til midtskipet starta helvete. Da ble juletreet ribba i løpet av kort tid, og alle sloss med alle. «Dette var første julekvelden min ute, og den syntes jeg selvfølgelig var litt uvanlig, etter det jeg var vant med hjemme fra», sier Harry.
Kontakt med de der hjemme var ikke råd å få, og hjemlengselen var stor. De atten månedene gikk seint, og i kontrakten sto det at det bare var mulig å mønstre av i Nord-Europa. Men FERNCASTEL var jo aldri i Nord-Europa. Så etter søknad fikk Harry mønstre av i Marseille i Sør-Europa. Men reisa hjem måtte han betale selv.
Det var togreise hjemover, jeg hadde plukka opp nok engelsk slik at tog-skifte gikk bra. I Paris måtte jeg overnatte – på hotell Malta. Videre med tog til Hannover, her «velta» det inn norske soldater som var i tysklandsbrigaden som skulle hjem. En veldig hyggelig og uforglemmelig togreise gjennom Danmark og Sverige.
Neste avsnitt i boka på 54 sider lyder: Gjensyn med en plageånd.
Det skulle i gå så lang tid før Harry traff igjen en av plageåndene fra FERNCASTEL. Da var han i militære, og kom inn på en kafé i Risør. Nå var Harry blitt stor og kraftig – han gikk rett bort til bordet der dansken satt:
Han (dansken) var så gåen og fordrukken. Han kjente meg ikke igjen.
Jeg vet ikke hvem du er, men det er noe kjent ved deg, du får hjelpe meg litt, sa dansken. Jeg er den lille messeguten som du skalla og slo på.
Jeg forbanna meg på om jeg traff på deg, så skulle jeg slå deg kvekk i hjel. Men når jeg ser på deg nå, så er du så ynkelig at jeg rett og slett har vondt av deg. Så jeg kan ikke få med til det».
Harry Jørgensen har opplev det meste, han var også flere sesonger på hvalfangst i Sørishavet. Da hvalfangsten var slutt – livnærte han seg som anleggsarbeider og skytebas.
Neste avsnitt: Året er 1953. Et sted i Sørishavet står en seksten års gammel gutt på dekket til et stort hvalkokeri og følger intenst med i det som utfolder seg med en kjempe stor hvalen som skal manøvreres porten hvor kadaveret skal trekkes opp på dekket med halen først.
Hvalkloa legges med presisjon over spæern på hvalen, og så siger det sakte men sikket oppover brekken og inn på plan.
Dette var litt av et syn; en blåhval er uten sammenligning det største dyret på kloden. Den kan bli opptil 30 meter lang og veie 120 000 kilo.
Bare tunga på blåhvalen kan veie like mye som en voksen elefant.
Så går flenserne løs med flenseknivene. Etter hvert som spekket blir skjært i remser og vinsjen dro det hele av i lange «strimler» – for så å bli sendt ned i kokehullene.
Gutten i dette avsnittet, av boka til LasseTrædal, er Jan Berntsen – dette er første turen hans til sjøs, en tøff debut for en 16-åring.
Jan forteller at han syntes det var fint å få oppleve en sesong på feltet – og om bord i SIR JAMES CLARK ROSS. Den tilhørte Rasmussens rederi i Sandefjord, og oppkalt etter den britiske polfareren i 1839 med samme navn, Rosshavet er jo et begrep.
Her var han rundt på oppdagelse med seilskutene EREBUS og TERROR og fikk kartlagt Antarktis.
Når det gjaldt det som heter mobbing i dag; ble tatt tak i fra de kara som hadde fartstid, de tok mobberen og ga´n en kilevink og trøkte´n inn mot skottet. Da ble de snille gutter!
I Curaçao uten for Venezuela lå vi og bunkret, oppasserne ga beskjed:» Okei, dere kan ta et glass øl, er dere riktig greie, kan dere ta to, men da er det slutt.
Videre i intervjuet kan Jan fortelle at boforholdene var ikke av det beste, fire førstereis på lugaren, to og to køyer inntil skottet så det var ikke rarere gulvplassen.
I taket rett over køya mi stakk boltene gjennom et vinsje-fundament, dette hørtes godt: Enten så blir en sprø, eller så venner en seg en seg til det.
Hørte ikke mere til vinsjen etter en uke!
Jan minnes en telemarking som satt ofte med trekkspillet sitt og lagde «støy», en dag stakk jeg hull på belgen med en fire toms spiker. Han hevnet seg – men jeg klarte å få en et slag i handa på´n så den hovna opp – siden så ble han snill!
Jan var messegutt med ansvar for mat til sykelugaren. Legen og sykepasseren tok en blindtarm en gang. De som var mest «angrepet» av hvalsyken – fikk beroligende piller.
For Jan ble det med den turen. Fortsatte til sjøs – etter 20 år som skipper gikk han av med pensjon. Med ni forskjellige båter fra Arendal-rederiet CH Sørensen.
Fra samme boka: Norsk sjøfart – kort historikk
«Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd» Slik begynner et kjent dikt av Bjørnstjerne Bjørnson.
«Der fartøy flyte kan, er han første mann», heter det videre i diktet.
På 1800-tallet seilte norske skip på alle hav, sjøfarten var viktig for landet vårt.
Så kom dampmaskiner og konkurrerte ut seilet, og på 1900-tallet ble disse avløst av dieseldrevne motorer.
Norske redere klarte å henge med i denne utviklingen. Mellom første og andre verdenskrig var den norske skipsflåten i rask vekst. Fra 1920 til 1939 ble flåten fordobla, målt i tonnasje, Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte – etter Storbritannia, USA og Japan. 40 % av den norske handelsflåten var tankskip.
Norske redere eide nesten 20 % av verdens tankskipsflåte da andre verdens-krig brøt ut høsten 1939.
34 000 norske sjøfolk var ute og seilte ved krigsutbruddet.
Hvalen i Sørishavet hadde hatt fem fredelige år – mens menneskene drev og skjøt på hverandre!
Så ble det slutt på «freden» i Antarktis, digre hvalkokerier, store nok til å få opp 30 meter lange dyr på dekk, stampa og gikk mot syd med raske hvalbåter og store tankbåter; med opptil 500 mann i hver ekspedisjon.
Sjøen ble en viktig arbeidsplass for unge gutter i etterkrigsåra.
Av norske gutter i tenåra i siste halvdel av 1950-åra var en tredel til sjøs kortere eller langere tid, enten i koffardi, hvalfangst eller fiske.
«Hurra for dem i dag, som seiler under norske flagg» heter det i siste verset som Bjørnson diktet.
I dag er det ikke mange igjen å rope hurra for,- det er jo nesten ikke norske mannskaper igjen på båtene.
Av 45 000 sjøfolk på skip som var registrerte i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 2000, var 84 prosent utlendinger.
En stor del av skipsflåten som er eid av norske redere, er nå registrert i andre land som; Panama, Liberia Bahamas. Dette er land hvor skattereglene gjør det lønnsomt for rederne å registre sine skip.
FOTOGRAFI fra boka til Lasse Trædal:
Fra Norwegian Training Center i Mania, Filippinene, er tre ungdommer fotografert sammen med Helge Oliversen som etter to års utdanning skal mønstre på norske skip.
Senteret drives av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS).
Mannskapet kommer ofte fra land som Filippinene, Bangla Desh og India.
De siste årene (boka ble gitt ut i 2005) kom også mannskaper fra tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa.
I tillegg har automatiseringen om bord ført til en kraftig nedbemanning på båtene.
Da fortellerne i denne boka dro til sjøs som svært unge gutter, var det opptil 35 – 40 manns besetning på en 10.000 tonner.
I dag seiler en 25.000 tonner med åtte – ti mann om bord.
Så tiden er nok over da skoletrøtt og eventyrlystlysten ungdom kunne ta hyre, pakke kofferten og dra ut i den store verden. Den norske sjømann er i ferd med å bli historie.
Men tro om han ikke fortjener en større plass i historiebøkene enn det han har fått til nå?!
Fortellere til denne boka er nok ikke tatt helt systematisk med i KASKELOTTEN, men jeg vil gjerne ta de med:
- Jan Eriksen f. 1934
- Erling Andreassen f. 1935
- Harry Jørgensen f. 1936
- Jan Berntsen f. 1937
Fra styremøte 24. januar 2017
- Åpning/ Velkommen
- Valg av møteleder; ble Asbjørn Arvesen/ referent ble Erik Leister/ samt en til å undertegne protokollen; det ble Thorleif Karlsen.
- Årsberetning for 2016 – ble godkjent
- Regnskap for 2016 – ble godkjent
- Innkommende forslag; – det var ingen
- Valg
Årsmøte ble hevet kl. 1835.
Kaffe og kringle smakt godt – det ble dog åpnet for «servering» allerede før klokken seks.
Under kaffepraten ble det stilt spørsmål om vi; som det nye styret kunne komme sammen på dagtid. Det ble det enighet om at styremøtene og årsmøtet kunne legges ved to-tiden.
Godt forslag!
Noe eksakt svar/enighet om hva ØHK kunne foreta seg i forbindelse Fredrikstad 450-års jubileum ble det ikke.
Foreløpige tall viser at noen – sannsynlig synes at kontingenten i ØHK har blitt for drøy?!
Men, det er alltid noen som betaler noe senere, det kan skylles at syden-oppholdet ikke avsluttes før i mars-måned.
Åpningstiden i museet ble også «drøftet» – er det noen som vil stille som vakter? – ta kontakt med Bjørn Jørgensen telefon: 69 32 44 21/ 917 52 013.
Bjørn tok vervet som viseformann – men vil også ta seg av museet!
Vi er enige om å hjelpe festkomiteen når de trenger flere «hender», styret er takknemlig for å få med Reidun og Williy!
Formann Asbjørn Arvesen, takket de som hadde sittet i styret i tiden som har gått og for et godt samarbeide!
Vi takket av fra Lille Fredrik og for god hjelp som der ble ydet.
Ettertanke: Ut i mørket, det med å møtes ved to-tiden holder vi på.
Det kan jo hende at det er noen som lurer på hvorfor KASKELOTTEN ikke har kommet.
Da er det bare å minne vedkommende på at kontingenten 2017 skulle vært betalt til:
- Gironummer 054 008 307 72
- v/Thorleif Karlsen – ØHK
- Storv. 92, 1621 GRESSVIK