Desember 2017 – 24. årgang
God Jul!
Styret i ØHK ønsker våre trofaste annonsører og alle medlemmene GOD JUL 2017 og GODT NYTT ÅR – 2018!
Årsmøte 2018
Det vil bli avholdt årsmøte i Østfold Hvalfangerklubb onsdag 10. januar 2018 klokken 1400.
Sted: Lille Fredrik Gamlebyen Fredrikstad
Kaffe og kringle serveres!
Jula på hvalkokeriet
Forberedelsen til julefeiringen startet allerede på høsten, for hvalfangeren; i oktober det var stort sett da hvalfanger-flåten dro sydover.
Av bagasje var det en skipsekk og en koffert; her skulle blant annet legges ned ei pen mørk bukse, hvitskjorte og slips, en pen genser eller jakke.
Julepresangene fra familien var pakket omhyggelig inn i julepapir og med merkelapper. Alt dette lå nederst i kofferten.
For de erfarne hvalfangerne ble det også pakket ned noe julepynt.
I god tid før jul – først i desember ble det på oppslagstavla i alle messene hengt opp forslag til juletelegram-hilsener hjem til pårørende.
Det var 54 tekster å velge i; tekstene var nummererte slik at det var bare å skrive det respektive nummer – samt noen ord som: Alt vel her, hilsen…
Dette ble så «tikket avgårde gjennom eteren». – og de hjemme kunne glede seg over det første livstegn siden oktober.
Et utdrag fra tekstforslagene:
1. Guds signing over juleaften og det nye aar.
2. Gledelig jul og godt nytt aar.
36. Syng, gode venner, om julens fred. Jeg gaar paa
dekket og synger med.
41. Maa eterbölgen baere mine varme önsker frem
God jul til dere, kjaere. Godt aar for land og hjem.
54. Maa aaret som kommer i stort og smaatt,
bli lykkelig for oss, rikt og godt.
Lars Amund Larsen; takk for lånet av din bestefars juletegram- som ble sendte hjem til din far 1948. Det ble skrevet om Ernst Abrahamsen i nr.90/ 2016
Lars Amund var aldri på hvalfangst, men interessen for livet i Sydishavet fikk han via sin bestefar, – Ernst Abrahamsen, Kråkerøy.
Andre forberedelser til jul:
Maskinguttens gjøremål kan være mangfoldige i et maskinrom og på fyrdørken.
Dagene før jul ble det vasket hvitmaling med «gnistrende» sterkt såpevann, grønnsåpe og soda, – rundt dører, skott og skutesiden der hvor det var blitt svart etter oljefingrer og annet klin – alt skulle vekk! Gummi hansker måtte brukes. Det ble straks, etter vasket (skyllet) med ferskvann.
Ellers ble det endel kobber- og messingpussing med Blue Star og hvite filler, alt ble unnagjort til lillejulaften!
Samme kveld hadde Rolf og jeg rundvask av lugaren med mildere vann.
Etter to timer kunne Rolf legge på juleduken på bordet, og henge opp noe annet småtteri det ble straks hjemmekoselig, med en eim av grønnsåpe!
Samtlige motormenn og fyrbøtere vasket denne kvelden, og pyntet opp med det som de hadde tatt med hjemme fra, i hvert fall de som hadde noen sesonger, jeg var jo heldig som delte lugar men en fyrbøter som hadde noen sesonger med «jule-erfaring» på feltet.
God Jul! – det er hva vi hilser hverandre med, i hvert fall uka føre jul, på land!
På hvalbåtene og på de store hvalkokeriene ble det ikke sagt GOD JUL før på selveste julaften.
Da håpet vi i ordets rette forstand på en god jul; for i reglementet heter det at julefeiring innbefattet middagen skulle vare kun fire timer.
Så sant det ikke var hval i sikte eller hval som skulle opparbeides på kokeriet.
Tenk dere fire timer fri på en julaften!
Den gang var det liten kjøle- og frysekapasitet om bord i de fleste hvalbåtene, på kokeriene var det nok større kapasitet.
Men, for å mette 3 – 400 mann pluss alle mannskapene til de 9 hvalbåtene i perioden oktober til mai, skulle de nok hatt store kjølerom/ fryserom må vite.
Så det var fint at vi fikk forsyninger av forskjellige slag 9. desember.
Uka før jul ble det vasket og pusset i messa (der hvor mannskapet spiste), det var flere messer på koka.
Det var hektiske dager – alt skulle skinne om bord!
Fra mine notater: 24.12. 61 – søndag – tørnet ut som vanlig til 100 % oppdrag ved fyrdørken (jeg fikk overtid hver søndag for å spe på hyra) hvor jeg tok min tørn og renset vannfilter og røsket kokos-hår til kaskadekassene.
Mens jeg arbeidet ble det vasket – steamet noe undertøy, et håndkle, pluss det store badehåndkleet, i arbeidstiden, hang det opp på kjeletoppen.
Der var det alltid god tørk!
THORLYN KOM MED FORSYNINGER 9. DESEMBER 1961, forsyningsskipet (tankbåt) med drivstoff til hvalbåtene og kokeriet, post til mannskapet og en del proviant – noe av JULEMATEN. Det var også med en del utstyr som skulle brukes til hvalfangsten fram til mars/ april måned 1962.
De fikk med seg hvalolje som returlast.
I pølsemakeriet på koka var det det voldsom aktivitet, for ikke å snakke om i bakeriet, her hadde det allerede pågått i flere dager; tenk på alle syv slaga med småkaker. Dette skal være ferdig til ca. 500 mann på julaften – et antall på 23.800 kaker.
På julaften skal det være ferdig et stort antall bløtkaker og napoleonskaker, om ikke det er nok med det, så skal det dagligbrød bakes i et antall på 320.
MASKINFOLKA:
møtte opp i maskin-messa som var pyntet med girlandere og et kunstig juletre på ei hylle på skottet, på bordet var det i dag hvit papir duk og juleløper og stearinlys (flat sjø).
Sammen med pletten og skaffetøyet var det også et lite drammeglass og en flaske pils!
Det ble servert suppe, koteletter, middagspølse og surkål, poteter og saus, samt sydfrukter til dessert.
Bestyrer Ramberg gikk rundt og ønsket samtlige GOD JUL.
Og GOD JUL ble sendt over radioen til hvalbåtene.
Det ble sunget julesanger som tonet ut fra høyttaleren på skottet via en grammofon.
Etter middagen hadde jeg masse tid for meg selv, så jeg var innom hos flere av gutta og Ønsket God Jul og fikk en aldri så liten juledram.
Jeg var jo yngstemann i maskin og maskingutt – skal vite!
Var også oppom salongen hvor det var pyntet og stemningen var skikkelig på topp!
Da jeg hadde avtale med min lugarkamerat som kom i fra fyrbøtervakta kl. 2000 (åtte), om at vi da skulle åpne presangene våre måtte jeg være på plass i lugar 173 hvor vi da satt og åpnet presangene og leste brevene med julehilsen som lå i pakkene fra giverne, – for mitt vedkommende var det pakker fra mine foreldre, besteforeldre og ei tante og noen venner.
Klokken 2100 var det kaffe, og nok en dram og småkaker – samt napoleonskaker i maskinmessa.
Det var nok slik i dekksmessa også, tror jeg (?). Dekksmannskapet og maskinmanskapet ble muligens «behandlet» noe annerledes – da de hørte til skutas framdrift med sjøvakter.
Som dere kanskje har funnet ut så måtte det være to bordsetninger for planfolka og kokerifolka. Når det var fullfangst, arbeidet de 12/12, og da var messene fult belagt.
Det er de gruppene som utgjør brorparten av bemanningen om bord på hvalkokeriet.
TENK DERE DEN GANG DET IKKE VAR FRYSEROM om bord, da hadde de med smågriser som ble foret opp.
Disse var plassert i store binger forut under dekk på hvalkokeriet, det var egen grise-passer som hadde sin arbeidsplass her helt til siste gris var slaktet en gang utpå nyåret. På den måten var det at matforsyningen til en ekspedisjon kunne holde seg fersk.
Det sies at enkelte av kara om bord tok med matrester, – noen brødskiver og hva det kunne bli igjen etter et måltid i messa og foret SIN gris, de fikk en gjensidig måte å kommunisere på; ble det sagt!
På Syd Georgia ordnet de seg med reinsdyrstek til jul, i 1924 ble det fraktet en del reinsdyr fra Valdres og Hardangervidda ned til Syd Georgia, dette med tanke for å kunne spise noe fersk kjøtt.
Her var det også et stort grisehus med kontinuitet i bingen etter hvert.
Som dere skjønner så har mannen i isødet rigget seg til med juletradisjoner og mat gjennom alle tider.
Jeg vil bare foregripe og si GOD JUL!
ELe. maskin/ redaksjon i ØHK
Artikkel «funnet» i et magasin datert 1998 av journalist Tom Schandy:
Jeg (Tom Schandy) tar av meg lua i instinktiv andektighet da jeg entrer hytta fra 1911-ekspedisjonen.
Alt er som det en gang var – det er som om kaptein Scott bare er ute et lite ærend. Her er esker med middagsmat, peisen er klar for oppfyring og over ei snor henger gamle klesbylter.
På arbeidsrommet til kapteinen selv ligger en stor keiserpingvin – frysekonservert i 86 år.
Jeg er på historisk grunn i Rooshavet i Antarktis.
Etter dager i isens uendelighet – om bord i den store russiske isbryteren KAPITAN KHLEBNIKOV, møter vi bokstavelig talt veggen.
Den enorme isbarrieren i Rooshavet- «The Ross Ice Shelf» er 40 – 50 meter høy og dekker et hav-areal like stort som Frankrike. Vi navigerer så langt sør vi kan komme – inn i den mellom isveggene i den legendariske Hvalbukta hvor Roald Amundsens Fredheim en gang lå.
78. breddegrad, 29 minutter og 29 sekunder sør – 1279 km. fra selve Sydpolen.
Nå kunne vi gjort som Amundsen i 1911, spent på oss skiene og trasket i vei til Sydpolen.
Amundsen bygde sin hytte (stasjon) på isen, den har for lengst fulgt med til sjøs.
Robert Scott bygde sin base på fast grunn, på Ross Island. Vi kjenner historien så alt for godt.
Han nådde sitt mål 17. januar 1912, men for sent. Amundsen hadde reist sitt telt og det norske flagg 14. desember 1911, en måned tidligere.
Inne i teltet lå en beskjed til Scott: «Kaptein Scott. Hvis jeg ikke skulle komme tilbake, vil du gi dette brevet til Kong Haakon av Norge.
Roald Amundsen».
«For et forferdelig sted» – uttalte Scott. Han hadde tapt for Amundsen, Norge og det britiske imperium. For en skuffelse.
Tilbakeveien ble tung: To av hans menn – Oate og Evans omkom underveis.
Scott, Wilson og Bowers nådde ikke fram til siste matdepotet, de ble funnet neste vår.
En gruppe under ledelse av løytnant Atkinson fant teltet åtte mnd. senere hvor de lå side om side, Scott i midten.
Teltet ble lagt over de døde og en varde ble bygd på stedet. Det ble deres grav.
Sist på 1970-tallet regnet amerikanske vitenskapsfolk at graven lå 20 meter under isen og 25 km. nærmere kanten av den store isbarrieren.
Det vil ende med at de tre vil nå havet om noen år – men verden vil jo minnes de tapre britene.
Scott tok i bruk sin residens på 14,6 m X 7,4 m – han likte ikke ordet hytte om de 108 kvadratmeterne som huset 25 mann fra 17. januar 1911 på Cape Evans.
Boligen (om du vil) var delt i to; en del for ekspedisjonens 16 offiserer – den andre delen for de 9 øvrige ekspedisjons-medlemmene.
I 1913 forlot resten av Scotts gruppe Cape Evans, de skjønte vel hva som hadde hendt, de forlot masse mat, utstyr og klær.
Dette ble polfareren ErnstShackletons redning – året etter, 1914. Ekspedisjonen ble aldri slik som Shackleton hadde tenkt seg. Skipet hans ENDURANCE ble skrudd ned av isen, og for å berge mannskapet og seg selv måtte Shackleton og tre mann seile over havet i en redningsflåte for å hente hjelp fra hvalfangerne på Syd Georgia. – En historie for seg selv –
Ekspedisjonpartiet i Rosshavet med skipet AURORA startet godt, men i mai 1915 slet skipet seg fra fortøyningene under en storm. Det skadde skipet drev utover Rosshavet, mens ti mann ble liggende igjen på Cape Evans.
Skipet klarte imidlertid å ta seg til New Zealand hvor det ble reparert. Med Shackleton ved roret kom de seg til Rosshavet og fikk reddet de øvrige i gruppa, nå skrives det 1917.
Tre av deltagerne var døde, de øvrige sju hadde klart seg på forsyningene etter Scott-ekspedisjonen. Foran hytta (residensen) ligger en mumifisert sel som var innsamlet for mat og brensel.
Det ligger også noen «frysetørrede keiserpingviner, som Scott hadde innbrakt for vitenskapelig undesøkelser. Scotts oppgave besto også i mer enn å sette det britiske flagget på polpunktet, han foretok magnetiske, biologiske og metrologiske undersøkelser. Scott hadde jo mange «medhjelpere» med seg noen av disse konstaterte at keiserpingvinene legger sitt ene egg om vinteren.
Amundsens ekspedisjon var mere et eventyr, – det å vinne et kappløp.
Etter at Shackletons sju menn ble reddet i 1917, besøkte ingen Cape Evans før den russiske isbryteren BURTON ISLAND presset seg gjennom ismassene i Rosshavet i 1947. Siden 1950-tallet har det vært regulære besøk fra New Zealands og USAs baser innerst i Rosshavet.
New Zealand bestemte seg for å restaurere den historiske bygningen på sommerene 1960 og 1961 (fra november og ut over til høsten satte inn). Hytta var iset ned innvendig bl.a. Siden har den årlig blitt vedlikeholdt. Nå er det Antarctic Heritage Trust som tar ansvaret for bygget.
Det blir en fortsettelse i neste nummer som kommer når vaktlista for museet blir skrevet i mai mnd. . . . . følg med. . . følg med!
Hentet 24. januar 1950 fra FREDRIKSSTAD BLAD
Hvalfangsten fortsatt noe mindre enn i fjor.
De norske ekspedisjonene har produsert 256 000 fat pr. 15. januar: ANTARCTIC =14 240 fat, KOSMOS III og IV = 66 900 fat, NORHVAL (ikke leselig). PELAGOS =15 500 fat, SIR JAMES CLARK ROOS= 33 500 fat, SUDERØY=14 000 fat,
Samlet: HAMMERN, HAVET og HØVDI = 73 860fat.
Den argentinske landstasjonen GRYTVIKEN melder om 25 300 fat pr. 21.jan.
Hentet 7. februar 1950 fra FREDRIKSSTAD BLAD
Hvalfangsten fortsatt dårligere enn i fjor
Gjennom de norske hvalfangstselskapers forbund har de norske pelagiske ekspedisjonene gitt fangstmeldinger pr. 29. januar 1950:
419 370 fat pr. 29. januar 1950 mot 445 700 fat forrige år – 1949.
I de første 14. dagene av fangsten var tendensen klar, og de siste rapportene bestyrket ytterligere meldingene om at fangsten går dårligere enn i fjor.
De enkelte resultatene er:
- ANTARCTIC = 29 240 fat, en til vekst på 14 dager på 15 000 fat
- KOSMOS III og IV = 110 390 fat, til vekst på 43 490 fat
- NORHVAL 46 000 fat, til vekst på 16 000 fat
- PELAGOS =15 500 fat, til vekst på 28 000 fat
- SIR JAMES CLARK ROOS= 48 000 fat til vekst på 14 500 fat
- SUDERØY= 28 500 fat, til vekst på 14 500 fat
- THORSHAMMER/ THORSHAVET/ THORSHØVDI = 128 440 fat, tilvekst på 54 580 fat.
- BALAENA, det engelske kokeriet har gitt melding til samme tidspunkt, som de norske kokeriene om at det hadde en fangst 83 000 fat hval- og spermolje, en til vekst 29 000 fat.
Leseværelset hadde sitt første treff i 2012
det er 5 år siden, – et aldri så lite jubileum!
Østfold hvalfangerklubb stiller seg i køen av GRATULANTER!
Mange gode og hyggelige onsdager har vi hatt, det blir sikkert flere!
Treffet på Leseværelset onsdag 20. september ble en skikkelig markering av de første fem åra som vi har hatt samvær med hvalfanger venner og andre pensjonister, samt pensjonister fra handelsflåten.
Det ble ikke innledet med vafler denne dagen. Det ble servert tre sorter sild og to typer brød og smør, – det var virkelig noe som smakte, det ble spist både lenge og vel.
Og så kom vaflene med syltetøy – ikke bare det; eplekake med is og en velsmakende fruktkake. Makan til oppvarting!
Du verden for en bursdagsfeiring – Det ble også noen takketaler – med god-ord til Edith. VEL FORTJENT!
Vi var samlet 20 personer rundt bordene, derav ni medlemmer av ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB, Edith hadde nok invitert noen av sine venner også.
Alle var vi enig om dette hadde vært en herlig bursdagsfeiring!
TIRSDAG 26. SEPTEMBER kl.1900 var det Bjørn Jørgensen fra ØHK som entret podiet i Leseværelset i Gamlebyen, han er klubbens levende leksikon.
Tema var hvalfangst båter, kokerier – antall skutt hval – og av hvem.
Østfold skytterne var i særklasse!
Det var en fornøyelse å høre Bjørn – boltre seg i Sydishavet med alle farkoster og «tabeller» fra årene med variert fangst.
Er en på Lesværelset om kvelden skal det spises; – fra et langbord var det satt fram på smurte herligheter og forskjellige kaker og kaffe – vaflene var også der.
Edith intervjuet tre voksne damer som fortalte om sine opplevelser og første møte med sjølivet.
Karin som er på onsdags-treffene med oss hvalfangere dro ut som ungjente, da søskenflokken var stor hjemme. Karin fikk noen fine år ute før hun kom hjem og tok telegrafistskolen – for så å ta noen år til ute, før hun stiftet familie.
Telegrafist eller «gnista» – ble det også med neste intervjuobjekt, med henne ble det mange turer verden rundt – Inger Johanne giftet seg med en av offiserene som hun fremdeles er gift med.
Vår Erna – har også pløyd bøljan den blå! – Hun vokste jo opp blant hvalfangere i Durban – men var aldri på hvalfangst.
Hun mønstret på en vanlig båt for å være i offisersmessa, og etter hvert fikk hun «oppsynet» med de unge jentene som dro ut. Erna ble ikke gniste.
Lodder ble solgt på medbrakte gevinster, akkurat som ØHK har det.
Det var et sangkor som underholdt, med noen strofer om saltvann. Solisten reddet det hele i havn – hun var fra Sandefjord.
Som seg hør og bør fikk vi litt åndelig føde, Leseværelse er jo til knyttet Sjømannskirken, så det var en del venner av huset – Betania, som også var til stede.
Mange takk for en fin kveld Edith!
I forbindelse med 450 års-jubileet til Fredrikstad:
Edith har tenkt og tenkt – at hun ville være med på å bidra til denne festivitasen.
Dette med båter og Glomma har hun pratet om i ny og ne, Edith hadde jo skip i alle kategorier like uten for vinduet i sin oppvekst – på kjærka i San Pedro.
Kaldnes mek. Verksted i Tønsberg var en solid og god arbeidsplass i nærmere 100 år!
Da dampdrevne stålskip overtok for seilskutene på slutten av 1800-tallet, ble det grunnlagt flere skips- og maskinbyggerier i Norge.
Kaldnes mek. Verksted ble etablert i 1899 og drev i noen år med industri- og reparasjonsoppdrag. Av disse var 96 utstyrt med dampmaskiner, 27 med dieselmotorer mens 9 var lektere uten framdriftsmaskineri.
1907 kunne de levere det første nybygget! I årene fram til 1950 bygde Kaldnes 132 skip.
Fra 1957 til 1962 ble det aktuelt med dampturbiner som ga større ytelse, fem dampturbin-båter.
Fra begynnelsen av 1960-årene kom det dieselmotorer med stor motorkraft, de kunne også gå på tungolje, og ble dermed dampturbinen overlegen – økonomisk sett.
Av de 132 skipene som ble bygd på Kaldnes – var det 82 hvalbåter, noe som forteller om verkstedets engasjement i det vestfoldske hvalfangsteventyret.
Peter Aarvold forfatter av utdraget i Njoarøy (Nøtterøy årbok)
Leseværelse i Gamlebyen Fredrikstad
Hver 3. onsdag i måneden; er det åpent – leseværelse i Gamlebyen, Fredrikstad.
Hvalfangere, sjøfolk fra handelsflåten og andre pensjonister.
VELKOMMEN – klokken 1200 – 1400
Kaffe og vafler serveres.
Kjære ex-hvalfangere fra distriktet ta dere nå en tur, kompis-kjøring er lurt.
Trivelig med en prat om den gang da…
Det vil bli en ny «vri» på onsdags-treffene på leseværelset fra 2018
Håper at det skal bli et tema som vil omfatte industri, handel, skipsfart og velferd i fra vårt distrikt, det blir innhentet folk fra de forskjellige etablerte firmaer.
Det blir også et innblikk fra riktig gamle dager også – det er mange historikere som kan bidra!
Asbjørn Arvesen vil gi oss en innføring hvordan krigsseilerne ble behandlet etter 1945.
Dette blir annonsert med SMS.