Mai 2018 – 25. årgang
Vårtur til Sjøfartsmuseet på Bygdøy
Tirsdag 29. mai arrangeres vårtur til Sjøfartsmuseet på Bygdøy, med lunsj på Ekeberg restauranten.
Bussen går fra Apenes gate i Fredrikstad klokken 0900.
Det blir kjørt den tradisjonelle ruta: Ørebekk, Engelsviken, Manstad, Saltnes og Nes Parken i Moss – vi skal jo til OSLO.
Kr. 400,- pr. person betales ved påstigning.
Bindenepåmelding til: Erik Leister: 69 39 0710 innen 15. mai. Bussen tar 50 personer.
Hvalens siste jegere
VG HELG, lørdag 28. september 2013. Tekst: Tore Ulabrand Johansen
Hvalens siste jegere. Bare 19 fartøyer var med på årets (2013) jakt.
Selv ikke miljøaktivistene bryr seg lenger om den siste generasjon norske hvalfangere.
Fangsten av norsk vågehval er ikke bare bærekraftig, den er svært forsiktig; det mener professor Tore Haug ved Havforsknings-instituttet. Bestanden av vågehval har ingen vansker med å tåle et uttak på 1100 – 1200 dyr, slik den norske kvoten har vært de siste årene, sier Haug til VG HELG.
Hvalfangerne hevder fangsten er nødvendig for å unngå overbeskatning av ulike fiskeslag.
Når den siste hvalfanger i Vestfjorden demonterer og tar kanonen på land for godt, er det slutten på en kultur, en livsform med svært lange røtter nordnorske farvann.
Vågehvalfangsten langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på
800-tallet, fangst med hånd-harpun var vanlig på 1200-tallet. Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene ga støtet til den moderne vågehvalfangsten. De første hvalene ble skutt på 1930-tallet, det var i Vestfjorden det meste av fangsten foregikk.
Toppåret var 1958; da fanget 192 skuter til sammen 4741 hval. Hele Norge spiste kjøttet som roses for smak, næringsinnhold konsistens.
Skuter er minimert, dårlig med rekrutering – kurvene for yrket er synkende til de grader. Næringen kjemper hardt for ikke å havne på historiens skraphaug.
Hvalfangerne er utryddet lenge før hvalen er det; en sannhetens setning fra skipper Jan Bjørn Kristiansen (69 år i 2013) som har fanget vågehval i 50 år.
Det dumper fra tid til annet noen blader ned i postkassa mi, alt etter som folk rydder hjemme hos seg selv.
Fritt fra VG HELG av ELe.
Vågehvalen en kjedelig fyr
«Hovedpersonen» i årets diplomatiske stormkast – vågehvalen – er en feit, omvandrende storeter som i tusenvis av år trofast har gjestet vår kyst.
Den vifter ikke med en vakker hale over havflaten, og den dykker ikke ned til 1200 meter for å ete tiarmet blekkspruter slik som spermhvalen.
Den kan ikke som: Knølhvalen og gråhvalen stå rett med hodet over vannet og betrakte sine omgivelser. Den synger ikke vakre sanger som nordkaperen, som til og med tar solbad i vannflaten uten for kysten av Sør-Amerika.
Som de fleste bardehvalene oppholder den seg i de tempererte havområdene nær ekvator i vinterhalvåret.
Vågehvalen blir kjønnsmoden ved 6 – 7 årsalderen, ungen er tre meter lang, ammetiden er ca. fem måneder. Levealderen er mellom 40 og 50 år.
Bjørn Røste fra Helgøya
Bjørn Røste er fra Helgøya, midt i Mjøsa, født på Hamar. Han dro på hvalfangst som 16 åring, det ble byssa / messa første turen i 1965 – med KOSMOS IV.
De to neste sesongene kjørte han fram-hivern, samt betjente vinsjen til kjøtt-sklia.
Når hvalfangsten var slutt i mai 1968 – viet Bjørn seg til kokkevirksomheten med diverse skolegang her om. Han tegnet forresten logoen til KASKELOTTEN!
Men, nå vil han ta oss med på sine turer på koka – 1965-68
Fikk hyre hos Anders Jahre i Sandefjord, båten var et hvalkokeri med navnet KOSMOS 4.
Jeg dro fra Sandefjord en kjølig oktoberdag (29-10-65) med kursen for Europoort/Rotterdam, neste tur gikk til Curacao i Syd-Amerika, hvor vi også bunkret.
Vi var ikke mer enn kommet i gang så dumpet vi rett opp i storm i Biscaya. Flere av oss førstereisgutta fikk en helvetes start på turen, men gudskjelov så klarte jeg meg rimelig bra. Turen nedover til feltet tar som regel ca. 30 dager, vi har nok å henge fingrene i.
På akterplan ligger det ca. 3 lastebillass med materialer og venter på oss. Dette skal brukes til varedekk, vi har et tre dekk – oppå jerndekket – som skal bekles, pluss alle gå-lemmene i ganger og korridorer som skal legges.
Andre slår opp harpuner og smører opp disse. Dette skal være klart til vi kommer ned til feltet slik at hvalbåtene kan ta dem i mot.
Andre grupper smører opp vinsjer og pusser opp litt med maling.
Smedene sliper og setter opp ca.100 stk. flensekniver, samt at matrosene spleiser nye bøyeliner og stropper til hvalbåtene. Når vi kommer inn til Curacao skal vi være der ca.1 døgn. Her er det for det meste bunkring av drivstoff til hele ekspedisjonen. Det blir tatt ombord en del proviant også, selv om det meste er lastet ombord i Sandefjord.
Når vi forlot Syd-Amerika var det nesten 2 uker til vi var fremme ved møtestedet for vår samling.
Og dette var som regel på vestsiden av Syd Georgia. Her ble de siste forberedelsene gjort føre fangsten startet opp rundt 2. desember og
varte til 5. april. Kvota var satt til ca. 1 430 hvalenheter.
Fangstdagene kunne bli strevsomme på 12 timers skift, i 120 dager, døgnet rundt.
Vi jobbet 2 måneder nattskift før vi byttet til dagskift. Det var 315 mannfolk ombord på KOSMOS 4.
På skiftet kunne vi opparbeide fra 4 til 39 hval som var det meste på skiftet. Været var meget avgjørende her. Hvalen ble fraktet inn til oss med bøyebåt (som regel en gammel hvalbåt) hvis ikke var det flagghval m/ signalbøye.
Dette ble ikke så mye brukt lenger, pga at det oppsto en del tap av hval på denne måten.
Akterut på koka har vi brekken, med en stor åpning, (6×6 meter) slik at hvalen kan bli dratt opp på akterdekket med hvalspellet som ligger midtskips.
Denne «maskinen» går på steam, og har en wire på 8 cm tykkelse, i enden av wiren sitter en «saks», – eller hvalkloa som den heter, den veier ca. 800 kg. Kloa låres ned på hvalens haleparti med nøyaktig presisjon, kan være et sjansespill ved dårlig vær. Her ble det utvist godt sjømannskap fra hvalbåten, koka bare lå der. Hvalen ble så trukket opp til akterdekket/ akter plan for flensing.
Når hvalen her skulle vendes for flensing på den andre siden, – kunne det hende at når det var drektig hval og det døde fosteret kom til syne på plan
2 av10 hunhvaler var som regel med foster; størrelse fra 4 til 12 fot. Når flensingen var over, da var det min oppgave og trekke hvalen fra akter plan til for plan, dette var ca. 50 meter.
En oppgave som tok litt tid å lære, ikke helt ufarlig for de som var ute på dekket.
Her ble hvalen delt opp. Innmaten ble dumpet på sjøen så gørra og blodspruten føyk over de som befant seg på dekket – i nærheten.
Kjøttstrimler på flere hundre kilo ble nøye kontrollert av vår veterinær føre det ble fraktet til kjøttplan som ligger på øvre dekk. Her blir kjøttet skjært i passende stykker og transportert på transportband til kjøttanlegget. Her puttes kjøttet i former av 30 kg som så blir frosset føre ferden går videre til kjøtt-anlegget i bånd av båten.
På for plan ligger fortsatt ryggraden og hode igjen, dette blir skjært opp av den ene beinsaga, føre alt sammen og spekket blir dumpet ned i 4 store hull i dekket. Det går i kverna under dekk.
Etter kverna er kokeapparatene, et Hartmanns apparat består av 3 beholdere:
Forvarmerne, liggeren og skillern som de ble kalt.
Til alle beholdere var det steam tilførsel med trykk. Når spekket var ferdig utkokt går oljen videre til separatorene. Dette er neppe et rom som dere ønsker å være i over lengere tid, – mye støy! Etter dette blir oljen kvalitet sikret
Dette er så avhengig av fettsyreinnholdet. Altså blir oljen gradert føre lagring.
Under og etter krigen var hvalolje en stor mangelvare; knappheten på matfett. Det var en god pris på dette produktet.
Spermoljen var mest brukt som smøreolje, og mange andre produkter.
Bardehvalens fett ble benyttet som matfett; – sjokolade og margarin.
Andre viktige bestanddeler fra bardehvalen; oppstivere i hofteholderne og på korsettenes tid. Det ble også benyttet til spiler i paraplyer.
Hvaltenner fra spermhvalen; ble til smykker og suvenirer.
AMBRA var nok det gjeveste, og mest etterspurte var nok det kostbare stoffet som kommer fra spermhvalens endetarm som bløte klumper av vekt fra noen hundre gram, til ca. 50 kg. Stoffet kommer fra blekksprutens sugeskåler – livretten til Spermen er jo blekksprut.
På dens vei i fordøyelsessystemet til hvalens tykktarm, kan disse sugeskålene irritere tykktarmen og det kan oppstå en svulst.
Denne svulsten – AMBRA – kan så plukkes opp fra dekket ved flensing av hvalen og avgis som bløte klumper i ekskrementene til hvalen.
På 1930 tallet kunne et rederi «redde» seg ut fra et stort tap (konkurs)
ved å selge Ambra klumpen til parfyme industrien for vel kr. 350.000,- Krumtappen i parfymeindustrien var ambra – den gang!
Jula nærmet seg, vi hadde nesten ikke sett hval på 2 døgn. Så koka satte kursen lengere syd ettersom hvalbåtene hadde søkt lykken på andre felt
Vi satte kursen mot Prinsesse Astrids land, da tok fangsten seg opp igjen, men nå var vi helt nede på 58 grader syd,- skipperen likte seg ikke, det ble alt for mye isfjell rundt oss.
På morgenen juleaften var det mye å gjøre, vi hadde fått beskjed om at vi skulle forflytte oss nordover igjen.
Da med ett; fra nesten klar himmel begynner det å hagle, eller hva var det.
Vi opplevde hagel på 30 gram, samt at vi måtte forlate dekket pga. været.( dette måtte bare oppleves) ca. 1 time senere måtte 50 mann begynne å måke hagel som lå ca. 15 -20 cm over hele dekket.
Dessverre har jeg ikke foto av dette. Noe forsinket fortsatte vi vårt arbeide. –
Så kom signalet vi hadde ventet på… det ulte og ula i fløyta.
Det var ca. 2-3 timers fangststopp, vi fikk av oss møkka tatt på oss penere klær for å innta vår julemiddag.
Etter et godt måltid og litt felles sang og noen julepresanger, var det og hoppe i kjeldressen igjen, fangsten var i gang igjen – en god og kort jul – rett og slett!
Velferdstiltakene ombord var bra, det var sendinger med ønskekonsert og spørrerunder over eteren til våre lugarer.
Det var salg av hobbyartikler og småkurs nede hos tømmermannen for oss på frivakta.
Akterut lå kinosalen med 2 filmer i uka. Ellers hadde vi slappkista som var åpen 2 ganger i uka. Vi opplevde også en del private pokerlag på noen av lugarene også, en gang jeg var med da tok jeg potten som var ganske svær.
Det var ikke penger nei, men sigaretter. ca. 2400 sigaretter, eller 12 kartonger.
Så – den 30. januar var det nesten høytid for oss igjen, da kom tankbåten JAMUNDA ned til oss med post og julepakker, proviant, reservedeler av ulike slag – og drivstoff.
Når drivstoffet var losset over til oss, startet et møysommelig arbeide med rengjøring av tankene.
Vi leverte halvparten av hvalolja til tankeren som skulle ha dette med tilbake til Norge. Muligens DENOFA – og en slant til Sandefjord (red.anm. ELe)
Alt dette tok 48 timer. Det var en stor renholdsprosses som skulle gjennomføres.
Etter at JAMUNDA hadde forlatt oss så kom det uværet som ingen ønsker og oppleve. Det var full storm, med orkan vindstyrke, noe over 30 sek. m.
Det var en vanlig formiddag med normal fangst at beskjeden kom via hvalbåtene som var ca. 3 timers reise fra oss. Vi var jo i den situasjonen at det var mye hval ombord, som vi jobbet med, pluss at det lå 8 hval i stropper akterut i sjøen på vent. Båsen på plan hadde fått beskjed fra skipperen på brua at vi måtte sette opp farten for han hadde en plan om å komme vekk fra uværet.
Men været kom raskere enn som så, store bølger begynte og ruske i kokeri, vi hadde fortsatt en hval på vent i brekken. Raske avgjørelser måtte tas, – en hval i brekken usikret var rene bingoen av uforsvarlighet med uvær i vente.
Når båten går på skrå inn i bølgedalene, tupper den nesa ned, så går akterenden opp i været og slår ned igjen. Da fylles brekken med vann, husk en åpning på 6×6 meter fylles som vi åpner en kran dette kommer inn over dekk i over 100 km/t.
Da blir vi små og hjelpeløse. Hvalen i brekken ble frigjort, hvalen skled ut på sjøen med et drønn, alle måtte forlate dekk og sette i verk sikringstiltak med ekstra skalking av åpninger og sikring av de laveste ventilene.
De fleste av oss valgte å være samlet i mannskapsmessa under det som var i vente. Så kom første kraftige vibrasjonen, det meste dirret i båten da den pløyet nesen ned i dønningen. Så reiste den seg igjen med en ny runde med nedoverbakke, dirring smell og uvante lyder.
Så plutselig i en dønning ga den store skapdøra etter som mesteparten av alle tallerkener og skåler fløy gjennom lufta gjennom messa, og rett i skottet på den andre siden. Mesteparten lå i en pulverisert haug på dørken. Nå begynte det å bli uhyggelig her. Vi satt jo i de fastmonterte stolene som står ved bordet. Når vi da prøvde å sette oss på huk på dørken når båten krenket over, ja da sklei vi nedover dørken som det skulle være en akebane, ikke en helt ufarlig.
Dette virket ikke bra, tankene svirret rundt i hodene våres, den synlige reaksjonen på gamle kara var sporbare.
En må jo huske på at koka var bygget i England i 1946.
Jeg må ærlig og innrømme at jeg tenkte på at nå får vi ikke oppleve gamlelandet noe mer.
Alt dette varte bortimot ca.2 timer, – og de ble lange. Etter stormen fikk vi se hva sjøen hadde utrettet, pga; åpningen, 6×6 meter, brekken.
Jern trappa opp til vinsjene midtskips var halvt slått flate, delvis revet løs av skottet.
Pluss at jerndøra inn til smedene var bulket- voldsomme krefter.
Dagen etter ble roligere så sett, men ikke helt ufarlig den heller.
Fangsten var i gang igjen, så det var under et hiv opp at det skjedde noe son var temmelig nifst.
Det var dårlig treff på en finnhval dvs., at det første skuddet var i bakre del av dyret, og at denne harpunen stakk ut igjen på andre siden.
Der var granaten på harpun intakt – slik at tennsatsen med snora hang ut under hvalen, når den ble dradd opp mot dekket så hektet snora seg fast i dekket slik at dette gikk av med et brak. Granaten eksploderte så splintene føyk innover dekk som prosjektiler.
En må si at det var et guds under at ingen her ble skadet eller drept.
Vi hadde virkelige dager som også satte sitt preg på oss: Arbeidet med oppdeling av ryggraden av en hval står to mann ved beinsaga med kroker og drar beindeler mot en av de fire hullene i dekket – (plan).
Dette er åpningen ned til kverna og steam holderen. Kverna var ferdig med sin prosess og ferdig steam slik at når arbeideren åpnet luka falt han ned i steam kjelen, – kverna var da ikke i gang.
Alarm- knappen ble raskt utløst slik at vedkommende i koka undre dekk fikk satt stopp på systemet.
Etter få minutter fikk vi heiset han opp med en jollekrok (liten vinsj). To av oss fikk fraktet vedkommende ned til sykestua akterut for behandling.
Så under slike omstendigheter kunne det fort bli litt for mye for den ene og den andre.
Vi ble vitne til nettopp dette en dag, under fangsten kom en av karene ut på akter plan, god og full, det var skikkelig blodbad på dekket.
Men han skulle hjem til kjæringa, han havna på sykelugaren med noen sprøyter.
En annen gang var det en som ikke møtte opp til vakta si, vi gikk bort til lugaren hans og åpnet døra der satt han på dørken med en boks vikingmelk: Han hadde laget en bane på dørken i form av et 8 tall, tatt to store kakerlakker satt dem opp i melkeveien. Hver kakerlakk hadde fått et tall på ryggen slik at han arrangerte baneløp med disse. Sykelugaren neste.
Så etter mange og harde og lange skift så var vi endelig kommet til 5. april.
Dette var en dag som ble høyt verdsatt.
Etter fangst-opphør denne dagen så ble det en liten markering. Særlig for dem som var så heldige å ha klart å gjemme på noen smådrammer.
De eldste hadde selvsagt noe stående i maskin eller i skorstein på båten, men dette var ikke så edle varer så det gjorde noe.
Den 6. april satte skuta nesa mot Norge igjen, da forsvant sure kjeledresser og vadere, og langt hår og skjegg, det meste over skutesiden.
Men 30 dagers turen hjem den var god og ha i henhold til alt som vi skulle gjøre.
Alle vare-dekka og lemmene i ganger og lagerhaller skulle nå rives opp og kastes. Disse innsausa bord og lemmer var så gjennomtrukket av blodvann og dritt at dem sank med det samme dem traff sjøen.
Etter denne operasjonen så skuta ut som en slagmark, men nydelig lukt av «parfyme» som rev i nesa.
Nå skulle ca.15 mann av oss starte en vaskeprosess, slik at mesteparten av oss andre måtte holde oss innendørs mens dette pågikk.
Vi slet oss inn i spesielle dresser med masker, og satte i gang vaskingen med et ganske sterk vaske-middel, kan vi snakke om høytrykksspyling.
Blodvann og gamle malingrester bare gled av i vasken. Etter et par dager med tørke, satte vi i gang med skraping av rester og rustskraping føre alt ble malt opp igjen med hvitt eller brunt på de forskjellige steder. Nå var vi kommet så nære ekvator at varmen bet i oss hvis vi prøvde oss uten sko på dekket.
Jeg for min del var meget fornøyd der jeg satt på ca. 28 meter oppe i dobbeltmasta og malte.
Her blåste det en svak bris med deilig sommer varme mot meg, samtidig som båten ble hvitere og penere for hver time og dag. Dette minnet nå ikke mye om et nedgriset blodig hvalkokeri lenger.
Når så ytterlig 2 uker var unnagjort så nærmet vi oss Færder, alle småbåtene begynte å dukke opp, losen var også på vei mot oss. På holmene innover mot Sandefjord var det et mylder av folk. Mange hadde jo venner og slektninger i småbåtene rundt oss, så det var flere enn en skipsekk som forlot skuta føre vi fikk besøk av tollen.
Tankegangen om opplevelsene rundt inneverende sesong var snart en saga blott, men bakerst i hode hadde kanskje tankene så smått startet på en ny sesong, eller… slik er dette livet i Sydishavet. Sesongen sett under ett var ikke så aller verst, kvotene var intakt.
Ombord hadde vi skapt verdier for rundt 20 millioner kroner.
Jeg for min del hadde kr. 15 895,55 på hyreslippen denne sesongen. Jeg må bare meddele at jeg tok første toget til Hamar. På hvalbåten KOS 55, tjente skytteren ca. 140.000 kr. Slik som hvalkjøtt standard 1 det kom ikke bestandig til Norge.
Mange takk, Bjørn Røste, for dine observasjoner som du har notert deg på de sesongene du var ute. Men, så en dag i pensjonist tilværelsen – satt du deg ned og samlet alt til de sidene vi nå har lest og blitt vitne til.
Det må bare bemerkes: Dette kan inngå som en A B C på et hvalkokeriplan!
Leseværelset i Gamlebyen
Leseværelset i Gamlebyen Fredrikstad – i BETANIA er det åpent hver tredje onsdag i måneden.
Edit og damene er på plass med vafler og kaffe fra klokken 1200 til 1400.
Edit minner dere på treffene og tema med SMS
Velkommen – ta gjerne med en kjenning!
Dataverdenen
Dataverden har blitt et begrep, uttrykket har vi hørt mange ganger, det har også oppstått en det andre uttrykk i kjølvannet av DATA-verden; klarer vi å følge med? – Det er nok snakk om noen i vel voksen alder som har klart å få fingrene med på tastaturet, ære være døm for det!
Men, vi kan helt sikkert få hjelp av våre – barn, for ikke å snakke om barne-barn!
I denne «elektroniske» tiden vi lever i har banken sviktet ØSTFOLD HVAFANGERKLUBB med den servicen de kunne gi i 2017.
Ved innbetalinger av kontingenten for 2018 har Thorleif ventet og ventet på kontoutskrifter på medlemmer som har betalt for dette året.
Det er grunnen til at januar utgaven av KASKELOTTEN kom ut til noen av medlemmene midt i februar.
Når Thorleif endelig fikk kontoutskriften fra banken så kunne adresse-lappene bli skrevet ut og satt på KASKELOTTEN, – senere på dagen var de postlagt.
Det forunderlige er at det har kommet inn innbetalinger uten navn.
Banken er ikke i stand til å kunne spore opp hvem innbetalingen kom i fra, du snakker om dataverden – i den elektroniske tidsalder.
En epoke er over for Østfold Hvalfangerklubb
HVALFANGERMUSEET i Gamlebyen, Fredrikstad lukker sine dører for godt.
Noe av identitet til hvalfangerne i Østfold blir borte.
VIKTIG: Er det noen av dere som har lånt museet noen gjenstander som dere vil ha igjen?
Dette må avklares og hentes søndag 19. august.
Fredrikstad museum skal også hente det vi har lånt, av dem.
De har en tanke om å lage «hval-avdeling», hvor vi vil være behjelpelige.
Fredrikstad museum får også noe som vi synes de bør ha for å bygge opp en slik avdeling.
Hvaler har en museal avdeling på Skjærhallen og på Spjærøy, vi må ta en prat med dem også – Arne Jensen var jo fra øyriket Hvaler, så vi må se hva som kan passe dem.
Hvalkanonen fikk vi låne/leie av Borgarsyssel Museum i Sarpsborg
Alle fotografiene i museet er kopier av små amatørfotografier som vi fikk låne av medlemmene og deres familier en gang – originalene ble levert tilbake.
Om noen vil ha en slik forstørrelse, så er det bare å innfinne seg!
Det var en gang at…
…noen av medlemmene i ØHK begynte å «leke» med tanken om et eget klubblokale; – Kåre Martinsen lurte på kjellerrommet – han tok med noen av oss ned så vi kunne se om det egnet seg.
Det var flere håndverkkyndige iØHK, og snart sto museet klart.
I mellomtiden gikk spørsmålet rundt om noen hadde noe som vi kunne låne eller få – til utsmykning i rommet – det endte opp med det vi kjenner i dag: HVALFANGERMUSEET.
Tankene svirret videre og det ble satt opp vaktlister og åpningstider.
Det ble en «pang-start» for museet, kort fortalt og gjengitt av et tidligere medlem; Odd Winther skriver: Fredag 26.april 1996 skulle SOUTHERN ACTOR besøke oss i Gamlebyen, men slik ble det ikke.
Skuffelsen var stor blant de frammøtte. Vi lot folk komme inn i våre lokaler – museet – begeistringen var stor!
Det ble lovet gjenstander og bilder – og slik ble det sakte bygget opp – med noen utvidelser. Odd var god å ha for vår klubbavis, KASKELOTTEN.
29.06.1994 ble første nummer av klubbavisen sendt ut.
Kamper uten tall
KAMPER UTEN TALL er en beretning om skip og folk fra Sandefjord under første halvdel av 1900-tallet.
Fraktfarten i distriktet hadde røtter flere hundre år tilbake i tid.
Hvordan en liten by i søndre Vestfold ble sentrum for den moderne hvalfangsten er et polart eventyr.
Med en betydelig handelsflåte og verdens største hvalflåte ble byen sterkt berørt av første verdenskrig.
Hvalfangere var ikke alminnelige sjømann, men endte likevel opp som krigsseilere.
Sjøkrigen 1939 – 1945 hadde mange parallellere med 1914 – 1918.
Krigen tvang sjøfolk inn i et seks år langt eksil, og den store gruppen av hvalfangere preget de frie norske styrkene.
Befolkningen hjemme ble for alltid merket av den tyske okkupasjonen.
Krigsseilerne reiste på hvalfangst igjen etter krigen, men ingenting var som før.
Fremstillingen bygger i stor grad på erindringer til forfatterens far – Gunnar V. Nilsen. Han vokste opp på 1930-tallet og under krigen – reiste på hvalfangst i 1948.
Utgivelsen av boka KAMPER UTEN TALL: november 2017, pris kr 299,-
Forfatter; Lars Holskjær født 1968, og oppvokst i Sandefjord.
Utdannet i Oslo som Cand. Jur. ved Universitetet, har videre utdannelse ved Manchester Business School University.
Lars har arbeidet i Londons finansdistinkt i mange år, – bor i London med kone og to døtre.
Boka er utgitt på Forlagshuset i Vestfold, 3261 Larvik – er nok en best-leser i Vestfold og Sandefjord.
Lars har vært nøye med å finne fram i litteraturen som er skrevet om hvalfangst gjennom tidene, og det er ikke få bøker.
Krigshistoriske bøker har han også lest en masse av, du verden for en tålmodighet denne karen har utvist i sin bok; Kamper uten tall.
Boka kan bestilles hos: Libris i Torvbyen eller Libris i Nygårdsgata.
Prisen er kr. 299,-