Hentet fra Kaskelotten nr. 15

Finn Uteng forteller om sitt liv som hvalfanger (skrevet våren 1999)

Da jeg hadde stått til konfirmasjon, var det i grunnen ikke snakk om hva jeg skulle gjøre. I og med at jeg bodde på Saltnes, var det tungvint å arbeide i byen, og noen videre skolegang var det ikke snakk om den gangen.
Det var hvalfangere i så å si hvert eneste hus på Saltnes i den tiden. Ja, i nabohuset var det faktisk seks hvalfangere; far og fem sønner hadde sitt innkomme fra hvalfangst.

Slik innleder Finn sin førstehåndsberetning om et eventyr i norsk næringslivs historie med seg selv som aktør.

Rett fra folkeskolen

Jeg mønstret som første gangs hvalfanger på som byssegutt, det var noe annet enn skolegang. Arbeidet som alle andre 12 timers vakter, med fire timer på og fire timer fri, sju dager i uka.
3000 arbeidstimer på en sesong var helt vanlig, ingen tenkte noe over det. Vi tørnet ut kl. 6.30 og var ferdig kl. 2130, arbeidet besto i å dekke bord, rydde, vaske, skrelle poteter og gå stuerten til hånde med ulike gjøremål.
Det ble lange dager for en forvokst gutteslamp. Når uværet satte inn for fullt, kunne en være så heldig å få sove litt ekstra, for da kunne en ikke drive fangst.
Når det smalt i kanona, måtte alle i sving uansett om de hadde frivakt eller ei. Etter et par sesonger som byssegutt fikk Finn mønstre som matros. Dette arbeidet besto i en vaktdeling mellom utkikk i tønna og vakt på brua. Om natta var matrosen på brua alene om ansvaret for skuta, alle andre sov, med et spritkompass og et gammeldags peileapparat til hjelp for navigering trengte en skikkelig sjømannskap for å holde orden på bestikken.
Finn benekter at det var noe romantikk om bord i fangstskutene. Det var kun å arbeide og sove!

Godt samhold - en betingelse

Heldigvis var det bra forhold mellom mannskapene, noe som var en forutsetning for at en så vidt liten skute med 15 til 20 mann skulle fungere.
De fleste fangstskutene var mellom 130 og 185 fot, så det var ikke rare plassen til å bevege seg på. Jeg hadde to- mannslugar på de fleste båtene, det var så vislig at når jeg hadde fri til å være på lugaren var lugarkameraten på vakt, så dermed fikk en følelsen av litt privatliv.
Fire timer fri var ikke ensbetydende med at en kunne sove i fire timer, på frivakta måtte en spise, stelle sitt eget tøy og sørge for personlig hygiene. Det siste ble det nok ikke rare greiene med, vi hadde et knøtt lite rom akterut med en liten vask i. Her kunne en foreta den aller nødvendigste klattvask, men så ble ikke personlig hygiene heller ikke satt i høysetet.

Overtro - en burde vokte seg

Hvis en absolutt ville foreta en rundvask, og det ble vær, var det han som hadde vasket seg som fikk gjennomgå.
Man måtte ikke snakke om hest for det betyr den verste ulykke for både folk, fangst og skuta.
Tallet 13 var også befengt med ulykker; en fangstbåt hadde nr.13, en rekke ulykker inntraff og kapteinen ble beordret til å male nr. 33 på skutesida, etter dette gikk alt bra.

Blåst forut

Når matrosen i tønna ropte at det var hval i sikte, ble det hektisk om bord. Maskinen gikk for full pinne med 15 knops fart, og jakta på hvalen kunne starte, noen ganger gikk det greit å komme på skuddhold, men hvalen skydde vanligvis skuta.

Lugaren var din for noen timer

Heldigvis var det bra forhold mellom mannskapene, noe som var en forutsetning for at en så vidt liten skute med 15 til 20 mann skulle fungere.
De fleste fangstskutene var mellom 130 og 185 fot, så det var ikke rare plassen til å bevege seg på. Jeg hadde to mannslugar på de fleste båtene, det var så vislig at når jeg hadde fri til å være på lugaren var lugarkameraten på vakt, så dermed fikk en følelsen av litt privatliv.

Fire timer fri var ikke ensbetydende med at en kunne sove i fire timer, på frivakta måtte en spise, stelle sitt eget tøy og sørge for personlig hygiene. Det siste ble det nok ikke rare greiene med, vi hadde et knøtt lite rom akterut med en liten vask i. Her kunne en foreta den aller nødvendigste klattvask, men så ble ikke personlig hygiene heller ikke satt i høysetet..

Ååå - det er mange historier

Det går en historie om en hvalskytter fra Onsøy som skulle ha drosje hjem fra Sandefjord, han ville ha drosja som sto som nummer tre i rekka - en lekker Mercedes. Han ble fortalt at han måtte ta den første, hvorpå han bestilte alle tre drosjene, men satte seg i Mercedesen og kjørte standsmessig hjem. Om historien er sann eller ikke, forteller den likevel om hvalskytternes posisjon og lønn.

Forlis og ulykker

Selv om Finn Uteng ikke liker å fortelle om farer ved fangstlivet i isen og uten for Afrika, viser de klare tall i perioden fra 1911 til 1960 at det er registrert 45 båter som har gått ned, men det er helt sikkert at en ikke har fullstendige opplysninger om alle forlis.
Finn ga seg etter 11 sesonger med hvalfangst, hvorav to sesonger med Durban som landstasjon. I dag er Finn levende interessert i å bruke sin pensjonstilværelse på Viker til å samle opplysninger om hvalfangst og alt som er knyttet til den. Han har et anselig arkiv som danner grunnlaget for en unik samtidshistorie. Sammen med Ragnar Martinsen fra Engelsviken er de på god vei med stoff til å kunne lage hvalfangerhistorie, de er selv primærkilden.