Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Gamle hvalfangere ble forskere

Fra Illustrerte Vitenskap 3/98 Erik Leister

Loggbøker viser at havisen ved Antarktis er skrumpet inn.
Nye opplysninger om klimaendringer kan komme fra de merkeligste kilder. Nå har en grundig gjennomgang av gamle loggbøker fra hvalfangstskip avslørt at en firedal av all havisen omkring Antarktis er forsvunnet i perioden 1954 til 1972.
Ingen vet ennå hvordan så mye som 5,65 millioner km2 is kunne forsvinne på så kort tid, men årsaken har neppe vært stigende lufttemperatur. I denne perioden var den menneskeskapte drivhuseffekten bare så vidt begynt å slå igjennom. En annen mulighet er at fenomenet skyldes endringer i havstrømmene, men dessverre har ikke oseanografene ingen sikre kunnskaper på dette punktet.
Havisens mystiske forsvinningsnummer ble oppdaget ved et tilfelle av William de la Mare ved Australien Antarctic Divisjon på Tasmania.
de la Mare begynte å studere fangstrapportene til norske og britiske hvalfangstskip innberettet fra 1920 og fram til 1987, da hvalfangst ved Antarktis ble forbudt.
Hvalfangernes posisjonsangivelser gir temmelig nøyaktige data om havisens bevegelser, fordi skipene jaktet på hvalene nær opptil isfronten.
En så omfattende smelting må uunngåelig ha påvirket det globale klimaet.


Vi ”etterbehandlet” hvalolja også!

Østfoldingen var der

Av Erik Leister

Østfold hvalfangerne var med Sven Foyn i 1880 åra for å utprøve kanoner og harpuner på Finnmarkskysten og senere i Antarktis.
Fra 1904 var Østfold hvalfangeren til stede i Grytvika sammen med C. A. Larsen (Kaskelotten nr.12). Utallige var de hvalfangere fra Østfold og selvsagt Onsingen som hadde sin arbeidsplass på den andre siden av kloden.
Påmønstringen skjedde over noen dager i Vestfoldbyene, hvalflåtens avgangen skjedde i september / oktober, med hjemkomst og avmønstring gjerne før 17. mai (året etter). Det var lang arbeidsøkt og mange mil til arbeidsplassen i Syd isen, 1297 mil (norske mil) til 60 grader syd.
Den siste sesongen; 1967/68 deltok det kun ett flytende kokeri fra Norge. Dette var en storhetstid Onsøy- og Østfold-hvalfangeren kan få lov å sole seg i glansen av!

Annen industri blomstret også!

Det skjedde noe innen industrien som også fikk Østfoldingen til å være med på å slutte ringen om hvalen og landets første olje boom! 

De Nordiske Fabrikker A/S (nå DENOFA) ble etablert våren 1912 etter å ha sikret seg en metode som gjorde at man ved herding kunne innføre hvalfett i spisefettindustrien, dette ble vist stor interesse. Ordfører Wilhelm Blakstad (far til Egil Blakstad) utøvet hektisk virksomhet for å få denne bedriften til Øra, juni 1912 ble kontrakten underskrevet, 14. august ble det første spadestikket tatt.
I 1913 sto første del av fabrikkanlegget ferdig, etter henstilling fra Blakstad ble det i stor grad benyttet lokal arbeidskraft og lokale bedrifter som FMV som laget tankene på anlegget blant annet. (FMV bygget også hvalbåter). 

Det ble en fifty andel av tysk / norsk kapital, de tyske interesser ble kort tid senere overtatt av britiske Lever Brothers (senere Unilever). 
Råvarene og det grunnleggene var hvalolje, fiskeolje (maritimtfett) samt vegetabilske oljer som ble raffinert til spisefet, margarin. De-No-Fa, Jahres Fabrikker og J. C. Martens & Co. produserte 160 000 tonn herdet fett årlig, hvorav 2/3 ble eksportert. Verdensproduksjonen av hvalolje var i perioden 1955 til 1960 bortimot 0,5 mill. tonn årlig, det aller meste ”fisket” i Antarktis.
Norges andel var vanligvis noe under halvparten eller nærmere 40 prosent til en verdi av nesten 300 mill. kroner årlig, tall fra 1954 - 55.
Det var kun spermolja som ikke kunne brukes til matfett, den består av ikke glycerider eller vanlige fettstoffer. Denne olja er nærmest voksaktig og domineres av forskjellige alkoholer, - ved spalting gir den fettalkoholer som brukes bla. til syntetiske vaskemidler. Spermolja ble brukt innen farmasi og kosmetikk industrien. Den egnet seg ypperlig som smøremiddel i fint maskineri fordi viskositeten endrer seg lite med temperaturen.
Ringvirkninger av hvalfangsten kan nevnes; FMV og en del andre skipsverft i distrktet. DENOFA fettherding og foredling. Borgar med sin margarin produksjon.


Fra Kaskelotten nr. 21

Mot slutten av 50- åra var det klart at hvalfangstnæringen gikk mot slutten. Fangsten var nå sterkt regulert med nasjonale kvoter, og fra japansk side ble det arbeidet aktivt for å overta

her skal det vær e mer tekst andre ekspedisjoner med kvoter. Også for ”Thorshammer” viste japanerne interesse, og i juli 1958 søkte rederiet om kompensasjon for salg av kokeriet og åtte hvalbåter til Japan, i bytte mot kontrakt på bygging av en 8.500 –tonns cargoliner. Søknaden ble avslått. Tross moderate fangst resultater mot slutten av 50-åra drev ”Thorshammer” med overskudd hver eneste sesong. Reduserte kvoter gjorde det nødvendig med innskrenkninger av den norske flåten. Forhandlinger mellom selskapene førte i 1961 til at en avtale om å trekke ut ”Pelagos og Thorshammer”. Sesongen 1961/ 62 ble derfor den siste, 17. oktober 1961 dro ”Thorshammer” for siste gang fra Sandefjord, på sin 33. sesong. 

Kaptein var Gilbert Knutsen, Sandefjord; mange år styrmann på ”Thorshøvdi”, mens bestyrer var skytter Martin Martinsen. Resultatet ble godt, 82.628 fat, bedre enn både ”Thorshavet” og ”Southern Venturer”. ”Hammer`n”, var en av de fem Sandefjords-kokeriene som kom hjem for siste gang, 14. mai 1962. Ved Framnæs ble det mest verdifulle utstyret demontert og solgt, og om sommeren ble også skipet solgt til opphugging i Italia for 2,1 millioner kroner. Med Nils Larsen på broen, bestyreren som hadde ført skipet seks sesonger i Antarktis, gikk kokeriet fra Sandefjord 24. august 1962 til Italia. 6. september ble det overlevert til skrapverftet Cantieri Navali Santa Maria i La Spezia.I norsk hvalfangsthistorie står ”Thoshammer” som den viktigste veteranen med sine 33 sesonger mellom 1928 og 1962. 2,6 millioner fat hvalolje og 400.000 fat spermolje ble opparbeidet om bord. ”Hammer`n” hadde hatt en stab av folk som stod mer eller mindre fast om bord, selv om ingen kunne måle seg med planformann Thoralf Halle, som var 65 år da skipet gikk ut av fangst. Han hadde stått om bord samtlige sesonger unntatt to, en pga sykdom og en sesong under krigen, til sammen 31 sesonger. Og ved siden av han var det tusener av vestfoldinger som hadde hatt levebrød og arbeidsplasser om bord i ”Thorshammer”.


Fra Kaskelotten nr. 21

Avisutklipp fra Fredriksstad Blad, 27. april 1982 

Skrevet av Geir Ola Eggen.

Hvalfanger Thorbjørn Sørlie, han var styrmann på hvalbåt fire sesonger og en overvintring.
Britene hadde en magistrat der nede som var underlagt guvernøren på Falkland. I alt bodde det en koloni på ti briter i Grytviken sammen med sine familier. Hvalfangerne på Syd Georgia søkte britene om konsesjon, og betalte 1,5 prosent av fangstverdien i avgift. Øya er britenes territorium.
Det går mot vinter der nede (april), om to måneder vil det være midtvinter med snestormer og svært vanskelige værforhold. I denne situasjonen tror jeg ikke det er rare motstanden argentinerne kan yte. De kan ikke trekke seg tilbake ettersom de har fjellene i ryggen, og jeg tror de vanskelig kan bruke fly. Jeg har ikke greie på rekkevidden og slikt, men det er et stormfullt strøk. Det kan ryke opp til orkan på et øyeblikk, forteller Sørlie. Hvalfangststasjonen i Grytviken ble grunnlagt av C A Larsen, sammen med det argentinsk selskapet "Argentina de Pesca" i 1904.
Larsen hadde i 1894 forsøkt å opprette en norsk stasjon i Grytviken, men fikk ikke reist den nødvendige kapital. Det hører med til historien at C A Larsen heiste det argentinske flagget på stasjonen da den ble opprettet, men den britiske guvernøren på Falklandsøyene sendte krigsskip mot Øya og truet Larsen til å fire det argentinske flagget og heise det britiske.
Navnet Grytviken kommer av to spekkgryter som amerikanske hvalfangere hadde etterlatt seg på stedet før C A Larsen opprettet "sin" hvalstasjon. De to grytene finnes nå på Hvalfangstmuseet i Sandefjord (også i Tønsberg, se ref.) Thorbjørn Sørlie overvintret i Husvik Harbour fra april til oktober 1947. Det handte at vi måtte grave oss oppover for å komme ut av brakkene i lå i.
Så mye snødde det. Vi måtte ut for å måke snø av båtene om natta, når det snødde mye og la seg på den ene siden av båten kunne den kantre.
Sørlie var en av de 52 som overvintret i Husvik. Like mange overvintret i Grytviken, og omkring 200 i den engelske stasjonen i Leith Harbour. I Strømenes Bay var det en stasjon som var underlagt Leith Harbour. Alle disse stasjonene er nå nedlagt. Tidligere var det også en norsk hvalfanger-stasjon lenger nordvest på kysten ved navn Prins Olavs Harbour som også er nedlagt.


Fra Illustrert Vitenskap nr. 2 1998

Er tyrefekting dyremishandling, kan tyrefekting virkelig kalles en sport?
Det er ingen tvil om at oksen føler smerte og er stresset under tyrefektingen. Det kan man se, men det kan også måles i dyrets blod, som etter tyrefektingen inneholder en høy konsentrasjon av stresshormoner.
Tyrefekting er vanlig i Spania, Portugal, den sydlige delen av Frankrike, i Mexico og store deler av Latin-Amerika. Alle disse stedene er tyrefektning dypt forankret i kulturen.
En tyrefektning varer ca. 20 min. og består av tre akter. Første og annen akt blir oksen trettet ut ved at tyrefekternes hjelpere stikker lanser og spyd inn i nakkemusklene på oksen.
I tredje akt er matadoren alene med oksen nå stikkes en 70 cm lang kårde inn i oksens hjerte, som regel dør dyret. Det er ikke uvanlig at det også må stikkes med en spesial kniv i hjernen for å få avlivet oksen.
Helt til sin voldsomme død har oksene levd et godt liv ute på store grønn gresstepper. Tyrefekting betraktes ikke som sport, heller ikke i Spania, der den er spesielt populær. Det dreier seg om en rituell dyst, et møte mellom oksens villskap og menneskets kløkt.


Værballonger truer hvaler

En matematikker har regnet seg fram til en overraskende trussel mot bestanden av store hvaler i havområdene nær Sydpolen: brukte værballonger. Hvert årsendes det opp ca. 10 000 værballonger fra basene i Antarktis. Etter noen timers flyging sprekker de og faller ned. Mange av ballongene havner i havets enorme vannmasser, der man til nå har regnet med at de bare utgjorde en ubetydelig risiko for dyrelivet. Men modellen som er lagd av Gerald Eddlemon ved Oak Ridge National Laboratory i USA, viser noe annet. I den ble ballongene fordelt helt tilfeldig i Sørishavet, og så lot han hvalene svømme rundt på måfå med åpne gap. På tross av store avstander viste det seg at hver hval faktisk har syv prosent risiko for å svømme inn i og kanskje sluke en ballong i løpet av et år.

Fra Redaksjonen:

En kan jo bare tenke for lidelser det blir for en hval som får noe slikt i magen og fordøyelsessystemet. Redaksjonen har lest en artikkel om en annen tragedie. Der ble det funnet hvalkadaver som ble undersøkt (obdusert) for å kartlegge døds årsaken, her ble det dratt fram store plaststykker, plast sekker og plastkanner.
På denne siden ble det mye ”leit” å lese, men det er fakta! Det som kom ”ut” av hvalen på flenseplanet i ”våre dager,” var store mengder krill.