Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 56: August 2008 - 15. årgang

40 år og stopp

Det er mangt og meget som skrives om det som en gang var – og det som skjedde for mange år siden.
For mange år siden var det som det skulle være, ingen tenkte noe særlig lenger enn til morgen dagen, - for ikke å si til neste sesong.
For det å ta "spranget" fra våren til høsten – var jo ikke all verden, litt ferie og litt tid til å rå seg med familie og omgivelser.
Ukene fra først i mai til sist oktober ble rakst" forbrukt" .

Muligheter til å hyre ut fra Vestfold nok en gang, hva skulle en gjøre?
Ny sesong på noen måneder, avskåret fra familie og venner.
Oktober var avreies til Sydisen, hjemkomst i mai.
Denne arbeidsplassen er nå blitt historisk.

Svært mange synes å ville ta del i det som fortelles og som er blitt samlet mellom to permer. Mange bøker har fått forskjellige formater og antall sider, men de forteller historien om mennesket som sto for verdiskapninger langt, langt hjemmefra.
Ettersom tiden har modnet seg er også mange gamle slitte smalfilmer; 8 - og 16 mm blitt redigert over på to forskjellige avspillings muligheter.
Det siste heter DVD.

Anders Jahre, Thor Dahl, Pelagos ( flere?) – de var nå framsynte, de ville i hvert fall sørge for at noe av det som foregikk på feltet ble festet til filmruller.
"Grusomhetene" med blod og avlivning ble for Anders Jahre altfor sterke sener så det danske filmteamet fikk beskjed om å legge filmrullene på hylla. Erik Jacobsen fra Tønsberg klarte å spore dem opp, - han fikk laget en ny film – som alt er utsolgt.
I Fredrikstad forekommer det også en dokumenterfilm om hvalfangst en gang utover.
Boka til Ødegård fra Fredrikstad er på det meste utsolgt.

De som kan hvalfangsthistorien har kommet godt av gårde i alder, – men sannelig er de spreke og kan fortelle sin historie med innlevelse . De yngste kommer etter, men er nå bare er omkring 60 år.

Sigurd Nilsen i Ula (Sandefjord) var min onkel. Han ble født i 1889, han var alltid skoleflink, og året etter han giftet seg med Olivia Abrahamsen i Sandefjord tok han Kristiania Maskinistskole i 1914, 25 år gammel. I 1932 tok han sine styrmann- og skipperpapirer i Sandefjord, og året etter tok han telegrafisteksamen, heletiden med de beste karakterer, forteller Ingar Nilsen.
I 1928/ 29 var han skytter på hvalbåten FØYK, og året etter var han skytter på hvalbåten SILVA ut fra Syd Georgia.
Denne hvalbåten var verdens første med jagerbru. Båten opererte fra Leith Harbour på SG.

Senere ble han både fangstbestyrer på kokeriet ESVILLA og hvalfangstinspektør for Union Whaling Co. i Durban.
Sammen med sin kone Olivia bosatte de seg den gang i Sør Afrika. Han ble dessverre enkemann der nede allerede i 1945.
Fra onkel Sigurds dagbok:
Da de to tyske hvalkokeriene UNITAS og WIKINGER skulle fordeles som krigsbytte etter krigen, ble Union Whaling tildelt kokeriet som senere skulle bli kjent i Norge som ABRAHAM LARSEN. Sovjetunionens statsrederi ble tildelt det tyske kokeriet WIKINGER som ble omdøpt til SLAVIA. Om bord ble det forhyrt 177 russiske sjømenn og 50 norske hvalfangere som skulle lære opp russerne til hvalfangst.

Onkel Sigurd ble tilbudt stillingen som fangstbestyrer i samarbeide med kaptein Kissel fra Vladivostok. Det var nok ikke populært i Norge at norske hvalfanger tok hyre på utenlandske ekspedisjoner, men regjeringen var i fredsdagene velvillig til å gi dispensasjon for 50 hvalfangere til denne russiske ekspedisjonen. Mange av disse hvalfangerne kom fra Vestfold.
(Var det med noen fra Østfold også? – det kan vel tenkes, la meg få høre fra dere).
Skipet hadde tidligere tilhørt rederiet Johan Rasmussen i Sandefjord, og hadde før det ble solgt til tyskerne i 1938 hatt norsk mannskap.

Fra sesongen 1946/ 47 skrev Sigurd Nilsen dagbok fra starten på samarbeidet med russerne om bord på SLAVA.

  • 22.12. 1946: Avgikk Liverpool med kurs for Gibraltar. Kostholdet er så dårlig som det kan bli. Skittent og urent er det overalt. Jeg klaget på dette og ble lovet bedring.
  • 23.12.: Ingen forandring i kosten. Byssa er så møkkete at det er en gru.
  • 24.12.: Julaften var etter omstendighetene nokså bra med en ekstra tilstelt juledinner, dram, øl og drinker etterpå. Vi norske var samlet i offisermessa.
  • 25.12.: Intet arbeide i dag, alt er stille og rolig.
  • 26.12.: Alle mann arbeider med fangstutstyret. Et hvalbåtmannskap er i gang med å spleise liner og lære opp russerne til dette. Flensere og lemmere er i gang med wirespleisenig. Det er lite kunnskap blant russerne om dette sjømannsarbeide. Dårlig sjømanns-style. Spisetiden er aldri noen bestemt tid, det ser ut til at kokken som bestemmer det. Jeg hadde et møte med kapteinen og hans adjutanter og lot dem forstå nødvendigheten av style og rutiner om bord. Fast arbeidstid og faste måltider!
  • 28.12.: Samme rot og tøys som før. Ingen mat ferdig til tiden. Suppa er fremdeles god men resten er bare noe søl. Jeg fikk middagen nesten tre timer over tiden.
  • 29.12.: Det kom klagemål fra de norske mannskaper over kostholdet. Hvis dette fortsetter legger de norske ned arbeidet.
  • 30.12.: Dessverre ingen forandring i kosten, samme søl, men suppa er god. Arbeidet på dekk med klargjøring av fangstredskaper går nå bedre. Søren Bjønnes er nå oljekokerformann.
  • 31.12.: Et evinnelig rot med rengjøring av tanker. Tankformann Pettersen i stadig trøbbel om steam og varmt vann, og forsinkelser om dette i stor skala. Kjefting og spetakkel med russere hele dagen.
  • 01.01. 1947 : Avgikk Gibraltar kl.0900. En nordmann rømt.
  • 02.01.: Måltider og dampfløyte for arbeidsstart fremdeles uregelmessig. Klagemål fra de norske om for små matrasjoner.
  • 04.01.: Arbeidet går nå nogenlunde bra, og jeg sporer fremskritt fra russernes side. Dårlig disiplin. Forberedelsene i kokeriet var mer eller mindre tilfredstillende. Stopper i le av Fuerteventura og bunkrer hvalbåtene.
  • 05.01.: Arbeidet går sin sene og trege gang. Vi spiser spekesild og poteter to ganger for dagen. Suppa var i dag uspiselig. Jeg er nesten på gråten når jeg tenker på at vi skal være gjenstand for noe slikt griseri som vi blir servert her om bord. Drikkevannet brukes nå til rengjøring, og fryseriet er nesten tomt for kjøtt. Jeg har nå forlangt at kapteinen setter kurs for Cape Town for å få de nødvendige forsyninger til ekspedisjon som dette. Han har forklart at det finnes store mengder med hermetikk om bord og at det skal holde. Suppa var god og varm til kvelds, men daglig spekesild er ikke godt.

Det var jo åpenbart at den første ekspedisjonen med SLAVA hadde mange og store problemer, avslutter Ingar Nilsen, men både russere og onkel Sigurd dysset det ned så godt de kunne.

Problemene og skylden for det hele ble lagt på at ekspedisjonen hadde kommet i vei i en forrykende hast. Onkel ble også med året etter, men deretter og fram til 1971 var skipet så vidt jeg vet bare bemannet med russere. Dette året ble skipet overtatt av Japan og omdøpt til FUJI MARU.

Underteksten på et avisbilde (fra Per G. Nerlis samling) i denne artikkelen:

Det russiske kokeriet SLAVA med Sigurd Nilsen som bestyrer fra 1946 til 1949 ble bygget som kokeriet VIKINGEN i 1929 for rederiet Johan Rasmussen i Sandefjord. Kokeriet hadde da engelsk flagg. I 1934 ble skipet omregistrert i Panama, men solgt til Tyskland fire år senere som WIKINGER.
Etter krigen ble det tatt av engelskmennene som krigsbytte og omdøpt til EMPIRE VENTURE før det ble overlatt til Sovjet som SLAVA. I 1971 solgt til Japan og omdøpt til FUJI MARU.

Sandefjord Blad, 3. februar 2007/ tekst Harald Fevang


Vårfesten på Manstad Vel

Det hadde vært fullt hus, - men av og til kommer sykdom i veien.
Ertesuppa var brenn god, - det var rikelig så her var der bare å forspise seg.

Einar Solem spilte gamle kjente melodier – noe som vi setter pris på.

Masse gevinster – god stemning. Thorleif og Finn hadde litt av et "gavebord" med gevinster som ble fordelt
Loddsalget bidrar til musikken, - takk for det.

Mange takk til festkomiteen: Bjørg Karlsen, Ragnhild og Finn Uteng, samt Kjell Paulsen og Kari Dahle for en hyggelig kveld.


Fra HVALFANGSTLIV - Høsten 1958:

Flk. "Sovjetskaja Ukraina" 46 000 tonn dw. Sjøsatt

I Svartehavsbyen Nokolaief er russernes første spesialbygde flytende kokeri sjøsatt. "Sovjetskaja Ukraina" er på 46 000 tonn dw., har en lengde på 719 fot og er 108 fot bred. De to dieselmotorene vil utvikle 15 000 HK.
Tankkapasiteten er 28 000 tonn hvalolje og vil kunne ta i mot inntil 65 hval (finnhval?) pr. dag. Mannskapet og spesialistene skal utgjøre 500 mann.
- En del av det tekniske utstyret er laget av Kieler Howaldtwerke.

Videre har russerne under bygging 20 hurtiggående hvalbåter.

Er det noen som har kjennskap til om det var østfoldinger med på noen russer-ekspedisjoner? – Send noen tips til KASKELOTTEN om dette.
Det var både tyske- og japanske-ekspedisjoner i isen. For ikke å snakke om engelske. Hollanske- eskspedisjoner var også til stede.

Hvem kan fortelle om japanske-, tyske-, og hollandske- ekspedisjoner; var det østfoldinger med?

Angående engelske- ekspedisjoner så var det mange som var i Salvesen, la oss få noen historier til KASKELOTTEN.
Det vil jo bli rene historieboka til slutt.


Anders Jahre

Johansen – Blå-Buss kjørte med en av sine store busser og første påstigning I Fredrikstad var unna gjort på tre minutter.
Videre gikk turen til Onsøy-bygda, etter hvert var 50 seter besatt av tidligere hvalfangere fra ØSTFOLD HVALFANGERKLUBB, - noen "hvalfanger-kjærringer" var også med, det skaper trygghet og trivsel.
Stemningen var god, været var helt topp, Moss-Horten ferga lå der, vår kasser, Thorleif hadde pengene klare og billett-dama kunne ønske oss god tur videre.
Da det skulle være bryllup på Midtåsen måtte vi komme oss raskest mulig til Jahres hjem, - Sandefjords fineste tomt.

Det ble spørsmål om blåbussen var for høy til å komme gjennom portalen, sannelig gikk det bra – det hadde Jahre allerede tenkt på den gangen han bygde i 1933.
Vi ble tatt godt i mot av to hyggelige guider og en representant fra Hvalfangerklubben i Sandefjord.

I den store hallen kunne vi se utover havna hvor alle KOS-hvalbåtene og KOSMOS kokeriene lå side om side, i sin tid.
I dag ligger havna med stort blankt vannspeil uten en hvalbåt, - bortsett fra SOUTHERN ACTOR, og alle plastfritidsbåtene.
Hva mer kunne vi se gjennom de store vinduene; jo, nederst i haven var det satt ut et stort antall stoler til bryllupsgjestene med et dertil "alter" hvorfra vielsen skulle fore gå.
Vi, ex-hvalfangere fra Østfold ble delt i to grupper og guidet rundt.

Fantastisk, mye flott håndverk i smijern- og trearbeid. Her må vi snakke om dyktige møbelsnekkere og det som betegnes i dag som kunstsmedarbeide.
Flotte gulv med innfellinger av kompassrose og snirklete hjørnedekorasjoner, for ikke å snakke om de flotte buede vindusrammene med glass i ett av karnappene.
Bare herlig alt sammen.

I Arnebergstuen fikk vi gå raskt igjennom, her var det duket til gjestebud, bryllupsfestdekket bord med et vist antall glass i krystall og ditto typer "skaffetøy" og "pletter".
- Som det ble bemerket, her kan en eta og drekke med begge hender.
Kjøkkenet ( et stort penteri) fikk vi også passere – her var det veldig ryddig og sterilt – dagens krav. Maten ble fraktet til stedet og "bakket" opp og holdt varmt.
Nede i Jahres private vinkjeller var det tomt, - det samme var det - store høye, brede og dype pengeskapet hans.


Midtåsen er fredet

Hentet fra Sandefjords Blad onsdag 11. juni 2008, av Alf Tore Bergsli

Riksantikvaren har lagt en vernende hånd over Anders Jahres gamle bolig og hage.

Riksantikvaren har fattet et endelig vedtak om fredning av Villa Midtåsen og de omkringliggende kultiverte områdene, melder Vestfold fylkeskommune.

Omfattende fredning

Det er ikke kun det Arneberg-tegnede hovedhuset som er blitt vedtatt fredet.

På riksantikvarens liste står alt fra drivhus og garasje med portnerbolig med trapper, bassenger, murer, skulpturer, solur, belysningsarmatur og innkjøringsporten.

Også detaljer som overflatebehandling, listverk, radiatorer, og enkelte møbler er inkludert i fredingspkken.
Spesielt alt innholdet i Arneberg-stuen, Anders Jahres kontor og grønt gjestenrom i annen etasje vektlegges som interessant for ettertiden.

"Fredningen skal sikre enkeltbygningens innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet", heter det blant annet i fredningsbrevet fra Riksantikvaren ifølge fylkeskommunen.

Spleiselag

Sandfjord kommune kjøpte Midtåsen i 2006. Fylkeskommunen gikk også inn med penger, men Sandfjord kommune har aksjemajoriteten i selskapet som råder over området.

Midtåsen ble midlertidig fredet av fylkeskommunen i september samme år.
Riksantikvaren er et statlig organ med ansvar for kulturminner, kulturmiljø og landskap.


Glad det var over

Hentet fra Sandefjords Blad onsdag 6. mai 2008

- Det var faktisk litt godt at det var slutt. Jeg hadde vel fått nok, sier tidligere maskinist Åsmund Johansen han hadde fire sesonger på hvalbåt og 11 sesonger på kokerier.
Da kokeriet KOSMOS IV kom inn Sandfjordsfjorden 6. mai 1968, var det slutten på 87 års hvalfangsttid ( de startet i 1881) der sandefjordinger var involvert. Det visste imidlertid ikke for nøyaktig 40 år siden, men det flytende kokeriet KOSMOS IV var det aller siste fartøyet som kom hjem ( 1967/ 68 var jo den siste hvalfangst –sesongen i isen, - red. anm.)

Dårligst vær på 35 sesonger

Det hadde vært en god, men slitsom sesong, kunne Sandefjords Blad omtale 7. mai 1968.
- Dette er den dårligste sesongen jeg har hatt med hensyn til været, bemerket kaptein og bestyrer Ludvig Helgesen overfor avisen, Helgesen hadde da avsluttett sin 35. sesong.
En faksimle av nevnte avis: KOSMOS IV er hjemme igjen efter en fin sesong på feltet. Bestyreren uttaler: Dårligste vær jeg har opplevd noen gang.
Velferdssjefen uttaler: Beste sesong jeg har hatt på feltet.

Vår eneste hvalfangstekspedisjon er hjemme igjen. I går morges (6. mai) kom kokeriet sigende inn fjorden. Ved 09-tiden klappet det til kai ved Thorøya, der hvalfangernes familie og venner hadde møtt fram for å ta imot. Noe strålende vær kunne man ikke hilse de 275 hvalfangerne velkommen hjem i, riktig nok tittet solen fram i morgentimene, men det skyet til igjen. Men det er så langt fra været man tenker på når koka siger inn mot kai og man har fått armen i været for å vinke til kona, forloveden eller kjæresten. En sesong på feltet kan bli lang særlig når det går fem og en halv måned uten ett eneste brev hjemmefra. Og de siste dagene mot slutten av hjemreisen blir gjerne også lange, på tross av fint vær.

Men, det var mange blide og fornøyde ansikter å se om bord .Hvalfangerne var mer tilfreds enn noen gang tidligere.
Koka lå dypt i sjøen. Det så man straks. Den hadde hele produksjonen om bord; 34.240 fat olje og 7.752 tonn frosne produkter.
Kvoten var 31.000 fat olje. Fortjenesten var med andre ord meget god. Vi snakket med en arbeidet som hadde gjort over 17.000 kroner. Det var en pen fortjeneste, man hadde grunn til å være fornøyd.

...Her stoppet "avisutklippet"

Tilbake til Åsmund Johansen:

Men selv om fortjenesten var god, var det ikke mer å tjene, mener Åsmund Johansen i dag.
- Vi måtte begynne å tenke på noe annet, så da fortsatte jeg som maskinist på ferjene i Oslo i 30 år.
Brann og død motor i orkan. Johansen husker ikke den siste sesongen spesielt, men har både gode og mindre gode minner fra 15 sesonger i Sørishavet.
- Samholdet og kameratskapet var godt. Men det var dramatisk en gang det var brann i en hvalbåt i et voldsomt vær. En annen gang opplevde vi nesten orkan på et kokeri som hadde mistet all motorkraft, og det var litt skummelt, minnes han.

78-åringen er full av beundring for kona som var hjemme i mange måneder hvert år med parets tre små barn, og han synes de hjemmeværende har fått altfor lite oppmerksomhet i etterkant.
Bjarne Liverød synes det er litt rart og vemodig at "eventyret" var over for 40 år siden.
- Det var jo noe vi hadde bygd opp over mange år, og det var forferdelig at det tok slutt. Men det var jo ikke lønnsomhet lenger, og vi hadde nok vært litt for harde med ressursene i havet. Minste målet på dyrene kunne nok ha vært større. Men jeg kan ikke huske at vi tenkte på det den gang.

Vi mennesker er jo en gang sånn at vi gjerne lukker øyne hvis vi kan tjene penger, sier Liverød, som hadde 13 sesonger i Sørishavet.

- Der var vel om å gjøre å komme seg hjem, er Åsmund Johannesens minner fra siste ekspedisjonstur.

Teppeknytingsinterssen falt

Oppsummeringen i Sandfjords Blad ( 7. mai –68) om turen om turen favnet blant annet velferdstilbudet: 720 timer med lydbånd og grammofon ble spilt over høytaleranlegget, ønskekonserten var svært populær og det samme var biblioteket. Men teppeknytingen var ikke fult så mye i skuddet, bare 34 tepper ble solgt i løpet av sesongen. Av de 26 filmene som ble vist var 19 gode, fire var middels og tre var direkte dårlige, heter det i reportasjen.

Sandefjords Blad onsdag 6. mai 2008, Tone Merethe Udne


HVALFANGST

  • Hvalfangst knyttet til Sandefjord omfatter perioden 1881 – 1968. Mange tusen sandefjordinger deltok i løpet av alle diss årene.
  • 1881 dro kokeriet LAURA, som første skip og eid av Sandefjord-selskapet Haabet, på ekspedisjon.
  • To årstall sier litt om veksten i Sandefjord sammenlignet med nabobyene:
    1904 var det 29 norske selskaper, hvorav 11 fra Sandefjord, 7 fra Tønsberg og 2 fra Larvik.
    I 1912 var det 23 selskaper fra Sandefjord, 8 fra Tønsberg og 8 fra Larvik.
  • Sandfjord var for rundt 100 år siden den dominerende norske hvalfangstbyen.
  • I toppsesongen 1930/ 31 deltok rundt 10.500 mann. Ca. 8.000 av disse var fra Vestfold.
  • 6. mai 1968 kom det siste fartøyet – flytende kokeri KOSMOS IV, hjem fra Sørishavet

Kilde: Jan Erik Ringstad, Hvalfangstmuset Sandefjord


Det er herlig når det havner små utklipp i postkassa i Jorunsvei 19 i Fredrikstad, - den postkassa tilhører han som skriver KASKELOTTEN.

Dette kommer fra Kolbjørn i Moss, fra spalten DAGEN I DAG, eller for 25 ÅR – 50 år siden. Tilbakeblikk er alltid hyggelig lesning:

1959: Etter at hvalfangstkonferansen i Tokyo brøt sammen, var det umulig å få enighet om fangstkvoter for hval i Antarktisk. Dette førte til at Norge og Nederland meldte seg ut av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Samtlige planlagte norske hvalfangstekspedisjoner dro av sted til fangst-feltene. Dette kunne bety slutten på hvalen, mente erfarne hvalfangere.

Fra HVALFANGSTLIV 1959/ 60:
Klarer vi å komme under 18.000 blåhvalenheter kommende sesong?

Ekspedisjoner Antall hvalbåter Antall enheter
Kosmos III 9 705
Kosmos IV 9 705
Norhval 9 705
Pelagos 8 585
Sir James Clark Ross 9 705
Thorshammer 8 585
Thorshavet 9 705
Thorshøvdi 9 705

SLAVA på vei til feltet

(UPI): Det Sovjet-russiske hvalkokeriet SLAVA med 12 nye hvalbåter forlot Odessa med kurs for fangstfeltet i Antarktis.
I følge telegrambyrået TASS vil en annen sovjetisk hvalfangstekspedisjon sette kurs for feltet om noen dager, den vil bestå av et kokeri og 20 hvalbåter.
Hvalbåtene i SLAVA- ekspedisjonen er hurtiggående og utstyrt med dieselelektrisk maskeneri.

Hvalbåten POL VII er solgt til firma Elling Aarseth i Ålesund.
Båten er bygd i 1936, og er på 338 br. reg. tonn


Mer stoff fra HVALFANGSTLIV, nå 16. ÅRGANG høstnummer 3 – 4 1955

Disse bladene fra 1955 til 1960 har Kolbjørn gitt til HVALFANGSTMUSEET.

50 år siden fl.k. ADMIRALEN dro sørover og la grunnlaget for den gigantiske hvalfangst i Antarktis
1905 – den 21. oktober – seilte ADMIRALEN fra Sandefjord, det første flytende kokeriet som krysset Antarktis’ ugjestmilde farvann, sammen med hvalbåtene ØRNEN og HAUKEN.
ADMIRALEN var på 1100 br.reg tonn og ble innkjøpt av A/S Ørnen. Skipets navn var tidligere S/S GIBRALTAR og ble ominnredet ved Framnæs Mek. Værksted (Sandefjord). Fangstbestyrer var Alex Lange. Hvalbåtene som var på 100 br.reg tonn ble bygget ved Framnæs, heleekspedisjonen telte 63 mann.

Midt i desember ankom ekspedisjonen Port Standley på Falkland, etter å ha anløpt Newcastle, St. Vicent, og Buenos Aires. Det primære var å finne en god ankringsplass, men dette var ikke så helt like til. Imidlertid fortok hvalbåtene en rekognoseringstur og skjøt snart hver sin blåhval og knøl.

ADMIRALEN hadde omsider funnet seg en brukelig ankerplass.
"Fisket" (utrykk, som ble brukt) gikk sin gang og problemet hvalbestand eksiterte ikke, - for en kunne den gang gå tørrskodd på hvalryggene som eldre hvalfangere pleier å si.
- Ekspedisjonen raket opp for kull og i februar avløste den ene forrykende storm den annen slik at bestyrer Lange fant det mest forsvarlig å sette kursen for Falkland. –
Fangsten fortsatte ennå noen uker, men i april ble fangsten avbrutt og ADMIRALEN satte kursen nordover - for Norge.

Fangsten ble 4200 fat hvalolje samt 12 tonn barder. (12 tonn med barder; hva skulle de med det? – Det ble stanset ut knapper og laget spiler til dameundertøy, red. anm. ELe.)

Det var som kjent verkseier Chr. Christensen i Sandefjord som unnfanget idéen med de flytende kokerier og som med direktør Ole Weger ved Framnæs Mek. Værksteds hjelp satte idéen ut i livet – først i Nordishavet og senere i Sydishavet.

Med ADMIRALEN var det flytende kokeri " ført ut over eksperimentets- og inn i realitetens verden", skrev Sigurd Risting i sin bok:

- Av hvalfangstens historie -


Hvalcupen 1955

Det er en kjensgjerning at kampen om havets flakkende konger i den antarktiske arena foregår i et veldig tempo og i et konsentrert jag – dag og natt.
Her gjelder det ikke bare æren, men også det usle jordiske mammon spiller også selvsagt særlig inn.

For en eldre hvalfanger som for lengst er gått i land, ser det ut for at hobbyen med konkurranser også på landjorda er gått hvalfangerne i blodet. Den gang da undertegnede* farte på hvalfangst, hadde vi ingen idrettskonkurranser av betydning. På landstasjonene hadde vi selvsagt hyggelige konkurranser i friidrett, skiløp, og fotball.
Svømmekonkurranser var lett forståelig grunner ikke mulig å arrangere på Syd Georgia.

Imidlertid seiler det nå på hvalfangst så vidt mange og spreke idrettsfolk, at en i senere år har funnet det opportunt å starte bl. a. den såkalte Hvalcupen. Disse kampene er blitt veldig populære og rederiene setter spiss på arrangementet idet de sender sine representanter for å bivåne de respektive oppgjør. *Redaktør Henry R. Istre (HVALFANGSTLIV 1955)

  • 1. runde: Kosmos 4/ S. Harvester 2-1. Ross/ Pelagos 2-0. Norhval/ Grytviken 4-2. Balaena/ Abr. Larsen 8-2. Thorshammer/ Thorshøvdi 3-1. S.Venturer/ Thorhavet 3-2. Kosmos 3/ Husvik H. Husvk trakk seg, Kosmos 3 fikk seieren.
  • 2. runde: Norhval/ S. Venturer 6-3. Ross/ Komos III 4-3. Kosmos 4/ Balaena 3-2. Thorshammer w. o. i 2. runde.
  • Semifinale: Ross/ Thorshammer (etter ekstra omganger) 4-3. Kosmos 4/ Norhval 2-0.
  • FINALE: Kosmos 4/ Ross 3-2.

Vi røkte og pratet om løst og fast og tok et par skåler for de vi hadde hjemme og ønsket at de hadde det bedre enn hva vi hadde det!

- Arne Bossum


Syd Georgia Tidene – South Georgia Times

Medlemsinformasjon fra og til Øyas Venner, Interesseforening for Bevaring av Norske Industrielle Kulturminner på Syd Georgia i Sydishavet

Denne A4 format avisen som kommer ut seks ganger i året.
Nr. 1 – 2008 februar - Årgang 10 består av 16 sider (8 A-4 ark), nå med flotte fargebilder. Det er 325 medlemmer.
ØYASVENNER ble stiftet i 1. februar 1997.

12. sept. 1994 var det en samling i Hotell Atlantic i Sandefjord på ca. 70 personer. HVALFANGERE OG ANTARKTIS - DE SYNLIGE SPOR var tittelen på seminaret.
Fra Østfold Hvalfangerklubb: Karl Bøe, Harald Hauge, Bjørn Myhre og Erik Leister – vi hadde med Geir Hasle fra Eggen Press/ Fredriksstad Blad.
Finn Uteng satt i styret noen år, nå er han i valgkomtiéen.

Redaktør Gustav Ellingsen (www.oyasvenner.org) har viet Østfold Hvalfangerklubb med en side i sin avis:

"Det finnes flere organisasjoner i Norge som engasjerer tidligere hvalfangere. Østfold Hvalfangerklubb. Utdrag fra deres flotte hjemmeside".

Det var jo hyggelig!
Hjemmesideansvarlig: Ole Henrik Leister.