Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 64: August 2010 - 17. årgang

En norsk hvalfangstferd 1843 -1846

Konservator Thomas Hauge ved Norsk Sjøfartsmuseum var nysskjærig og åpnet en pakke i grått seilduksomslag og fant et merkelig kodet dokument om den første norske hvalfangsekspedisjon på vei til Sydishavet; og det var:

Captain Crawfurds Dagbok

Innledning av den 296 tykke boka, - utgitt 1953.
Når en er oppmerksom på hvilken posisjon norsk hvalfangst og norske hvalfangere har ute i verden i dag (1953), er det underlig å tenke på, for at omtrent hundre år siden var det umulig å oppdrive kyndig norsk mannskap til en påtenkt hvalfangstferd.

Den første norske ekspedisjon som var rustet for pelagisk fangst, seilte ut fra Arendal ved juletider 1843 med norsk kaptein og hovedsakelig norsk mannskap. Men, fangstmenn - hadde man vært nødt til å forhyre i Frankrike. En fransk kaptein skulle være deres sjef.

Både den norske og den franske kaptein hadde fått nøyaktig skriftlig instruks om forholdet dem i mellom. Det var ikke lenge før en viss friksjon begynte å gjøre seg gjeldene.
Snart slo uvennskapet ut i lys lue. Kaptein Crawfurd (= norsk) førte først sin journal med vanlige norske bokstaver, i dag august 2010 er det 10 familier med det etternavnet her i landet (red. anmerkning, ELe).

Men da uvennskapet begynte, gikk han over til gotisk, for at ingen av de fremmede skulle forstå hva han skrev. Snart var heller ikke det betryggende, og det begynner å dukke opp noen underlige tegn som har vist seg å være en kode, bygget på tegn i Pittmans stenografisystem. Dette systemet var ganske nytt den gangen. Det blir mer og mer av disse tegnene ut gjennom dagboka. Det er greit å forstå at det er den franske kapteinen Holmer som omtales i disse "stenogrammene".

Det må sies at ved et rent tilfelle lykkes det å få disse tegnene tydet. En av damene på den Britiske Ambassade i Oslo, måtte gi opp. En engelsk stenograf med 30 års opphold i Norge, måtte gi opp. Flere andre, måtte gi opp. Utenriksdepartementets chifferkontor, - måtte også gi opp.

Rent tilfeldig fikk Tomas Hauge god hjelp av løytnant Kåre Grimsrud i Luftforsvarets Overkommando, han klarte dette på rekordtid!
Boken ble trykket i 1953 med støtte av Ole Schrøder, Oslo og Anders Jahre fra Sandefjord.

Dagbog:
holden ombord i Skipet "17de Mai" af Arendal, paa en reise til Kamtschatka & Sydhavet paa Hvalfiskerie i Aaret 1844.
...dette blir ikke enkelt, dere får være overbærende med redaktøren i KASKELTTEN og hans "oversettelse ".

Den 21. desember 1883 seilte fra Arendal med vinden SW løy Bris.
Besetningen besto da av i alt 24 mann, Capteinerne i beregnede , av mannskapet var det ikke mer enn 2 fullbefarende matroser, - de øvrige besto av Jundmænd og Drenge". Vi skal anløpe Havre Rehd for å få styrmenn og skyttere samt skipslege. Ellers var skuta proviantert for to år!

22. og 23. desember storm, var nødsaget til å søke nødhavn i Ny Hellesund da det var farlig å seile så nær kysten på denne årstid. Flesteparten av mannskapet var sjøsyke og slett ikke verd å ha om bord.
Slik var været til 5. januar 1844, vi kunne seile kl. 1100. Den 9. kl. 0900 fikk vi Gallopper i sikte, storm regn i 3 dager. Den 10. fikk vi los om bord fra Portsmouth og ankret opp på Motherbank . kl. 1600. Om morgenen da det ble lyst reiste jeg og Capt. Holmer = fransk, i land for å kjøpe og bestille det vi ikke fikk i Arendal bla. To kobber kjølere og to kobber pumper.

Den 12. dro Capt. Holmer til Havere de Grace for å hente resten av mannskapet. Det ble tumulter da noen av mannskapet måtte smugles ut av Frankrike; Skiplegen og 3. styrmann ble arrestert og ført til bake til Frankrike. Men 1. styrmann hadde de fått smuglet ut på et vis.
Legen kom om bord mandag 22. januar . Saker og ting kom om bord.

TORSDAG 25. Vinden NNV, lav bris, Br. 50 gr. 13´ Long. 1 gr. 46´ Vest.
FREDAG 26. …… MANDAG 29. Det forberedes å få harpunert Spermhval mellom Madeira og Azorene.
FREDAG 2. (febr) Utstyret og båtene er klarerte, hvis noe skulde dukke opp. Disse båtene ( 3 stk.) 26 Fod dansk lange og 5 fot – 4 tomme brede, de er bygget av Cedertrærplanker ca. ½ tomme tykke, bemannet med fem til å ro og en Fiskestyrmand so styrer båten med en åre som er 18 fot lang.

Til hver båt hører 2 – 3 harpunliner på ca. 250 – 300 favner. sammen spleisede og oppkveilet i en balje. 5 harpuner med tilhørende harpunpåler
7 fot lange, 3 lanser, lansepåler 7 fot lange, ...

TORSDAG 8. Passerte mellom Isle Sol og St. Antonio – de to nordligste
af de Cap Verdiske Øer men så ingen av dem da det var temmelig disig luft.

LØRDAG 10. Satte båtene på vannet for å excersere Folkene da vi hadde nesten stille. En av de tre båtene fikk tatt tre stim blakfisk etter to timers roing. Foruten spekket fikk vi også ferskt kjøtt. Kjøttet langs ryggen ble tillaget og smakte som biff. Ellers er hjernen, hjertet, leveren, samt nyrene meget gode. Kokte ut 5 tønner tran av spekket på BLAKFISKENE (Hva er blakfisk?)
FREDAG 16. (febr.) Vinden løyet, små regnbyger.

Havde saaledes passert Linjen med Bris. Da de fleste av det norske mannskapet ikke hadde krysset "lina" tidligere ble de gitt fridag – for at holde sig lystige med Dans og Musikk.
SØNDAG 3. mars ….. diverse observasjoner, vær og kompass, misvisning.

Vinden frisk med byger NNV. Fikk en stor byge kl.1400 VNV. Splittede store bramseil. Tok 2 rev i mersseil. Klyver, mesan & storseil fast. Senere dreide vinden mer sydlig; regn og Lyild . . .
Vi praier andre seilskuter fra tid til annen for å få en prat og høre hva de har fått av hval.
Kastet en flaskepost med skutas navn og posisjon – på fransk, engelsk og norsk.

TORSDAG 7. Det ble ropt fra utkikken i masta: There she breaks! Det ble antatt at det var et par finbacks (finnhval) – været var ei heller godt. Fisket og fanget Solfisk 5 ft lang og 4,5 fot bred – 1,5 fot tykk. Det indre av fisken smakte som hummer. Oljen av leveren smøres på stive ledd – meget verdifullt.

SØNDAG 17. Mange finnhval, umulig å få de – er meget sky. 20. Passerte Falklandsøyene. 30. mars var de faktisk på 57 grade syd, 75 gr.V. Her forekommer det snø. Det tydelig at de skal rundt "Hornet" , men må styre godt gått unna land.

Langfredag 5. mars Det ble fanget en Albatros.

Påskeaften 6. 1844: Capt. Holmer var tydelig beruset (overlastet af stærke Sager). Han kommer ned til et veldekket bord hvor andre har ventet på ham.
Drittsinne og et sterkt ordbruk – dekketøy blir slengt "skott i mellom". Han for svant ut – kom senere tilbake og brant opp noen dokumenter og lukkede Døren til sit Kammer. Da hørte vi at han lader sine pistoler. De ble ikke brukt.

Fra mandag 2. påskedag er dagboken skrevet med gotiske bokstaver. I Valparaiso i Chile på Norsk / Svensk Kosulatet – ville det være en mulighet å bli kvitt Capt. Holmer. - Capt. Crawfurd: Har alle muligheter og Haab at Reisen uden ham skal gaae lige saalykkeligt.

Tirsdag 30. mai Holmer er så grei som en kan ønske, han har ikke smakt alkohol på lenge, - men i dag, 31.mai – begynner han vist igjen …….

MANDAG 5. aug. For å være i denne "farten" (hvalfanger) må en har rikelig med tålmodighet . Sommeren går og vi blir nødt til å finne andre fangst-plasser, provianten minker også, - og vi får ingen olje om bord. …
… vi har sett flere finnhvaler, men ingen retthvaler... Det er som flere kapteiner har sagt meg; at hvalfangsten er en levevei som ingen burde velge, med mindre de var tvunget till det.
Jeg gruer hver gang jeg tenker på at vi har 20 mnd. igjen at flakke rundt på havet med mennesker jeg dels forakter og dels ikke kan prate med.

ONSDAG 14. Tar opp en død flytende hval – antagelig bare noen dager gammel. Når de begynte å hive på den – eksploderte den – gøre og lukt overalt . Brænderiet blev Fyrt opp ( kokeriet, - kjelene) og det ble 50 tønner olje. Det ble mer "fersk" hval – som de jaget selv. Det tok 3 –4 dager å få kokt opp en hval, spekket måtte legges i kjelene etter hvert som de skar/ flenset, dette ga omtrent 100 tønner Tran (olje), begrepet olje tran går om hverandre. Kjøttet ble dumpet, - noe ble brukt til mat om bord. Holmer er daglig full.

TORSDAG 21. sept. … nå hadde de nådd fram til Hawaii . Angående Honolulu, da var dette en utmerket hav – dannet av koraler. Her var også to store kjølhalingsplasser for seilskuter, store magasiner for oppbevaring av Ladningene gods/ last – et transitt lager. Politilovene er strenge, og politi finnes i mengder. Sjappene måtte forlates av sjøfolk innen kl.2030, da var ikke politi nådige viss noen ble funnet etter den tid. Lovene med desertering var meget streng, de ble puttet inn til det ga seg en anledning med et annet skip slik at vedkommende kom seg videre. Rettssaker er unnagjort straks en forklaring var gitt. Juryen er suveren.

TORSDAG 25, desember Passerer Cape Horn – på vei til hjem. De hadde vært innom Chile, Hawaii, - og helt opp til Kamtsjatra / Petropavlovk USSR.

Men å få regnet ut hvor mange tønner med olje eller hvor mange hval som ble tatt er nok ikke enkelt å få til - det vil stå ubesvart.
At den franske skipper Holmer var et "ødeleggende" kasus om bord er det ingen tvil om.

Skipsreder Chr. Stephansen i Arendal sendte 17de MAI til Amerika sist i mai måned 1847 med emigranter.


Synd at hvalfangsten tok slutt som den gjorde

Hentet fra Fredriksstad Blad onsdag 20. desember 1978

Elias Arvesen minnes gamle dager på hvalfangst i Sydisen

Hva var det som fikk en 16-åring til å dra på hvalfangtst?
Jo, det skal jeg fortelle.

Naboer og kamerater kom hjem fra hvalfangsten brune og fine, de røykte Lucky Strike og hadde med silkestrømper til pikene. Dette var hoved grunnen til at jeg reiste til Durban og mønstret på Abraham Larsens hvalbåter i slutten av 40-årene, smiler Elias Arvesen i Lervik.

Jeg mønster på som matros, minnes Arvesen, - selv om jeg var i byssa på den første turen. Livet på hvalbåten var nok mye annerledes enn det var om bord på koka. Vi måtte stå på døgnet rundt. Når vi jaktet ble det ikke mye søvn på den enkelte, jeg var engang på dekket 56 timer uten søvn. Mot slutten av denne perioden kan en si at det gikk på stumpene løs. Det var ikke mulig å kle av seg for å krype til køys. Nei, vi måtte pent nok sove med klærne på. For hvis det ble observert hval, var det bare å tørne ut. Med dagens ( 1978) arbeidsmiljølov ville nok hvalfangsten i dag vært en umulighet. Vi hadde til tider ikke tid til å tenke. Samtidig måtte vi passe oss nesten for alt mulig. Det var nemlig ingen som passet på deg.
Røfft liv?

Det kan en trygt vel trygt si. Det var en rekke av oss som likevel trivdes i dette yrket.

Og det er vel like mange som beklager at det ble slutt så fort og på den måten det sluttet på.
Men det var lite eller ingenting mannskapet hadde å si i den anledning. Dessuten ble det nesten slutt på hvalen, slik at det hele låste seg selv mot slutten. Men jeg er glad for at jeg har opplevd det, og jeg ville ikke vært det foruten.

Dramatisk for en 16-åring?
Det kan man godt si. Ungdommelige sinn mottar inntrykkene mye sterkere enn voksne mennesker.
Jeg husker at hvalskytteren på den båten jeg var på, ble drept mens han arbeidet. Det satte dype spor i en ungdom, men ikke verre enn at jeg kom over det også.

Vi fikk fra tid til annen nye folk om bord. Det vil si det var folk i fra koka som trengte miljøforandring. De som lengtet hjem og som hadde vanskeligheter med å finne seg til rette om bord. De fikk oppdrag på hvalbåten som med sitt intense arbeid fikk dem til å glemme problemer eller lengsel hjem. Det var nok verdifullt for dem, - også for oss andre for den saks skyld.
Vi lærte virkelig å kjenne hverandre etter en sesong i isen. Vi gikk mer eller mindre opp på hverandre uten at det gikk på livet løs. Gikk man vakt med en og samme person døgn etter døgn, ble det tilslutt vanskelig å finne noe å snakke om. Det ble da til at man snakket om familien hjemme.

Under slike samtaler kunne det komme fram mye rart som en selv kunne ta lærdom av.
Hvalbåtene hadde fast stasjon i Durban, hvalbåtmannskapene kunne likevel komme seg hjem med koka. De første årene dro også Arvesen hjem, men etter hvert bosatte han seg i Durban hvor han bodde i 10 år, så lenge hvalfangsten varte.

Hadde du noen motforestillinger om selve fangsten?
Nei, jeg kan ikke si det. Riktignok var det en del regler vi forsøkte å leve etter. Det var hvalskytteren som kom inn i bildet i denne forbindelse. I løpet av det sekundet hvalen så vidt var synlig i vannskorpa måtte han kunne bedømme størrelsen.
Vi hadde et minste mål å forholde oss til. Det samme gjaldt mor med unge. De lot vi gå. Hvis vi ved en misforståelse likevel skjøt en mor med hvalunge, fikk vi ingenting for den. Det var bortimot dødssynd å skyte mor med hvalunge.

Hadde hvalen noen som helst sjanse?
Nei, den hadde vel ikke det. Men det var forhold vi ikke tenkte så mye på.
Det dreide seg om jakt og vi var vel alle bitt av jaktbasillen i den forbindelse. For jakt var det absolutt.

Konkurranse mellom hvalbåtene?
Bevares. Det kunne til tider gå temmelig hardt for seg. Vi kunne komme oppi en stim av hval. Båtene fra de forskjellige rederiene skjøt da annen hver gang.

Hvis man skjøt samme hvalen?
Da avgjorde den som hadde den sterkeste vinsjen. De fikk "fisken" inn til skutesiden for så å kappe linen til konkurrenten. Jo, dette var krig på kniven.

Mange skader?
Det var det nok. Vi hadde blant annet en del arbeidsoppgaver om bord som, jeg hadde nær sagt, var vanskelige.
Det var ikke mange som hadde fingrene like hele når de kom hjem til Norge. Forholdet var det at etter at hvalen var skutt, begynte den å dra selvfølgelig. Da var det viktig å holde linen såpass slakk at ikke spleisen i tauverket røk. Dette gjorde man ved stadig å bevege linen.
Hvis vi da ikke fulgte godt med og passet seg så ikke fingrene kom for langt med linen, ble fingertuppene temmelig raskt borte. Noen sto og arbeidet med votter og de merket ikke noen ting før votten ble blodig.

En annen ting var taukveilene i den såkalte bingen. Hvis man ble sittende fast der når man dro fra vinsjen. Ble man ikke særlig eldre.
Etter hvert som utstyret ble bedre og båtene gikk raskere fikk hvalen stadig færre sjanser til å overleve.
Det var nok denne utviklingen som for alvor satte fart i slutten for norsk hvalfangst.

Tor Braarud Jensen, FB.


Hvor kom de første beboerne på Pitcairn kom fra?

Man tror at øya har vært befolket for så lenge som for 3500 år siden. Arkeologene mener også at et det mellom det 12. og 15. århundre var en polynesisk befolking på både Pitcairn og atollen Henderson.
I perioder har øyene vært ubefolket, og det var de nok også da den spanske oppdagelsesreisende de Quiros, var innom Henderson i 1606. Den første europeer til oppdage selve Pitcairn var den brittiske marineoffiseren Philip Carteret i 1767, og øya fikk sitt navn etter han som fikk øye på den vulkanske flekken. I 1787 seilte HMS Bounty fra England til Stillehavet for å finne brødfrukttrær som de kunne bringe tilbake til Karibien, for å skaffe billig mat til slavene som arbeidet på sukkerrørmarkene der. Bounty oppholdt seg på Tahiti i seks måneder, og tre uker etter at de satte kurs mot Europa gjorde Fletcher Christian og en del av mannskapet mytteri.

Kaptein Bligh og 18 av hans trofaste ble satt i den åpne lettbåten, og de klarte etter masse strabaser å nå helt fram til Indonesia. Mytteristene seilte tilbake til Tahiti og plukket opp tolv av de damene de hadde funnet så vennligsinnete der, pluss seks innfødte menn og et barn. Noen av mytteristene valgte å bli på Tahiti, mens de åtte andre pluss Fletcher Christian seilte av gårde for å finne et sted å gjemme seg, for ikke å møte galgen i England. De fant Pitcairn, satte fyr på skipet og bosatte seg på land. Det gikk ikke særlig bra, det ble krangel og elendighet, og i 1794 var alle de polynesiske mennene og fem av mytteristene døde, inkludert Fletcher Christian. 1808 ble den lille kolonien oppdaget av hvalfangere, og da var det bare John Adams igjen, pluss 10 kvinner og 23 barn. I 1831 fryktet den engelske regjeringen at øya ville bli overbefolket og flyttet dem alle til Tahiti. Det gikk heller ikke bra, ti av de, døde ganske snart av sykdommer de ikke hadde motstandskraft for, og innen et år var de 65 overlevende tilbake på Pitcairn. Øya ble en engelsk koloni i 1838, men i 1956 ble hele befolkningen, da på 94 flyttet til den tidligere australske fangeøya Norfolk. To år seinere returnerte 16 av dem til Pitcairn, og flere fulgte etter. Rett før den andre verdenskrig var befolkningen på Pitcairn blitt til 223, men så startet folk å flytte til New Zealand. Ikke på grunn av frykt for overbefolkning, men fordi man var på jakt etter bedre muligheter.

I dag bor det rundt 50 mennesker på Pitcairn, og isolasjonen er fortsatt stor. Det går ingen ruteskip til øyene, det er nesten bare seilbåter og cruisefartøy som stikker innom - for å besøke øya som er blitt så kjent etter filmene om mytteriet på Bounty.


SOUTHERN ACTOR på besøk til Fredrikstad

Dette blir sendt ut til skolene i Fredrikstad:

Fra 22. – 26. september får Fredrikstad besøk av hvalbåten SOUTHERN ACTOR som er en del av Sandefjord Museene.
Hvalbåten reiser rundt i kystnærestrøk for at historien om en industriell del av vårt samfunn ikke skal glemmes.

For Fredrikstad betydde hvalfangsten svært mye; DE NO FA ble bygd opp for å herde hvalfettet, - som igjen ble brukt til matfett, - således BORGAR margarinfabrikk.
Hvalbåter ble bygd på Fredriksstad mek. Verksted.

Glomma - og Sarpsborg mek. Verksteder hadde vedlikehold av svært mange hvalbåter fram til 1968.
Da var det slutt med norsk hvalfangst i Sydishavet – Antarktisk.

Det var flere hundre mann fra omlandet til Fredrikstad, for ikke å si hele Østfold som dro ut på hvalfangst år etter år.
Fra Kråkerøy, Fredrikstad, Onsøy og Saltnes var det flere hvalskytter som var med – år etter år.

Østfold Hvalfangerklubb vil herved invitere skolebarn til omvisning på hvalbåten, her blir det tidligere hvalfangere fra distriktet som vil ta med puljer rundt på båten som kan fortelle om livet om bord.

Det vil bli vist film i Hvalfangermuseet i Gamlebyen, her kan en studere modeller av hvalkokeriet THORSHØVDI , hvalbåter og redskaper som ble brukt. Masse fotografier kan studeres.
Tidligere hvalfangere tar seg av omvisningen.

Det vil bli åpen båt og museum for skoleklasser (fra 4. og oppover),
TORSDAG 23. og FREDAG 24. SEPTEMBER .

Vi organiserer det hele på disse to dagene, - sammen med lærerne.

V E L K O M M E N!


Syd Georgia-hvalfanger: invasjonen i Normandie
Norvald Fuglestrand dro på hvalfangst som 22 åring i 1949.
Denne artikkelen skrevet av Norvald sto i SYD GEORGIA TIDENE nr. 5 - 2009.

D-dagen, 6. juni 1944 – for 65 år siden – står som et gjennombrudd i krigshistorien.
Invasjonen ble regnet som suksess, men minnet om innsatsen og ofrene vil alltid være risset inn i vår historie.
Nærmere 60 000 ble landsatt på de fem landgangstrendene. På forhånd ble det regnet med store tap, og det skulle vise seg at ikke mindre enn 10 000 allierte soldater falt på selve D-dagen.

På Syd Georgia traff jeg mange som hadde vært med i krigen og kunne fortelle om den tragedier. Noen hadde nervepirrende opplevelser fra de mange torpederinger av norske tankskip. Andre hadde vært med MTB-raid over til Vestlandet. En hadde vært kommandosoldat og ville helst ikke snakke om sine opplevelser på vestfronten. Mens en annen betrodde meg at det verste var å ligge i dagevis i telt og vente på ordre om å gå til angrep på fiendens styrker.
Det tok som kjent 11 måneder fra D-dagen til krigens slutt.

Av hyggelige opplevelser som hvalfangerne kunne fortelle om var den 3. august 1942, da kong Haakons 70-års dag ble feiret. 5 000 nordmenn var samlet i Hyde Park og Albert Hall.
To av dem, Paulus Vik og Einar Kløvstad, hadde vært sjåfører for kong Haakon og statsminister Johan Nygaardsvold. Men de fleste måtte gjennomgå hard trening for å ruste til kamp.

I 2004 var det en stor internasjonal 60-års markering av D-dagen i Normandi. Kongeskipet NORGE og kong Harald var der, samt flere krigsveteraner fra begge sider av Atlanterhavet. Men også noen pårørende av de falne dro med M/S NORDSTJERNEN til Caen for å delta. Det eneste skip som gikk tapt i sjøslaget i den Engelske Kanal var den norske jageren SVENNER som ble truffet an en tysk torpedo. Den brakk i to og akterenden rakte høyt over vannet, og dannet en V som i om lag 20 minutter sto som et seierstegn mot himmelen før fartøyet veltet og sank i kanalen. Av en besetning på 230, mistet 33 livet. Blant dem var Harald Aagård Hansen Aas fra Nøtterøy. Han hadde overvitret på Syd Georgia i 1938 og 1939, han gledet seg til å komme hjem til familien og nytt hus, - som han hadde spart penger til på ØYA. Men slik gikk det ikke. Tyskerne hadde invadert Norge og den store hvalflåten, med unntak av noen skip som ble overfalt av tyske marineskip på hjemtur fra feltet, ble beordret til Storbritannia. Harald tjenestegjorde i marinen og var kvartetermester på jageren SVENNER.

Sønnen Hans Olaf Aas, som var med på turen til Normandie, var bare sju år da pappaen i 1937 dro til Syd Georgia.
NORDSTJERNEN stoppet på hjemveien i den posisjon hvor SVENNER gikk ned. Her ledet marineprest Terje Løvstad en minnehøytidlighet hvor Hans Olaf Aas fra Nøtterøy fikk hedre sin far, Harald Aagård Hansen Aas og alle de andre som forsvant med skipet, - ved å kaste en krans på havet.

Hans Olaf har fortalt meg om de mange inntrykk som sitter igjen etter reisen og fremhever spesielt hva en av de overlevende fra SVENNER, tidligere fenrik Monrad Mosberg, fortalte om dramatiske timer før forliset.
Gunnar Sønsterby (Kjakan eller nr. 24) og krigseileren Ingwald Wahl fortalte også om krigenes gru og folks traumer i ettrekant. For familier som håpet å se sine kjære igjen i 1945 var det både sorger og gleder.

For Hans Olaf, moren, og tre søsken var det det verste at ikke pappa kom hjem, særlig når andre sjøfolk kom hjem og deres barn fikk bananer og gotterier.
Om turen til Normandie må jeg, tross alt si at det ble et uforglemmelig minne, avslutter Hans Olaf Aas.

Norvald Fuglestrand har et lite hjertesukk og PS

Det viser seg dessverre at mange av hvalfangerne ikke har gitt sine barn dokumentasjon på hvilke ekspedisjoner og båter de var på. Dessuten hører vi stadig at mange bebreider seg selv for ikke å ha spurt sine fedre eller andre om opplysninger mens de levde.
Når de er borte, og det som eventuelt ligger igjen av bilder, er ikke lett å finne ut av. Det kan jo være en påminnelse til oss som har vært ute, at vi tekster bilder, som måtte ligge i konvolutter og album – mens vi lever.

For ingen kjenner dagen før solen går ned.

Dette kan være et apropos til så mangt, - ta av litt tid å få en prat med "avkommet", eller - kanskje barnebarna ville være mer lydhøre? ELe.


Historie

Man er ikke sikre på hvor de første beboerne på Pitcairn kom fra, men man tror at de har vært befolket for så lenge som for 3500 år siden. Arkeologene mener også at et det mellom det 12. og 15. århundre var en polynesisk befolking på både Pitcairn og atollen Henderson. I perioder har øyene vært ubefolket, og det var de nok også da den spanske oppdagelsesreisende de Quiros, var innom Henderson i 1606. Den første europeer til oppdage selve Pitcairn var den brittiske marineoffiseren Philip Carteret i 1767, og øya fikk sitt navn etter han som fikk øye på den vulkanske flekken.

I 1787 seilte HMS Bounty fra England til Stillehavet for å finne brødfrukttrær som de kunne bringe tilbake til Karibien, for å skaffe billig mat til slavene som arbeidet på sukkerrørmarkene der. Bounty oppholdt seg på Tahiti i seks måneder, og tre uker etter at de satte kurs mot Europa gjorde Fletcher Christian og en del av mannskapet mytteri. Kaptein Bligh og 18 av hans trofaste ble satt i den åpne lettbåten, og de klarte etter masse strabaser å nå helt fram til Indonesia.

Mytteristene seilte tilbake til Tahiti og plukket opp tolv av de damene de hadde funnet så vennligsinnete der, pluss seks innfødte menn og et barn. Noen av mytteristene valgte å bli på Tahiti, mens de åtte andre pluss Fletcher Christian seilte av gårde for å finne et sted å gjemme seg, for ikke å møte galgen i England. De fant Pitcairn, satte fyr på skipet og bosatte seg på land. Det gikk ikke særlig bra, det ble krangel og elendighet, og i 1794 var alle de polynesiske mennene og fem av mytteristene døde, inkludert Fletcher Christian.

1808 ble den lille kolonien oppdaget av hvalfangere, og da var det bare John Adams igjen, pluss 10 kvinner og 23 barn. I 1831 fryktet den engelske regjeringen at øya ville bli overbefolket og flyttet dem alle til Tahiti. Det gikk heller ikke bra, ti av de, døde ganske snart av sykdommer de ikke hadde motstandskraft for, og innen et år var de 65 overlevende tilbake på Pitcairn. Øya ble en engelsk koloni i 1838, men i 1956 ble hele befolkningen, da på 94 flyttet til den tidligere australske fangeøya Norfolk. To år seinere returnerte 16 av dem til Pitcairn, og flere fulgte etter.

Rett før den andre verdenskrig var befolkningen på Pitcairn blitt til 223, men så startet folk å flytte til New Zealand. Ikke på grunn av frykt for overbefolkning, men fordi man var på jakt etter bedre muligheter. I dag bor det rundt 50 mennesker på Pitcairn, og isolasjonen er fortsatt stor. Det går ingen ruteskip til øyene, det er nesten bare seilbåter og cruisefartøy som stikker innom - for å besøke øya som er blitt så kjent etter filmene om mytteriet på Bounty.