Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 80: September 2014 - 21. årgang

Høstfest på Manstad Vel fredag 24. oktober kl. 1800 

Det serveres saltkjøtt med tilbehør! Samt en drikke til hver.
 
Påmeldingen er bindene med frist 10. oktober til: Erna  69 32 29 32 (905 25 056)
 
Vær rask med å melde deg på høstfesten!
 
Det blir kaffe og kaker. Åge Martinsen vil sørge for musikken!
Pris pr. person kr. 250,-   Det er plass til 60 personer.    Meld deg/ dere på nå!
Tradisjonen tro; Thorleif vil sørge for kveldens loddtrekning.
Gevinster tas i mot med takk!

KERGUELEN

KERGUELEN – ligger 4.800 km vest for Australia. 3.500 km syd for Sørafrikanske kysten. 2.100 km nord for det antarktiske kontinent.
På denne øya var det nordmenn som bygde opp en hvalstasjon i 1908, den sto ferdig i 1912. Hvalfangstselskapet A/S Kerguelen, Kristiania.
Det var franskmannen Yves Joseph de Kerguelen de Trémdrec som oppdaget øygruppen 1772. Historien er alltid interessant – når det får gått mange nok ti-år etter at siste mann forsvant ut som «sannhetsvitne».
Slik er det også med Kerguelen – hvalstasjonen som ble lagt ned fordi den ikke var lønnsom. Så dukker det opp en franskmann med navn; André Guyader som vil finne stoff til en bok han holder på med. 
Han har funnet et navn på Nøtterøy; Sven Richard Åsvang, hvis morfar: Henrik Peter Haraldsen født 1867, var på Kerguelen og bygde opp stasjonen med norsk tømmer og maling fra JOTUN. 
Spørsmålet er om noen av medlemmene i ØHK har noe informasjon om tiden på denne øya – KERGUELEN?
Var noen av forfedrene (av medlemmene i ØHK) der nede?
 
Jeg tar i mot informasjon; bilder, brev, kontrakter – og formidler det til Frankrike. 
 
Det er jo typisk at historien blir mere interessant når ingen kan bidra lenger.
 
DS «Jeanne d Árc» ble bygget som lasteskip i England 1882 – det ble senere solgt til Ganger Rolf Shipping Line – Fred. Olsen kjøpte det i 1900.
I 1908 ble det innkjøpt av Sel- og Hvalfangstselskapet A/S Kerguelen i Kristiania. 
 
Skipet skulle benyttes som transportbåt til fangststasjonen også med navnet «Jeanne d Árc». 
Det dro fra Tønsberg 25. august 1908 med utstyr og forsyninger, til denne landstasjonen.
 
Henrik Peter Haraldsen født 1867, var maskinsjef om bord. 
 
At det var andre også fra Nøtterøy var nok ikke utenkelig. (Kilde: Lardex)
 
Stasjonen ble aldri noen god butikk – nå er det forskere som holder hus der nede på den ugjest-milde øya. 
Noen av mannskapene havnet på hvalstasjoner i Sør-Afrika, - og giftet seg i Mosambik.
 
Men, stasjonen bærer preg av hvalfangst i form av rustene tanker og andre gjenstander på stranda, disse er verneverdige. 
 
Noe av bygningene er satt i stand og malt med JOTUN ´s maling.
(Sissel Brun-Hansen)
 
Boka: HISTOIRIE POSTALE DES TERRES AUSTRALE ET ANTARCTIQES FRANCAISES (1955). 

Hvalskyttere rømmer landet for de høye skattenes skyld

Fredriksstad Blad 3. mai 1949 utlånt av Bjørn Jørgensen

Denne gangen er det Onsøy-mannen Anders Arvesen, som regnes som verdens beste skytter.

 
Norge har igjen mistet en av sine beste hvalskyttere. Arvesen har nå emigrert til Sør-Afrika, hvor han bor sammen med sin familie. Årsaken er de store skattene her hjemme.
 
Vi (F Blad) har kommet over noen Durban-aviser, og der finner vi bl. a. et intervju med Anders Arvesen. Han blir betegnet som mesterskytteren blant alle skytterne på feltet, og det opplyses at han på fem måneder tjente 5 000 £ (pund) det tilsvarer ca. 100.000 kroner.
39-åringen skjøt 430 hval siste sesong, rekorden satte han 47/ 48 sesongen med 485 hval. Han har skutt 2.800 hval på 11 år.
 
Han kom med på en hvalbåt i 15 års alderen, og det tok 13 år å komme opp blant «aristokratene»: de som står bak harpunen. Det er disse karenes dyktighet som bestemmer over liv og sikkerhet, såvel som levebrød for resten av mannskapet.
 
- Han uttaler at han fremdeles bruker vanlig krutt-harpuner, fordi den elektriske harpunen er alt for mye på eksperimentstadiet til å være brukbar i den vanskelige sjøen i Antarktis. 
 
I museet har vi en forløper til elektrisk harpun, - dette ble ikke noe suksses. (red. anm.)
Det er synd at skatteforholdene skal være slik at våre beste hvalskyttere forlater oss. 
 
Hva Arvesens 2 800 hval har betydd for landet i hard valuta, kan vel vanskelig beskrives. Og nå arbeider han for et annet land, men det kan vel forståes.
Etter måneders slit på feltet kommer han hjem til Norge for å ta det med ro til neste tørn; han har tjent godt, men han har også hengt i for å tjene disse pengene. 
Når vi da erfarer at han har tjent 100 000 kroner og må ut med over kr. 70 000,- i skatt kan vi forstå han. Men det er synd. For vi trenger folk som Ander Arvesen og hans like. 

Flere avisutklipp; Vestfold Arbeiderblad 10.09.1951 – Bj.Jø.

«Hustelefon» for hvalbåter – konstruert av Gressvik-firma. Båtene dirigeres fra «lemmane», tønna og maskinrommet under jakten på hval.
 
Løchen Radio på Gressvik, i Onsøy, har nå gått i gang med å fabrikkere et høyttaleranlegg for bruk på hvalbåtene under jakten etter hval. Det virker som en hustelefon med forbindelse mellom utkikkstønna, lemmane der kanonen står, brua og maskinrommet. 
 
Det er klart at skytteren kan yte et langt mer effektivt arbeide når han så å si har hele båten i sin hule hånd – uten å miste tid kan han få hvalbåten på skuddhold. 
Anlegget er konstruert for bruk i arktisk og tropisk klima. Det blir bare halvparten så dyrt som de utenlandske anleggene som er tatt i bruk. 
 
- Det nye anlegget er nærmest en videreføring av de hustelefonanleggene med høyttalere som firma har drevet med, får Demokraten opplyst i Løchen Radio.
Tanken er også å lage slike anlegg også for handelsflåten.
 
Hvalfangstrederne Anders Jahre, A.C. Olsen, von der Lippe og Thor Dahl har bestilt «hustelefon» som skal leveres innen høsten.
 

. . . kort innpå fra Tønsberg Blad 14.09.1951 - Bj.Jø. 

Hvalkokeri 33 000 tonn skal bygges i Nederland.
Det skal erstatte WILLEM BARENTZ som skal frakte oljen.
 
AMSTERDAM 13. SEPTEMBER 1950
(UP.) Forhandlingene mellom den nederlandske regjering og det nederlandske hvalfangstselskap om bygging av et nytt hvalkokeri på 33 000 tonn WILLEM BARENTZ II , er nu kommet så langt at man kan regne med en gunstig avgjørelse i meget nær fremtid, melder «Algemeen Handelsblad» torsdag (7. ?).
 
Omkostningene ved bygging av kokeriet vil løpe opp i 33 millioner gylden (nå er det EURO som gjelder), og skal i hvert fall delvis finansieres av den nederlandske gjenreisningsbank. Fartøyet skal bygges i Nederland, mest sannsynlig ved Wilton Feyenoord-verftet i Rotterdam, men ettersom de nederlandske skipsbyggerier har ordres inne for lang tid fremover, vil det ennu kunne ta noen tid før hvalkokeriet blir ferdig, avslutter avisen. 

Hvalbåt fra FMV tirsdag

FREDRIKSSTAD BLAD 14.11. 1959 – også fra arkivet til Bj.Jø.

Anders Jahres KOS 53, vil gå prøvetur tirsdag 18. 11. 1959

Hvalbåten KOS 53 som bygges av A/S Fredriksstad mek. Verksted for Anders Jahre, Sandefjord, beregnes å gå prøvetur tirsdag (18.).

Båten ble bestilt for ca. et halvt år siden. Hvalskytter om bord blir Harald Andersen, Husøy, og hans sønn skal være skipper. Maskinsjef blir Tryggve Eriksen, Sandefjord.
 
Båtens hoveddimensjoner er: Lengde 173 fot (52,73 meter). Bredde 29 fot og 6 tommer (10 meter) og dybde 18 fot (5,5 meter).
Skrog og maskineri er bygget etter FMV sine tegninger til høyeste klasse i Det Norske Veritas og etter Skipskontrollens fordringer. Skrog og hus på hoveddekk er av stål, mens hus over båtdekk og ytterskorstein er av aluminium. Der er innvendig passasje aktenfra og helt forut til akterkant av bakken.
 
KOS 53 er rigget som vanlig med to master. Mastetønnen står fritt på toppen av formasten og har inngang gjennom en dør, så man slipper å klyve over tønnekanten.
Hvalspillet har utveksling for to hastigheter, dessuten blir KOS 53 utstyrt med forhalingsspill på fordekket. 
 
Innredningen for mannskapet er under hoveddekket akter. Maskinoffiserenes lugarer er i dekkshuset akter, og dekksoffiserenes lugarer og skytters lugar, hvor også bysse og messer er plassert. Alle vegger i hele innredningen er av brannhemmende sponplater. Gangen utenfor byssa har nedgang til lasterommet, hvor linebinger, kjettingkasser, gyrorom og annet er plassert. I forkant av lasterommet er tørrproviantrommet og kjøle- og fryserom for proviant. 
Båten er utstyrt med moderne navigasjonsinstrumenter. Den har også «hvalskrekk- anlegg». 
 
Hovedmaskinen er en Fredrikstad Dampmotor av normal type. Den får en beregnet maksimalytelse på ca. 2 600 IHK ved 135 omdreininger pr. minutt. 
Det er 2 kompound dampdynamoer, hver på 25 KW samt en 6 KW dieseldynamo. Hjelpemaskineriet for øvrig er som vanlig for de moderne større hvalbåter med dampmotor. 
 
ONSDAG 9. APRIL var det – fest på BETANIA i Gamlebyen – da opplevde vi en engasjert Jon Michelet, som fortalte om sine to siste bøker – SKOGSMATROSEN fra Rena.
Michelet kunne fortelle en god del om hvalfangst også – han var jo klar over at flesteparten av tilhørerne var tidligere hvalfangere, så han hadde forberedt seg godt, så det ble rene repetisjonstimen for oss. 
 
Vi vet jo alle hva for intensjoner han har med dette bokverket – SKOGSMATROSEN som dro ut som ungdom og ville noe mere enn å gå i Nordsjø-fart. Plutselig var unge Halvor en del krigen og dens farer og uhygge dette førte med seg.
 
Dagbladet hadde et oppslag 16. april om hvor dårlig krigsseilerne er blitt behandlet her i landet.
Krigsseiler Kåre Aarseth, 91 år, har selv sagt klart ifra til kong Harald om behandlingen de har fått. Nå hyller han Jarle Andhøy.
- Min meining i øyeblikket er at jeg har forsøkt å legge det bak meg. Men det er klart, at selveste forsvarsministeren (daværende Anne Grete Strøm-Erichsen) ba om unnskyldning, det var virkelig et beundringsverdig uttrykk fra hennes side, sier krigsseiler Kåre Aarseth til Dagbladet – før han legger til:
- Men jeg tok det som at det kom privat og personlig fra henne, - mer enn 
at det kom fra regjeringen. 
 
- Jarle Andøys engasjement er fenomenalt. Jeg vet ikke hvordan jeg 
skal takke ham. Min forståelse, blant dem jeg har snakket med, er at 99 prosent av krigsseilerne setter ham høyt i kurs. Han er en beundringsverdig forkjemper for rettferdighet.
 
Aarseth trekker også fram Jon Michelet – som han håper på å møte senere i år.
For to år siden var det stor samling i Kristiansand, der 240 krigsseilere fikk håndhilse på kong Harald.
- Vi stod alfabetisk, og jeg, Aarseth, stod dermed som en av de siste. Jeg presenterte meg for kongen og sa: «Unnskyld, deres majestet - dette skulle deres farfar ha gjort» 
 
- Da dro kongen på smilebåndet og sa: «Du sier noe»
- Det datt ut av meg (Aarseth). Det var da det skulle vært gjort. 
Aarseth er på ingen måte imponert over hvordan krigsseilerne er blitt behandlet for sin heltemodige innsatts under andre verdenskrig. To av mine medaljer fikk jeg i postkassa – det var noen som kunne fortelle med at det var noe tungt i forsendelsen. Sånt regner jeg ikke som dekorasjoner. – Det er skammelig avslutter Aarseth.
Forøvrig ble medaljene gitt bort til en nevø som bodde i Holland. 
 
Forfatteren Jon Michelet synes krigsseilerne fikk sin anerkjennelse litt seint.
JM har skrevet flere bøker om hendelsene fra 1940 – 1945 som norske sjøfolk var delaktige i på norske handelsskip. 
Mange mener at de rundt 30.000 krigsseilerne ble dårlig behandlet av norske myndigheter. 
De fikk sin beklagelse under trebåtfestivalen i Risør av Anne-Grete Strøm-Erichsen. 
- Tre tusen norske sjømenn mistet livet ute på havet i krigsåra. Av de som kom hjem, var det svart mange med store «sår», fysiske og psykiske.
 - Krigsseilerne fortjener all den ære de kan få!
 
Dette er et utdrag av det som stod i Dagbladet onsdag 16. april 2014
Tekst Henning Lillegård/ Torgeir Krokfjord.
Bøkene til Michelet er nå å få kjøpt i bokhandel til reduserte priser.

Bøker til salgs

Disse bøkene kan kjøpes via: Erik Leister, 69 39 07 10
Kan også bestilles på e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
  • Erik Jacobsen – informativ CD; fra en tid som (snart) er glemt kr. 250,- .
  • DE  FLYTENDE  KOKERIENE  av Geir Røsset kr. 400,- 
  • Anders Jahre  av Audun Tjomsland -  nå kr. 250,-   ( før kr. 400,-)
  • HVALFANGERE  av vår egen Torbjørn Ødegaard kr. 200,-

Turen til Sandefjord 20. mai

Det ble bussavgang fra Fredrikstad sentrum - med henting av hvalfangere på samme ruta som vi alle kjenner til.
Det var et herlig skue gjennom bygdene og fram til Moss – Horten ferga, bare godværet - her lå fjorden blank og fin.
 
Turen gikk videre til Sandefjord Motor Hotell (Torpflyplass) FOKSERØD spisested – her hadde Thorleif ringt og gitt beskjed at det kom 50 «sultene» hvalfangere fra Østfold; det var godt utvalg i kald og varm mat.
 
Gamleveien til Sandefjord ble valgt – vi kom derfor rett til Breidablikk og opp-kjørselen til Anders Jahre sin residens Midtåsen.
Det ble fjorten personer som ble tatt vel i mot og ønsket velkommen av en guid ved inngangen. Vi ble så ført fra rom til rom og fikk på en fin måte fortalt historiene og det vi ellers så av malerier og gobelenger - vaser og annet av kunstferdige gjenstander.
Peisen hvor dokumenter en gang ble brent opp i all hast fikk vi også se – den var ganske alminnelig. 
 
Spisesalen – Arnebergstuen var jo gedigen, kort og godt. Det som ikke var så flott på Midtåsen lenger var parken med en overgrodd / igjengrodd «utsikt» til havna.
 
Dette bør snarest rettes opp! Vi gikk helt fram på - pynten i det herlige været, varmt og godt. Stien, snarveien ned til byen for å få kjøpt kaldt øl gikk raskt unna.
Om bord i Southern Actor kom vi ikke – vedlikeholdsarbeid på gikk. Men om bord i Colorline fant vi oss til rette - masse god mat og drikke. Blankt fint vann og bare herligheter på overfarten til Strömstad. 
 
En alle tiders tur og dag – nok en gang Thorleif, mange takk!

Harald Storebaug fra Moss, mangeårig medlem i ØHK

Han var en aktiv kar på mange måter – full av ideer og tålmodighet. Harald tok initiativet for å få laget medlemslista – Harald døde våren 2013, 76 år gammel. Han var også bidragsyter til KASKELOTTEN. Museet ja; med Haralds hånd og løsninger har vi det museet vi har i dag. 
 
Modell av ENERN til Thor Dahl, var Haralds arbeide, og hans ønske at den skal stå i museet. 
 
Haralds i merittliste: H. S. født 20.01. 1938 (døde våren 2013):
  • Koffardi: M/S Kongsfjord (NAL) 20.05. 53 – 20.11. 53
  •  M/T Sibella ( Tschudi & Eitzen) 10.05. 54 – 23.06. 55
  • Sesongen 1955/ 56 Lettmatros på Fl/k Thorshammer
  • Sommeren 1956 Matros med Fl/k Thorshavet i tankfart
  • Sesongen 1956/ 57 Lettmatros på Fl/k Thorshammer
  • Nov. 57 – juni 58 Cruisefart i Middelhavet som matros/ tømmermann med M/Y Brand VI
 
Gikk i land etter avtjent verneplikt i Kgl. Norske Marine i 1961, og valgte bygningsarbeidet som levevei.
Det må sies at Harald var noe skuffet over at ikke alle – i hvert fall flere hadde latt seg «få» en historie med bilde i dette registeret.
 

Moss 20.12. 1999 - Forord til «mimrekassa»

Harald tenkte langsiktig, men hadde mange jern i ilden.
 
Med bakgrunn i antagelser om gjennomsnittsalderen til gjenlevende hvalfangere, går jeg ut fra at de fleste fra tid til annet mer eller mindre ubevist har mimret om tidligere tiders fortreffelighet. ( Eller gått i barndommen som noen heller vil kalle det). 
 
Mitt eget mimrebehov ble vekket da jeg for noen år siden ved en tilfeldighet «ramla» ned trappa til Hvalfangermuseet i Fredrikstad (Gamlebyen), der noen gode selgere solgte meg et medlemskap i Hvalfangerklubben. Riktignok besøkes museene i Sandefjord og Tønsberg jevnlig, men dette var noe annet.
 
Når jeg så senere på dagen spiste middag på Engelsviken kro – der veggene var dekket av nostalgiske bilder fra Isen, kom jeg i tanker om at det et eller annet sted skulle befinne seg ei rotekasse med egne bilder og diverse suvenirer. 
 
En iherdig leting ble iverksatt, men – bare den som har hatt ubegrenset plass i 40 år vet hvor mye skrot som kan hope seg opp. Prosjektet måtte bare legges på is.
Men heldigvis kan tingenes iboende faenskap også være til hjelp. Gjenstander dukket opp fra intet så snart en slutter å lete, så også med min rotekasse som viste seg å inneholde: FOTOALBUM; kjøpt av Moses eller en av hans mange sønner i Port Said i det herrens år 1953 for: spesial price for you - jævla billig, kosta ingen ting, – men allikevel nok. 
 
Videre: bilder, hulter til bulter. Her var det tydelig behov for en omfattende restaurering. Negativer 6X6, som fotoforhandleren skulle ha en «million» for å kopiere. Med andre ord; her måtte en ta skjea i egen hånd.
 
Tilsendte kurskataloger fra Friundervisningen OAF og andre, ble flittig studert – og påmelding til mørkeromkurs ble levert inn til «Skilt & Mørkerom A/S». Dette resulterte i bl.a. at jeg nå har en hel serie bilder fra Thorshammer-ekspedisjonen 1956 og 1957 på veggen i furtebua. 
Men som vanlig ved restaurering, - det kunne ikke stoppe der, - nødvendig data-utstyr med «scanner» ble nå installert, og bilder kunne nå redigeres og forstørres for utarbeidelse av ei virkelig mimrekasse (dagens mimrekasse, red.anm. E Le). 
 
«Hammern» - Fl.k. THORHAMMER ble opprinnelig bygget som tankskip ved William Doxford & Sons Ltd. Sunderland, og levert september 1914 til Eagle Oil Transport co. Ltd. London. Båten fikk navnet «san Nazario», og var verdens største tankbåt på den tid – med ufattelige 17.232 tdw
 
Båten ble kjøpt av Bryde & Dahl i juli 1928 for 100.000 pund, og bygget om til Fl.k. THORHAMMER ved Framnes 1928 og 1929. 
Var i Nortraships flåte under krigen, - modernisert i Belfast sommeren 1947/ 49. Siste sesong 1961/ 62 og solgt til opphugging i La Spezia august 1962. 
 
Før krigen fanget den som en av Christensens fire ekspedisjoner, utenom TORODD som ble solgt i 1934. «Ole Wegger» og «Solglimt», samt «Frango» som gikk under amerikansk flagg. 
 
I april 1940 søkte THORSHAMMER inn til Trinidad og kom senere på sommeren til Halifax etter at produksjonen var losset på Curacao. 
THORSHAMMER var ett av tre norske kokerier som ble rustet ut fra Halifax, sesongen 1940/ 41. Da den tyske raideren PINGUIN slo til mot 
Ole Wegger- ekspedisjonen 14. januar 1941, klarte tre av hvalbåtene å stikke av og advare THORSHAMMER. Tyskerne sikret seg OLE WEGGER , SOLGLIMT og PELAGOS, mens «Hammern» med surrede sikkerhetsventiler styrte unna for godt og vel full fart - søkte til Syd Georgia.
 
Som eneste norske kokeri fikk Thorshammer-ekspedisjonen fortsette på hvalfangst gjennom nesten hele krigen. Høsten 1941 ble den sendt på spermfangst uten for Peru sammen med 8 hvalbåter, en fangst som ble gjentatt både 1942 og 1943.
 
I desember 1943 (etter fangsten-slutt på Peru) lå skipet igjen i Halifax for utrustning til Antarktis - som den eneste ekspedisjonen denne sesongen. 
Kvelden 12. juli 1945 kom Kokeriet THORHAMMER sigende inn til Sandefjord, og gikk til kai ved Sandar Fabrikker. Kaptein Hjalmar Braavold hadde 234 mann med seg om bord. Av dem var 175 passasjerer, vesentlig sjøfolk som hadde mønstret av etter krigsinnsatsen. For mannskapet var dette første gjensyn etter lange krigsår! 
 
THORSHAMMER var ved siden av «Ross» det eneste Sandefjord kokeriet som overlevde krigen, og kom til å være byens eldste kokeri i mange år.
August/ september 1945 lå «Hammern» på Akers for dokking og klargjøring til fangst.
Staten og selskapene hadde satset mye på å komme i gang med produksjonen, de hadde kommet til enighet om en pool-ordning for de første tre sesongene, - Fellesdriften.
 
Den første sesongen ble produksjonen 108.463 fat; det nest beste resultat denne sesongen. Neste sesong var Braavold tilbake som bestyrer, og det ble satt rekord; 148.627 fat med 9 hvalbåter. 
 
Mot slutten av 50-årene var det klart at hvalfangstnæringen gikk mot slutten. Fangsten var nå sterkt regulert med nasjonale kvoter, og fra japansk side ble det arbeidet aktivt for å overta andre ekspedisjoners kvoter.
 
For Thorshammer- ekspedisjonen viste japanerne interesse, juli 1958 søkte rederiet om konsesjon for salg kokeriet og 8 hvalbåter (Thorshammerekspedisjonen), i bytte mot kontrakt på bygging av en 8.500-tonns cargoliner. Søknaden ble avslått.
Tross moderate fangstresultater mot slutten av 50-årene drev Thorshammer-ekspedisjonen med overskudd hver eneste sesong. 17. oktober 1961 dro THORHAMMER for siste gang fra Sandefjord; på sin 33. sesong. 
 
Veteranen blant kokerier hadde totalt: 2.6 millioner fat hvalolje og 400.000 fat spermolje.
«Hammern» hadde hatt en stab av folk som sto mer eller mindre fast om bord, selv om ingen kunne måle seg med planformann Thoralf Halle, som var 65 år da skipet gikk ut av fangst.
 
Han hadde stått om bord samtlige sesonger unntatt to; en som følge av sykdom, og en under krigen – til sammen 31 sesonger!
Ved siden av ham var det tusener av vestfoldinger (og en del østfoldinger) som hadde hatt levebrød og arbeidsplasser om bord i THORSHAMMER.
 
Harald Storebaug har også nedtegnelser fra fangstsesongen 1955/56
  • Sluttmelding: 87.474 fat hvalolje + 13.035 fat spermolje.
  • Fanget: 68 blåhval, 1157 finnhval, 52 seihval og 286 spermhval
  • Totalt: 1563 hval = 909,881 beregnet blåhvalenheter
  • Skyttere:
  • K. Steen Hansen THORGRIM 221 hval = 130,044 blåhvalenheter
  • Krog Andersen NEBB 231 « = 129,211 ---
  • Erl. Haugen THORBRYN 196 « = 117,211 ---
  • H Berntsen jr. ODD 11 198 « = 115,427 ---
  • Sverre Hansen THORGEIR 183 « = 113,025 ---
  • Ragnv. Pettersen BEVER 189 « = 108,256 ---
  • Ole Sporsem THORBRANN 121 « = 68,326 ---
  • Bøyebåter 5 « = 1,736 ---
 
Fangstmeldingen for sesongen 1956/ 57 har jeg ikke fått tilgang til, men tror den var praktisktalt identisk – bortsett fra noen utskiftinger av skyttere, avslutter Harald med på dette skrivet.
 
22. juli 1999 tok Harald ut dette fra Statistisk sentralbyrå, han begynte å bli «leken» på dataen sin.
Statistikk mot år 2000: 1956 – 1957. Hvalfangst i Antarktis 
Mot slutten av 1950-årene lå den antarktiske hvalfangsten fremdeles på et høyt nivå.
Den norske hvalolje-produksjonen i sesongen 1956 – 57 på 1 million fat hadde en verdi på 300 millioner kroner. Dette tilsvarte om lag halvparten av den fangstverdien i de norske fiskeriene i 1957.
 
Det var imidlertid bare om lag 10 år til Norge deltok for siste gang i Sørishavet. 
En viktig epoke i norsk fangsthistorie var dermed over! 
Mens det i den eldre hvalfangsten . . . dette er historie vi kjenner …. fram til 1968.
. . . opphalingsslippen og kokeriet – LANCING opererte allerede 1925/26. 
 
Sesongen 1930/ 31 var det 41 fabrikkskip (29 norske) over 200 hvalbåter, av disse var 160 norske. Mer enn 10.000 nordmenn deltok i fangsten. Den totale antarktiske fangsten økte fra om lag 14.000 mann i 1927/28 til ca. 40.000 i 1930/ 31. 
 
Sesongen 1931/ 32 brøt hvaloljemarkedet sammen, og hele den norske og store deler av den internasjonale flåten ble lagt opp.
 
Den største fangsten ble registrert i 1937/ 38 med over 46.000 hval, og omfattet blant annet 15.000 blåhval, 28.000 finnhval, 2.000 knølhval og en oljeproduksjon 3,3 millioner fat. Bortsett fra nesten full stopp under 2. verdenskrig, holdt fangsten i Antarktis seg på et høyt nivå med gjennomsnittlige fangster på 30.000 – 40.000 hval i året frem til rundt midt på 1960-tallet. Etter dette avtok fangsten, og i sesongen 1967/ 68 deltok det siste norske hvalkokeriet, Kosmos IV- ekspedisjonen, i Antarktis.