Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 81: Desember 2014 - 21. årgang

Juletreff på Betania i Gamle Fredrikstad

Onsdag 17. desember 2014 blir det «jule-treff» på BETANIA – leseværelse i Gamlebyen, Fredrikstad.
 
Det blir julestemning – det kan vi love!
Blir det julemat? – nei, det blir suppe, men hva heter nå den?
Jo det er: Bergens-fiskesuppe a lá Edit
 
VELKOMMEN!
 
Skal vi ha utlodning – gevinster tas i mot med takk!
 
Dere som blir trukket ut (vinner) – får dermed en «julepresang»

Storbyen på jungeløya

Tigere var det mange av i Singapore, en gang.
Likevel kalles byen for Løvebyen.
 
Sir Thomas Stamford Raffles finner man på sokkel nede ved Singapore River. For 195 år siden gikk han i land på elvebredden og proklamerte Singapore som britisk koloni.
 
Raffels Landing Site kalles plassen i dag, statuen er omgitt av turister forretningsfolk og trimmere – og selvsagt sjøfolk. Denne lille jungeløya helt på sørspissen av Malayahalvøya har blitt en velstående bystat, et senter for finans og næringsliv.
 
Det var 29. januar 1819 at Thomas Raffles seilte inn Singapore River med en kontingent indiske soldater. Det har alltid vært mye handel mellom landene rundt Det indiske hav og Sør-Kina-havet. Vesentlig seilskip, kinesiske djunker og arabiske sanbuqs har rundet dette sørligste punktet på det asiatiske kontinentet i en jevn strøm.
 
Raffels skjønte hvilken posisjon stedet kunne få, og erklærte den beskjedene øya for britisk.
 «Singapore er alt vi kan ønske oss», skal Raffels ha uttalt for snart 196 år siden. Aksjonen var dristig, da området egentlig var kontrollert av sultanen av Johor, som på sin side var underlagt det nederlandske koloniveldet. Nederland ønsket imidlertid ikke noe strid med mektige Storbritannia.
 
Etter forhandlinger fikk Storbritannia Singapore og de to malayiske statene Melaka og Penang, mens Nederland fikk Indonesia.
Singapore fikk snart status som kronkoloni, underlagt den britiske tronen.
 
Med det hadde The Royal Navy og den britiske handelsflåten sikret seg den kanskje mest strategiske havna i hele Sørøst-Asia. Etter hvert strømmet det handelsmenn inn fra mange land i Europa, de kom fra Asia og Amerika – og spesielt mange fra China. Grunnlaget for Singapore var lagt. Byens dynamiske og internasjonale samfunn utviklet seg, med en rekke språk og alle verdens-religioner til stede.
 
Artikkelen er tilpasset KASKELOTTEN
Fra magasinet LEVENDE HISTORIE 02- 2014 (www.levendehistorie.no)

Seladonforliset: 16 sjømann forsvant

13. juli 1896 la Stavanger-barken SELADON fra kai i havnebyen Newcastle på østkysten av Australia. Skuta var fullastet med kull som skulle fraktes til Honolulu på Hawaii, turen var beregnet til 45 dager. 
 
Flesteparten av besetningen på 16 mann var fra Stavanger-området. De første ukene av turen forløp helt uten dramatikk, men en mørk natt gikk de på et rev.
- Flere har beskrevet redselen de følte da de sto på dekk og hørte brølet fra de veldige brenningene – de skjønte at dette ikke kom til å gå bra. Skuta krenget kraftig.
 
Mannskapet kom seg i livbåtene, og i farten fikk de med seg en dunk med vann og kjeks – og noe hermetikk. De tilbrakte natten i livbåtene, men holdt seg i nærheten av skipsvraket. 
 
Da dagslyset kom, så de at skipet var sønderknust mot revet – intet å hente. Med tungt hjerte forlot de SELADON, og satte kurs mot Malden Island, som var omtrent 200 kilometer unna.
 
De var åtte menn i hver båt, for ikke å drive fra hverandre trakk de en line mellom båtene. Livbåtene var i dårlig forfatning - så de måtte stadig øses. Etter en «seilas» på to dager burde de ha vært framme, men så var det ikke, bare blått hav så langt øye kunne se.
 
Stuert Lars M Tønnesen skrev flittig brev til sin kone og tre barn hjemme i Stavanger, enda han ikke visste om brevet noen gang ville komme fram: «... det så mørkt ut for oss. Vi gråt og ba sent og tidlig for oss og for dem som var hjemme».
 
Ingen øy dukket opp i horisonten, og de to livbåtene drev planløst rundt. Om dagen var de plaget av sult og tørste samt en ubarmhjertig stekende sol. Tropenatten var derimot kald. Ukene gikk - uten landkjenning, de gikk etter hvert tom for vann og mat. 
Regnet reddet dem. Likevel ebbet kreftene ut. 
 
«Lidelsene tiltok for hver dag. Huden i ansiktet ble forbrent og falt av, leppene sprakk av den sterke tørken – og rundt hoftene fikk vi «liggesår» også på grunn av gnissingen når vi rodde – klærne var konstant våte», skrev Tønnesen. Disse brevene kom jo velberget til fastlandet – en utrolig fin dokumentasjon.
Elendigheten ville ingen ende ta da den ene livbåten ble kastet rundt en stormfull natt. Syv av åtte mann ble reddet. 
Tønnesen skriver: «...det gikk på livet løs for oss alle i det opprørte havet  … 15 mann i en båt, det det var kun ett fribord. Kaptein Adolph E Jæger hadde slitt lenge med dårlig helse, det hele endte med en våt grav for kapteinen».
 
Men så, 7. september 1896 fikk de landkjenning – med dødsforakt rodde de seg gjennom brenningene og «landet» mer døde enn levende på stranda, totalt utmattet.
 
Den vesle øya Hiulakita de var kommet til besto av to familier med til sammen ti medlemmer. Det ble fortalt at de innfødt var noe engstelige da de så de hvite mennene gikk innover øya. Men de ble snart tatt hånd om og pleiet. For den eldste av de 14 - hadde også påkjenningene vært for store; 56 år gamle Tollak Olsen Vestbø han døde etter åtte dager og fikk sin grav og stein-støtte med inskripsjon.
 
De andre levde sørgløst på øya – fisk, kokosnøtter, bananer, havskilpadder og sjøfugl var de med på å «sette» på menyen.
Det gikk stadig store skip forbi øya. Men så, ti måneder etter skipbruddet lyktes de innfødte å padle ut for og «kapre» dampskipet CLYDE slik at båten kunne gå forsvarlig nær land slik at de skipbrudne kunne reddes og komme seg hjem etter hvert.
 
Hjemme i Norge hadde folk for lengst gitt opp at mannskapet var i live. Dødsannonser hadde stått på trykk og flere av «enkene» hadde fått sjømennenes livsforsikring. 
 
Avisredaktør Lars Oftedal fikk sent en kveld telegram levert til sitt hjem; det var fra New Zealand. Det lød: 
«I dag er ankommet hertil de overlevende fra Stavanger-barken SELADON som for 1 aar siden forlot Newcastle for Honolulu».
 
Det ble et gledelig opprop i byen sendt på kvelden; alle jublet!
Så meldte spørsmålet seg - var alle i god behold?  
Svar kom svaret i oktober at nå er de en dagreise fra Stavanger med leilighets skyss fra New Zealand.
 
Tretten mann hadde nå «stått opp fra de døde» og kunne omfavne sine kjære.
   
Denne hendelsen regnes som en av de mest dramatiske i norsk sjøfartshistorie.
Ekteparet Wincent og Eli Rege har samlet historien mellom to permer.
Artikkelen er hentet fra ukebladet FAMILIEN nr.16. - 28. juli 2014 og er tilpasset KASKELOTTEN
 
Ekteparet Wincent og Eli Rege besøkte det Polynesiske øyriket Tuvalu for fem år siden. De går med tanke på å få filmatisert denne hendelsen.
Avisredaktør Lars Oftedal skrev i 1897 bok om forliset.

Hvem har hørt om damene som var på «hvalfangst» i 1931?

Det er nok de færreste.
 
Ingrid Christensen og Mathilde Wegger ble fotografert sittende godt påkledd om bord på THORSHAVN – som er på vei til feltet med forsyninger, og for å ta med olje hjem. 
 
Forfatter Jesse Blackadder fra Australia fikk se dette fotografiet med det underfundige smilet og de «dype» øynene til Ingrid Chr. Det er svært lite og ingenting som forteller at disse damene har vårt i isen - i Antarktis som på sett og vis har vært mannsdominert.
 
Det ble en bok – roman om denne turen med Sandefjord-damene som hovedaktører og da spesielt Ingrid Christensen, kona til hvalfangstrederen Lars Christensen. Hun publiserte ikke sin reiste sydover, svært lite ble notert (nedtegnet på papir) – svær få viste om denne «avstikkeren» for disse to. 
 
Det ble noen voldsomme inntrykk for sosietetfruen å se hvalskrotten bli heist av gigantiske vinsjer og spekket flådd av og heist om bord på fabrikkskipet – ikke luktet det godt heller.
 
Mange andre hadde gjennom årene søkt, tryglet og bedt om å få bli med på ekspedisjoner og fangstferder til Sydpollandet. Roald Amundsen, Robert Scott, Ernest Shackleton og alle andre av tidens oppdagere hadde vendt tommelen ned.
Kanten av isødet, er en roman – men med en autentisk ramme, - kom ut i våres.   
 
Forfatter Jesse Blackadder var på besøk på Hvalfangstmuseet i Sandefjord, for å lete etter noen skriftlige kilder. 
Den 38 år gamle hvalfangstreder-fruen hadde seks barn, var viljesterk og vant til å få det som hun ville – men generøst og varm var hun!
 
Etter at ektemannen Lars hadde fått annektert Bouvetøya i 1927 – den gang var han med selfangstskuta NORVEGIA , han finansierte alle de fire turene dit ned. Så nå ville fruen i vei, mannen mente det ville bli en tøff og strabasiøs tur så han anbefalte at hun burde ta med en venninne, det ble Mathilde Wegger. 
 
Ingen av damene fikk gått i land på Antarktis det var umulige vær og vindforhold.  Men derimot i 1935 kunne Caroline Mikkelsen, gift med en av Christensens kapteiner sette foten i land på en av Vestfold-fjellene. Kaptein Klarius Mikkelsen fikk æren for å ha oppdaget området, som ligger i australske Princess Elisabeth Land. Rederfruen, Ingrid Christensen, var i land her i 1937.
 
Forfatteren fra Australia er blitt anmeldt i Aftenposten HISTORIE av Aasmund Willersrud.  Forkortet og tilegnet KASKELOTTEN.

Mer fra Aftenposten: 10. september  2014 – Ole Magnus Rapp – tilpasset KASKELOTTEN, ELe.

Giganten er tilbake

- giganten er selvsagt BLÅHVALEN, når den betegnelsen brukes i KASKELOTTEN.
 
I over 50 år har blåhvalen vært regnet som utryddingstruet .
 
FAKTA: Blåhvalen er det største dyr som noen gang har levd på jorden. Den lever av plankton (små reker) som blir filtrert ut av vannmassene, med barder, derav bardehvalfamilien. Den må spise 4.000 kg krill i døgnet.
 
Blåhvalen kan bli 34 meter lang og godt og vel 150 tonn i vekt. 
61 000 kg kjøtt, 18 000 kg knokler, 1 500 kg innvoller, 20 000 kg spekk, 3100 kg veier tunga, 1000 kg er vekta på lungene, hjerte veier 600 kg.
 
En fet hval kan gi 100 fat olje.  Tidlig på beitesesongen gir den kun 45 fat olje.
 
Fra 1864 til 1904 ble det fanget ca. 3.500 blåhval i nordiske farvann (Arktisk). Inntil 1955 ble det tatt totalt 988 blåhval i Nord-Atlanteren.
 
I 1965 regnet forskerne blåhvalen som «meget sjelden», noe som bidro til den internasjonale hvalfangst-kommisjonen totalfredet den mot slutten av 1966.
 
Den siste hvalfangstekspedisjonen gikk fra Norge (Sandefjord) 1967. 
1968 var det slutt på hvalfangst i Sydishavet (Antarktisk) for Norges vedkommende.
 
Denne sommeren, 2014,har det blitt sett rekordmange
Blåhval – havets kjemper nord i Barentshavet
 
Plutselig var blåhvalen der og viftet med den enorme halen (spolen) foran kystvaktens småbåt.
Etter nesten hundre år fravær, og frykt for at den var utryddet, tyder mye på at verdens største dyr nå øker i antall. Flere blåhval har denne sommeren (2014) oppholdt seg ved Svalbard. Både kystvakten, fra cruiseskip og fra forskningsskip meldes om observasjoner. Mens blåhvalen i mange ti-år var borte, observerte Havforskningsinstituttet i forrige uke (først i sept. 2014) 25 eksemplarer i Barentshavet – 17 av disse var stabile i området.
 
Antallet blåhval i nord øker, dette er en fantastisk nyhet og veldig spennende, sier seniorforsker og ekspert på store pattedyr, Kit Kovacs ved Norsk Polarinstitutt. 
 
Lenge var det intet å se her opp av «giganten», men så dukket det opp noen dyr smått om sen. Seniorforsker Tore Haug ved Havforskningsinstituttet kan også glede seg over nærværet av havets kjempe. 
De siste årene er det registrert mindre dyreplankton i Norskehavet, noe som gjør at de store hvalene trekker nordover der det er rikelig med slik føde.
 
Den moderne hvalfangsten, med raske fangstbåter, sørget for at bestanden av blåhval verden rundt ble kraftig redusert. Blåhvalen er fortsatt på lista over utryddingstruede arter.
 
Professor Jørgen Berge ved Norges Arktiske Universitet har blant annet forsket på næringsgrunnlaget i havet nord for Svalbard, både sommer og vinter. 
Han konkluderer med at de store hvalene er på vei til «matfatet» etter at området igjen er isfritt.
-Havstrømmene presser næringsrikt vann opp på flere steder ved Svalbard.
 
Inntil nylig var dette området dekket av is, nå er det åpent farvann, sier Jørgen Berge.

Fra Captain Crawfurds dagbok. J. W. Cappelens forlag 

(se også KASKELOTTEN nr. 64 side 3)
 
Allerede lenge før den amerikanske frihetskrig drev New-England-statene en betydelig hvalfangst. Men under denne krig med England i årene 1775 – 1783 ble den amerikanske hvalflåte så godt som utslettet. 
 
Omtrent 130 hvalfangerskip ble kapret av engelsmennene og sendt til England som fanger. Her fikk de valget mellom å tjenestegjøre enten i engelske krigsskip eller i engelske hvalfangere, de fleste valgte det siste av to onder. 
 
De engelske hvalfangere hadde en heldig fangst med det amerikanske mannskap. Etter fredsslutningen forsøkte amerikanerne å gjenoppta driften, men det var ikke lenger den store etterspørselen etter produktene som før.
 
Amerikanerne hadde gått over til å bruke talglys istedenfor stearinlys som spermasetthvalen hadde skaffet råstoffet til, og eksporten av hvalolje til Europa ble vanskeliggjort ved høye tollsatser.
 
Etter langvarige forhandlinger med den franske regjering reiste en del amerikanske hvalfangere over til Dunkerque hvor de slo seg ned, og de drev derfra en nokså beskjeden virksomhet fra 1786 til 1793, da den franske revolusjon satte en stopper for alt.
 
En annen amerikansk hvalfangerkoloni ble opprettet i Milford Haven i England og drev herfra sin virksomhet med adskillig hell under engelsk flagg.
I 1788 seilte det engelske fangstskipet EMILIA, kaptein Shields, med hovedsakelig amerikansk mannskap rundt Cap Horn og inn i Stillehavet. Turen ble vellykket. EMILIA kom hjem (England) med full last i 1790 (sesong på to år). 
 
Året etter seilte 6 amerikanske hvalfangere nok en gang rundt Cap Horn og fant ut at havet vrimlet av spermasetthval. Spermolje og stearin begynte nå å konkurrere ut talglysene, og i 1807 talte den amerikanske fangstflåten 120 skip. Fremtiden så lys ut. 
 
Men så kom krigen med England i 1812, og enda en gang ble den amerikanske fangstflåten omtrent utslettet av engelske men-of-war.
Det ble igjen fred, og nå kommer det tidsrom som betegnes som den amerikanske hvalfangsts gullalder fra omkring 1825 til 1860.
Det var først når mineraloljen ble oppdaget i 1850-årene, at hvalfangsten fikk sitt dødsstøt.  
 
I 1833 var fangstflåten 392 skip på tilsammen 132 000 tons med 10 000 manns besetning. Den var verdsatt til 12 millioner dollar, utrustning iberegnet. Inntektene angis til ca. 4 millioner dollar.
 
I januar 1844 var flåten vokst til 644 skip – med en besetning på 17 500 mann. Verdien på fangsten dette året angis til ca. 9 millioner dollar.
Toppen ble nådd i 1846 med et antall på 735 fangstfartøyer på til sammen 233 189 tons. 
 
I 1843 ble det produsert 166 985 tønner spermolje, 206 727 tønner hvalolje og ca. 2 millioner pund barder.
Spermoljen brant rent og best som belysningsmiddel.  Den alminnelige hvaloljen ble brukt som smøremiddel og belysning der det ikke ble stilt krav til rent lys, dette var et billigere belysningsmiddel.
 
Bardene ble brukt til knapper, korsettspiler, ridepisker, paraplyer og annet. 
Til sist ble det også funnet ambra – et stoff som brukes i parfymeindustrien, det er verd sin vekt i gull! 
 
-Det var helst muhammedanere som betraktet stoffet som et pålitelig tryllemiddel (afrodisiakum). Amerikanerne uteksperimenterte fangstmetoder og ble læremestere for andre nasjoner som ville drive hvalfangst.
 
-En egen type fangstbåter, den amerikanske hvalbåt – spiss i begge ender og laget av ½ toms sedertreplanker, ble så å si obligatorisk i Stillehavet.
 
Den var 25 -30 fot lang, 6 fot bred og 22 tommer dyp midtskips.  Den ble rodd med 3 årer på styrbord side og 2 årer på babord side. De forreste og akterste årene på styrbord side var 14 fot lange, den midterste ca. 18 fot, og begge babords årene var 16 fot lange.
 
Den sjette mann av båtens besetning styrte med en 22 fot lang styre-åre.  Med en sådan båt kunne man omtrent lydløst nærme seg sitt bytte.
Hvert skip hadde 6 slike (hval)-båter, de hang i solide tre-davider. (...)
 
(...) Det gjaldt nå å nærme seg hvalen uten at den merket det. Den første harpunen ble kastet, et finurlig system av liner og løkker på harpun nr. to ble sendt inn i hvalen. – Nå, - kunne det hende at hvalen dukket – så det med det finurlige line-systemet måtte bare fungere, - og det gjorde det som oftest.
 
Båten ble bare hengende på slep, lanser ble rent inn hvalens indre organer, mannskapet var treffsikre og dermed ble hvalen etter noen lange timer avkreftet og døde.
 
Når mannskapet på hvalbåten skjønte at de ville bli dratt med ned – kappet de lina raskt, øksa lå klar i baugen. 
Faren som nå var nærliggende var at hvalen fikk den «vesle hvalbåten» på ryggen når den kom opp igjen. Da kan en tenke hvordan det endte.
 
Båten var bygget slik: Kravellbygget. – Bare de to bordgangene nærmest kjølen var klinket, og dette var gjort slik for at mannskapet, i tilfelle kantring kunne ha noe å klore seg fast i med fingerspissene!    
 
Om alt gikk bra – så begynte den lange slepe-turen til skuta som ofte lå langt unna, det var ny tørn ved årene. Vel framme, så måtte karene buksere skrotten inn til skutesiden (hvalkokeriet/ seilskuta) og smyge tau og kjettinger slik at hvalen kunne «hales» opp via ankerspillet ettersom utabordsflensingen på gikk. 
 
På dekket til seilskuta – hvalkokeriet – var det murt opp ovner, og «kokekar» av støpejern – slik at spekket kunne «smeltes». Boka Moby Dick – kapitel 96,  
beskriver dette på en fortreffelig måte.
 
Dette er en kortversjon av hvalfangsten på 17 – 1800-tallet. ( E Le. Ansvarlig redaktør)
 
Det er skrevet utrolig mange bøker om hvalfangst – du har faktisk lest om hvalfangsten «vugge», fra Captain Crawfurds på forestående sider.
Det har også blitt laget filmer, – 8 mm filmer av tidligere hvalfangere og selskaper som var med på forskjellige ekspedisjoner til Sydishavet, disse har filmet gjennom en hel sesong, og summen av det har blitt til mange klipp; og en fin samling på denne DVD-en, 90 minutter. 
 
Nå er det vel satt punktum for hva som er på markedet av DVD ang. hvalfangst.

Høstfesten på Manstad 24. oktober 2014

Var en suksess – fult hus, ca. 60 personer, god musikk fra Åge Martinsen – det var også noen som bidro med sang og hvalfangerviser. Sånt frisker opp!
 
Så var det maten: Maken til god ertesuppe skal en lete lenge etter, det samme må sies om saltkjøttet og dens tilbehør.
Mange takk til Åge! (ikke «spillemannen» Åge).
 
Honnør til festkomiteen.  – Utrettelige Thorleif solgte lodder og sto for trekningen – dette ga et slikt beløp som helt sikkert gleder en kassers hjerte!
Mange takk til dere som brakte med så varierte gevinster.
 
Stor takk for en fin kveld til -  festkomiteén!

Bokanmeldelser 

En smakebit fra boka til Geir Røsset, side 257:

MS/ Flk Olympic Challenger 1950
  • 1943 Bygget som tankskip OREGON TRAIL for den amerikanske staten (US War administration) av Kaiser Shipyards, Portland, Oregon; USA.
  • 1948 Solgt til Union Sulphur Co. Inc. og døpt om til HERMAN F. WHITON.
  • 1950 Solgt til Olympic Whaling Co. SA ( Aristotle Onassis), Panama. Bygget om til flytende kokeri og døpt OLYMPIC CHALLENGER. Ferdigstilt ved Howaldtswekene AG Kiel, i oktober.
  • 1956 Solgt til japanske Kyokuyo Hogei KK. - Døpt om til KYOKUYO MARU 2.
  • Onassis trakk seg ut av hvalfangsten etter massiv press fra norske hvalfangstinteresser som beskylte Onassis for å ta hval under minstemål – som en regel snarere enn et unntak. 
  • 1974 Solgt til Ocean Green Service Co.Ltd. i Japan, bygget om til olje slambehandling-fartøy og døpt til OCEAN GREEN.
  • 1975 Hugget opp i Korea Iron & Steel i Busan, Sør-Korea
 

En smakebit fra boka til Audun Tjomsland, side 279: 

Siste fase av Jahres Hvalfangst. I sesongen 1951/ 52 nådde hvalfangsten en aktivitetsgrad med 20 hvalkokerier og 268 hvalbåter i sving. I tillegg fanget 21 hvalbåter for tre landstasjoner. Det var fri konkurranse mellom ekspedisjoner fra alle land om de 16.000 blåhvalenhetene som den internasjonale hvalfangstkommisjonen sa at de kunne fange.
 
De internasjonale bestemmelsene satte en senere start på fangsten av bardehval og en tidsbegrensning på åtte måneder for spermhval, samt forbud mot fangst nær iskanten. Kun fangst i åpent hav. Før sesongen 52/ 53 ble tre norske kokerier tatt ut av fangst, blant dem var Jahres nyeste og største kokeri KOSMOS III Det var for mye usolgt hvalolje fra tidligere sesonger på markedet, og den hadde konkurranse fra vegetabilske- og andre oljer.
 
I 1956 solgte Onassis sitt OLYMPIC CHALLENGER til Japan 1956,- Jahre sto bak dette salget. ABRAHAM LARSEN ble solgt fra Syd-Afrika til Japan i 1957.
 
SUDERØY ble tatt ut fra 1959. KOSMOS III ble solgt til Japan 1961. Storbritannia solgte seg helt ut til Japan 1960, -62 og 1963.
Nederland solgte sin kvote til Japan 1964.
 
Da KOSMOS IV seilte inn til Sandefjord 6. mai 1968 som det siste norske kokeriet – satte Anders Jahre sluttstrek for en betydelig virksomhet – hvalfangsten!
Hvalfangsten var slutt, men nye muligheter hadde åpnet seg. Et nytt kapittel seiler opp.  
Audun Tjomsland og frue har lagt ned et stort arbeide i denne 395 sider tykke boka med en masse fine fotografier. Løp og kjøp!
 

DE FLYTENDE KOKERIENE

Jeg må ta med boka  DE FLYTENDE KOKERIENE på tampen og berømme Geir for hans forskning og leting etter gamle skip som ble til hvalkokerier. Boka er også rikt illustrert med akvareller i fine farger der fotografier ikke egnet til trykking – et meget genialt trekk!
 
Et fint oppslagsverk for dere som «samler» på skip!

Hvalens edlere deler

Hvalens edlere deler: Historiker og daglig leder Lena Aarekol ved Polarmuseet i Tromsø er avbildet i Aftenpostens HISTORIE- magasin nr. 6 – 2014 med «kvalpeisen», men ligger til daglig på museets lager.
 
(På HVALFANGERMUSSET i Fredrikstad har vi da montert hvalpikken i taket). 
 
Hva er ditt favorittobjekt i samlingen ved Polarmuseet?
Mitt favorittobjekt er det vi på nordnorsk kaller en «kvalpeis» - rett og slett en penis fra en finnhval. Jeg aner ikke hvorfor vi har denne i samlingen. Men jeg vet at den ble innkjøpt fra Østfold, og at hvalen sannsynligvis kommer fra Antarktis.
 
Finnhvalen er på «vandring» over store avstander – den er også å se på våre breddegrader. Den er lang og slank og dermed rask svømmer, nest størst av bardehvaler. 
Fangsten kom i gang rundt 1860, det ble fangst på Finnmarkskysten fra 1880-tallet. 
 
Hvorfor velger du deg akkurat denne gjenstanden?
Den er jo interessant både i kulturhistorisk og naturhistorisk sammenheng. Den viktigste grunnen til at man fangstet på finnhval, var jo spekk og kjøtt. Bardene ble blant annet brukt til å lage spiler i korsetter, men jeg kjenner ikke til at de edlere deler ble brukt i kommersiell sammenheng.
 
Et eksemplar ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord blir visstnok brukt som lampe (stålampe red. anm. E Le.). Her i Tromsø vet jeg det finnes en kunstner som lager tvers-over-sløyfer i mykt kvalpenisskinn. 
Om bord i yachten til Aritoteles Onassis, «Christina O», var barkrakkene trukket med forhuden av blåhval.
Dette likte han å fortelle når han hadde kvinnelige gjester som var vel plassert på barkrakkene, flirer Lena.
 
På Island har de viet et helt museum med «mannlige» kjønnsorganer fra pattedyr. The Icelandic Phallological Museum i Reykjavik har en samling på hele 280 eksemplarer fra 93 arter.
 
Men i Tromsø har de en i magasinet, -  Hvalfangstmuseet i Sandefjord har de en som står (og lyser) og i Fredrikstad har de en som henger i taket.

Finnhvalen

Fra Wikipedia/ Store Norske Leksikon, skriver de om FINN-HVALEN:
  • Finnes i alle verdenshav
  • Ferdes ofte i flokker på 6- 10 dyr
  • 19 – 25 m lang, veier 45 – 75 tonn
  • Spiser plankton, krill, små fisk – alle slag
  • Hun-hvalen har en drektighets tid på ca. 11 mnd. 
  • Man vet ikke sikkert om bestanden er en truet dyreart
  • Fredet i det nordlige Stillehavet fra 1976, og i Nord-Atlanteren fra 1987
 
Roald Kjøniksen har lånt meg flere slike MAGASINER fra Aftenposten, - takk for det:
Artikkelen er tilpasset KASKELOTTEN, noe avkortet.