Annonse:


Ønsker du å bli medlem i Østfold Hvalfangerklubb?

 

Medlemskapet koster kr. 225,- pr. år.

Det er bare å melde inn en bekjent og sende beløpet til:

Kasserer Thorleif Karlsen: Østfold Hvalfangerklubb
Storveien 92, 1621 GRESSVIK

Postbankgiro 0540.08.30772

Kaskelotten nr. 45: Februar 2006 - 13. årgang

Ingen reiser til Sør-Georgia for sin fornøyelse skyld

Men, stedet er bedre enn sitt rykte, skriver Kolbjørn Karlsen til Sarpsborg Arbeiderblad 1961

Midt ute i sørlige Atlanterhavet, på 54 grader sør 36 grader vest, ca. 1800 kilometer øst for Kap Horn, ligger Øya ,- Syd Georgia eller Sør-Georgia. - Den lille subantarktiske øya som har spilt så stor rolle; særlig for den alminnelige velstanden i Vestfold, og som tross for at den tilhører Storbritannia, har hatt stor betydning for det norske nasjonalbudsjettet.
Ca. 170 km lang og ca. 40 km bred på det bredeste er den høye fjelløya som nå i over 50 år har vært arbeidsplass for så mange nordmenn. Ingen reiser til Sør Georgia for sin fornøyelse skyld. Da ville han bli sørgelig skuffet. Det er ene og alene de økonomiske vilkår, og særlig muligheten for å spare, som trekker folk til øya. I så måte kan det sies at SG har en magisk kraft i sin virkning på norske hvalfangere. I mange år har de tjent sitt levebrød her nede, og i flere tilfeller måtte de overvintre. Enkelte har også spent mesteparten av sitt liv på denne ensomme, kalde og nakne øya.

Noen har selvfølgelig sluttet etter kortere eller lengre tid, og andre har overtatt. Hundrevis, for ikke å si tusener, har på en eller annen måte hatt befatning med denne øya. Den ble godt kjent i hvalfangerkretser.

Inntil januar 1775 var Syd Georgia (terra inkognitoa)ukjent land. Det var den berømte engelske oppdagelsesreisende James Cook, født 28.10. 1728, som med sikkerhet bestemte øygruppas posisjon, og han kartla samtidig nord-øst-kysten og ga øya Southern Georgia - til ære for Hans Britiske Majestet. Dette navnet er sener blitt litt forkortet og er nå South Georgia. Flatemålet er ca. 2600 kvadratkilometer, litt større enn Vestfold fylke, eller temmelig nøyaktig som storhertugdømmet Luxembourg.
Det er blitt sagt at Ameigo Vespuccio (f. 1451 i Italia) fikk øya i sikte i år 1500, og at Anthony de la Roche så den i 1675, men disse krav på ha oppdaget øya er for svake og usikre til å bli godkjent.

Havområdet omkring øya regnes for et av de mest stormfulle vi har, og vindstyrken kan være den sterkeste som noe sted er målt "The roaring fourties" og "The furios fourties" skulle være godt kjent blant sjøfolk. Klimaet er for øvrig hardt. Det er mye nedbør, fuktig luft, surt og kaldt. Men det kan også være dager, enkelte dager nesten tropiske, og da er det fare for uvær, og det vet vi alle.

Hele året rundt ser vi isfjell i farvannet ved SG, og der er isbelter som kan strekke seg flere dags reiser nordover, avhengig av hvordan været er. Gjennomsnittstemperaturen for året ligger på 1,7 grader C. Veldige fjelltopper og stolte glitrende tinder stiger høyt til værs. Verken Galdhøpiggen eller Glittertind kan måle seg med "Mt Paget” som er 2934 meter, eller "Sukkertoppen" som vi kaller den svære kolossen som er den høyeste av dem alle.

De 11 toppene er fra 2000 m og høyere, de fleste av disse toppene er ennå - ikke besteget av noe menneske. Verken busker eller trær kan leve på SG. Av de få vekstene som klarer å trosse det barske "øya-været er tussock-gresset det dominerende og det eneste som hvalfangerne her på øya vet navnet på, ser det ut til.

Dette hurtig voksende tussock-gresset er også et utmerket dyrefor som blir ca. 60 cm høyt. Røttene kan være nyttige som grønnsaker, og det ble de før i tiden da gjaldt å forhindre beri - beri. Det finnes også andre gressorter på øya, og på steder som tidligere har vært bebodd kan man finne kulturgress, bl.a. norsk gårdsgress. ("Tore på Sporet" kunne fortelle at der vokser hestehov/ løvetann på kirkegården, det ble tatt med en håndfull norsk jord til noen av gravene i sin tid, red. anm.).

I botanisk henseende er øya forholdsvis rik. Det ble forsøkt å plante norske bjørketrær på SG, men forsøket har vært mislykket. Imidlertid mener man det skal være muligheter for å få dvergbjørk til å gro der. Man ser heller ikke bort i fra at det skulle være muligheter for kolonisering på SG, og at man skulle kunne drive med sau- og fedrift.

Etter at det i 1911 ble importert noen villrein fra Norge, er det i dag (1961) ca. 4000 dyr på Øya, i vintermånedene blir det drevet jakt på dem. (Se KASKELOTTEN nr.20/ 2000 og 23/ 2001 red.) Under sitt opphold på SG hadde nok James Cook lagt merke til øyas rike bestand av pelssel og sjøelefanter, og det var nok ikke lenge etter Cook's besøk før de første fangstskutene innfant seg. Det var amerikanske og engelske selfangere som begynte fangsten i farvannet ved SG, og det var ikke rare farkostene de hadde. Skutene deres var som regel på 100 - 200 tonn, og vi kan selv tenke oss hvilket slit disse risikable ekspedisjonene var utsatt for.

Fram til 1860 gikk den tids eksport av selhuder vesentlig til China. Ved århundreskiftet ble øya tatt i bruk som fangstområde av nordmenn, senere er også argentinere kommet til. Fangsten på sjøelefanter i dag er begrenset til 6000 dyr årlig, og drives bare fra Grytvika. Det er få etterlatenskaper igjen etter de første sel- og hvalfangere på øya. Det ser ut som om de for det meste har gått i land i Cuberland Bay som ligger tvers over for Grytviken. På Grytviken og King Edwards Point kan man ennå finne noen av de støpte grytene de brukte til utkoking av selspekk. Man kan se graver på Grytviken, Prince Olav Harbour og Maiviken hvor selfangere fra det 19.århundre ligger begravet.

Den omfattende norske virksomheten på SG har naturligvis satt mange spor etter seg. Ikke minst kan man av det nye kartet over SG, som Directota for Over-seas Suvereys offentliggjorde i 1958, lese seg til at det først og fremst er nordmenn som har hatt sitt virke på SG i nyere tid. På dette kartet finner vi norsk-pregede navn som Johannessen Point, Olsen Rock, Søren and Bernt, King Haakon Bay, Selma Reef og mange flere, og partier som bærer navn som Holmestrand, Horten og Sandefjord. Videre har vi Kohl-Larsen Plateau, Mount Fagerii, Christofphersen Glacier, Jacobsen Bight og isbreer som bærer navnene til Brøgger, Risting, Cook, Nordenskiøld, Ryean og Salvesen. Vi har også Fritjof Nansen-bankene og et sted som heter Tønsberg Point.

Et av de mest dramatiske kapitler i Sør Georgias historie ble utvilsomt skrevet av den kjente britiske sydpolfareren Sir Ernst Shackleton. Under en ekspedisjon i 1907 - 1909 nådde han 9. januar 1909 til 88 gr. 23 min. sørlig bredde, men her ble han tvunget til å snu (se KASKELOTTEN 43/ 2005) på grunn av utmattelse, snøstormer og store mengder løssnø. I august 1914 dro Shackleton fra London på en ny polferd. Båten han benyttet var ENDURANCE som tidligere hadde vært norsk fangstskip, med navnet POLARIS. Skuta var bygget på Framnes mek. Verksted i 1913. Ekspedisjonen forlot Grytvika 5.desember 1914, men kort etter, 19.januar 1915, frøs skipet fast i Weddelhavet på 76 gr. 34 min. vest. 27. november 1915 sank skipet 360 mil fra Pualetøya og 1000 mil fra Sør Georgia. Shackleton tok peiling på Pualetøya og drev med isen. De dels trakk sine livbåter over isen og dels seilte. Strømmen førte livbåtene for langt nordover, men de klarte da å lande på Elefantøya 15.april 1916. Den 24.april 1916 startet så Shackleton herfra med den 6,7 meter lange og 2,1 meter brede overbygde livbåten JAMES CAIRD for Sør Georgia.

Den 8. mai så han SG, men kom ut i orkan og kom seg ikke i land før to dager senere da han drev inn til Kong Haakons Bay. 17 døgn hadde seilasen fra Elfe-nøya tatt. 19.mai ga Shackleton seg i kast med den 27 km lange strekningen fram til Strømnes som han brukte 38 timer på, med enorm slit. (Strømnes er en gammel hvalfangststasjon som eies av Chr. Salvesen, og brukes nå (1960) som verksted og dokkplass for hvalbåter).

26. mai dro Shackleton med hvalbåten SOUTHERN SKY til Elfantøya for å berge resten av ekspedisjonsmedlemmene. Sir Ernest Shackleton fant forøvrig sin død på Sør Georgia. Det skjedde 5.januar 1922 da han kom dit med en ekspedisjonsskipet QUEST, han døde dagen etter at QUEST ankom Grytvika. I nærheten av Grytvika er det reist et monument over denne kjente polforskeren.

Sør Georgias historie er naturligvis ikke uten også andre beretninger om "narrow escapes". Transportskipet ERNESTO TORNQUIST som forliste 14.oktober 1950, alle ble berget (se KASKELOTTEN nr. 21/ 2000) kunne lett ha blitt en av vår fangsthistorie største tragedier. Leith Harbour skiller seg ut fra de andre landstasjonene på SG. Som stasjon har den nemlig en dobbelt oppgave. Foruten å være en alminnelig landstasjon tjener den også som opplagsted og overhalingssted for alle Salvesens hvalbåter i Sør-lshavet. For det store konsernet, Chr.Salvesen & Co., blir derfor Leith Harbour et hvalfangstsentrum i Antarktisk, og for selskapets flytende kokerier SOUTHERN HARVESTER og SOUTHERN VENTURER, er stasjonen selve porten til det store Sør-lshav. Kokeriene går alltid innom Leith Harbour på nedtur til feltet for å hente sine hvalbåter, sitt ex-overvintringsmannskap og diverse utstyr før de gå ned i isen. Og når den pelagiske hvalfangsten er avsluttet kommer kokeriene like sikkert igjen for å etterlate seg hele sin "hær" av hvalbåter og sin del av de mannskaper som skal overvintre her nede - enten på Leith Harbour eller på anneksstasjonen Strømnes.

Dette forhold er også årsak til at Leith Harbour har langt større skipstrafikk enn de andre landstasjonene på øya - Grytvika og Husvik Harbour. Dessuten hender det ikke så sjelden at hvalbåter fra andre kokerier, både norske og utenlandske, som kommer til skade ved at de får ødelagt propellen eller på andre måter får noen stygge "skrammer", da er flytedokken på Strømnes gode å ty til. i stedet for å kjøre lange veier til fastlandet for å få reparert. Britiske marine fartøyer og andre ekspedisjonsbåter finner også veien til Leith Harbour hvor de tar inn bunkers og hva annet de måtte trenge. I årenes løp er det derfor mange som tar en titt på stasjonen. Like før jul 1960 var det en russisk hvalbåt her for å få propellen reparert.

Bedre enn sitt ryke, - selv om de fleste blir sørgelig skuffet når de kommer til SG, blir andre synlig imponert. Skal fortelle en liten episode fra Leith: Det hendte seg slik at det en sesong for noen år siden en verdensbereist amerikaner på liten Iransk visitt". Han var storlig forbauset over stasjonen slik han så den og uttrykte seg slik:

"Jeg har alltid forbundet Leith Harbour med en trist plass, hvor hvalfangerne levde under umenneskelig forhold. Nå står jeg selv her og ser med egne øyne at det motsatte. Boligforholdene er gode og kostholdet er visst også så godt som det kan bli på disse breddegrader. Leith Harbour er langt bedre enn sitt rykte!"

Bare noen få år etter den siste verdenskrigen var slutt, begynte Salvesen en omfattende byggevirksomhet på Leith, og ved selskapets dokk- og verkstedanlegg på Strømnes. I de siste 10 år har stasjonen gjennomgått en rivende utvikling. Utbygging og forbedring av brakkeboliger, lagerbygninger, verksted- og produksjonsavdelingene gikk hånd i hånd Den gamle, noe skrøpelige bebyggelsen ble til dels fjernet, og nye bygninger spratt opp, snart her og så der. Bedre boligforhold skapte større trivsel. De nye mannskapsbrakkene ble utstyrt med sentralvarme, toaletter og vaskerom med kaldt og varmt vann. Det kom bad med dusjer og badstue, og da stasjonen i 1951 åpnet sitt nye vaskeri, ble problemet klesvask atskillig letter. Til samme tid ble det bygget fryseri og matvarene kunne dermed kjøles ned og oppbevares ferske. Kostholdet ble bedre og mer variert. Noe senere kom nytt, stort sykehus, en liten velferdshytte og en moderne kino med plass til ca. 400 mann.

På Strømnes kom det en ny flytedokk, et mektig stort plateverksted, kraftstasjon og pumperom. Nye kaier ble bygget på begge steder. I tillegg til dette ble de produksjonstekniske avdelingene utvidet og forbedret. Siste nytt på produksjonsområdet er opprettelsen av et kjøttekstraktanlegg, od det har gitt forbausende gode resultater.
Tidligere var det et temmelig gammeldags transportsystem på Leith Harbour. For alt som skulle fraktes eller flyttes, var mann avhengig av skinneganger med vagger og traller, og hvor ikke disse strakk til, var man henvist til å nytte små trillebårer. Men, så kom endelig den første traktoren til stasjonen i 1955. Den viste seg å være så effektiv at det snart kom to til. Da ble det også veier på Leith, og i dag ville det være utenkelig å være traktorene foruten. I produksjonsavdelingene er det dessuten kommet transportskruer og transportbelter, slik at mye av det rutinemessige arbeidet nå går automatisk. På Leith Harbour finnes det også automattelefon - verdens sydligste sådan.

Til slutt: Verdens største havdyr har gitt Salvesen svære resurser. Mange millioner lagt igjen på Leith. Og rasjonaliseringen og fangsten fortsetter i håp om at hvalbestanden aldri tar slutt i sørisen og havområdene omkring Sør Georgia.

Leith Harbour, 10. febr. 1961
Kolbjørn Karlsen


Hvalskytter Arne O. Jensen

Sakset fra HVALFANGSTLIV, 1958

Tilrettelagt av Bjørn Jørgensen

... denne gangen vil vi presentere Arne O. Jensen som er bosatt i Fredrikstad, for leserne.

Ame Jensen hører ikke innunder kategorien gamlekara, for han er født i 1924, men har tross sin unge alder forstått å sette seg i respekt på hvalflåten i Antarktis. Det er jo vel kjent at han ble bestemann i isen denne sesongen med 428 hval som i beregnet partshval utgjorde 255.280. Denne fangst representer i produsert olje ca. 28.000 fat. I sesongen 1954 /55 ble også sesongens skytterkonge, med 487 hval = 284.137 beregnet hval, et resultat som det skal bli vanskelig å slå. Som skytter startet han på Balaena-ekspedisjonen i 1950/ 51 og var sener hver sesong til og med i år skutt for Hector Whaling Limited. For de som følger med i disse gigantiske "race" - år etter år kjenner til at Jensens fangst resultater alltid har vært blant de beste. På disse 8 sesongene i Isen har Arne Jensen skutt 2.404 hval = 1464.267 beregnet hval. Foruten nevnte sesonger i Antarktis skjøt han for St. Thome landstasjon på Vest Afrika sommersesongen 1951 det resulterte i 151 hval, hovedsakelig blåhval. Det samlede fangstresultat, inklusiv siste sesong, kommer opp i 2.555 hval - en pen prestasjon når man er 33 somre. Hva dette representerer i verdier, skal vi ikke komme inn på her. - Det tør nok hende at han i åren som ligger foran, ganske sikkert vil ha et ord med i laget.

... - etter hva vi forstår har De et førsteklasses mannskap på TERJE 11. "Ja, det er dyktige og drevne karer, og det må til hvis resultatet skal bli bra".
- Det ble lite blåhval i år? "Ja, dessverre, vi fikk bare én på hele ekspedisjonen, men så var det en stor feit rusk på 87 fot, som det ble en skvett olje av.
- Tåler hvalbestanden påkjenningen? "Det tør jeg ikke uttale meg om, men det er klart at det minker. For hadde vi ikke hatt den redskapen vi nå operer med, hadde det blitt temmelig magert. Hadde jeg gått ut med en av de gamle båtene, var det tvilsomt om jeg noen sinne ville fått "fast fisk". ... noen særlig hobby? "Jeg liker jakt og fiske, så nå tar jeg snakka og prøver lykken i hjemlige farvann".
- Sønna for Færder? "Ja, helst det, for det er særlig størja som det er moro å ta, for her er fart og liv, vi bruker gjerne harpungevær, men av og til får jeg anledning til å bli med noen kjente som driver med not. Og da kan det hende det blir storfangst". ... God og hyggelig sommer på den andre siden av Oslofjorden!

H.R.I.


Skytter Arne O. Jensen

Etter at hvalkokeriet BALAENA ble solgt til Japan i 1960, ble verdens to beste hvalskyttere, Arne Jensen og Finn Ellefsen forespurt av hvalrederne og tilbudt jobb. Finn Ellefsen gikk til "Norhval" og fikk superbåten NORTREFF.

Arne Jensen gikk til "Kosmos IV og fikk korvetten ARNE SKONTORP. Tilbudene sto i kø til Arne Jensen; Thor Dahl, Pelagos, Salvesen og Rosshavet vil gjerne ha han med på laget. Rosshavet hadde superbåten STAR I lik NORTREFF. STAR I var forbeholdt Alfred Skontorp som hadde tjent selskapet i en mannsalder, og var da 66 år. Det lå følelser bak.

Hos NORHVAL var det etter bomsesongen 1959/ 60, med bare 55.000 fat ikke rom for følelser. Johan Antonsen måtte vike for Finn Ellefsen og ta til takke med NORFINN.
Resultatet ble suksess med 113.000 fat og Ellefsen bie best i Isen med 407 hval.

Min overbevisning er at Arne Jensen hadde gjort det like bra med søster båten STAR I. Når Arne Jensen snakker om båter, er han ikke i tvil; NORTREFF og STAR I var de beste båtene som noen sinne har vært i Isen, Etter at ROSSEN ble lagt opp i 1965 ble STAR I utleid til KOSMOS. Arne hadde da den nye KOS 55, men som han selv sier: - jeg greide ikke å kjøre fra STAR I.

De kunne bygge hvalbåter på Fredrikstad Mek. Verksted. Men, som Arne alltid har sagt; mannskapet og lagarbeidet var det viktigste.

Arne Jensens båter

* 23 + 1 brekk, -sjakkelen i harpunen røk. men han ble best ilsen. Det ble et snitt på 369 hval pr. sesong 6 sesonger fra Safdana 1 sesong fra St. Thome. Til sammen skjøt Arne Jensen over 8.000 hval i sin kariere.

Bjørn Jørgensen


Sakset i Moss Avis

23. januar 1928 ble Bouvetøya ved kongelig resolusjon trukket inn under norsk statshøyhet. 11970 ble den gitt status som biland.
Bouvetøya ligger i det sørlige Atlanterhavet, og er ofte blitt kalt jordens mest ensomme øy. Den første Norvigia-ekspedisjonen gjorde landgang på Bouvetøya 1 .desember 1912 og annekterte den for Norge.

Øya utgjør toppen av en basaltvulkan og er nesten helt dekket av isbreer. Den ble fredet som naturreservat i 1971. Øya er hekkeplass for fugler, særlig pingviner og petreller, og det finnes en stor stamme av pelssel og sjøelefanter der.

Kolbjørn Karlsen


Fra boka til Erik Jacobsen: Hvalfangsteventyret

Hans Jørgen Osmundsen, Asdic-operatør: "Vi skjøt hval for 9 millioner på en sesong, - på den ene båten, og det var NORTREFF."

Johnny Stetten Berger: "Uten Salvesen hadde jeg ikke vært det jeg er i dag. Jeg lærte utruli' mye og tjente gode penger".

Kristian Hegg: "Salvesen var en av de fike guttane som satte de vanlige folka øverst. Der hjalp det ikke med en masse skolær. Når det lå hval på plan, så måtte den jo kuttas opp for å få kokt det herre greiene".

Halvor Eid, skytter: "Vi hadde ikke de hvaltalla som de hadde i isen. Sluttresultater på flere hundre tusen fat eksisterte ikke på Syd Georgia".

Reidar Karlsen, tømmermann: "På øya følte alle for alle, vi var som en storfamilie. Derfor var det vondt når en omkom".

Gunnar Furuheim: "Vi forlova oss i 1953 og jeg reiste ut åtte dager etter for å bli borte i nesten to år. Men vi skulle jo begynne å bygge hus da, vet du".

James Meiklejohn, storieskeeper:" I Norge var jo hvalfangst en tradisjon. De jeg ble kjent med, snakket stolt om bestefedrene sine som hadde vært en del av eventyrets begynnelse. Sånn var det ikke for oss skotter".

Edvard Akselsen, martos på H J BULL:" Jeg husker spesielt en. Han var sjøsjuk fra vi reiste hjemmefra og te vi var hjemme igjen".

Ragnar Skorge, salonggutt:" Når tankskipet KOSMOS V kom nedover til feltet for å hente hvalolje, og gi oss mer bunker, var det alltid stas. Da fikk vi post hjemmefra. Men det førte som regel med at alle ble forkjøla".

Halvard Halvorsen:" Neida, det var ikke farlig å fly oppå hvalen. Vi hadde jo svære pigger under skoa, vet du".

Bjarne Jacobsen, smører: "En annen gang var det en som ikke kom på jobb om morra'n. Vi gikk bort til lugaren hans og åpna døra. Der satt'n og plukka ut all halmen av madrassen sin. Det lå en svær haug på gølvet. Han sa at han skulle finne gamle Erik inni der. Da vi kom hjem sto sykebilen og venta på kaia. Det var også en polis elter to, som sto klar til å ta han imot. Men da han fikk se kjerringa der, så kvkkna'n jaggu te' igjen og ble helt bra!"

Hastverk

Det er vår 1945. Krigen er slutt. Det er jubel og vanvittig gtede. Men Europa er sulteforet ... Det er lite mat. Eller rettere sagt; lite fett. Alt som kan skrapes sammen av egnede skip skal ut - på hvalfangst. Til den andre siden av jordkloden.

Men først en kort innføring / hvalfangst - situasjonen etter krigen. Vestfolds stolte hvalflåte er nærmest skutt sønder og samme. Bare fem hvalkokerier har overlevd krigen. Resten er torpedert eller sprengt. OLE WEGGER og SOLGLIMT befinner seg på bunnen i franske havner, som undervannsblokader .Alle de nye, moderne kokeriene er borte. Blant annet KOSMOS, KOMOS II og TERJE VIKEN.

Norge har mistet syv av de 12 kokeriene som var ute i sesongen 1939/40. Britene har mistet samtlige av sine moderne fettfabrikker. De eneste norske kokeriene som er igjen, er de gamle som på 1920-tallet ble bygget om fra linjeskip. Det er THORSHAMMER, ROSSEN, C A LARSEN og SUDERØY. Men det er et par lyspunkter. Tyskerne og japanerne er forsvunnet fra
fangstfeltet. (Tyskland drev med hvalfangst fram til 1939, Japan stoppet også opp, men kom sterkt til bake senere. Red anm.)

Dessuten har det lykkes å få en slags kontroll over fangsten framover, slik at det kan være - både som fettkilde og arbeidsplasser. Det er samtidig innført konsesjoner, slik at bare de som fanget i Antarktis sesongen før krigsutbruddet kan få fortsette nå.

Boka er alle tiders, 340 sider, mange fine fargebilder - som har ligget gjemt og glemt. Boka kom ut desember 2003.


Hentet fra Aschehougs leksikon

For å slippe unna avgifter og fornyelse av konsesjonene for å drive hvalfangst i sydisen begynte nordmennene med pelagisk hvalfangst ( gresk: Pelagos = hav). Hvalen ble kokt på hvalkokerier ( flytende fabrikker), uavhengig av land.

Kokeriene lå utenfor det britiske territorialfarvannet, de første forsøk ble gjort i Rosshavet 1923/ 24 av C. A. Larsen, utenbords flensing, - her ble bare spekket tatt. Men, i 1925 kom LANCING av Larvik med opphalingslippen, det var Petter Sørle`s oppfinnelse, - nå behøvde ikke kokeriene å søke ly av isfjell når de flenset hvalen – det ble den på plan om bord nå!

Sesongen 1930/ 31 var det 41 ekspedisjoner i Isen og 6 landstasjoner: 232 hvalbåter og 10 550 nordmenn, det ble skutt 40 000 hval og produsert 3,6 mill.fat hval- og spermolje ( 6 fat = 1 tonn ). Det er aldri blitt slike tall siden. Denne overproduksjonen inntraff med den økonomiske verdenskrisen, prisen falt fra 30 £ til 9 £ pr. tonn, sesongen 31/ 32 gikk hele den norske hvalflåten i opplag, noen få utenlandske selskap fortsatte.